31 desember 2010

Jens Stoltenberg og Kongen og meg...



Fredelig nyttår og takk for det gamle.
Sånn sier man det jo som vanlig dødelig.
Jeg er så glad for at jeg bor i et land hvor jeg på fredelig vis kan si og mene akkurat hva jeg vil uten å risikere bli kastet i fengsel for det. Ta kurven fra munnen og blogge i veg. Teksten blir til mens jeg skriver. Jeg trenger ikke sensurere meg. Jeg lever i et demokrati.
Det er ingen selvfølge her på kloden, så det vil være litt dumt å ikke benytte seg av mulighetene.

Er man konge eller statsminister er det noe helt annet. Man har makt og posisjon til å snakke uavbrutt til den store hopen, men ikke om hva som helst. Kongen snakker ikke politikk, selv om han er statsoverhode.
 Det er det statsministeren som utøver, han er jo som kjent leder for regjeringen og den utøvende makt...

Er man konge taler man det gamle året ut , og har det store overblikket.
Snakker om verdier og mennesker.Samler folk under en slags felles moralsk paraply.
En med god plass under. For alle.
Gårdagens tale fra Harald hørte jeg faktisk litt etter på.
Og, konstaterte med undring og litt forskrekkelse at jeg,
anti-monarkisten, fant det han sa veldig sympatisk og raust og mere til.
Jammen sa han noe nesten sosialistisk også, i alle fall lød det sånn i mine ører det der med at når man setter prislapper på mennesker står man i fare for å gjøre dem mindre enn de er.
Det var ikke det at han ikke sa det er ubegripelig man snakker om økonomi i et samfunn, men han poengterte da vitterlig at ikke bare økonomisk målestokk alene var nok.
Vel så viktig mente han det var hva vi går glipp av med nettopp å bare bruke denne merkelappen som heter økonomi. Faktisk så sa han mye annet klokt også. Jeg har ingen problemer med de kloke ordene om å stå støtt i seg selv, og finne sitt eget feste uavhengig av ståsted. Jeg tror også at forskjeller er en berikelse, og at meningsbryting og offentlig debatt er en forutsetning for et sunt demokrati.
Ekstremistene har ytringsfrihet de også, om jeg liker det eller ei. Ingen må skremmes til taushet.
Det som ikke tåler dagens lys har jo som kjent en tendens til å vokse i mørket.
Det var faktisk så jeg nesten trodde at han er kongen for alle enten hattemakeren eller Salomo er tittelen. Han snakket med hjertespråket, noe som er lett å fatte.
Er det jeg som har forandret meg?
Eller er det kongen?
Eller begge?

Er man statsminister taler man det nye året inn.
I det ligger det jo umåtelig mange muligheter. Og, særlig nå når det igjen kryr mot stemmeseddelbruk og sånn. En gylden mulighet til å trekke opp de store linjene. Løfte fram vyer, og i det hele tatt framstå som en samlende kraft. Tenk å ha all den tiden til fri disposisjon som politiker. Sitte på den øverste taburetten med makt som kan utrette noe, og få folk med på det.
Da jeg stemte på Stoltenberg og co. ved siste stortingsvalg var det fordi jeg var redd for Siv og hennes like skulle komme til makten. Det de taler om i den leiren har bare gjort meg kaldere og kaldere etter som årene har gått. Er det noe jeg er redd for så er det det samfunnet den gjengen ønsker skape. Mine ører hører dem snakke om et vinn eller forvinn-samfunn.
"Den sterkestes rett" og "markedets usynlige hånd", og annet en kan miste nattesøvnen av å tenke på.
Et samfunn som jeg er redd ikke vil innholde noen av de godene vi har i dag. Godene som den norske arbeiderbevegelsen med sine støttespillere har sloss fram gjennom årtier. Ingenting av det er en selvfølge, det vokste ut fra felles enighet om å gjøre Norge til et trygt land for alle borgere. Noe som vokste ut av blant annet felles motstand under andre verdenskrig. Mange bestemmelser ble gjort før oljen dukket opp.
Det heter å bry seg. Det heter solidaritet. Bare sånn at det er nevnt.
Medmenneskelighet og nestekjærlighet er ikke oljeavhengig.
"Frihet, likhet og brorskap" kom ikke opp av oljebrønnene på Ekkofisk.
Jeg sier ikke at oljen er ubetydelig, kun at den ikke er den eneste forutsetningen for å fatte politiske beslutninger til beste for fellesskapet. Eller folk flest.
(Jeg tilhører ellers ikke den typen "folk flest" som Fremskrittspartiet snakker om. Jeg synes faktisk det er ting som er viktigere enn motorveier, spritpriser,tobakkspriser, ekstrem skattelette, eller den påståtte islamiseringen av Norge (akkurat det faller jo på sin egen urimelihet), eller at statskassa tømmes av innvandrere.Nevner det bare sånn i en parantes om noen skulle være i tvil.......)
Folk flest som jeg tilhører vi som fortsatt ønsker at alle, uavhengig av lommeboka skal ha rett til sykehus, skolegang på hvilket nivå som helst, trygg alderdom, trygg barndom, trygghet om man blir syk og ute av stand til å arbeide og så videre. Ingen skal settes ut i skogen for å dø om de ikke er en økonomisk overskuddsbedrift. Et sånt menneskesyn er for meg totalt uakseptabelt.
 
Hvorfor bygge ned det som fungerer her da? Det vi kan være stolte av som nasjon.  
Hvorfor gå veien som handler om å ta fra de fattige og gi til de rike? Bakover mot fattiglandet for 100 år siden.Som jeg ser det er det alltid den veien høyrekreftene har villet. Det er ikke forandret siste tiåret. Tilstandene ute i verden blir bare værre og værre for massene. Se bare på EU og finanskrisen. Europa koker, sammen med det økonomiske systemet de har holdt på med der... og de holder fortsatt på.
Høyrekreftene står for heter egoisme og grådighet. Særlig det siste.
 
