Om å fryse, vente & politikk...

Kontraster, Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

Mandag 27.oktober 2014, Zadar nord i Kroatia:

Jeg sitter ved kjøkkenbordet her. Klokka som ble stilt natt til i går snegler seg avsted. Jeg venter på at det skal være tid for bussen, at jeg skal pakke alt i sekken og stikke avsted.
En kopp kaffe for å holde meg varm og våken står ved min side. Jeg fryser i dag også. Det er 14 grader og vind. Ikke så kaldt egentlig, men når husene ikke er oppvarmet er det kjøligere enn jeg
liker. Selvsagt har jeg sovet under tjukke tepper og ikke frosset, men når du gruer det for å stå opp og gå på toalettet er det litt for hustrig. Sånn har folk det til vanlig her i landet. Jeg bor i en ganske stor leilighet også sammenlignet med norske leiligheter.... Kald dog !

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sovet lenge, tatt et varmt bad for å få kulda ut av kroppen. Nå har jeg spist, jeg har handlet litt niste for bussturen til Italia, og sitter egentlig bare og venter på å komme av sted. Taxien skal hente meg et kvarter før midnatt hvilket gjør jeg har mer enn god nok tid til bussen kommer. Gruer meg litt til å sitte på den holdeplassen, og ber om at det ikke blir forsinkelser.

I morgen tidlig er jeg i Trieste i Italia. Dagen etter i Venezia. Så er det Barcelona, og sånn går de neste ukene. Vegen blir til mens en går, og jeg er spent !

Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

-----

Selvsagt er det navlebeskuende småtterier & bagateller sammenlignet med blå-mørke lilla-politikk som rammer de svakeste på aller verste måte, men jeg skal ikke skrive om det nå. Jeg forsøker som best jeg kan å skyve de tankene unna, for de gjør meg så ufattelig sliten, men greier det bare tidvis. Hjernen min kretser mye om det som skjer med Norge nå. Landet som hele mitt liv har vært et trygt og humant samfunn står i fare for å bli til det motsatte. Det er retningen, og forandringen "folk flest" har stemt inn på regjeringstaburettene. Helt forferdelig som jeg ser det. Jeg husker mange si slikt som at "la de nå få prøve seg så kanskje det blir noe forandring"...

Jommen sa jeg forandring: vi har fått en ledelse av et mindretalls-parti, i ei mindretallsregjering skal få herje på og lage så mye problemer er på siden av min forstand. Jeg forstår det ganske enkelt ikke. På toppen av alt har de fått andre småpartier til å skrive under på å støtte dem. Det har skjedd før i historien også, i visse land, til visse tider...

På den andre siden viser de jo virkelig sitt sanne ansikt, og det må kanskje til for at folk skal våkne. I dag melder meningsmålingene om velgerflukt fra FRP. Ikke forundret jeg, det er bare så synd at de sitter i regjeringskontoret og på pengesekken. Det er Siv Jensen som er finansminister hvordan en enn vrir og vrenger på det... På den andre siden: Hvor er Erna? Er hun også blitt FRP-er? Sånn på avstand får jeg tanker om at det er de mørkeblå som har all makt når det handler om dette statsbudsjettet, hva er det for slags statsminister vi har fått?

Synnøve Sætrum

NESTEN INKOGNITO. . .

Godt å bli god og varm i høstsola i Zadar ... Foto: Tilfeldig forbipasserende Sør-Koreaner...

Søndag 26. oktober 2014, Zadar, Kroatia:

Jeg har nettopp vært på nærbutikken og handlet mat for resten av tiden her.

Står i kø og venter på tur sammen med dem som er herfra. 
Akkurat i denne delen av verden har jeg et utseende som ikke skiller seg ut fra de som er herfra. 

Jeg glir bare inn, som om jeg alltid har vært her. Sånt kan man i litt større byer der folk er anonyme overfor hverandre og har nok med å haste fram og att til sitt.

 Konsekvent snakkes jeg til på kroatisk, og jeg nikker og smiler. 
Eller rister på hodet og smiler. 

Noen ganger er det nok til å dekke over at jeg ikke fatter et kvidder, andre ganger må jeg til med tegnspråk og engelsk. Det kommer an på hvem jeg møter. 
Jevnaldrende kan stort sett språket, de eldre ikke. 
Jeg ser at jeg ikke regnes inn blant sistnevnte gruppe riktig ennå selv om jeg drar på årene.Navnet mitt er komplett umulig å uttale nesten hvor jeg kommer. 

Når jeg sier si "Yvonne" blir det  "svung" på sakene. 

Nesten inkognito,ikke sant?

Jeg var fire døgn i Dubrovnik og bodd i en gammel leilighet innenfor murene. 
En reisende på min alder holdt det gående ved å huse andre reisende for en billig penge. 
Siden det er blitt lav sesong var det som het delt bad, privat. Jeg hadde hele etasjen alene. Ut gjennom vinduet så jeg gamle murer, og jeg hørte folk snakke språket jeg ikke forstår. Tenkte en del på at Jorsalfar så noen av de samme murene, at han antakelig vandret på dem også på veien til Konstantinopel. Selvsagt bærer byen preg av oppbyggingen etter siste krigen. 
Arrene etter serbernes meningsløse bombing er tydelig.

Sjøl vandret jeg både på muren og i trappene, i smugene og på gatene.

Jeg tok bussen vekk og fant med den hjelpa havna hvor jeg tilbragte noen timer i solskinn.

Også i den byen bodde jeg hjemme hos noen.

Det er den billigste måten for reising i Europa. Jeg er nødt til å gjøre det så billig som over hodet mulig, ellers har jeg ikke råd til dette. Prisnivået på mat er relativt likt Norge, og da må en uføretrygdet snu på skillingen. Sånn er nå det. Jeg klager ikke, sier bare hvordan det er.

Presse levekostnadene ned mot tohundre kroner om dagen, og da medregnet alt. Absolutt alt !

Akkurat her i Zadar hvor jeg er nå er det ikke varme. 
Dagene er lune og fine, men nå når mørket har falt på er det rett ut kaldt. 
Jeg går med tykke sokker, sko, ullgenser og skjerf inne. 

Når jeg sitter her ved bordet og skriver har jeg også pledd rundt meg. 
Forskjellen på her og heime er at det ikke varmes i husene før det er strengt nødvendig. 
Folk kler seg, og hutrer. Det er ikke samme rikdommen når det gjelder strøm.
 Eller kanskje kan jeg si det på en annen måte: Vi har jo vært vant til å kunne ha varme i husene heime, også med strøm. La oss nå håpe det fortsetter, at ikke den blå-blå-mørkeblålillasorte regjeringa gjør enkelte grupper av befolkninga så fattige at de fryser ihjel om vinteren...

Om jeg ikke dro for å komme vekk fra kulda i Norge?

Jo, sånn var det.

Forregnet meg litt på temperaturen, og dessuten sier den andre leieboeren at det er uvanlig kaldt.

Det har vært den dårligste sommeren i manns minne, og han er bekymret over klimaendringene. Jo jeg fryser, og jeg kommer til å dra til varmere strøk veldig kjapt.

I morgen rundt midnatt tar jeg bussen en snei inn i Italia, og så flyr jeg derfra til Barcelona den 30.

Jeg må til Spania for å finne varme nå, ellers kan jeg bare dra til Bangkok direkte. 

Planen er ikke det, ikke ennå...

Så hvordan gjøre det?

Det finnes et nettsted ved navn airbnb og et annet døpt backpackersworld. 
Der kan en finne brukbare bosteder til en billig penge. 
Det en må investere er blant annet den tiden det tar med lesing og leting. 
Jeg er som kjent voksen, ikke i hundre helsemessig så jeg må være nøye. Det handler om å lese anmeldelser med lupe. Slikt tar tid.  Vel, det er jo det eneste jeg har til disposisjon i masser.

Her lever jeg i en relativt ung manns leilighet.

 Traff ham i ettermiddag, og han sa han hadde flere, arvet etter krigen.

Sammen med meg har bor det en annen mann i tretti-årene og datteren på ti.

Jeg ser dem kun om kvelden. De er stått opp og gått lenge før jeg våkner. 

To dager har det altså vært sånn. Leiligheten er stor og kjølig, men jeg har sinnsro her.

