TRO ER DU KUN NÅR DU ER DET MOT DEG SELV . . .

 

 

Palmesøndag og stor sol over hele den blå himmelen. Den varmer meg i ansiktet og baklyset reflekterer vinteransiktet mitt bak bokstavene her. Jeg har lue på for å sleppe mulig øreverk. Den er tilbake innstillinga om at det ikke er snakk om dårlig vær. Her er det bare dårlige klær, og mine er gode. For farken fra vinterlandet Norge. Nå er jeg hjemme. Selv om det på mange vis har vært en overgang.eg kan se at jeg har rynker, furer og tunge øyelokk. Hvit er jeg også. Så hvit som asiatiske kvinner smører seg for å være.
Paradoksalt nok for oss som synes brunfarge viser både friskhet og status.

Overskuddsskinn på øyelokk og haker er så vidt jeg erfare noe som mange av oss over femti drar på. Ingen skam å ha levd, tenker jeg. Det er slett ingen selvfølge. Livet minner meg stadig om det. I all sin til tider brutalitet som verken handler om rettferdighet eller ønsker. Det bare rammer, og nådeløst noen ganger. Mennesker jeg holder nært til hjertet får også mer enn en skulle tro var mulig å bære. Men kommer gjennom, og er utrolige og inspirerende eksempler for meg. Særlig når jeg sitter og surrer med bagatellene mine. Graver meg ned i småtterier.

Vel, jeg er femti og det er greit. Helt greit at det synes på ansiktet mitt også. Handler ikke om hva slags ansikt man har men hvordan man tar det. Ja !Selv om det kan synes totalt motsatt i alle slags reklamer fra plastikk-kirurgien, og ellers. Synes bare det der sirkuset blir værre og værre. Denne evige krigen mot naturen utvikler stadig nye fantasifulle unatrulige sider. Bortkasta ikke sant?

Som om lykken i livet henger på evig undom...
Eller en ...
Eller villa...
Eller dollarglis...
Eller millioner på banken...
Kjærlighet kan ikke kjøpes...
Sinnsro er ubetalelig...

Kanskje jeg kan få fjerna noe og lage et par tøfler av det,overskuddskinnet mener jeg, eller så får det bare bli til lyset forsvinner og jeg tvinges til å gjøre noe med det.

Det er ikke så viktig, selv om hele verden, eller den offesielle verdenen er fylt til randen av hvor unge og vakre vi skal holde oss til vi dør hundre og ti år gamle. Jeg er ikke ung, ikke vakker, og slett ikke tynn lenger. Men, sjela mi er vital, tanken klar, og jeg elsker livet. Til og med når jeg er dypt såret og lei meg. Alternativet er etter mine overbevisninger intet, så da handler det om å holde fast på det jeg faktisk har, menneskelig sett. På ei øde øy med en bønn å få innfridd ville vært livet !

 

Det klukker fra taket. Is og snø smelter og faller ned i takrenna. 

Like før isen går!

Vi skriver 24. mars.

Snart ordentlig vår.

Hurra!
 

De siste ukene har jeg hatt et sterkt behov for å redefinere meg og ståstedet mitt.

Som jeg har skrevet før er det lite sikt midt i veggen, men nå er jeg nede på marka igjen og betrakter det hele. Ser granskogen ikke bare trær. Jeg tenker mye på det som trekker og det som binder.
Skal jeg bryte opp, begynne på nytt, legge ut på noe som jeg ikke har oversikten over?
Hva slags motforestillinger er det jeg lager meg selv?
Må jeg ta hensyn til dem, er de reelle eller bare illusjoner?
Viktigst i tilværelsen hva er det?
Meningsskapningen er jo mitt ansvar og ingen andres, hvordan tar jeg konsekvensen av det?
Skal jeg snart slutte å sitte her og drømme men ikke gjøre?
Drømmer, kan man bryte opp og gå etter livslange drømmer når man er over femti?
Eventuelt bli sittende og angre hele resten av livet,eller den dagen jeg ligger der?
Ett er sikkert, og det er at den kommer. Jo lenger jeg lever, jo nærmere blir det.

Fokuser på muligheter, ikke hindringer tenker jeg.

Kikker nærmere på forestillinger om hva jeg ønsker for de neste årene.

Hva jeg kan gjøre, og hvor jeg kan gå?Forsøker komme helt inn til beinet vel vitende om at de drastiske beslutningene er mitt ansvar. Ansvar er noe dritt, men også fint. For ei lita uke siden syntes det meste helt lukket, men nå er flisa snudd. Det har løsnet, som det alltid gjør.

Sjelelig fimbul har alltid en ende så lenge jeg er.

 Livet mitt er alltid sånn at perspektivet forandres på en eller annen måte. 

Så får jeg øynene opp for hva jeg har, i stedet for å kikke på begrensninger og mangler.

Plutselig synes tilværelsen som ei reise igjen, og jeg er heldig som har dagen i dag til å være med.

Jo, da jeg fikk meg en trøkk her for ikke så lenge siden. Det er vondt å slå seg, og sånne som er skrudd i hop som meg ligger nede for telling noen dager. Noen erfaringer rammer dypere enn andre, men det er også livet. Helingsprosessen kommer for den som har det.

 Bunnen er reorientering.

Å engasjere seg i livet og menneskene er for meg også å stille seg sårbar. Når noen tramper hardt på sårbarheten min settes jeg ut. Men, den som er over femti har levd lenge nok til å vite det går over. En dag av gangen er fint i den sammenhengen, og mine utfordringer er slett ikke værre enn noen andres. Jeg mobiliserer optimisten i meg, for den har det mye artigere enn pessimisten. 

Når alt kommer til alt handler det jo om gaven livet er. Jeg er !

 Kan ikke sitter her og klage, men heller forsøke gjøre noe med det jeg ser. De aller fleste gangene kan man ikke se annet enn de umiddelbare mulige konsekvensene av valg. Likevel er det jo jeg som velger. Når saken er å gjøre noe godt for seg selv, kan det likevel utløse smerte. Smerte gir vekst. Jeg vet det. Øyeblikkelig ser jeg det ikke, kjenner bare på det vonde. Men, vettet og livserfaringene vet noe annet. Det kan godt hende andre ikke ville tatt de samme valgene som meg. Men, hva så?

De andre er de andre. Igjen tenker jeg på Camilla C, der nede i sentrum av Kristiansand.

Tenker på sokkelen hun sitter på, og at når man grunner på store beslutninger er det fint å tenke: "Tro er du kun naar du er det mot dig selv ".

Viktig motto.

Viktig forutsetning for sanne valg.

Fortsatt god helg !

 

Synnøve Sætrum