Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.
Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.
Tanker om demokrati og diktatur.
Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.
Tanker om krig og fred.
Tanker om liv og død,
Tanker om det nære og kjære.
Tanker om fattig og rik.
Tanker om syke og friske.
Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.
Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.
Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.
Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.
Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye.
I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.
I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store verden i all sin gru.
Jeg registrerer at ekstreme terrorister av ulike slag er i farta.
Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.
Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter.
Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet.
Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor?
Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov?
Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?
Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...
Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner?
Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.
For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.
Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.
En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.
Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.
Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".
Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.
Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere.
Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.
Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.
Dette skjer i demokratiet vårt.
Jeg finner det pent sagt skremmende.
Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten.
Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.
Vi må ikke komme dit.
Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!
Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!
Synnøve Sætrum