Ok, der kom den digresjonen. Jeg forsøker egentlig bare  si noe om at det er mot det bakteppet vi har en statsminister fra Arbeiderpartiet. En som fikk mandat sist det var valg for å demme opp mot høyrekrefter. Fortsette å løfte en samfunnsmodell som fungerer bedre enn noe alternativ i verden for dem som ikke har det så bra her heller. Vi ser tiggere fra andre land i hopetall her.
Bare det må jo si noe om hvordan vi blir sett utenfra. Vi har skjønt det, og vi har plenty.
Statsministeren tegnet bildet av at de som er 100 år i Norge i dag ble født inn i fattigdom og har vært med Norge hele veien til det moderne samfunnet vi er i dag. Det er litt av ei reise. Men, han sa altså ingenting om hvordan vi er kommet dit vi er i dag. Derimot snakket han om det nye pensjonssystemet på en måte som mange fortsatt ikke skjønner et kvidder av. Twin-tower, den ekstreme fattigdommen, HIV-epidemiens tilbakegang og falne i Afghanistan ble da vitterlig nevnt.
Dog ingen vyer, ingen konkretiseringer.
Gå inn i det nye året i "optimismens tegn" sa han, og "Verden går framover hvis vi vil. Vi vil". Det sa han også, men hva er det vi vil?
Det ble jeg mindre klok på.
Han skuffet rett og slett. For mer framstod han mer som et viljeløst dyr. Eller var det virvelløst?
Den tafattheten er med på å bane veien for akkurat det samfunnet jeg ikke ønsker. Som den regjeringa turer fram ser det stygt ut. Faren er overhengende for at Siv og Co besitter makttaburettene neste gang. Jeg grøsser av hele greia. Det er nemlig ikke sånn at hadde alt vært værre, så hadde alt vært bra.
Er det noe som gjør meg skikkelig bekymret og engstelig så er det akkurat det.
Det er jeg ikke alene om vet jeg, vi er mange som snakker om at nå må venstresida komme seg på banen og si noe om hva vi har gjort, hva vi har tenkt å gjøre.
Det handler til syvende og sist om praktisk politikk, som må være forankret i noe som går an å begripe.
Må man mellom stastminister og tåkeprat automatisk sette likhetstegn i nyttårstaler, og talene framover?



╔═════════ ೋღ❤ღೋ ═════════╗


ೋ ❤❤❤ ~ Godt Nytt År 2011 ~ ❤❤❤ ೋ

╚═════════ ೋღ❤ღೋ ═════════╝


http://www.youtube.com/watch?v=UUNQodFrt4M&feature=related





Synnøve Sætrum

28 desember 2010

Ingenting er nede for telling eller oppe for show...


Tid for glede.Julaften: Kikke på en nevø åpne pakker med avansert teknolego.. 11-16 år. Han er 10.
Tid for å fryse veldig. - 22 da jeg gikk etter avisa i går. 
Tid for å tine. Bare - 5 da jeg gjorde det samme i dag.
Rørene til vaskemaskinen er våknet til livet igjen.
Vannet flommet ikke ut over hele badet, fordi noe var sprengt.
De værste scenarioer slo ikke til.
Heldigvis.
Da er det tid for skittentøyvask og musikk.
Ingenting er "nede for telling eller oppe for show", som Eidsvåg, alt bare er som det pleier. Hverdagstilfredsheten er hjertelig til stede. Reinsdyr, stjerner og juletrær på kaffekruset.
Kan man ønske mer?

Tilbakeblikk og oppsummering hører med til romjulstida.
Likevel skader det ikke å tenke og grunne litt over det som har gått bra og det som har gått galt i det året som snart er ferdig. Mest har vært på retta, og setter farger på takknemligheten. At noe er litt mørkt og på vranga gir nyanser. Det tyder på at man fortsatt bryr seg, og kjenner etter, og er.
Likegyldigheten skal jo være den værste fienden av det meste, sier de som har reflektert dypere enn de fleste og vel så det.
Kanskje er det nettopp sånn?

Mens sentrifugen brummer og viser muskler, kommer jeg nok en gang fram til kjernen i tilværelsen:
Å være eller ikke være...
Alternativet kjenner man jo til, så da så.
Begge deler er likt for alle. Sånn er det, og sånn blir det. Alt er en gave og forgjengelig.
Selv om det ikke leves i store palasser på gigantiske plasser.
Pomp og prakt er det langt til i en vanlig norsk ungkarskvinnsleilighet, men pytt pytt.
Det handler om perspektivet, og hvor man plasserer det som er i livet.
Idet jeg dveler ved det med hvor man ser og tar det her i tilværelsen ringer telefonen, og jeg får to lange gode samtaler med venner fra hver sin kant av livet mitt. Det er flott det. 
Jeg er ikke alene alle mine timer eller dager.
Singel ja. Ensom nei.
"Go go go"...


Synnøve Sætrum



.

26 desember 2010

Det hev ei rosa sprunge

http://www.youtube.com/watch?v=SQ-17CbbY0A

Den vilde jagt.... eller 2. juledag 2010


(Den Vilde Jagt)

Romjulsfreden har senket seg, og det til tross for - 17.8 utenfor, frosset vannledning til vaskemaskinen og høye strømpriser. Det nytter ikke å gjøre noe med annet enn å betale. Så blir det mindre til feriekassa, men hva så? Varme må man ha når man velger bo i arktiske strøk på kloden. Ikke sant?
Jeg anmoder de gudene som har noe med det å gjøre: Ikke kjør på med stans, for da fryser jeg faktisk ihjel. Vi er ikke alle som kan velge å fyre med ved eller annet her i dette landet. Er leilighetene bygd på kjipeste vis, så er de det. Er det ikke pipe, så er det ikke pipe. Ikke et pip mer om det.
Derimot husker jeg vi pep om at klimaendringene allerede var så store at vi gikk mot grønne vintre her i Sør-Norge. Godt under tiåret siden det. Nå pipes det om at klimaendringene gir oss denne intense frosten som har vart siden først i november. Jeg er såpass lite satt inn i saker og ting, at jeg ikke vet hva som er årsaken til at jeg fryser på beina.Klimaendringer eller bare rett og slett iskald vinter?
 Til og med bilen min har problemer med den styrepinnen, rattet sagt med mer presise ord. Det er blitt så tregt? Er det servopumpa som har fått nådestøtet etter 3 samfulle uker med under - 20 nattestid?
Vi er jo ikke alle som har hus til bilen heller. 
Eller uttak til strømmen utenfor heller så man bare kan få satt på motorvarmeren.  
Ledning ut gjennom soveromsvinduet går av åpenbare grunner ikke i disse tider.