I går gikk jeg rundt i Zadar sentrum noen timer, og fikk sett mye vakkert, men mer blandet med det hverdagslige enn for eksempel Dubrovnik-gamlebyen som er restaurert med EU-midler. 
Tankene om at det har vært en krig for ikke så lenge siden har meldt seg, og jeg ser høyblokker med fasader det må være flere tiår siden har sett noen renovering.
Kulehull pisten og histen ser jeg også. Meningsløst. Krig er meningsløst.

Synnøve Sætrum

UNDER EN ISBLÅ HIMMEL . . .

Foto: Synnøve Sætrum

Reisebrev fra Dubrovnik blir det ikke akkurat denne kvelden. Jeg er så stinn av inntrykk at de må kokes ned litt. I dag har jeg besluttet å reise videre fredag. Det regner, blåser og er iskaldt. 

Kanskje jeg brygger på noe, men uansett så vil jeg komme meg nærmere varmen. 

Hvilket antakelig betyr jeg får bevege meg mot Spania. Kroppen orker ikke fryse. Oppskrytt!

...

Jeg tenkte lese litt nyheter heimefra. Oppdatere meg litt, siden jeg ikke er emigrert men bare "vinter-flyktning". Det lønner seg for helsa, men ikke økonomisk. Mer skatt blir det også skjønner jeg. Et stort bankende sosialt hjerte eller noe i den duren sa hun fru Statsministeren. Ja, hun påstod noe slikt fru Finansministeren også. Vel, nå er sannhetens time der. Skamme seg!!

 De bløffer på seg det hjertet begge to, ikke at jeg ventet meg noe annet.

Jeg har da lest min politiske historie.

 Derimot så gjorde visst uføre som har stemt på dem det. 

Helt ubegripelig for meg, hva ventet de seg egentlig? 

 Hva den slags stemmesløsing handler om er helt utenfor min forstand. 

Jeg har hørt noen hevde at om alt bare blir verre, så blir det bra. Bristende logikk det også.

Sånn er det ikke: Når det blir verre, så blir det bare verre. Akkurat slik som at man ikke blir klok av skade. Av skade blir man skadd, ikke noe annet ! Sukk!

Farsotten går gjennom det politiske blå landskapet. 

Forslagene kastes ut og opp av sekken. 

Den store svarte. Tankene om at noen forsøker pøse på og prøve hvor langt de kan gå for å øke de sosiale forskjellene i landet uten protester og motstand er nære hele tiden.Selvsagt kan man også tro at kutt i uføretrygd bidrar til å den kronisk syke kommer seg i arbeid...

Skamme seg skulle han ministeren, skamme seg !!! 

  Det er forunderlig, synes jeg, at rike & friske som har mer enn nok fra før av blir motivert av det. Mens de uføretrygdede & kronisk syke (alvorlig) som har minimalt fra før av skal bli motivert av å fratas mye av det lille de har. Den logikken der brister for meg. 

Skamme seg !!!

Huttetu for en iskald blå vind som blåser over landet. 

Det tenkte jeg på da jeg kikket opp her om dagen.

Skjønner forresten at de styrende også vil at sykepleierne nå skal bli underholdningsartister...

 Hau hau ! Ikke grenser for gode forslag. Forresten har lærerne blitt pålagt den oppgaven lenge.

Hva skal vi egentlig med utøvende kunstnere?

 Hau hau hau !

(Ja det var ironi om noen hardnakka hevder den er død..)

Synnøve Sætrum

Lovesong...romanza...spanish ....

Who knows when or where or why really?

The only thing I know is that it's about feelings.

Deep feelings...

Love...

Heard it played in Dubrovnik this evening.

With the duo Pero Skobelj and Tomislav Zerovnik.

Guitar-duo in an old church..

Beautiful.

.....

Love...

Synnøve Sætrum

NOEN TANKER I SPLIT...

Splitska Riva. Foto: Tilfeldig forbipasserende... 

Reisemorgen etter ei litt urolig natt.

Kaffen smaker, og jeg tenker: Takk alle makter for den. Hva skulle vel livet vært uten?

Uro ja... 

Det er alltid sånn foran forflytninger. 

Dette vet jeg etter noen reiser. 

En del av det store spillet. 

Foran meg ligger en drøy fire timers busstur. 

Billetten er kjøpt uten at jeg har stilt et eneste spørsmål om veger og slikt. 

Tar det som det kommer, og tenker jammen er det framskritt. 

Etter turene i Laos og Vietnam tidligere i år kan det neppe kan bli mer utfordrende. 

Håper likevel på noen fine synsinntrykk og at alt ikke er straka autostradaen. 

Vil gjerne se litt av kysten her. 

Fargene er så nydelige, lyset så spesielt.

Kroatia er ei perle.

I går kveld sovnet jeg til a- capella sang i nabolaget.

Skjønne toner falt inn i hverandre.

Jeg så for meg mennesker rundt et bord, og tenkte litt på det jeg har lest om skikkene her.

Savnet korsangen hjemme et øyeblikk.

Kanskje jeg kunne bodd her ei stund, en gang, et annet år...

Split teater. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Fire lange dager i Split går mot slutten.

  Vandrehjem i Dubrovnik. Hvordan det blir for ei tilårskommen dame vet jeg ikke ennå.

 "Det blir bra", tenker jeg. 

Sender en tanke til henne som alltid sa det, og kjenner litt på savn. 

Hun gikk ut av tiden i fjor sommer. Ennå kan jeg ikke helt begripe at hun er borte. 

Jeg strever litt med sorg sånn under alt sammen. Den ligger der og er ikke helt levd ut.

Det har vært så mye død det siste året, så mange mennesker som gikk alt for tidlig.

 Livet kjennes litt fremmed. 

Re-orientering heter det på fint.

Skrapende stemninger er det jeg kjenner.

Høsten i livet er kommet nærmere, og oftere tenker jeg på det store i det lille.

"Low season" er på veg sammen med høst og vinter. Egentlig er det litt spennende med vinterreise som ikke er på ski.Jeg har ikke satt mål av meg til å fly rundt på alle mulige severdigheter, tråkke alle turistløyper- eller feller. For mye pes og lite ulv. Jeg konsentrerer meg om å "bare" være. Kjenne på atmosfære, være litt kikker bare. Stå på utsiden og kikke inn. Det er ofte mer enn nok.
Her er titusener nye inntrykk daglig.

 Roen hører med, også klokka sju om morgenen som det er i skrivende øyeblikk. 

Kirkeklokkene ringer og ringer. Kanskje var det i gudshuset jeg skulle vært akkurat nå. 

Jeg var i flere seint i går ettermiddag. 

Satt og bare lyttet til sang og ritualer på et språk jeg ikke forstår. 

Fremmed, men likevel kjent.

Det store fellesskapet av kristne er det.

Tankene kretset rundt dette med tro, trygghet og tvil.

Når jeg reiser oppsøker jeg alltid kirker (eller templer). 

Før i livet var jeg ateist, men det er lenge siden.

På et sted i livet fant jeg noe større enn meg selv å tro på.

Jeg var sliten og fant hvile.
Når jeg sitter slik, i en fremmed kirke kjenner jeg på freden, og føler meg innlemmet.
Vi har mye til felles menneskene selv om språk skiller.

Nå er jeg blitt søvnig igjen, så jeg stiller klokka og satser på en time søvn før sekken gjøres klar.
Jeg må stille klokka om tilfelle rottefelle.
Utenfor vinduet er det lysnet og det lyder :

Kra kra og kvirrevitt...  

 Jeg har sittet i halvmørket, lent mot veggen, skrevet og drukket kaffe.
Kroppen har kjentes verkende og frossen, Et øyeblikk tenkte jeg på om det er for kaldt for meg her, om jeg må avsted til østen fortere enn tenkt.
Nei, jeg skal ikke det, men jeg kjenner lengselen etter dyp varme.

 Det blir en tur sånn rundt jul. Noen måneder i tropene må til skal jeg være menneske, men i dag og dagene framover reiser jeg til Dubrovnik.

 Gleder meg gjør jeg. 

Virkelig storgleder meg !

Ha en klem og flott mandag !

Synnøve Sætrum

FORTERE ENN SVINT...

Møte et menneske en kjente litt i den unge voksne tida.

Ikke i den nærmeste kretsen, men likevel ganske godt kjent.

Vips så gikk det over tre tiår, og så sitter man ved samme bordet i et annet liv.

