16 september 2012

MANDALAY... EN ANNEN DRØM...

mandalay images 

By the old Moulmein Pagoda, lookin' lazy at the sea,
There's a Burma girl a-settin', and I know she thinks o' me;

For the wind is in the palm-trees, and the temple-bells they say;

"Come you back, you British Soldier; come you back to Mandalay!"
mandalay imagesCome you back to Mandalay,

mandalay imagesWhere the old Flotilla lay;

mandalay imagesCan't you 'ear their paddles clunkin' from Rangoon to Mandalay?

mandalay imagesOn the road to Mandalay,

mandalay imagesWhere the flyin'-fishes play,

mandalay imagesAn' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!
 
'Er petticoat was yaller an' 'er little cap was green,
An' 'er name was Supi-Yaw-Lat jes' the same as Theebaw's Queen,

An' I seed her first a-smokin' of a whackin' white cheroot,

An' wastin' Christian kisses on an 'eathen idol's foot:

mandalay imagesBloomin' idol made o' mud--

mandalay imagesWot they called the Great Gawd Budd--

mandalay imagesPlucky lot she cared for idols when I kissed 'er where she stud!

mandalay imagesOn the road to Mandalay ...
 
When the mist was on the rice-fields an' the sun was droppin' slow,
She'd git 'er little banjo an' she'd sing "Kulla-la-lo!"
With 'er arm upon my shoulder an' 'er cheek again my cheek

We useter watch the steamers an' the hathis pilin' teak.

mandalay imagesElephants a-piling teak

mandalay imagesIn the sludgy, squdgy creek,

mandalay imagesWhere the silence 'ung that 'eavy you was 'arf afraid to speak!

mandalay imagesOn the road to Mandalay ...
 
But that's all shove be'ind me -- long ago and fur away,
An' there ain't no 'buses runnin' from the Bank to Mandalay;

An' I'm learnin' 'ere in London what the ten-year soldier tells:

"If you've 'eard the East a-callin', you won't never 'eed naught else."
mandalay imagesNo! you won't 'eed nothin' else

mandalay imagesBut them spicy garlic smells,

mandalay imagesAn' the sunshine an' the palm-trees an' the tinkly temple-bells;

mandalay imagesOn the road to Mandalay ...
 
I am sick 'o wastin' leather on these gritty pavin'-stones,
An' the blasted English drizzle wakes the fever in my bones;

Tho' I walks with fifty 'ousemaids outer Chelsea to the Strand,

An' they talks a lot o' lovin', but wot do they understand?

mandalay imagesBeefy face an' grubby 'and--

mandalay imagesLaw! wot do they understand?

mandalay imagesI've a neater, sweeter maiden in a cleaner, greener land!

mandalay imagesOn the road to Mandalay . . .
 
Ship me somewheres east of Suez, where the best is like the worst,
Where there ain't no Ten Commandments an' a man can raise a thirst;

For the temple-bells are callin', and it's there that I would be--

By the old Moulmein Pagoda, looking lazy at the sea;

mandalay imagesOn the road to Mandalay,

mandalay imagesWhere the old Flotilla lay,

mandalay imagesWith our sick beneath the awnings when we went to Mandalay!

mandalay imagesO the road to Mandalay,

mandalay imagesWhere the flyin'-fishes play,

mandalay imagesAn' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!
 
Rudyard Kipling
 
Samuel Bourne, 1870
 

HØST

 
 
 Det er høstlys i livet.
Regnet slår sidelengs mot tilværelsen.
Skråninga er i ferd med å gulne,
 om et lite stykke tid vil skogen brenne før en ligger der naken og kald.
 Melankolien  gir kalde tær.

"Sommeren dør.Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi under de øde stjerner". 

Siste fem år har jeg vært i Rhodos by på denne tiden.
Reiser i den store europeiske sivilisasjonen.
Ydmykt takknemlig har man sluttet seg til alle barn av Europa.
Opplevd mange levende lys.
Alene og sammen med gamle og nye venner har jeg nydt solgudens stråler, Egeerhavets strender, gamlebyen og alt det andre. Drømt om en fordums Koloss.
 Kikket på vakre utilnærmelige unge grekere og kjent at det står til liv.
I år er jeg ikke der, og heller ikke mange av dem jeg har møtt i september.
Hvorfor vi er så mange som 'svikter' akkurat i år vet jeg ikke.

For min del fant jeg andre strender, og andre land vinteren som gikk.
Noe helt annerledes enn det greske trekker i meg når jeg tenker på bedring av fysisk og mental helse.
Erfaringene er rikere, perspektivene videre.
Det betyr ikke at grekofilien er død, bare lagt på is.
Det kan jeg like godt innrømme. 