Jo, det er så bra at man kan ikke annet enn å klage ;-))

På den andre side, om man snur litt på det. Holdniger kan som kjent alltid endres.
Tærne kjennes kalde ut, og det må bety det er liv i resten av skroget.
Man fryser ergo lever man.
Cogito ergo sum... og så videre.
Bare å være takknemlig, og få på seg enda et par ullsokker. Dem har jeg jo nok av. 
Og: Wenche Foss overlever enda ei jul, og det er jo faktisk en gladnyhet på ABC-en...

(Wenche Foss)

Venezuelas ekspresident derimot tok kvelden i går.
Han var nesten dobbelt av alderen min.
Det kalles udiskutabelt et langt liv.
Værre er det å tenke på de fire menneskene som ble hengt i Iran i går, sånn i anledning verdensfreden, eller alle de andre som ble henrettet et eller annet sted på kloden samme dagen, eller i dag for den saks skyld. Noen setter alltid livet til på grunn av sine overbevisninger,
eller sult  og sykdom (så var det sagt enda en gang).
Det tenker jeg på, mens jeg saumfarer spareglassene for tiere med grop i.
Siden de ikke er verd noe etter nyttår.
 Bare å se og få levert dem inn: En tier her, og en tier der er blir fort...

Siden jeg er mindre enn måtelig interessert i engelsk fotball tar jeg avlysninger av romjulskampene helt med knusende ro, men konstaterer selvsagt at det er kaldt i England også om dagen. Den offesielle isbadingen i Hyde Park ble avlyst for første gang, likevel var det noen ihuga varmblodige som fant seg et hull. Sånn av plakaten. Hver sin lyst uti ekstremsportene sier nå jeg.
Det britiske monarkiet sies det derimot ikke noe om akkurat nå.
Knugen den gamle bukken derimot, har 62% mot seg. Ballerier rundt omkring er sikkert årsaken til det.
Undertegnede mener at han og hans like rundt omkring bør kjenne besøkelsestiden og gå av.
Hva skal vi egentlig med monarkiet i et moderne demokrati?
Snøværet i Europa skaper masse kaos for alle som bor nedover. Triste greier når man ikke har infrastruktur eller boliger til det. Selvmordsbombere har tatt knekken på seg selv og minst 41 andre i Pakistan denne jula, men trusselen mot flytoget til Gardermoen var heldigvis falsk.
Jo'a det ble mye harde kalde fakta dette, men Hefner gifter seg på nytt for 3. gang.
Det er han sikkert veldig glad for.
Hva jeg ellers mener om gamlingen og hans geskjeft er det sikkert helt unødvendig å legge ut om en kjørlig romjulsettermiddag i Norge.

(Isbader i London)

2. juledag 2010 sier kalenderen.
Hadde jeg vært litt yngre ville kvelden foregått utenfor hjemmets lune vegger.
Sjansen for at jeg hadde vært i et eller annet sosialt lag med venner, eller på byen er stor.
Ikke at jeg er ihuga fan av det eviggrønne bandet som spiller på Caledonien hvert år,
men fordi jeg hadde lyst til å se folk.
Det har jeg forsåvidt nå også, men jeg har ikke lyst til å frekventere restauranter i utide og tide.
Fristelsene nå er strikketøyet, julelektyren og fjernkontrollen.
Det gleder meg å trekke te til de fine julekrusene jeg fant under juletreet.
Dessuten er det fint å tenke på arvingen som ikke fryser der hun befinner seg et eller annet sted rett under ekvator i Den Vilde Jagt(http://www.denvildejagt.dk/blog/index_frames.php). 
De dukker opp ved Fernandoøyene sånn rett over nyåret.
Tenker de har det både fredelig og varmt, og sender gode tanker for fortsatt lykke på reisen.
Jeg er blitt skikkelig satt, eller kanskje bare lat?
Eller er det det som er å være godt voksen?
La de unge fare. Lev og la leve!
Fortsatt fredelig julefeiring, romjula siger på for fullt fra i morgen av.

21 desember 2010

Trenger nevrotikere mer sex?


Kanskje nok en grunn til å prise seg lykkelig over singellivets gleder. Dyrkingen av det frivillige sølibatet og alt det der. Og, akkurat etter å ha lest ABC-nyhetene denne kveldstimen er det ikke fattigkvinnstrøst en gang. Jeg bare konstaterer at jeg ikke sorterer innunder kategorien nevrotisk.
Alltid noe å være lykkelig for. Bare fantasien som setter en stopper for det...

"Mennesker som ofte har negative følelser, er gretne, irriterte eller bekymrede, får det bedre dersom de har mye og regelmessig sex med partneren sin, mener amerikanske forskere".

Hvilke forskere det er snakk om eller hva slags studie anes ikke, men så står å lese i ABC-nyhetene denne dagen, som igjen henter dette fra britiske Independent, så da må det jo være sant. Ikke sant?

"Forskerne har studert 72 nygifte par i løpet av de fire første årene de var gift. Hvert par rapporterte hver sjette måned hver for seg om hvor ofte de hadde sex og hvor tilfredse de var i ekteskapet.
I gjennomsnitt hadde parene sex en gang i uken i løpet av det første halvåret de var gift. Det fjerde året hadde de sex rundt tre ganger hver måned.
Undersøkelsen viste også at de fleste parene ikke regnet sin ekteskapelige lykke ut i fra hvor ofte de hadde sex. Unntaket var de nevrotiske ektefellene. Jo mer sex de hadde, desto bedre følte de seg. De var også mer tilfredse med sine egne liv og ekteskap.
Forskerne mener at mye sex gav de nevrotisk disponerte normalt lykkelige liv".

Hm? Hva er et normalt lykkelig liv? Hva er normalt? Hvordan definerer man lykke? Hva er en disposisjon for noe? Hvem slår dette i så fall ut hos? Den som har sex, eller den som ikke har?
Betyr dette at de unevrotiske ikke er lykkelige, eller rett og slett mindre interessert i sex, og hva vurderte de ekteskapelig lykke ut fra i stedet? Generalisering ut fra et unntak kan man ikke gjøre. Eller var det ikke sånn det var? Er nevrotiske ektefeller og nevrotisk disponerte det samme?
Trenger nevrotikere mer sex?
Mer, sex enn hvem i så fall?
Og, mer enn hva?
Knoll eller Tott, for å si det sånn?
Skitt eller kanel?
For noe skikkelig vissvass!