Overført og bokstavelig.

Lytter ler, kommenterer, kommuniserer.

Tankene vandrer mellom nå og før.

Fortid og framtid.
Fortere enn svint løper tiden...

Det er spesielt å åpne de indre dørene til det som var for lenge siden.

Fortere enn svint blir det insomnia av slikt.

Synnøve Sætrum

I LOVE YOU MORE THAN YOU'LL EVER KNOW . . .

"I hold this to be the highest task for a bond between two people: that each protects the solitude of the other". 

( Rainer Maria Rilke)

SPLIT & SUKKERSYKE 18.10.14....

Foto: Synnøve Sætrum

Dagen er klar og blå. Jeg spaserer ei smal trang gate nedover mot havet. 

Får tatt noen smug i nærmere øyesyn, fotografert litt og hilst på en og annen tilfeldig forbipasserende. Adriaterhavet og havna i Split åpner seg for meg der jeg rusler langs kaiene. Jeg kjøper bussbillett til Dubrovnik mandag formiddag, og tenker meg en kopp kaffe under en parasoll et sted. Siden det er så varmt at det gode liv finnes i skyggen. De to unge damene dro til et fossefall, og spurte om jeg ville være med. Jeg takket pent nei, og tenker nå det var en styrelse.

Split. Foto: Synnøve Sætrum

For her sitter jeg og er skjelvende, svettende og ør. På vei mot parasoller, romanlesning og kaffe i paradegata visste jeg plutselig verken ut eller inn. Alarm, alarm, alarm !  Et øyeblikk tok det helt over og jeg ble dem. Akkurat det oppleves ganske skummelt. Total tap av kontroll over kroppen. Panikkfølelsen gir seg til kjenne, mens jeg mister stedsansen og hjertet hamrer vilt. Det heter føling. Blodsukkeret har plutselig falt til farlig lavt nivå, og kroppen sier fra. Jeg har hørt andre diabetikere fortelle om utskjelling fra familie og venner fordi det skjer. Regelrett kjeft for det en ikke kan kontrollere... De som ikke vet bedre kan finne på å hevde at om man bare spiser så kan det unngås. Hadde det bare vært så enkelt... Heldigvis har jeg ennå ikke fått noen overhaling fra folk i min nærhet. Jeg takker for det. Som jeg akkurat nå kjenner takknemlighet for at dagens situasjon løste seg, at jeg har så sterke symptomer når det hender, og at det ikke er så veldig ofte. Hadde jeg vært ute i nasjonalparken kunne det blitt litt verre. Selvsagt hadde jeg hatt mat med, det har jeg for det aller meste, og særlig alene.  Føling tar ikke hensyn til hvor jeg befinner meg i verden, og selv om jeg får spist blir jeg så utrolig sliten etter anfallet. Lange turer sånn i etterkant er ikke det ideelle. Da er det hvile som gjelder. Søvn om jeg er heldig. 

Split. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg befant meg heldigvis i sentrum av Split med følingen min. Jeg rotet meg inn på et ukjent ferskvaremarked før jeg fikk et glimt ut mot ei kjent gate og et bakeri og gikk dit. I hui og hast fikk jeg handlet en pai med feta og ei flaske vann. Selvsagt tømte jeg alle myntene ut på gulvet, fant ikke sedlene, og mistet veska...It's the name of the game !

 De kikker litt på meg damene bak disken, men en ridder hjelper meg med alt sammen. Takk for ham. Jeg håper jeg husket å smile og takke for assistansen. Utenfor finner jeg en benk å sige ned på. Jeg tygde og drakk. Ble sittende en liten halvtime for å få stabilisert skroget. Nå er jeg tilbake i sofaen og har fortalt historien før jeg tar en lur. Kanskje den blir en time eller tre. Jeg kan ikke greie vurdere hvor sliten jeg egentlig er. Men, jeg er trygg og erfaringen forteller meg at når jeg våkner igjen er det som om ingenting har hendt. Det gleder jeg meg til.

Synnøve Sætrum

SPLIT 18. OKTOBER 2014

Gjennom kjøkkenvinduet.  Foto: Synnøve Sætrum

Nok ei helsereise er i gang. Endelig står jeg ved begynnelsen jeg alltid elsker. Alt plantes i denne dagen, og resten er framtid. En dag av gangen ! Nå er jeg her. Vertskapet skifter sengetøy i det andre soverommet til to nydelige unge damer fra "the big apple". Hyggelig å kunne utveksle noen fraser om landet. Jeg snakker kanskje ikke verdens beste engelsk, men mer enn godt nok til å bli forstått. Mange amerikanere er vant til denne boformen forstår jeg. Det lille kollektivet her er helt uproblematisk for meg. Skal man gjøre det litt rimeligere i Europa lønner det seg å dele bad og andre fasiliteter. På en eller annen uforklarlig måte kjennes det mer bofast. Når alle eiendeler befinner seg på et lager, og en egentlig ikke har noe hjem er det viktig med følelsen av tilhørighet og sinnsro akkurat der en er. Holdningen min avgjør alltid hvordan dagene et sted blir. Greier jeg være til stede i øyeblikket blir det bra. Kaver jeg med fortid og framtid kommer uroen sigende.  

Foto: Synnøve Sætrum

Det kjennes som jeg er landet her i denne byen ved Adriaterhavet. Hodet er med og opplevelsene kan komme godt blandet med roen ved tastaturet. I løpet av nattesøvnen er jeg kommet meg på plass i øyeblikket. Alt det triste som hender i politikken hjemme har fått et slør av distanse. Det er slitsomt å henge fast i det jeg ikke kan få gjort så mye med. Kanskje uforståelig for mange, men disse vedtakene og for ikke å snakke om holdningene som føres til torgs rammer meg som ufør. For meg er det personlig, jeg kjenner det på kroppen...Men, i dag og dagene som kommer har jeg besluttet at det ikke skal tappe energien min. Terapautens ord kommer til meg igjen: " Synnøve er den som har ansvaret for at Synnøve har det bra". Slikt høres kanskje langt ute ut, men har man smakt på det som heter depresjon og ikke vil bli værende i mørket fungerer slikt. 

Det handler "bare" om å huske det. 

 Foto: Synnøve Sætrum

Ok, nå er jeg her, i en liten hyggelig leilighet i Split. Fuglene vekket meg med sangen. 

Byen har kledd seg i blått og solskinn. Det er 19 i skyggen nå litt før ti noe som lover bra.

 I går fikk jeg vite at havet holder 23. Det har jeg tenkt å vandre langs og om det blir en dukkert vil tiden vise. Jeg aner ikke enda. Nabolaget her våkner mens jeg unner meg enda en sløv start og den tredje koppen kaffe. Jeg drikker vann som smaker utmerket direkte fra springen, mer enn to liter om dagen. Men, altså: Nå skal jeg av sted. Ut å kikke mer på denne nydelige lille byen. Batteriene til fotoapparatet er ladet. Jeg brukte deler av dagen i går til å finne en ny. Den jeg kjøpte i Luang Prabang var gått i stykker. Jeg brukte temmelig mange timer på å finne butikker for denslags utstyr, men da de omsider dukket opp lå de på rekke. Veldig billig var den ikke, men nå skulle jeg ha utstyr for alle fremtidige batterier. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Synnøve Sætrum

Disse ordene fant jeg et eller annet sted jeg har glemt, men bruker dem som ord for dagen når det trenges :“Be a novice. Be a blank page. Be embryonic in your sense of yourself. You are just learning the steps. You are just starting out. It is okay to be stupid or blind or to not have the answers. It is okay to be wrong, to make mistakes, to fuck it all up. This is all part of the process of becoming. Of enlightenment. Of living.Love it all.The confusion. The mess. The raw, red rims of your eyes. Love the experience of being born. Love the experience of watching the old way of life die. Watch everything burn. Watch everything go. Don’t be afraid.» 

ATHEN... Egeerhavet 2014. Del 2.

Foto: Synnøve Sætrum

"En mere rastløsby, en sånn man kanskje kan bli rik i. Vi ble et par dager, kanskje en"...

Morgenflyet fra Gardermoen landet med andre ord i Athen. 

Det var 28. august og selv om reisen ble strabasiøs og lang var forventningene til ei ny øy-loffing helt i water. Hotel Cosmos ga husly i ei rolig sidegate. To-stjernes og helt greit. Som mange ganger nevnt. Uførepensjonisten har ikke økonomi til luksus. Her ferdes det budsjett. Bare sånn at ingen får noen ideer...

