Fredag i høstdvalens tegn dette.
Greier ikke være vidsynt og intelligent analyserende denne morgenen heller.
Verden går sin skjeve gang, katastrofene er der fortsatt helt uavhengig av meg.
Takk til Norge for at jeg slipper bruke hodet, når det går så tregt som det gjør akkurat nå. Konsentrasjonen er på bunn, og hukommelsen er antakelig ute og kjører den også.
En tur til legen og på apoteket, og jeg er helt gåen.
Mulig det er den navlebeskuende reisefeberen som tar litt luven fra meg, eller det faktum at her er minusgrader utenfor og høst. På gammel vane kryper jeg litt sammen innvendig og stålsetter meg.
Som alltid begynner jeg å grue meg omfattende til vinteren. Alltid synes jeg tiden når alt faller av trærne og fram til det blir skikkelig mørkt midt i november er den værste. Problemet er at den som elsker den grønne årstida så intenst som meg har store vansker med godtakelsen av det motsatte.
Seks måneder med mørke is og snø, er en uoverkommelig tanke. Man skal ta en dag av gangen ja, men likevel handler vinteren mye om å holde ut. Holde ut fram til nyttår, og etter nyttår begynne glede seg veldig moderat til bedre tider for det er ennå fire måneder 'to go'...
Slik de siste vintrene har vært er det ikke snakk om å tittelere seg som klimaflyktning nordfra heller.
I alle fall ikke her i grenda. Egentlig har det bare vært fjellene vi har manglet. Skjønt det er ikke bare, jeg savner de nordnorske fjellene når jeg kjenner etter.
Så i disse dager gjør kroppen helt intutivt det den alltid har gjort.
Den begynner grue seg selv om hodet vet jeg ikke skal ha så mye vinter...
Det er bare det at så lenge jeg er på disse breddegrader er kroppen en del av hodet.
Umulig å slippe ut av den tidlige vinterdvalen,
før sommervarmen igjen kjennes som et lunt teppe mot huden.
Umulig å slippe ut av den tidlige vinterdvalen,
før sommervarmen igjen kjennes som et lunt teppe mot huden.
Det skal bli stor glede å våkne igjen...
Synnøve Sætrum