Og, verden sulter og sulter og sulter og sulter...
Jeg nevner det bare atter en gang!


Synnøve Sætrum

Mer enn nok, hadde det ikke vært for....!


-18.7 kalde. Hva stokken viste i natt anes ikke, men det må ha vært litt mer ettersom den ytre ytterdøra er frosset bom fast. Det lekker må vite. Det er ikke lekkert, bare bry når man verken kommer ut eller inn.
Da undertegnede våknet viste innetempen 17.8 varme, som ikke er så varmt det heller.
På med vifte og takke høyere makter, eller noe, for manglende strømstans.
I følge avisen skal værgudene, eller noe, fikse det slik at  tempen skal stige opp mot null sånn i morra.
Som om ikke det er nok, så skal det komme dalende sånn en halvmeter hvite flak i anledning alle ønskne om ei hvit jul. Den som noen drømmer om...
Vi får det for det meste som vi vil oppi her.
 Så da er det bare å gi seg til med henstillingene til "de" som måtte ha styringen på sånt, om at strømmen forblir på i de tusener av hjem man ikke kan fyre med ved.
Satse på at alle slags strømførende ledninger ikke raser sammen under kommende masser av fuktig tung snø...
 At jula blir fredelig, og at hungersnøden i verden minsker til et minimum.
Med et knips eller et mirakel(for dem som fortsatt måtte tro på slikt...) !
Det ønsker i alle fall alle millionene som sulter ihjel til jul.
Jeg også. Ikke for at jeg er så veldig edel, men fordi jeg synes det er så innforjævlig forferdelig at verden ser sånn ut, så lenge vi egentlig har nok til alle.
Mer enn nok, hadde det ikke vært for.... ja dere vet akkurat hva. Det er bare å fylle ut etter eget hode. Alternativene mangler ikke på noe vis.
Fytte grisen...!

God førjul!

Synnøve Sætrum

20 desember 2010



Det både forbauset og gledet meg.
Jeg hadde vært i ebbe lenge.
Du kom med flod.
Jeg begriper deg ikke, men grep deg øyeblikkelig.
Siden har jeg holdt fast.
Tilliten du viser er kjærligheten.
Kjærligheten til deg er min fødte optimist.

Synnøve Sætrum

Dumpingpriser på julegriser!



Adventstida, førjulstida, shoppingtida er den tida hvor man pakker det hele inn. Gjør det spennende, slik at den som får en pakke ikke skjønner hva den inneholder ved første øyekast. Med papir og bånd og glitter manøvrerer man den forventningsfulle motakers blikk mot fasaden. Den som har vært med og leke pakkeleken noen ganger, vet at de største og fineste gavene oftest blir den deltakerne i spillet ønsker karre til seg til slutt. Sånn er det bare. Det ytre teller selv om innholdet kan være pill råttent, eller viser seg veldig skralt og lite. Jeg vet jeg er ekkel når jeg sier det, men kan det ha noe med aldri så lite grådighet å gjøre?

Siden spillet er slik kan de som ønsker holde blikket borte fra de stedene der ingen pakker finnes. La for markedsøkonomiens skyld de elendige ha sine smertefulle liv i fred. Krig, hungersnød, sykdom og sånt, er ikke noe og snakke om midt under kjøpefesten. Hold festbremserne unna! La kredittkortene løpe varme. 2011 skal jo likvel bli et gullår stod de å lese i en av tigerstadsavisene her på lørdag, og det med feite krigstyper. Akkurat de går visst aldri av moten. Det er bedre med overskrifter enn innhold!

 Jeg tråkker i surkålen og sier det direkte :
Verdens millioner på millioner på millioner fattige sulter og sulter og sulter og dør og dør og dør.
Her på berget bekymrer man seg over at kjøpefesten ikke har tatt helt av den siste uka før jul.
Det ser mørkt ut for handlerekordene dumpingpriser på julegriser til tross.
Alarm! Alarm!
Noe må være helt galt fatt!
Hvordan skal nasjonen komme ut av denne krisen?
Eller var det grisen?
Løp og kjøp:
Dumpingpriser på julegriser!

Jeg sier med Obstfelder enda en gang "her er så underlig"!

http://www.youtube.com/watch?v=i22DvoyuCOc&feature=related


God førjulsuke!

Synnøve Sætrum
Hope is wishing something would happen.
Faith is believing something will happen.
Courage is making something happen.

God jul !!

Fattigdom.
Fattigdom.
Fattigdom.
Jeg sier det en gang til: Fattigdom.
Det er forjævlig, og det er sånn verden er. Den økonomien, verdensøkonomien vi lever i, kommer aldri til å hjelpe disse menneskene. Det er den som skaper den.
Og, her sutres det for at man ikke har oppnådd den kjøpefesten som var forventet i de store sentrene.
Om jeg blir kvalm og det som værre er? JA
Ta en titt her:

http://www.youtube.com/watch?v=OBfLDXOXpME


God jul!!

19 desember 2010


Når du vet du ikke kan eller vil snu,
selv om du ser alt.
Da er du der.
Da vet du hva det betyr å elske et annet menneske.

Synnøve S.

Du skal danse Zumba...


Alle damer i verden var en gang små piker, med rosa tull...
Lekt mor og far og barn og sånn. Med dukker og bamser. Noen lekte doktor med dem også, lyttet og så, og i fortsettelsen fant de fram kniven for å se hva som skjulte seg på innsiden.
Det ble mang en skuffelse over den evindelige halmen.
Eneste bra med den operasjonen er øvelsen man fikk med nål og tråd når pasienten skal snurpes sammen.
Helst på en måte som unngikk de voksnes blikk for hærverk en stakket stund.