Foto: Synnøve Sætrum

 Hotel Cosmos hadde rom for å lande, herlig tradisjonell mat på hjørnet utenfor og vind i håret på balkongen. Siden vi bodde høyt oppe sov jeg for åpen dør. Det handlet litt om et gammeldags klima-anlegg som ikke var til å skru av. Jeg sov for med åpen dør under stjernene med suset fra vinden som vuggesang. Erfaringsmessig vet jeg at gamle utslitte luftfilter kan føre til lei forkjølelse og det som tyngre er, så forebygging kan være et lurt triks. På dette hotellet var det ikke noe problem med åpne dører og glugger. Vinden holdt myggen vekk, og sidegaten var stille.

I Athen. Foto: Synnøve Sætrum

To dager i den greske hovedstaden er ikke så mye, men nok til å lande ordentlig. Få ruslet litt, sett noen kjente landemerker, finne båt-billetter til turen videre, samt gledet seg. Nok en gang kjenne på gleden over å være i Hellas for en litt lengre periode. Jeg bare elsker alle begynnelser. Den følelsen som bare finnes mens en vet at alt ligger foran og tiden kjennes nesten utømmelig. 

Foto: Synnøve Sætrum

30. august dro vi fra Pireus til Paros. 

Tur fra øy til øy var i gang.

Fortsette følger...

Synnøve Sætrum

SPLIT 17. OKTOBER 2014

Foto: Synnøve Sætrum

Dagen startet med uro. Ikke for ubetalte regninger eller det jeg ikke fikk gjort og sagt før jeg dro fra Norge. Nei, det handlet om politikken. Det har tatt meg sterkt forslaget til statsbudsjett, selv om jeg visste det ville bli slik. Nå har jeg gått av meg det meste, og ligger rett ut på senga. 

 Etter at jeg kom meg vekk fra datamaskinen og ut har jeg opplevd mye. Synsinntrykkene er mange, og jeg har litt såre tær. Jeg er mett etter å ha spist blekksprut som smeltet mot ganen. Kaffe har jeg fått mye av, og skuldrene er senket. Nå vet jeg hvor jeg kan gå på stranda om sommeren slår til. Det er ikke så langt dit, og havet måler enda 23. I morgen, i morgen, i morgen... I morgen skal jeg også finne ut hvordan jeg tar meg til Dubrovnik. Vegen går dit på mandag.

Tilbake til i kveld. Det er tjueto grader utenfor, og teppet er overflødig. 

I løpet av ettermiddagen sprakk himmelen opp, noe som kjentes inderlig godt. 

Split i ettermiddagslys 17.oktober. Foto: Synnøve Sætrum

Andre kvelden i Split er meg og et fransk ektepar her i heimen. 

De kan ikke et kvidder engelsk, jeg kan tre setninger fransk. 

Damen gjorde miner til å ta tegnspråket, herren var mer lukket. 

Er ikke sikker, men jeg tror de ble litt snurt da de oppdaget å ha betalt rimelig for å bo i kollektiv ei natt. De om det. Her finnes så mye annet å henge seg opp i...

Foto: Synnøve Sætrum

 Jeg har hatt enda en dag i byen. Den er nydelig, og veldig avslappende. 

Et by for svermerier også, så jeg skulle hatt noen å gjøre det med. Noen som melder seg på? 

Europa er ikke så langt unna... I alle fall ikke denne delen.Jo, jeg har det bra. Roen er i ferd med å senke seg. Jeg er på tur igjen, og det alene. Tenker det skal vare det meste av tiden fram mot jul. Vegen som så absolutt skal bli til mens jeg går den.

Utenfor gjør en hund og jeg klør på det nye myggstikket.

Tiden er moden for søvn.

Fortsettelse følger...

Synnøve Sætrum

"Uro ikke for ubetalte regninger, uro ikke for det en skulle gjort og sagt, men uro for at livet svinger i samme takt..." (AGP)

DISSE ØYEBLIKK MED FØLELSER . . .

Split er ved kysten sånn midt i landet Kroatia for den som ikke vet det. 

Jeg kom hit i går etter to og en halv times reise fra Gardermoen. Sa adjø til et Norge som snødde. Flyet måtte spyles for is før avgang. Kapteinen opplyste at det var første gangen denne vinteren. Han ga også uttrykk for at det var en god ide med tur til Kroatia hvor det ennå er rundt 20. Kroppen min kjenner det, den er myk igjen. I løpet av natta er verken i leddene borte. Jeg kjenner meg litt mindre nedtrykt, og gleder meg til det som skal komme i ukene framover. Ja, for jeg har vært utenfor de siste ukene. Høsten mørke merkes. Det er som om naturen åpner en uendelig sort sekk. 

 Jeg er ufør, og kjenner jeg får skrive litt om hva det betyr for meg.

 I forbindelse med årets statsbudsjett er vi som gruppe igjen kommet i negativt fokus. 

Hele den debatten skal jeg ikke ta her for det er jeg for sliten til. 

Den rammer meg på en måte som den som er frisk kanskje ikke skjønner. 

Noen sier man ikke kan forvente det heller, andre mener det motsatte. 

Virkeligheten finnes kanskje et sted midt i mellom. 

Jeg tror enda på kunnskap, empati og solidaritet.

Da jeg var ung satset jeg på lang høyere utdanning. 

For å gjøre livet bra for meg og mine. Jeg så for meg et liv med ei lønn til å leve av, et interessant yrke, gode kolleger, normal sosial status, god selvfølelse, en grei pensjon og lån til egen bolig. Selvsagt planla jeg ikke å bli syk, og måtte leve uten alt dette. 

Åtte år på høgskolen for  66% av lønna og mistenkeliggjøring var ikke det jeg traktet etter. 

Hvem trakter etter et liv uten positiv bekreftelse, et helt liv i leide boliger, depresjoner, ensomhet og sosial utstøting? Hvem trakter etter å bli sett på som et menneske som egentlig velger sykdom fordi "det lønner seg"?

 Registrerer at visse politikere og andre hevder at "mange" gjør det, og ønsker seg et slags fripolise på NAV. Det er forferdelig å bli utsatt for denslags mistenkeliggjøring. 

Vi er enkeltindivider alle sammen, med følelser. Ja, for det handler også om det livet, og om tanker rundt sitt eget. Så jeg våger si noe mer om meg, for jeg er et individ, et menneske av kjøtt og blod. Et ego. Hadde jeg kunne velge min helsetilstand ville jeg valgt å være frisk. Slikt kan man ikke velge, det vet alle som er kronisk syke. Det jeg derimot vet er at før jeg ble erklært ufør var jeg gjennom en lang sykdoms- og livsprosess. Mange år vurderinger av legespesialister og så videre. Årevis med terapi måtte også til for å greie snu meningsløsheten jeg kjente på, og som alltid ligger skremmende nærme om jeg ikke hele tiden arbeider for å holde den fra livet.

Sammenligner jeg meg med friske faller jeg gjennom (som beskrevet overfor), så jeg sammenligner meg med meg selv og tar en dag av gangen. Forsøker finne mening slik situasjonen er for meg.

Jeg har fått noen kommentarer fra ukjente om at jeg må være steinrik og veldig frisk som kan reise slik. Nei, jeg er ikke det. Mitt jordiske gods står på et lager. Jeg har ingen leilighet eller bolig i Norge som jeg leier ut og tjener penger på. Det eneste jeg har er meg selv og det jeg står og går i. Selvsagt opplever jeg noe ekstra når jeg drar til ulike steder, men jeg blir ikke rik økonomisk. Tvert om.

Derimot får jeg det bedre helsemessig. Jeg fungerer bedre for meg. Det er den grunnleggende motivasjonen i min tilværelse. 

Derfor er jeg her jeg er akkurat nå. Jeg sover i ei seng jeg har leid billig for fire netter.

 Bad, kjøkken og stue deler jeg med de andre som leier her. Soverommet har jeg for meg selv. Det er "luksusen". Ja, det er luksus om jeg sammenligner meg med alle lutfattige på kloden. Ingen selvfølge med tak over hodet i denne verden. Den er rå, og millionene av medmennesker lever i den dypeste nød. Sammenligner jeg meg med de vanlige friske i Norge er det neppe noen luksus å ha ei seng og tak over hodet...

