01 juli 2013

ALDRING 1

 
 
Sjøl proklamerte du det, der rundt venninnebordet.
Frimodig og fritt konstaterende.
Du var den eneste da.
 -Det skjer noe når du fyller femti.  Det var du som slo det fast.
 
År om annet følger ei venninne etter.
- Det er fælt, sier ho.
- Forferdelig.
 
- Alternativet er for dårlig, fortsetter du.
-Det er mange fordeler med denne alderen, jammen sier du det.
Snart femtito på strømpelesten. For du er opptatt av tiden din som går.
Hvor den går hen, hva innholdet er, hvem du er, hva det handler om alt sammen?
 
-Hvem skal du være i det som er resten? Det er du som spør.
 
Drømmeord. Lengselsord.
Analysere. Debattere. Presisere.
Ord. Ord. Ord.
 
- Det skjer noe når en fyller femti.
- Nå er jeg ikke noe som er mitt og det vil jeg bli, sier hun til slutt.
 
 
Bli moden til landgangen legges ut?
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 

Aldring  I

Jorda vil så gjerne kysse meg.
Eg er snart mogen for hennar fang.

Stundom tar eg symjeturar
i hav av voner.
Stundom står eg utanfor meg sjølv
og ler høgt
av mitt uprofesjonelle skodespeleri,
her eg kavar mot ei streng lov
i ein sein springdans.

(Marie Takvam, i "Rognebær")

MENNESKER ER MENNESKER ER MENNESKER ER MENNESKER....


Det vet jeg altså, at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker. Sjøl er jeg et sådant. Et oppdradd i den tro at vi alle er likeverdige, og barn av jorda. Den er vårt felles eie, og er det ikke nok for å overleve et sted får man vandre til et annet. Noen sier at vi ikke vet hvor heldige vi er som er født i Norge. Da siktes det til egoistiske, selvopptatte, grådige, sjølgode og arrogante norske mennesker. Den typen som tror at alt bare vil fortsette som det har vært helt uavhengig av hvilke politikere vi lar få styre oss, og hvordan verdensøkonomien ter seg. Undertegnede liker ikke det speilet. Hun kjenner seg ikke igjen. Hun vet at verdensøkonomien betyr noe for den enkelte, og at det ikke er likegyldig hvem som styrer av Jens, Erna eller (skrekk og gru) Siw. Dessuten synes hun det er forferdelig at enkelte medmennesker er så opptatt av loet i sin egen navle at de av den grunn blir skikkelig forbanna. Arroganse overfor den som er født på et annet sted kan hun ikke noe med, og hun øver seg på begrensningen av egne begjær. Nei, hun er ikke perfekt. Hun har ikke løsningen på alt mulig. Likevel mener hun det må være en rett å undre seg over det som skjer og har skjedd de siste tjue årene sånn røffly... 

Sånn som Norge til tider framstår er klam og nifst. Hvis denne selvgodheten og egoismen etter hvert blir det verden ser, sånn om man får ei blåbrun regjering i et land som går så det kviner med ei sosialdemokratisk må man da undre seg.  Jeg skjems allerede. Når jeg hører medmennesker rakke ned på tiggere, innvandrere, psykisk syke, syke, gamle og så videre er det som om en sitter på teater og teppet går opp. Bare at det er virkelig. Sånne som jeg blir skikkelig rystet, rystet av en nærmest bunnløs skam. Det er blitt såpass at det der aldri fjerner seg fra mitt indre landskap.

Man må ikke ta politikk personlig sier noen. Nei, de gjør visst ikke det de som styrer. Men, enkeltvedtakene de styrende legger føringene for er da i høyeste grad det. Finnes det noen annen måte å se det på? Så kom gjerne med et saklig innspill (utskjellinger redigerer jeg bort).

Eksempel: Hvordan kan det være mulig å la "innvandringsregulerende hensyn" gå foran barns beste? I Norge, landet som over alle klapper seg på brystet med å være så bra?
For meg ser det ikke ut som hvem som helst av annen opprinnelse blir behandlet godt og riktig, eller med menneskelige hensyn av det norske samfunnet. Er ikke en slik begrunnelse for utvisning å kalle den spaden med sitt rette navn? Her gis ikke ved dørene, uansett og menneskelige hensyn tas ikke. Koste hva det koste vil. Spiller null rolle at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.
 
Mye jeg ikke forstår, såpass begriper jeg. Leste nettopp Dagbladets historie om søstrene Jasmin (18) Ghasali (15), Fatima (14), og brødrene Mohammad (12) og Yasin (8) som etter vedtak fra UNE blir kastet ut av Norge når som helst. Sammen med foreldrene. Uansett hva de har gjort riktig eller galt i prosessene er det for meg helt håpløst at barna skal lide for det. Arvesynden trodde jeg for lengst var lagt på hylla her i landet. Men, som sagt, det er jo så mye jeg oppfatter feil.
 
 Nei, jeg forstår for eksempel ikke at den som er født på norsk jord ikke automatisk er norsk statsborger. Det er det ene. Det andre er at det for meg er ubegripelig dette med at saken har hatt behandlingstid på 11 år. De har vært her siden 2002.
Nei her tas ikke menneskelige hensyn. Det forstår jeg. 
Likevel er det for meg ulogisk og mot alt et humant samfunn skal stå for.
Det må da være en annen måte å behandle disse sakene på.
 
Mennesker er mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.
Nei, jeg tror ikke lovverket og systemet blir det spøtt bedre med Jern-Erna eller Blålillabrun-Siw på taburettene. Tvert i mot. Menneskesynet fra den kanten tar, som jeg opplever det, lite eller ingen hensyn til at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.
 
 Nei, jeg mener ikke at man skal åpne grensene for absolutt alle, det er ikke det jeg sier. Jeg sier kun at det må da finnes andre måter å behandle barn på. Er det virkelig slik at barn skal få unngjelde for foreldrenes "synder", eller alt for lang bestemmelsestid. Kan man ikke sette en grense for hvor lang tid slikt skal ta? Gikk det for eksempel an å si at over et visst antall år på vent kunne man bli innvilget opphold på humanitært grunnlag. 
 
Barn er også mennesker. Små og unge mennesker. 
Mennesker er mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.
 
Nei, jeg forstår det ikke jeg. Hva betyr det når UNE i denne saken konkluderer med at "de innvandringsregulerende hensyn i denne saken må veie tyngre enn barnas beste, herunder tilknytningen til Norge" ?  Kan det der tolkes som noe annet enn at barnekonvensjoner er sendt til skogs og menneskerettigheter har fått et realt tupp i ræva og på hodet ut ? Det i Norge som skryter så intenst av å være beste land i verden. Rikeste og snilleste og aller mest demokratisk og menneskevennlig. Jau, jau, jau sier jeg.
Jeg begriper det ikke.
 
Derimot er jeg "tungnem" nok til  å forstå at mennesker, er mennesker , er mennesker, er mennesker, er mennesker, er mennesker, er mennesker....... 
 
Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr....
 
 
Synnøve Sætrum