Ytringsstedet er så mangt. Tanker i natten denne datoen. Natt til 11.september 2015. Det er gått mange år siden terroren i USA.
Likevel husker jeg det. Hvordan det var hvor jeg var da tårnene raste...Slikt sitter, det er så overveldende. Var så utrolig, så uhåndgripelig, så langt bortenfor fantasien.
Fantasien rommer ikke flyktningestrømmer, katastrofer av dagens art. Jeg kjenner det gjør vondt, og jeg kjenner jeg blir dobbel. Det meste har minst to sider, eller tre, eller fire. Komplisert og stort og langt utenfor bildet... Eneste som ikke er uklart er at det handler om medmennesker og å være et. Også natta til 11. september.
Natta til morgen i morgen er lengter jeg etter deg, du som sjøl vet hvem du er. Jeg teller minutter til neste møte. Før det skal jeg sitte under solen, nyte den og lade batteriene.Kroppen min trenger det etter både pisten og histen og deromkring saker og ting som ikke passer for Ytringsstedet. Og , når jeg tenker på dagen som var kjenner jeg meg svært priveligert. Jeg sover under tak, senga er herlig, mat har jeg nok av og kaffe kan jeg drikke når kaffetørsten rår. Ikke sitter jeg i en plastbåt mellom Tyrkia og Lesbos. Ingen kyniske menneskehandlere har satt klørne i meg.
Jeg tilhører den heldige flokken mennesker på jorda. Bor i et trygt hjørne. Har alle basale behov dekket, og mye mer til. '
Det kan jeg ligge her på magen i senga og skrive. Strøtanker i natten. Uten noen litterær verdi, men jeg taster i vei. Stoler på prosessene fram til møtet med Jon eller Ole, helst begge to.
Håper på snarlig treff og åtte ni timer søvn. Minst.
I morgen er det fredag, den skinner over jord...
Om to dager reiser vi venninnene til "solens øy"...
Om jeg gleder meg. Jeg er klar. Helt klar.
Jeg skriver ytterst sjelden blogg om natta, men denne gjør jeg.
Tenker det får bli som det blir. Emosjonelt antakelig, men hva så?
Akkurat nå kjenner jeg meg såpass alene og søvnløs at det er ul.
Ulykkelig er jeg ikke på noe vis. Bare er litt mer våken enn jeg setter pris på. Ikke noe nytt det heller, sånn for menneskeheten.
Jeg finner ikke ordene for følelsen som rommer smerte, tungsinn og håpløshet. Kanskje fordi alt slikt er så langt vekk i dette øyeblikk.
Tipper andre også har hatt det sånn.
Jeg beskuer min egen navle litt til, før jeg igjen løfter blikket og tenker på de tre tusen som stupte i døden sammen med tårnene...
Så tenker jeg på dem som krysser havet, går gjennom Europa mot et bedre liv. Håp kan være så sterkt så sterkt.
Så tenker jeg på barna som drukner.
Maktesløse.
Ville de valgt den vegen om de kunne velge`?
Hva jeg skal forvente?
Hvor skal jeg sette grensene?
Har jeg bruk for dette jeg tenker på nå?
Om jeg ikke har det, hva skal jeg i så fall gjøre med det?
Hva blir det til om jeg ikke gjør noe selv?
Spørsmålene er mange, svarene få.
Naturlig nok når jeg sitter her og skriver til meg selv ut i eteren.
Grubleriene henger på skuldrene i mange lange nattetimer.
Kom Ole!
Kom Jon!
Vær så snill!
Natta !
Synnøve Sætrum