Ganske mange leker fortsatt med dukker, i alle fall i denne delen av verden. Sosialisering inn i kvinnerollen.
Kopiere det som er rundt en. Rosa framfor lyseblått og så videre. Det underlige er kanskje at man ikke kjenner ei eneste dame som har forblitt rosa.
Kanskje med unntak av hvordan huden ser ut de første to tre dagene i syden. Vel, noen små damer var og er ikke så begeistret for dukkene og det rosa kjøret.
De skjønner rett og slett ikke hva de skal gjøre med dem.
Mangler "instinktet" rett og slett, og finner det mer fristende å henge øverst i de høyeste trærne når det blåser. Har ei bestevenninne som ringer på og sier: "Det blåser mye i dag, skal vi klatre i trærne".
Mens disse hiver på seg jakka forsvinner morens ord om at "ikke klatre i trærne, eller henge under kaia" i vinden. Den var jo som sagt ganske sterk. Kaistolpene var og er ganske sleipe av grønske, men hva så?

Det disse jentene snakket om mens de satt der i tretoppene handlet neppe om siste Barbie-garderoben.
Kanskje var det noe om å se langt, utsikten bortenfor horisonten på bakken.
Om eventyrtrangen, og hvor man skulle dra når man ble stor.
Robinson Crusoe og Fredag ble hyppig nevnt.
Hvordan det måtte være å klare seg på ei øde øy i årevis uten å bli ett levende av menneskeetere fra naboøya. Utfordringene på den tiden handlet ikke om å hvem som kunne stå på en fot lengst for ikke å bli stemt hjem...
 Jules Verne's "Verdensomseiling under havet" ga næring til enda flere lange samtaler om hva som er mulig for de som drømmer om eventyret. Eller så snakket de kanskje om hva som fantes bak Øyfjellet(eller et annet fjell alt etter hvor i verden treet stod) som man ikke kunne se over. Om reiser til byene bak der.Oppleve noe sterkt sammen med andre mennesker i verden. Som lege eller noe annet spennende. Kanskje snakket de om lengsel etter de om slike mulige store opplevelser i livet.
Drømte sammen om voksenlivet som skulle komme.
Det var ikke det at disse jentene ikke tenkte en eneste tanke om det med barn og det som følger med.
Nei, det var bare det at å kle en unge er en praktisk sak. Hvor mye skal man øve seg på det på ei dokke?
Hvor vanskelig kan det være liksom. Hvor mange utfordringer gir det?
 Å være kirurg, eller journalist, eller direktør eller lærer, eller skuespille derimot...
Treklatringen eller ditto sleipe stolper under kaianleggene er en annen sak.Virkeligheten var og er et utfordrende sted for den som prøver den ut. Spennende også, selv uten tv-kameraene surrende rundt hodet. Den gangen jentene satt i toppen av treet, fantes bare "Pompel og Pilt", samt lørdagskvelder med Erik Bye. Kvalitetstv, med andre ord. Det var i gamle dager. Nesten som i oldtiden, enda det bare er drøye tre tiår siden. Så mye kan hende på et lite tidsøyeblikk i den store evigheten, som er så ubegripelig.
Et tre er et lite sted på ei stor jord, men skogen er stor. Noen ganger ser man den ikke for bare trær.
De falt ikke ned og slo seg ihjel, ei heller druknet de. . .

De små jentene kan tenke store tanker som for hver og en ender med store endringer bak fjellene.
Sånn er det bare. Helt uten hjelp fra "reality-kokkene" hadde de fått taket på dem. 
Slik er det med store tanker. De er fri, og de klatrer over høye fjell.
 Nå finnes hundrevis av tv-kanaler fra rundtomkring på kloden, og det er fint for informasjonen om alt som skjer på kula. Vanlige jenter er blitt mer opplyste. Vet at det ikke er alle som har det så bra som i denne delen av verden vet de også. Har de fulgt riktig godt med husker de at det ikke er en selvfølge å kunne klatre i trær og leve sitt eget liv akkurat som en selv ønsker når en er jente. 
I alle fall om de har sett en dokumentar eller 150. For ikke å snakke om besøkt bibliotekenes hyller.
Lest og lært, sett og lyttet til alt som finnes der ute i verden.
Følger de enda litt mere med vet de at når alle disse tv-kanalene som er fulle av "reklame" i beste sendetid, så påvirker det. Jenter skal og må danse Zumba, og se ut som en femtenåring, når man er femtito.
Nittito også, ellers er det bare å sette seg rett ut i skogen for å dø.
 Dessuten er tonn med slankeremedier og kremer et "must".
Garderoben og sko-rommet er blitt et stort kapittel for seg.
 Det skrives utallige sider om det i alle slags "opplysende" tidsskrifter om fenomenet...
Holder ikke det får man legge seg under kniven, eller få en stylist for å se femten år yngre ut på ei lita uke.
Det er jo tross alt det ytre som teller, er budskapet.
Du skal danse zumba, du skal danse zumba til du dør.

Tenk gjerne store tanker, men hold dem for deg selv, eller i alle fall i en  "kvinnelig" put-your-ass-in- the-air innpakning. Feminismen passer best gjemt langt inne i skapene, som alt som ikke tåler "reality-lys"... Er et av det mange ullne budskapene i alle disse realitetsvisningene den "moderne" medieverdenen har å by på.
Hmm... Den gangen jentene satt i trærne ville slikt vært utenkelig.
Fantasien strakk heldigvis ikke til den siden.
 Det handlet om 70-tallet må vite.
Jentene vokste opp i skyggen av det store fantastiske spennende kvinneopprøret, de gledet seg over at de skulle kunne ta den utdanningen de ville. Lære og utforske.
Leve som seriøse likeverdige mennesker side om side med den andre delen av verdens befolkning.
Jo, de likte de store tankene der de satt!
Medieverdenens store endringer gir små tanker. Sånn som disse reality-greiene skjermen er full av.
Man swapper til alle kanaler, bare for å oppdage at det blir for trangt og for smått.
Riktignok har mennesket i flere hundreår likt kikke-teateret, men likevel...
Det er vanvittig stor forskjell på "Et dukkehjem" og "Supernanny", eller "Partydronninger". 
Ærbødighet er forbeholdt det førstnevnte, noe sånt tilkommer ikke de sistnevnte. og man kan nok sette ganske store beløp på at det ikke noe menneskeheten boltrer seg med om en hundre års tid.
Dukkehjemmet derimot...!
Ikke at Ibsen tenkte og skrev små tanker, tvert i mot. 
Verdens lesende små mennesker oppdaget dem,
og var med på å forandre ståa i de tusenvis av av dukkehjem.
Går det ikke å foranre det som utspiller seg innenfor hjemmets fire vegger, er det lov å lukke døra og gå sin veg. Gi fa.. i zumbaen, og klatre opp i toppen av et tre.
Blant annet.

