19 mai 2013

1.pinsedag 2013



En dag er så mye.
Et helt liv, og samtidig bare en dag.
Bare og bare?
Oftere og oftere slår det meg at det meste handler om dagen i dag.
Den eneste garantien jeg har. Ikke en klisje det, men livsbetingelsen.
En dag er det min siste.
Jeg vet ikke når, bare at livet er sånn.
Når jeg tar døden inn som realitet blir livet sterkere og større. Særlig når det er vår.
Den virker bare sterkere hver eneste gang opplevelsen kommer.

 På nasjonaldagen var den enda bare en aning over trærne.
Nå, to små døgn etterpå ,er verden en annen.
Det er full vår. Sommertemperaturene har stått i kø. Sola tar, og årets første vepsestikk er i boks..
Slett ikke verst å kunne oppleve det når alt går som det skal.
Jeg ble ikke stukket av en tropisk kjempe heldigvis. Da hadde jeg ikke sittet her lenger.
Nei stikket kom fra en kjent.
 Bare den norske, lille, jeg kom i skade for å tulle inn under armen.
Kanskje det ikke finnes så mye gift i de innsektene på denne tiden av året. Hva vet jeg?
Klager ikke, og brodden stod ikke igjen. Vepsene surret dorske rundt oss, og skjønte nok lite av det plutselige omslaget fra vinter til sommer. Ikke at jeg tillegger veps tenkeevne eller intelligens-
 
Mennesket Synnøve i solveggen ble lett rød, var varm og jaggu ble hun foreviget pratende om et og annet. Solbrillene arvingen finner vel spesielle var jaggu på. Lite kledelige sier de som har greie på sånt. Samme for meg. Er jo ikke utprega jåle på tur. Plukka dem med meg fra ei butikkhylle i Århus med kun beskyttelse som motiv. Byen det for øvrig er godt å være norsk i. Brillene beskytter, og det er saken. Dessuten finnes det annet som fungerer. Tyngdekrafta for eksempel: Som venninna mi så klokelig artikulerte:  "Vi kommer ikke unna dette som henger og henger".
Sant det. Ei voksen dame vet aldri hvem hun møter når blikket rettes mot et speil. Det er også livsbetingelsene. En glede i grunnen. Forandring fryder, og gjør dagene alt annet enn kjedelige.
Ikke sant? Tyngdekrafta synes, og jorda kaller...  ;-)

Men, ennå er jeg her, og jeg elsker livet. Så det så.
Akkurat i disse dagene da alt vakkert ligger foran med en intensitet som ikke er å spore under de verste kuldebølgene for et øyeblikk siden. Slike som meg er skrudd sammen på det viset.
Selvsagt har jeg tenkt på en venn jeg savner og kommer til å savne. At vi ikke skal på turer mer. Særlig nå når alt er så vakkert kjennes det litt sårt. Ikke at den nyutsprungne bjørka påvirker meg like vakkert. Det er ikke det, og sola står opp og går ned uavhengig av mine små sår og skrammer.
 
  Synes jeg har det utmerket med merkene mine. Føler meg besatt med privilegier og nyter den tilfredse tilstanden. Merkelig hvordan alt sees betydelig lettere og lysere "bare" med noen ekstra varmegrader grønn skog. Bjørka har nærmest sprunget ut mens jeg har sett på.
Med et kjennes Norge som et helt annet land. Et jeg føler sterkt for. Veldig sterkt.

Nei, det er natta og en dag i livet er over. Sove litt før i morgen.
I morgen er det 2. pinsedag.

Synnøve Sætrum