Noen skvetter nok når de ser dette kvinnetegnet. Kamptegnet fra tidligere tider. Er vi ikke ferdig med det der sier de? Vi har jo oppnådd likestilling for lenge siden ikke sant? Komme trekkende med det der nå som vi hadde det så koselig? Du er nå bra ekstrem, det har du alltid vært, vil noen si.
Tar sjangsen likevel jeg. Det er sant at mye er oppnådd. Det er sant at man kan diskutere tidligere tiders vestlige kvinneopprør. Alt kan diskuteres. Men, jeg vil nå være så frimodig at jeg sier det er et langt stykke igjen å gå før likeverdigheten er i boks. Kikk litt ut på kloden så er det ikke så veldig langt man skal vandre med blikket før noe ser heller svart ut. Det kan rett og slett ikke snakkes om i likeverdighetens navn.
Salg av kvinner (og barn), kastreringer av verste sort,burkaen, vold hjemme og ute, voldtekter... Ulikelønninger i fleng. Kvinner som billig arbeidskraft, fordi de er kvinner. Jeg nevner i fleng.
Er det noe jeg har glemt står jeg inne for det.
Kvinn har da vært ute en vinterdag før, i skikkelig uvær og kjent hva slike gjør med kropp og sjel.
Både bokstavelig og i overført betydning.
Sett lyset komme, og våren nærme seg også billedlig og virkelig.
Ingenting er bedre enn det, komme opp igjen av "tåka", få dradd vekk "det mørke sløret" fra dagene.
Bare være menneske, være seg selv og kjenne at det holder.
Det er godt nok akkurat som det er. Om enn en er tildelt statusen kvinne.
Vite at det er sant.
Dette med bare å være.
Vissheten om at man gjør er nok enten det er stort eller smått.
Slippe sammenligne seg med noen, og være ei fri sjel.
Kunne takke ja til det som er, og ha nok med det.
Ikke føle seg dåligere enn, ikke føle seg bedre enn.
Sinnsro heter det for meg.
Balanse.
Denne nesten vårdagen vet jeg at det er forjævlig å være nede for telling for den som er det.
Lyset blir kontrasten til det på innsiden.
Tungt er det å dra på små eller store vonde ting og tanker.
Slikt skal man ikke kimse av, eller knipse unna og si "ta deg sammen".
Mange ganger i livet er det ikke så enkelt.
Det er nok enda værre å være innbygger i Libya,
og oppleve at den gale diktatoren ikke tar sitt hodeplagg og fordufter.
Besøkelsestiden er åpenbart mer enn for lengst over.
Diktator eller ikke diktator.
Husj med deg!
Se å ha deg vekk!
Så enkelt er det vel ikke når diktatoren sitter på en stor del av verdens oljeressurser.
Da toer man sine hender, vegrer seg for å reagere, rundtomkring på maktens tinder, og uskyldige lider.
Som alltid.
Vi vanlige har sett det utallige ganger før.
Lite nytt under solen.
Ikke annet enn tragisk når unge mennesker omkommer på fjellet eller blir borte av andre årsaker.
Unge mennesker har livet foran seg.
De skal leve og ha alt godt, og litt mindre godt, foran seg.
Jeg kjenner det helt naturstridig og meningsløst når det ikke blir på den måten.
Jo, det er faktisk mye ved menneskets tilværelse som er både vanskelig og trist og leit.
Man får være takknemlig for å være her, ha alle lemmer i behold.
Mat på bordet og ei seng å sove i.
Selv om jeg ifølge ABC-nyheter ikke kommer til å bli særlig gammel siden jeg er alene i den.
"Sex forlenger livet" forteller de meg denne nattetimen.
Ifølge eksperter de henviser til skal det være av avgjørende betydning for levetida.
Så når man da er en kvinne i sin beste alder,
og ikke har noe skal man bøye seg og straks tenke "jorda kaller".
Eller heller tenke at så lenge man lever er det jo "håp" da, og som Eeva Kilpi sier det så treffende:
"Men det finnes gerontofile også, sa kjerringa, hun så seg i speilet".
Opp alle jordens gerontofile sier nå jeg, og undrer meg over hvor dere er hen?
På den andre siden greier jeg slett ikke kjenne på noen panikk.
Finske damers litteraturproduksjon er i skuddet her i gården om dagen.
Hun hadde virkelig skjønt det hun Eeva.