Synnøve Sætrum

River of sorrow

http://www.youtube.com/watch?v=1VmRyM5RfRU&feature=related

Avstanden mellom den dypeste fortvilelse og inderligste glede er kun et elsket smil....

Synnøve S

BERØRING


Øynene dine, huden, hendene.
Sjelden uspiselig andre øyeblikk til invortes rytmer.Nytes sakte, og uten masker.
Berøring.
Ei sjel.
Et møte.
Jeg elsker deg.

Synnøve S.


18 desember 2010

Alt er politikk, ikke sant?




Det snør, og snør. Sant er det at ingenting er så stille som sne. Deilig å sitte å se på de dalende rolige flakene. Kveldstid. Fredagstid. Hjemmetid. Selv om det er lørdag er telefonen stille.
Ingen oppringniger fra Hamar denne seinettermiddagen heller.
Jeg får stå i det, og fornøyd beholde(og kanskje videreutvikle) min mest reflekterte dagdrøm.
Skulle ikke blitt tulling om telefonen kom, men blir det heldigvis ikke av stillheten heller.
Det er menneskelig å drømme, enten de er store eller små.
Midt i den stille førjulsid, og så videre...

Adventstid.Er det ikke det det heter?
Eller var det i den milde førjulstid?
Eller kanskje bare den hvite?
 Eller var det noe helt annet, noe jeg bare har drømt?
Her uti livet kan det være mange ting å tvile litt på.
Verden er stor, og livet langt nok ikke sant?
Alt er politikk, i alle fall om man ser på etikettene i kjøleskapet før mekking av adventsmaten.
Pasta fra Ungarn, vårløk fra Egypt, broccoli fra Spania,tomater fra Nederland, løk fra Israel, hvitløk fra Kina, kjøttdeig fra Danmark. Osten som skal brukes sies være norsk, og tomatpureen også.
Olivenoljen det hele surres i er fra Hellas.
Når jeg kikker på paprikapulveret kommer det også fra Ungarn, og de andre krydder er fra Spania. Om ikke det er politikk så vet ikke jeg. Hva er det da liksom?
Likevel føler man seg ikke politisk over grytene.
Det lukter godt, og man gleder seg til fortsettelsen av kvelden . . .
Rødvinen er fra Tyskland og ølet fra Spania. Bare å glede seg over at verden er kommet nærmere en selv.
I den sultne advendstid i alle fall. Det er så bra at man kan ikke annet enn klage!
"Veeekommen hjeeeem, du er veeelkommen hjeem", synger bergenserinnen med stor B på
radioen(e) i disse dagene...
 Det er om å synge mens kredittkortene er varme.
Trygt og godt og varmt inni sånne kjøpesentere om dagen.
Valget er lett når den trådløse temperaturmåleren viser - 13.7 kalde på en mild dag.
Man har ingen som helst bombefrykt i Sørlandet hovedstad heller.
Tross alt, så er jo ikke Sandens verdens navle i storpolitikken.
Eller?
Er det det at det er så mange "Sandens" i Norge at man glemmer å kikke ut over horisontene?
Navlebeskuelsen og tomrommet under juletreene tar liksom hele energien fra en stakkar.
Forresten: forunderlig debatt om terror på NRK torsdag kveld.
Veldig underlig...
Virkeligheten er fortsatt sånn at de aller fleste flyktninger er offer for overgrep og vold, de er ikke terrorister. Migrasjon er et sunnhetstegn for et demokrati.
Demokrati innebærer å kunne snakke fritt, mene fritt uten å bli straffet for det.
Det betyr også retten til å fredelig kulle slutte seg til en hvilken som helst religion.
Mene hva som helst, om hva det måtte være.
Så det blir fint med en ny moske i Posebyen mellom alle bedehus og kirker.
Kunne vært fint med et samfunnshus for den som ikke har noen religiøs tro også.
Ikke alle slutter seg til en menighet. Det er faktisk ikke forbudt det heller.


Statssekretærene oppfordrer kommunene til å gi en ekstra skjerv til dem som ikke har så mye.
Hvorfor staten ikke selv bare overfører denne "skjerven" øremerket til formålet kan man jo undre seg over. Særlig i dette fattigdomsåret, som snart er slutt.
Hva kan være viktigere enn akkurat det i "verdens rikeste og beste land og bo i"?
Ja, for det er jo det Norge er, ikke sant? For alle, ikke sant?
Alt er politikk, ikke sant?
Det er bare det at det er med den som lyset, umulig å fange...



Synnøve Sætrum













12 desember 2010

Platon og tanker og venner og Gandhi og terrorister...


Platon


Alder ja... En relativ størrelse om man er frisk.
Ikke fullt så relativ når det motsatte er tilfelle.
Da jeg var diagnoseløs syntes jeg det hørte søkt ut at det skulle til for å få videre perspektiver på livet.
Men,
jeg har bare måttet bite det i meg og kommet til at de har rett alle de som sa det før meg.
Ikke noe nytt er ytret fra mitt nebb i så måte.
Perspektivet på dagen i dag er blitt dypere,
 og livet er paradoksalt nok blitt bedre.
Det er sånn det er.
Nok å bare være.
De gamle grekerne visste også det.
Det er ingen hemmelighet at det kom mye god tenkning fra den kanten av verden.
Salige Platon som vandret omkring fra 427-348 f. Kr. skal ha sagt:
"Sygdom er ingen hindring; tværtimod, den gør mennesket til tænker".
Man trenger ikke være så veldig filosofisk eller belest for å begripe dybden i den tanken.
Den er god å holde på.
Gjøre dypere om man kan.
Det gjør ikke vondt å tenke.
Det gjør som aller oftest bare godt.
Krølle det til kan man.
Tumle kan man.
Rote seg vekk kan man.
Glede seg over den frie tanken kan man.
Alltid.
Balansen skal man likevel vokte seg for ikke å glemme.
Ikke trekke det der med sykdommens betydning like langt som enkelte;
"Så skal jeg vel slippe å snufse, sa kjerringa, hun skar av seg nesen"...