Vel: Gjennom vinduene ser jeg trær og murhus. 

Fuglesangen finnes selv om det også her går mot høst, og det er nitten grader. 

Overskyet i dag, og jeg har sovet lenge. 

Kneet klør der myggen koste seg, og jeg er i gang med kaffekopp nummer to. 

Klokka er blitt 11 om formiddagen og jeg har enda ikke spist frokost.

 Derimot har jeg snakket hjem på Skype, og jeg har lest litt aviser på nett. To og en halv time flyreise fra Norge er det ennå relativt sommer. Om ei stund har jeg dusjet og spist. Da skal jeg gå ut og kikke mer på Split. Få myket opp kroppen og se gater og mennesker jeg aldri har sett før. Oppleve flere av disse øyeblikk med følelser. I disse dager øver jeg meg på å ikke unnskylde meg for det jeg faktisk føler. Ingen skulle behøve det... 

Ha en god dag da alle sammen.

Synnøve Sætrum

I LÅS...

Er låst for tiden. Føler meg litt uggen og sett slik også. 

Kanskje kommer det av inspirasjonene stuet inn i skapet... 

Rommene som sjelden åpnes, selv om nøkkel henger klar. 

Banalt, enkelt, menneskelig. Det er så mye storpolitikk og så mye fælt. 

Så mye ensomhet og kamp for bare å bli stående i den iskalde vinden fra høyre. Det er så kjøligere enn før i landet her nord.

Grunnen en har stått på hele livet skjelver og rister. 

Norge synes inne i den store omkalfatringen av kategorier. 

Kategoriseringenes tid er her. 

Historien gjentar seg;- det som ble gjort mot kvinner, jøder, homofile, lesbiske, sigøynere, kristne, muslimer gjøres om igjen. 

Opptakten til etniske konflikter eller verdenskriger synes i dagligpolitikken. 

Det snakkes med store bokstaver og enkle forklaringer. 

Lite dybde bak fingrene som peker og føttene som sparker nedover.

Jeg ser, lytter, leser, snakker og skriver. 

De som faller utenfor den smale stien får enkle navn.

  Hva er egentlig normalen?  - Millionvillaer og like så i årsinntekt? 

-Fokus kun på seg selv og sitt? 

Den ene lykkelige smeden teller klingende mynt fra kassen...

Jeg kjenner på den gamle inspirasjonen lukket inne i hjertet et sted. 

Øyelokkene blir tunge mot gult og brunt.

Jeg savner en venn som ble borte.

Kjenner stikket fra livet som hendte.

Medmenneskeligheten har mange sider.

Enkeltmenneskene utallige falsetter.

Vi er som vi er, og blir som vi blir. 

Farges av bakgrunnsmusikken bortenfor statsbudsjettet.

De har snakker så mange ord i blått ministrene...

Sakte men sikkert mister hver egen lille skjebne sin del av den lange tråden.

Hvor kommer all denne grådigheten, empatiløsheten og kron-egoismen fra? 

Jeg vemmes, og sammen med andre som også vemmes stiller jeg spørsmålet: Hvor går Norge uten raushet, innlevelse og solidaritet? 

Frekvensene er så ulike. 

Lengslene så mangslungne i et lite liv gitt i nåde.

 Hokkuspokkusgeometri og fiksfakseri børsnoteres. 

Er vi helt i lås?

I vranglås?

Synnøve Sætrum

OM SOLIDARITET...

I går så jeg dama som kalte seg "blåfeminist" på Dagsrevyen. Jeg ble skikkelig svett, ja rett og slett forbanna av å høre på enda et populistisk oppgulp. Det er så mange av dem i disse dager, vil liksom ingen ende ta. Fordekt kjent konservativt tankegods og ingenting annet. Jeg ble faktisk så ilter at jeg kjente det var deilig å komme vekk fra tv, og ut i den kjølige kvelden. Seinhøst i Vestfold disse dagene.

Vel: Nå skal jeg ikke dra hele historieboka om igjen, bare oppfordre de unge damene som tror alt er kommet for å bli, at høyre-krefter er frihet og så videre sette seg et minutt til og lese Sven Henriksen har ført i pennen:

http://svenhenriksen.wordpress.com/2014/10/13/bla-feminisme-knegg/

Sjøl kan jeg tilføye å ha vært rød feminist det meste av mitt voksne liv. Jeg ser ingen, absolutt ingen grunner til at vi er overflødig i 2014 . Nei, det er ikke likestilling og enda mindre likeverd i Norge. Se for eksempel hva som foreslås i statsbudsjettene i dag. Ta fra de svakeste, sykeste og mest trengende for at milliardærer og millionærer skal få skattelette. Et inhumant forslag for et mindre likeverdig og likestilt samfunn.

Jeg var enslig mor på den tiden en viss Karl I. beskrev enslige kvinner med barn som ludder som hevet trygd for de 7-8 barna de hadde med samme antall fedre. Det skjedde i den ene valgkampåpningen for å få oppmerksomhet. Siden har de foreslått å sende HIV-smittede til Svalbard, snakket med stygge store bokstaver og ord om menneskene som kommer fra andre himmelstrøk i den ene valgkampen etter den andre. Nå er tiden inne for å ta alle uten penger... Om kvinner har likelønn i Norge ? Nei ! Om kvinner har lik verdi med menn i Norge? Nei. Om kvinner ikke blir slått, voldtatt eller mishandlet i Norge? Nei!

Sannheten er motstand mot solidaritet med mennesker som av en eller annen grunn ikke er utstyrt med feite lommebøker fra fødselen av. Norge er et rikt land. Vi har råd til solidaritet med de mange. De blåblå hevder av at staten roter med friheten til "folk flest". For noe sludder !
Velferd er og må alltid være et statlig ansvar. Fellesinntektene skal komme alle til gode, ikke bare de som har mer enn de trenger fra før ! Så enkelt er det.

Synnøve Sætrum

Y T R I N G S S T E D E T: Å bli satt ut...

Tenker jeg får minne om dette her i disse statsbudsjett-tider.



Ny aktualitet denne gamle teksten min !



Y T R I N G S S T E D E T: Å bli satt ut...: Lediggangen er roten til alt ondt hevder noen. Det kan godt hende det stemmer for en del, men ikke for undertegnede. "Lediggangen&quo...

SISTE REST AV VERDIGHET..

Det er statsbudsjett-tider. Frp og H for folk flest... Hau hau. Milliardærene får skatteletter, og de svakeste får skatteskjerpelser. Det handler om å ta fra de svakeste og gi til de rikeste.Siste rest av verdighet fratas pr. i dag kronisk syke, som nå framstilles som en gruppe mistenkelige individer som velger sin situasjon.

Ikke lønne seg å være ufør, sier FRP-ministeren. 

Igjen: Sykdom er ikke noe man velger !

Synnøve Sætrum

Om angst og verden...

Foto: Synnøve Sætrum

"One had to tak som action agains fear when once it laid hold of one". 

(Rainer Maria Rilke)


Denne morgenen hørte jeg ei ung dame fortelle sin historie om angst. Om hvordan den kjennes ute innenfra, hvordan det er når den har tatt over, og hvordan forandringer kommer når en får hjelp. Sjøl har jeg også hatt mine runder på terapi-benken for det og andre problemer. Minnene om å være helt lammet av fenomenet har jeg. De siste fem-seks årene har jeg hatt nesten uten. Selvsagt dukker den opp i gitte situasjoner, som fly eller knirkende heiser. Bratte stup og ubeskyttede høyder fyrer på bålet. Men, da er det jo alltid noe konkret som utløser. Den typen angst jeg snakker i fortid om er den som ved første øyekast tilsynelatende ikke har noen konkret forklaring. Som ut av en sekk renner den bare og tar hele meg. Å bli liggende i timer i fosterstilling mens en stadig hyperventilerer er familiært. Selvsagt ikke noe en står rundt på gatehjørnene og skriker om når det er over. Da er det jo akkurat det. Damen jeg hørte fortelle sin historie nevnte også at hun var utstyrt med en fantasi som kunne få henne til å svinge fra idyll og balanse til den ytterste skrekk i løpet av sekunder. Kanskje det er overflødig å skrive at jeg kjente meg helt og totalt igjen. Tanken og de indre bildene kan være ganske ubarmhjertige når de løper løpsk, og noen ganger tror man det har rabla totalt for en. Så har det altså ikke det. Angst er ikke psykose, men jeg måtte ha mine timer i terapi før jeg lærte stole på kunnskapen.