Antakelig burde jeg stått på yogamatta i stedet for å sitte her med frosne tær.
Mottatt milde instruksjoner mens jeg stirrer i det tredje øyet.
Hadde ikke nakke og skuldre vært så verkende skulle jeg øvd mer på skulderstående,
 og blitt stående på hodet alle dager.
Yoga er bra for så mangt, men den yogiske tenkningen oppfordrer til å ikke overkjøre kroppens grenser. Dessverre for meg. Selv om jeg ikke har det værre enn andre, eller at det ikke er mer synd på meg heller. Noen greier stå oppreist og holde seg i hundre prosent stilling om de har aldri så mange skavanker. Jeg vet det, og mange ganger får jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg ikke er ja jeg vet ikke hva. Energisløseri og kun det, og jeg minner meg selv på evighetsperspektive og den store søvnen som rammer alle dødelige til slutt... Poesien hvisker til meg:

"Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?"

Perspektivet kan gjøre øyeblikket godt eller ramsalt.
Ikke sant?

Handler det om å stålsette seg, holde ut, forberede seg på all kulde som måtte komme?
Fatalistisk stå livsskjebnen av, eller støpe nye livsbejaende former?
Vår, sommer, høst og vinter.
Ansvaret symboler i stein.
 
"Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.".
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
Høstelegi
 
 
Det stiger i kvelden en sær melodi:
Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
Din solstund er omme, din blomstring forbi
under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segne, - forlatt, forlatt
under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
under de øde stjerner.

Andre Bjerke










Selvtillit og god selvfølelse...

 
 
Her er det bare å innrømme at jeg ikke helt får tak i hva som gjør kvinner om man tenker gruppe og ikke individer feminine nok. Siden jeg er blitt voksen kjenner jeg til  fornemmelsen av at tiden som sexsymbol, fødselsmaskin eller noe i den leia ikke er så trafikkert som den pleide.
 Og pytt pytt pytt sann, ja faktisk så er det sånn for den som er i water med seg selv.
Av og til kan man nok vemodig kikke tilbake på ungdommens brus og sus,
vite at det ikke er helt sånn lenger. Selv om en fortsatt både kan, vet og så avgjort er sprell levende. Her proklameres såvisst ingen avstandstaken fra sensualitet eller tantrisk erotikk,
sanseligheten er såvisst ikke død om noen skulle la seg friste til å misforstå.
 
  Tiden som er føles komfortabel og en står godt i den.
Femtiårsalderen er høyt elsket, 'rollene' som følger passer meg godt. 
Livet på livets premisser volder ikke samme besvær som før.
Det er godt å føle seg  hjemme i lett aldrende hud og kropp. 
Tyngdekraften innhenter de fleste. Jeg er ikke alene.
Mye fungerer akkurat som det skal, og gir dyp lykke.
Jeg er snill og grei, noen ganger er jeg bent fram ganske storartet.
Jeg liker meg.
Uten sixpackmage og med den dype stemmen..
'Pillutta deg' til den fordums sjefen som i medarbeidersamtale (såkalt) spurte om jeg hadde tenkt gjøre noe med stemmen siden den var så dyp. . .
Jo, det er sant.
En er da blitt utsatt for sjofle hersketeknikker fra menn som ikke syntes stemmen var feminin nok. Sier mye om han. Lite om meg.
Godt jeg ikke lot meg mobbe til taushet.
Andrealtstemmen min fungerer veldig godt for meg.
.
All grunn til å forbli dypt takknemlig over, og intenst nysgjerrig på livet. 
Alternativet har jeg slett ikke noen dragning mot.
Her er så mye å finne på, så mangt som er ugjort.
Ukjente landskaper skal beskues, lesbare bøker forfattes.
 Dører skal lukkes, og nye stier med sine omliggende muligheter tråkkes.
Hverdager leves, og drømmer drømmes.
Selvtillit og god selvfølelse pleies og stelles.
Fokuseringen må jeg trene på alle mine dager.
 
'Bare' det å våkne hver eneste morgen er et under.
Mange ganger tenker jeg; sånn flaks, for et hell, så bra jeg har det og så godt jeg trives her på jorda. Det alle skavanker og en vanvittig verden på tross.
Riset bak døra får stå, mens jeg grunner.
Hva er et vennskap, er det for evig?
Opplever jeg en kjærlighet akkurat nå?
Åpner meg for dagen, uten eller med sår hals. 
Solstrålene treffer ruta og solsikkene.
Seinsommeraktig mot slutten av september.
 
Nei her ble det absolutt ingen refleksjoner rundt hva som gjør kvinner feminine nok
( For hva og hvem i så fall?) . . .
Gruppetenkning synes fordummende snevert...
La hver enkelt av oss være akkurat som vi er, med eller uten klær. 
Jeg vet dessuten at når jeg blir kjær så handler det slett ikke om feminine eller macho greier.
Da handler det nemlig om gode vibrasjoner, god selvfølelse og selvtillit.
 
Synnøve Sætrum