Det er mye å være takknemlig for.
Bare å være.
Bo i et land hvor det er fred.
Ingen umiddelbare trussler om krig.
Ingen selvmordsbombere rundt vårt bord i kveld, bare gode venner, litt latter og ganske mye god mat. Kjennskap gir vennskap, og vice versa.
Venner er av de aller viktigste konstantene i et liv.
Inkludere.
Samtale.
Snakke.
Leve sammen.

Det er ille at terroristene slår til i nabolandet, men samtidig er det vel å være noe naiv om man tror at det ikke kan skje her også. Misforstå meg rett, jeg håper ikke at det hender.
Dog er vi vel kanskje noget naive her på berget, eller for sjøltilfredse?
Verden er internasjonal, og for noen er det tydelig at målet helliger middelet.
Helt uakseptabel logikk for min del.
Ulogikk, spør du meg.
Ok, det var det ikke noen som gjorde, men jeg ytrer meg likevel.
Jo, det er viktig med ytringsfrihet.
Jo, det er viktig med demokrati.
Jo, det er viktig med ikkevold.
Jo, det er viktig å snakke disse folkene som terroriserer verden midt i mot.
Jo, det er viktig med menneskerettigheter.
Jo, det er viktig med frihet.
Uinnskrenket frihet, uten å tråkke andre ned og gjøre dem vondt.
Jo, det er viktig med åndsfrihet.
Jo, det er uhyre viktig med ikkevold. 
Ikkevold er det mange store tenkere som har framholdt. Gandhi for eksempel.
Vi andre får bare plukke slagordene til oss, og følge dem.
Tenke, og handle deretter!
Ikkevold!
Ikkevold!
Ikkevold!

Dialog!
Dialog!
Dialog!


Fred og ikkevold ja, en relativ sak om det er krig.
Men:

Et eneste liv er det alle har utlevert.
Ikke mer, ikke mindre og det vi alltid har til felles om vi er her eller der.
Mener ditt eller datt.
Jo da, det er vanskelig, men det er ikke umulig.
Ingenting er umulig.



Synnøve Sætrum



En dag for lune eplekaker og drømmer...


Desembersøndagmorgen...
Gradestokken viser -8, og det er vel egentlig ikke så mye om man sammenligner med det meste av de foregående ukene.
Vinterværet er deilig så lenge det er klart,sier de som allerede er på vei ut i heia. 
Ingen grunn til å klage når man har armer og bein i behold.
Det holder ikke med all verdens positiv tenkning om det man har.
Ennå det er rett utenfor stuevinduet.
Huden føles sår bare den tenker på bitende vind. Skyggesidene er for store rundt her. For mye kaldt og rått. Bekken som klukker så lett er bunnfrosset.
Ørreten vaker ikke i det lille tjernet. Den ligger på bunnen og venter på bedre tider.
Nei. Beina bærer ikke ut døra.
Tærne lengter etter sandaler, fuktende kremer og mild vind. Orker ikke tanken på knasende is og brodder.
Kort sagt, er det en dag for lune eplekaker og drømmer om egeerhavsvinder.
Sånn er det bare.

"Meltemien er en hestehale av en vind som hindrer fuktigheten i å legge seg.(...)Uansett alder gjør meltemien huden din strammere, den stryker den desperate reisende over pannen,den reisende som ennå ikke har reist lenge nok til å ha lagt fremtiden bak seg. Åpner du munnen på dekk, vil meltemien skylle og rense skallen din så den blir glatt som en hvit skål, hver tanke blir ny, og du blir fylt av en hunger etter klarhet, rykninger i presise muskler, presise begjær."
(Fra Anne Michaels "Som sand")

Synnøve Sætrum

08 desember 2010

Snufsende timer...



Noen ganger er det å besøke en venn absolutt det beste man kan bruke livsdagen til.
Bare være i livet, samtalen, fortroligheten, tryggheten og intimiteten gode vennskap gir.
Varme midt i sprengkulda.

Kjedelig! sier den glamour og pomp og prakt-søkende. Blir dere ikke leie av å være så seriøse hele tiden?
Vel.
Noen av oss har, når vi kommer til sjels år og alder, gitt opp euforien som lykketilstand.
Den blir for flyktig, det er det ene. Marginal er det andre ordet som renner en halvunging i hu.
Euforisk lykke er en marginal tilstand. Ork det den som tør. Avhengigheten neste... Kanskje?
 Vi har rett og slett ikke kapasitet lenger.
Noen av oss.

Vel.
Om man befinner seg i den "andre puberteten" har man ikke gitt opp, misforstå meg rett.
Det er sånn laga at man kan definere selv hva lykken skal inneholde.
Det kan reflekteres over egen daglige lykke.
 Hvilke tilstander som gjør en så.

Når man har levd halve livet og vel så det vet man at intet er svart hvitt.
En setter ikke likhetstegn mellom livssmerte og et dårlig menneske.
Eller lykke og et bra menneske.
Alle har sitt, og alle har litt.

I et debattprogram her på en av tv-kanalene satt det en fyr og "vingeklippet" alle deprimerte, eller nedstemte som den største selvfølgelighet. Han hadde skjønt det!
Vedkommende satte fram den "sannhet" at er man deprimert eller lignende kan man ikke være god, generøs eller omtenksom. Deprimert er lik dårlig menneske. Ulykkelig er også lik dårlig menneske.
"Sannsigeren" befant ganske så langt utenfor ...
Jaffal vanlige dødelige som har opplevd både dette og hint.
Det var da også noe å servere midt i beste sendetida en forkjølelseskveld.
Vi er en god del som tror på det lykkelige /gode livet som drivkraft og hovedgrunnen til å i det hele tatt dra seg opp fra dyna, og ut i -17.3 som den nye trådløse måledingsen viser disse vintermorgnene i Norge.
Vi blir ikke provosert over at mange søker denne mentale innstillingen, eller tilstanden.
Kjørt barn har utallige navn. Kjært barn har mange muligheter. 
Vi bare erkjenner behovet.
De fleste vil vel ha det så godt som mulig, så lenge som mulig.
Vi har jo bare en mulighet utlevert.
Er man ikke på vei til arbeid, så kan veien gå til en venn.
En god venn.
Lys i mørket og alt det der.
Klisjeer?
Nei!
Livsnødvendighet.
Lykke.