Wikipedia opplyser at angst er en fysiologisk og psykologisk tilstand kjennetegnet av kroppslige, følelsesesmessige og kognitive sider. Den innebærer følelser av frykt, bekymring, panikk og uro og kan oppstå uten at den rammede begriper hvorfor. Vanligvis utløses den av ytre stress eller utfordringer. Vanligvis en normal menneskelig reaksjon. Angst kan faktisk virke som hjelp til håndtering av ulike utfordringer samt være motivasjon til handling. Når angsten derimot blir kronisk, for høy eller utløser uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som angstlidelse. Forståelig definert, ikke sant?

Når jeg har hatt angst har det ofte handlet om forsvar mot et eller annet jeg ønsker stikke fra, eller må konfrontere meg selv med. Det er så mange sider ved livet som kan virke truende. Jeg har lest meg til at "beredskap" blir styrt i nervesystemet og hormonene, samt adrenalin fra binyrene. Undertegnede vet hva som skjer sånn både teoretisk og i praksis. Visst har jeg kjent onder i brystet, hatt hjerteklapp, svettet, vært svimmel eller hatt tungt for å puste (hyperventilerer). Jeg har rødmet, vært kvalm og skjelvende med. Unngåelsesatferd er et kjent begrep. Strategi som ikke nødvendigvis fører til at årsakene blir redusert eller borte (uhensiktsmessig atferd). Tvert imot har jeg erfart at slik atferd både forsterker og opprettholder. Jeg har lært leksa om overgeneraliseringer, og kjent panikken ta kvelertak. Nå sitter jeg her, skriver om det uten at noen slike symptomer melder seg. Men, tro meg: Jeg vet det kan komme tilbake, og jeg ville kjenne lusa på gangen øyeblikkelig.
På den andre siden er jeg opptatt av å fortelle om dette.
Kanskje også jeg kan nå noen som sliter med alt dette alene. Noen medmennesker sitter kanskje i sitt eget private mørke rom, uten å ha noen som kan hjelpe. Å ha angst er ingen gullmedalje en farter rundt med på brystet og brisker seg med. Jeg har opplevd å få hjelp av venner eller familie i den tiden anfallene var hyppige. Samtidig som jeg har gjemt meg for verden i dager, uker, måneder og år.

I dag har jeg det mye bedre, men det er etter mye terapi og hjelp. Terapi som har hjulpet meg til å hjelpe meg selv. Jeg har det mye bedre i takt med at verden blir verre og verre. Krig. Terror. Sult. Naturkatastrofer. Økonomiske kriser. Massevoldtekt(er). Kjønnslemlesting(er). Mishandling av kvinner og barn. Pedofili. Menneskehandel. Menneskesmugling. Flyktningestrømmer. Ebola. Ny-nazisme på frammarsj. Fascisme i vekst. Kristenfundamentalister. Islamske terrorister. Bare for å nevne noe...

Det skal noe il for å hamle opp med all elendigheten, ha det godt og kjenne sinnsro. 
Jeg er barn av sytti-tallet. Jeg vokste opp i skyggen av studentopprør og troen på en bedre verden for alle. I den tiden Norge ble et rikt land. Jeg husker besteforeldrene mine glede seg over velferdsordninger og det gode som skulle komme for alle. 
Det så rimelig lyst ut i skyggen av terrorbalansen og den kalde krigen. 
Selvsagt tenkte vi på hva som kunne skje om noen trykket på knappen. 
Så falt muren, og det så lovende ut. Et lite øyeblikk virket det som de demokratiske kreftene i verden vant fram. Fredelige demonstrasjoner veltet totalitære samfunnssystemer. 
Revolusjoner uten store blodsutgytelser så ut til å være mulig... 

Jo, da. Man kan få generell angst av mindre.
Likevel: Akkurat denne søndagen, er jeg uten angst og har det godt.

Synnøve Sætrum

PIGADIA OG RHODOS BY... Egeerhavet 2014... Del 1..

EI UKE I PIGADIA PÅ KARPATHOS...

Foto: Synnøve Sætrum

Enkelte og over snittet irriterende ganger må man skrive om det siste først. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å komme over all tapt tekst og innrømmer den fulle aksepten sitter langt inne. Som min reisevenninne sa:"Det ligger jo garantert et eller annet sted". Mine evner innenfor teknologien er begrenset. Jeg har søkt det jeg kan, men finner det ikke.

Håper du som leser ikke falt av, for det der var heller enerverende og kjedelige tanker om skriving av blogg. Denne gangen har enten teknologien på bloggen sviktet, eller så er det menneskelig svikt nok en gang.Jeg kan ha kommet i skade for å trykke slett i stedet for lagre den siste gangen. Jeg hadde lagret og lagret trodde jeg, men vekk er mange mange timer tekstarbeid. Grrrrrr.Vel, jeg får ta det om igjen og satse på den blir bedre enn den som svant ut i cyber-evigheten et eller annet sted. For ordens skyld: Jeg har forsøkt finne første del igjen alle tenkelige og utenkelige steder, men nei. Hele greia må gjennom tastaturet på nytt. Så jeg får leve opp til Dylan's velkjente frase om at de(t) siste skal bli de(t) første. 

For de siste to ukene  loffe-eventyr dro vi fra Kos by om Rhodos by videre til Karpathos.

I Pigadia var herberge alt bestilt. Rimelig penge og det så fint ut. Anmeldelsene fra mange mennesker var gode. Vi skulle bo ei uke på "Amarylis furnished studios". Reklamen hadde lovet oss det meste. Vi ble hentet på kaia av en ung mann og fraktet til hotellet hvor vi ble møtt av hyggelige Margarita. Hun viste oss direkte inn på et rom som var mye mindre og uten den hav-utsikten vi ønsket oss. Betalt på forskudd hadde vi også. Etter tumultene i Kos by (omtaler dem  i del 2) klaget vi umiddelbart, og fikk en større leilighet i første etasje. Vi kikket rett inn gjennom kjøkkenvinduet til naboen, og kunne slett ikke agere naken, eller nesten det, på balkongen. Når man har ferie i Egeerhavet er det noe som hører med, ikke sant?

 Merkelige greier det der, men det synes som om når man bestiller via nettet vil de på en eller annen måte prøve seg på å tilby dårligere rom i første omgang. Til tross for at en både har ringt og skrevet  på forhånd. I dette tilfellet handlet det kanskje mest om manglende engelskkunnskaper, men jeg vil nevne det likevel. Det tok to dager før vi var på plass i den leiligheten vi hadde bestilt. Vel og merke uten havutsikten som var ønsket og betalt. Om Amarylis er det å si at damen som driver det er helt nydelig, nesten til å smøre på skiva, men booking.com opererer misvisende. Selvsagt har jeg gitt skriftlig tilbakemelding. Både mens vi var der og under vegs. Margarita gjorde sitt absolutt beste for at vi skulle bli fornøyde, men likevel. Hun vasket klær uten vederlag, foret oss med diverse lokal godis, og var bare så hyggelig på alle måter. Det var så det nesten ble for mye av det gode.

Likevel: Havutsikten finnes kun fra rommene i tredje etasje.

 Boocing.com gir ikke riktige opplysninger.

Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Kirke Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Stranda i Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg likte Pigadia. I det hele tatt var det jeg opplevde av Karpathos rolig og litt gammeldags. Noen eldre kvinner i tradisjonelle klær var det fint å se. Over alt var menneskene hyggelige. De hilser på deg, snakker om hvor du kommer fra, hvor du bor og hvor lenge du skal bli. Fikk positive bifall for at det var over ei uke. Vi ble invitert på kaffe, og vi spiste mye god mat. For den som ikke er helt hundre til beins er det å si at trappene i byen nok kan oppleves vel krevende. Ganske bratt nemlig, og fra Amarylis er det ikke bare 200 m til stranda. Jeg tenker 500 er det korrekte, og en del av disse i bakker og trapper.Kanskje er ikke stranda den fineste i verden, men den var ikke overfylt, og det fantes en fin gresk restaurant midt på. Fine priser, og fin meny for lunsj. Det var i det hele tatt mange gode spisesteder der, og noen av den gammeldagse sorten hvor jeg var på kjøkkenet og pekte. Jeg er ennå utstyrt med rimelig muskuløse bein, kombinert med lettere overvekt hva mageregionen angår. En måned saganaki pluss pluss var utmerket grunn for å gå bakker og trapper på Karpathos. . . Ost er fett. Fett nok. En av dagene tok vi en tur med "Sofia My Love" og fikk sett litt av kysten. Nei, vi fikk slett ikke opplevd fjellbyene, det får være til en annen gang. Havet fikk jeg badet mye i, og nattesøvnen var upåklagelig. Rolig liv i sakte tempo. Perfekt som bare det. Jeg anbefaler uten betenkning øya. 