"En sang om kjærlighet" er en fornøyelse å lese når man sitter og fintenker all you need is gone,
eller var det love? Eller var det bare et skråblikk på tilværet som sådan?
Tolkningene kan være mange, det er fritt fram til å velge den som passer en selv best.
Kanskje like greit hvis det er sånn som den samme nyhetskanalen hevder at hver fjerde mann er klamydiasmittet og dropper medisiner.
Manglende voodo-sex gjør i alle fall sitt til at huset fortsatt står. Det blir brann av slikt er det stadig blitt framhevet på den samme ABC-kanalen siste uka.
Ingen storbranner å spore her.
Heldigvis.
Fattigkvinnstrøst?
Det er mangt å være takknemlig for om man bare får tenkt seg bitte litt om ;-))
Nå er det vel ikke sånn at ABC-nyhetene definerer min verden, men jeg legger jo merke til dem når Startsiden. no kommer opp på skjermen.
Kanskje jeg skulle programmere om å få noe annet midt i lesefeltet, men det får bli i morra.
Likevel, om det er slik eller sånn så sier jeg:
Den halvunge eller halvgamle garden kvinner jeg representerer har mye å være takknemlig for.
Mulighetene til en god del valg har jeg fortsatt.
Vi vet så inderlig vel at det ikke alltid har vært sånn, at det fort kan slutte å være sånn, og at muligheten til å ta slike valg avhenger av hvor du er født på kloden.
Flaks for meg og mange andre at det ble akkurat her.
Akkurat nå lever jeg helt på tampen av mitt femte tiår.
Ikke lenge i den store evigheten, men rimelig lenge i et kvinneliv.
Et lite kvinneliv som jeg av og til tar noen overfladiske eller dypere tilbakeblikk på.
Her om kvelden ble jeg inspirert av NRK-program. Bokprogrammet.
Temaet var finske kvinnelige forfattere.
Tikkanen's "Århundres Kjærlighetssaga" og "Menn kan ikke voldtas" har jeg lest.
De var begge sjelsettende for meg, og jeg har lest dem mer enn en gang.
Ei god bok kan ikke leses for ofte.
Men, foran meg på bordet ligger Sofi Oksanen's "Stalins kyr".
Henne har jeg ikke lest, men jeg satt ganske så bergtatt foran skjermen og hørte på hva hun sa.
Så jeg gleder meg veldig.
De første sidene har jeg skummet, og ser det blir en opplevelse.
Kvinneperspektiver på tilværelsen. Verdensanskuelse gjennom kvinneøyne. Kjønn er fortsatt en størrelse. Noen mener vi ikke trenger henge oss opp i det lenger. Vel, derom kan vi nok strides.
Jeg mener mye er oppnådd siden jeg var liten jente, men likevel er det nå mer enn et godt stykke sti å tråkke før alt er som det bør.
Jeg tenker på det hun sa kloke Tikkanen.
At vi kvinner leser oss forbi kjønnet og inn i mennesket når hovedpersonen i romanen er en mann, mens mannen derimot er opptatt av det når hovedpersonen er en kvinne.
Et ganske markant skille i verdensanskuelsen med andre ord.
Dersom det er slik, og det er det jo grunn til å tro er det igjen viktig å legge inn kjønnet sitt som perspektiv når man gjør seg opp tanker og refleksjoner rundt livet og verden.
Med et befinner jeg meg inne i en lang indre "reise" bakover i mitt liv hvor jeg reflekterer over det faktum at jeg hele mitt levende liv har vært kvinne. Mye av det jeg husker handler om kjønnet.
Selvsagt ,egentlig, når jeg bevisst reflekterer og erindrer.
Det kan ikke neglisjeres, og da er det et paradoks for meg at jeg øyeblikkelig gjenkjente Tikkanens beskrivelse av hvordan jeg som kvinne leser meg inn i en mannlig hovedperson.
Det er en observasjon som reiser mange spørsmål i meg.
Hvorfor betrakter man så lett en mann som menneske,
mens man som kvinne knytter kjønnsidentiteten til seg i så mye sterkere grad?
Vi er jo pr. definisjoner mennesker begge kjønn.
Fortsatt, og godt er det.
Det som ikke er like godt er den ennå langt fra oppnådde likeverdigheten.
Fortsatt er handler mye om det. Mangel på likeverd grunnet i kjønn.
Akkurat det går det ikke an å tilbakevise.
Ikke for noen.
Synnøve Sætrum