Besøk eller ikke besøk. Det er ikke alltid man kan bestemme selv.
Noen ganger bestemmer snuen. Enten man vil det eller ikke er det to indre og vekk me'n, og det på tross av at en vil være akkurat der en er.
Halvinfluensaen opererer ikke på kosfrekvensen.
Tar ikke smålige hensyn til god mat, gode samtaler, gode spill og i det hele tatt det mennesker kan ha godt av her i den iskalde førjulsstri, eller var det førjulstid?

Likevel:
Det gode med å ligge nokså gebrekkelig under pleddet, med fjernkontrollen i den ene hånden og tekoppen i den andre, er at man får tenkt seg om.
Arbeidet med forkjølelsesmentaliteten og snudd på flisa.
Hva spiller det vel for rolle om man blir rødnesa og ufager etter noen snufsende timer?

Den som er så heldig å ha en god venn å måtte forlate i vintersnuens tegn,
har jammen ikke noe å legge seg ned å snufse for.

ATSJOOO!

Synnøve Sætrum

06 desember 2010

Det är synd om människorna.

August Strindberg

 





Mandag 6. desember 2010


Athen 6. desember 2010.

Athen, sentrum  i sommeparadisenes land. Landet der gudene slapp litt av himmelen ned på jorda.
 De greske filosofenes midte. Byen hvor så mange av dem vandret rundt osv. osv. 
En liten flytur, men for "many rivers to cross" for å komme seg dit akkurat nå.
Det er jo .... 
Det er så til de grader vinter her jeg bor.
Å bli i hula er det tryggeste, ikke orke rikke seg utafor døra.
Flytende eller variabel strøm, er det det som er det riktig viktige spørsmålet i disse dager?
Høna eller egget?
Øst, vest, midt, nord? Hvilken veg skal man velge?
Høyspenning eller lavspenning?Strømanarki eller sitte i telefonen sin tilmålte dyrebare tid og akkodere med mulige leverandører til enkvinnsleiligheten?
Høna eller egget?
-14.3 utenfor viser den nymonterte trådløse dingsen .
Alle tall viser det de skal.
Hvem trenger vel bruksanvisning når man har ingeniør?

 Plakat av Alexandros Grigoropoulos på stedet han ble drept av gresk politi.

Likevel greier jeg ikke hengi meg helt til drømmer om gresk sol og strender. Enda. Jeg har mange uker under sola i det som nesten kan kalles mitt andre fedreland i året som gikk.
 Men, spør meg hvordan drømmene er fatt når det nærmer seg til slutten av februar,
og vintermørket har satt sine spor under pannebrasken. 
Dog ikke mye avslapping og meltemi i det som var/er Athen i dag. Tåregass mot demonstranter midt i Syntagma, akkurat to år etter drapet på 15 år gamle Alexandros Grigoropoulos.
7000 politifolk skal ha vært utkalt vel forberedte til å møte demonstrantene.
Konstitusjonens midte eller ei, det er nå der ordensmakta valgte å bruke tåregass mot de som ytrer seg.
Jeg forsøker se det for meg, og får det ikke helt til, selv om fotografiene taler sitt helt klare språk.
Det er det med at jeg har mine egne "fotografier" på netthinna fra samme stedet. Som for eksempel da jeg kom opp på den helt fredelige greske parlamentplassen en søndags morgen litt over seks i juni 2009.
Jeg så ikke annet enn relativt få biler, noen duer og et par tre avisselgere.
Selv i hjertet av den greske mangemillionbyen  var verden fredelig.
Jeg følte meg ikke utrygg, og før jeg ante det fikk jeg hjelp av en vennlig greker.
Etter et par tre timer var jeg på Akropolis.
Det var da og itte nå!

"Norgesglasset" på øret forteller meg om andre reisemål.
Egypt.
Der har jeg også vært en gang.
I Hurghada blant annet. 
Haien utenfor Sharm el Shaik er hovedingrediens i det norske glasset denne formiddagen.
I Egypt gnagde den armen av ei eldre dame.
 Der har jeg ikke vært og badet, men derimot i Rødehavet utenfor Hurghada.
Det sies det er værre utenfor Sør-Afrika eller Australia. Jeg så bare nydelige fargesprakende fredelige fisk. Leppefisker blant annet der jeg lå med snorkelen. Delfinene så jeg ikke. Det blåste for mye til å komme ut til et rev hvor vi kunne møtt dem, så jeg har alltid tenkt det får være til en annen gang. 
Småromantikere som meg drømmer nemlig om å svømme med delfiner.
Det kan man ikke gjøre på Solens øy så vidt jeg vet. 
På Elly Beach finnes bare noen "småpiraia",
men holder man beina i bevegelse kommer en opp av vannet bittfri.
I Norge er sjansene for møtet med en hvithai eller en annen menneskeslafsende fisk mikroskopisk må vite. . . Men, så er her vel ikke det utsvevende badelivet i disse dager heller.
En vinterbadeklubb eller fire finnes nok.
Ekstremsport for de særskilt interesserte.
Der har jeg ikke vært.
De kloke sier den tyske turisten der i faraoenes land må ha vært ekstremt uheldig.
Jeg kan vanskelig forestille meg at det kan være noen trøst for den døde.
Hadde hun bare hatt en stokk for hånden...
 Hvem har det mens de lauger seg i havet?
Likevel et kjent triks å smekke dem på nesen med en slik en.
Ok, jeg har møtt en vennlig en ei gang utenfor Santorini, men jeg skal ikke ta den historien her.
Bare si at, jo, jeg ble redd da jeg så badekameraten, og jeg hadde taktene fra haisommer i ørene da jeg kom meg så fort jeg maktet på land. Alle lemmene i behold.

Nei. Det er ikke tid for badesesong enda.Bedre å holde seg her i kulda, og lese konspirasjonsteorier på Nyhetsspeilet.no, se gjennom illusjonene og bli fri.

Eller finne på noe helt annet...

Synnøve Sætrum