Jeg reiste derfra uthvilt og veldig fornøyd. Karpathos kan jeg besøke igjen om det skulle passe.

Stup fra Sofia My Love.. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

På kafe i Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

 RHODOS BY OG ALEXIA PREMIER CITY HOTEL..

DET HYGGELIGE FØRST:

 En "rhodist" vender alltid tilbake til sitt andre hjem. Og, da hoppe-følget mitt foreslo vi kunne avslutte reisen med fem dager i Rhodos by, hadde jeg selvsagt absolutt ingen motforestillinger mot det. Hvorfor skulle jeg?  Jeg kunne lett har reist dit først som sist og vært en måned. Jeg har gjort det før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen om forsynet vil det så.I en del av reisebrevene mine har jeg skrevet om solens øy. Da jeg reiste derfra for ei uke siden var det med "på gjensyn" i tanker og blikk. Alltid er det slik at jeg ikke har det minste lyst til å dra derfra.Etter den første stormende forelskelsen er det helt klart for meg at Rhodos er en absolutt favoritt. Følelsene for øya ligner kjærlighet, og det er godt å bli ønsket velkommen "hjem"  av bofaste og andre folk en turist av min type blir kjent med under tiden etter vegen. Jeg treffer alltid noen av de andre "rhodistene":
Hei Siv & Siv, hei Marit, hei Christina, hei Rønaug, hei Elsa og alle andre.
Dere vet alle hvem dere er hver eneste gang. Alltid like hyggelig.

Rhodos sett fra båt. Foto: Synnøve Sætrum

I byen finner jeg fort tilbake til noen gode serveringssteder som for eksempel "Falaffael", G & M, serverer utmerket kaffe, annet drikke og mat. De er slett og rett kjempehyggelige mennesker, og jeg slapper helt av der. Ikke no tull. "Velkommen hjem enda en gang, og Gud velsigne deg", sier de. Det kjennes alltid like godt. Når jeg tråkker inn på for eksempel NW treffer jeg nesten uten unntak greske venner. Noen har jeg vært  har jeg feiret påske med, opplevd store middager, vært på lange bilturer med, hatt gode diskusjoner og så videre. Mennesker som bor i solskinns-paradiset mitt hele året. De som kjenner stedet uten turistene, og som også har vist meg spøkelsesbyene om vinteren. På spørsmål om det skuffet meg kunne jeg ikke svare ja. Jeg var nemlig ikke det, men opplevde det annerledes. Er vant til vinter som er mye kjøligere, enn den som finnes der. Ok, her er ikke så høy luftfuktighet, men vinter er nå en gang vinter enten det er der eller her. Hellas er langt fra tropene, selv om sommeren er lang og varm.

Uansett så var det september denne gangen. Jeg har aldri vært i Rhodos by for så kort tid før, og kjente jeg fikk lett panikk.Vil jo helst være og være og være der, selv om jeg kom rett ut av drøye tre uker på andre greske øyer. Når sant skal sies kunne jeg nok finne på å bo på Rhodos for en lengre periode den dagen jeg bare finner et egnet sted å leie. Det er godt å være stamgjest på Rhodos.

Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Barer og skjenkesteder kan jeg ikke beskrive siden det er utenfor min interesse.
Jeg søker tross alt å berike min sjel. Skjønner?
Fyll har jeg ikke sansen for eller finsk: "Satan perkele, Synnøve, ta nå en skål med oss!"
 Utgreiinger på finsk-svensk-engelsk om melankolien og "førr mycket brennevin, for perkele" minner om finsk fjernsynsteater. Den norske er like lite sjarmerende, eller den svenske, engelske, polske, tyske, russiske eller amerikanske osv...

Tsambika. Foto: Synnøve Sætrum

Rhodos handler om mat, sol og hav. Gammel historie ispedd det nye. Fastboende og pakketurister, og så noen som meg som er en mellomting. Mens jeg sitter her og skriver kjenner jeg på meg at det finnes muligheter for tur enda en gang før jul.  Tilbake til maten. Skal man spise upåklagelig gresk er det "Hullet i veggen"(Nehoori.. med forbehold om stokkede bokstaver) som er stedet. Turer til Hellas uten tradisjonell meze er meningsløse greier. Jeg har aldri blitt skuffet over gamlemor på kjøkkenet. Svenske Kringlan er en vinner hva kaffen angår, og denne gangen var jeg også en tur eller fem på steder i gamlebyen.  Falaffael har jeg nevnt før, men glemte maten. Den tradisjonelle er nydelig og de vegetariske delene av menyen der like så. Prøv !.

Gamlebyen. Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Selvsagt fikk jeg lagt på strendene, badet i det krystallklare vannet og gått lange turer. Alt det som er Rhodos by for meg. En klassisk konsert i gamlebyen ble det også.
I det hele tatt: Bare å takke for gjestfriheten og enda flere gode minner.
Turen til Tsambika var flott.

Sånn oppsummert endret ikke mine følelser for øya seg.
Jeg vet jeg kommer til å reise tilbake, det er bare et spørsmål om når det blir...


DET MINDRE HYGGELIGE SIST:

https://www.facebook.com/video.php?v=4572003075320&set=vb.1749086097&type=2&theater

Vi hadde kjøpt rom på Alexia Premier City Hotel for de fem siste nettene. Betalt et halvt tusen kroner pr. natt, og tanken var å avslutte et hoppe-eventyr med sånn passe luksus. Sette prikken over i-en før punktum. Jeg reiser alltid budsjett, så for meg er det der veldig dyrt. Men, omtalene var fine, og jeg hadde sett byggearbeidene godt i gang da jeg var på øya i april. Når flere nettsteder melder om bra forhold stoler man jo på dem. Det skulle vise seg å være "a big mistake" som min greske venn uttrykte det, allerede tre døgn før vi flyttet inn der. På grunn av fergerutene fra Karpathos bodde vi nemlig på andre hoteller før Alexia, og hadde gode opplevelser med det. Reisefølget på Florida, og jeg på Achillion. Det var litt for mye vind i sjette etasje, men panorama utsikt. Frokosten var super og de ansatte riktig søte mot en kort tids gjest. Jeg sov trygt og godt, og gledet meg til "luksus"...

http://www.alexia-hotel.com/home/en

Dagen før hadde jeg sjekket at vi kunne komme tidlig. Jeg syntes nok inngangspartiet minnet mer om sykehus/flyplass enn et gresk hotell, men tilskrev det å være nytt. Der var blant annet ikke en eneste plante. Underlig oppstilling av solsengene rundt bassenget, men pytt... Planen var ikke å ligge der siden jeg er av dem som har mitt beste liv når det er så varmt i sola at skyggen er god. Etter mange besøk i Rhodos by vet jeg hvor jeg går, og at det er mye. Ofte blir jeg bare liggende litt på ei solseng, eller under sola uten seng. Bade gjør jeg derimot så mye jeg kan. Havet er krystallklart, og i september er temperaturen helt nydelig. Det var reklamen ennå en gang...

Jeg ankom før elleve om formiddagen, og spurte om min venninne var der. Vi stod nemlig på samme bookingnummeret men ulike rom. Hun ante ikke hvem jeg snakket om sa hun, og visste ikke om noen på samme bestilling/betaling var ankommet.

 Jeg leverte passet mitt til kopiering. I det jeg får passet tilbake legger jeg merke til at kopien av  reisefølgets pass også ligger på disken. Damen i skranken ble himmelfallen, og jeg skeptisk. Så jeg spurte hvor hun var. "I andre etasje", fikk jeg til svar og antar at hun så jeg fikk noen rynker rundt øynene. "Ditt rom er i femte", repliserte hun. Havutsikt ? Nei, var svaret. Jo, jeg ble lang i maska og minnet om mine to epost og ene telefonsamtale hvor jeg hadde fått bekreftet at både jeg og reisefølget skulle få slikt rom. Dette gjorde jeg flere måneder i forvegen.

De skulle forsøke få det til sa hun, men ikke den dagen. Og, så kom det masse unnskyldninger om at hotellet var så fullt og så videre. Jeg tenkte ikke å la det ødelegge dagen, og bestemte meg for å nyte skygge om ettermiddagen. Dessuten  hadde havutsikten på Achillion (flere hundre kroner billigere pr. natt og med takterasse) vært en stor glede...Av erfaring pakket jeg likevel ikke ut alt sammen. Rommet var greit nok, det manglet sittegrupper og nett, samt minibaren som var annonsert, men lell. Der var jo kjøleskap og jeg trenger ingen bar, en stol derimot. Det var da vitterlig betalt for, sammen med utsikten jeg forventet meg.

Rommet til min venninne viste seg å være en byggeplass. Alt manglet, og det mest hårreisende var badet. Da jeg var med på klagen sammen med henne første seinettermiddag gikk damen i resepsjonen til angrep fordi vi hadde bestilt gjennom booking.com.

Hun hevdet at vi skulle ha fått brev om at stedet ikke var ferdig, og ga uttrykk for at siden min venninne ikke hadde klaget om formiddagen måtte det være greit å bo der. Et underlig utsagn spør du meg. Vi gikk da vitterlig rett på stranda, det er jo en av grunnene til å være på ei gresk øy.
 Hvem har fantasi til å sjekke at det elektriske anlegget ikke ligger åpent på badet først?
Vi var vitterlig på et firestjernes hotell...

Jeg påpekte at reklamen også sa vi skulle ha nett-tilgang på rommet.
Det fantes kun i lobbyen i enkelte hjørner. Der var det veldig utrivelig, og kaldt. Til tider også høy musikk fra den ukoselige baren. Så jeg spurte om det fantes andre steder dersom man skulle arbeide på nettet. På det fikk jeg til svar at det enkelte ganger ikke var så høy musikk.

Min venninne fikk etter mer fram og tilbake beskjed om at hun fikk sjette etasje med havutsikt neste morgen etter frokost. Da det ble spørsmål om rabatt eller få pengene igjen for den første natta var svaret at det måtte diskuteres med lederen. (Den lederen dukket ikke opp før nest siste kveld.) Dagen etter flyttet min venninne dit. Rommet det blåste tvers gjennom med dører og vinduer lukket. Samme morgen fikk jeg beskjed om at jeg kunne få rom med havutsikt dagen etter, og i femte etasje hvor jeg allerede var plassert. Helt fornøyd var jeg ikke, men tenkte det var bedre enn ikke noe.

Gjennomgang til alle balkonger. Jeg tør ikke tenke på hvordan det kunne gå med barn...

Foto: Synnøve Sætrum

Baderom-taket , Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

Der føneren skulle vært. Dette også på våtrom. Foto: Synnøve Sætrum

 Manglende oppheng i dusjen. Foto: Synnøve Sætrum

Manglende oppheng for papir. Etc. Foto: Synnøve Sætrum

Uferdig elektrisk arbeid. Balkongdøra Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

So far, so good, men; - Da jeg spurte etter mitt nye nøkkelkort etter strand- og bytur sa damen:
"Problemet med rom 506 er at det ikke er garderobeskap der". Jeg trodde ikke mine egne ører,og spurte om det var en dårlig spøk. Det var det ikke. Nå skal jeg ikke kjede vettet av leserne med å gjengi alt som ble sagt, men det hele endte med at jeg tenkte jeg fikk være tydelig, så jeg la nøkkelkortet på disken og sa: "Finn en løsning". Ikke lenge etter flyttet jeg inn på 507, hvor alt var intakt inklusive en sofa. Jeg forstår ikke hvorfor de igjen skulle plassere enda en av oss på et uferdig rom til full pris. Helt absurd, og ubegripelig uprofesjonelt.

Det er mye mer som kan sies. Nøkkelkortene var stadig ute av drift. Vi bodde i 5. og 6. etasje. Den ene heisen var ute av funksjon. Den andre var skummel, og lydene utrolige. Tenker de gamle heisene bare var blitt stående. For den som måtte bruke heis ble det mye venting. Den ene som virket var svært trang, og kapasiteten dårlig. I resepsjonen fortalte opplyste de ikke at det var problemer, så ved flere anledninger endte det med at man måtte gå. For meg spilte det mindre rolle, jeg hadde alt bestemt meg for å bruke beina. Det knaket såpass skummelt i den ene heisen som til tider virket at jeg tenkte forbrenning av saganaki var like greit. Jeg møtte flere andre gjester som beskrev lydene i heisen som "vel tøffe". De gikk også trappene. Men, at heisen skal virke på et fire-stjernes hotell er vel ingen urimelig forventning?

 Min venninne  har problemer med gåingen, og skulle gjerne hatt beskjed. Hun fikk seg noen ufrivillige turer opp og ned, og måtte til slutt kontakte naboene for å ringe til resepsjonen om uvirksomt nøkkelkort. Det kommer vel neppe som ei bombe at telefonen ikke virket, og at naboen gikk ned. Da det ble klaget over manglende sørvis dro de bare på skuldrene og "skjønte ingenting". Jeg og en annen gjest stilte ulike spørsmål om ting som skulle hende i Rhodos by, blant annet en konsert i gamlebyen. I stedet for å få svar snakket resepsjonistene om andre ting med hverandre, på gresk, Helt uinteressert i gjestene som står der og gaper.
 Nå er det slik at jeg forstår noe gresk, men ennå er dårlig med snakken selv...

Såkalt utsikt på baksiden av Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

Siste ettermiddag virket ikke nøkkelkortet. Jeg fikk ikke beskjed i resepsjonen selvsagt. Da jeg var på vei ned møtte jeg teknikere som ikke skjønte engelsk. I resepsjonen får jeg beskjed om at de har åpnet døren min. Det sier seg selv at jeg måtte stille spørsmål om de bare hadde satt døren min opp uten at jeg var til stede. Akkurat der og da fikk jeg treffe sjefen på min side av skranken. Hun sa at jeg selvsagt hadde helt rett, og unnskyldte. En kjapp instruksjon ble gitt, og da jeg kom opp satt den ene teknikeren og ventet på meg. Jeg spurte om jeg fritt kunne gå ut igjen, men fikk beskjed om at hele hotellet hadde problemet. De skulle ringe når det var ordnet. Om de ringte? Gjett en gang!

Jeg betrakter det nærmest som et under at vi kom oss til flyplassen tidlig neste morgen.
Taxien bestilte vi kvelden før, og fikk skriftlig bevis. Like så ble vi forsikret om at dersom heisen ikke virket skulle vektere bære koffertene ned.

Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Om garderobeskapene kan jeg si at det ikke fantes isolering mellom rommene. Man hørte alle ord og all aktivitet på siderommet. Jeg krysset fingre og tær og ba høyere makter sørge for at det ikke ble brann i brannbomba. Videre bringer jeg videre at om du har små barn, så aldri bo der. Heller ikke når hotellet er ferdigstilt. Det er livsfarlige opplagte klatrefeller for unger. Dessuten er det heller ikke hyggelig å vite at naboene kan klatre inn på balkongen din fra begge sider. Ei heller at det er åpent oppover helt fra første etasje om du er litt oppfinnsom. Tyver pleier ha slike egenskaper.

Nå er det ikke slik at jeg skriver dette for å ødelegge lysten til å reise til Rhodos. Igjen: Jeg elsker Rhodos, og anbefaler hvemsomhelst å dra dit. Men, jeg anbefaler ingen å ta inn på Alexia. Dette er en velment advarsel, slik at andre skal slippe disse opplevelsene.

Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Hotellets hjemmeside:

http://www.alexia-hotel.com/home/en

En annen misvisende side:
http://no.hotels.com/ho204442/alexia-premier-city-hotel-rhodos-by-hellas/?dateless=truePSRC=AFF05&rffrid=sem.hcom.NO.google.003.03.04.s.kwrd=ZzZz.s9JyAqdO2.0.46743754479.1020w9o38457.d.c&gclid=CMnp2PC9i8ECFWHncgodGSsA5w

Synnøve Sætrum