15 juni 2010

(Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg er for ung til å være gammel, og for gammel til å være ung. Leiligheten min er alt for liten til å være stor, men for stor til å kalles et kott. Det var det første jeg tenkte da jeg kom ut av drømmenes verden for en drøy time siden. At tilværelsen min er sånn midt i mellom... Siden jeg frekventerer FB dukker det opp mennesker og minner til og med når jeg sover. Gamle hendelser blir så levende som om det var i går. Jeg trodde jeg hadde glemt min ungdoms kjærlighet's vakre øyene og utrolig flotte smil. Eller lukten av parfyme på den aller første kjærestens lærarmbånd.Det er lenge siden jeg var atten eller femten. Likevel i drømme helt levende og nært, selv om du vet du drømmer mens du holder på. I våken tilstand er det lenge siden, og mer utydelig. Mindre og mer tre tiår siden, men jeg trenger ingen psykolog til å tolke noe som helst. Det er fint å rekke hånda til den jeg engang var. Gode minner er gode minner, de kommer aldri dårlig tilbake. Så kan jeg kose meg med kontra faktiske funderinger over kaffekoppen, se for meg hvordan ting og tang kunne blitt om jeg hadde valgt andre veier. Slikt kan den som har god tid ”puske” med. På det viset er jeg ufattelig rik her jeg sitter, ”ungjenta” på nesten femti.

Utenfor på verandaen ligger førti liter kompost fra kua til hageflekken. Det vil si et lite bed som rommer mye. Jeg hadde glemt å så sydlige valmuer som er noen av det fineste jeg vet, så det skal jeg gjøre i dag. Arkitektens trøst skal gjødsles spesielt godt, selv om den vokser i rasende fart. Og jeg vil kjerne ha litt mer futt i Kaprifolen jeg har satt ned på sida. Vil oppleve å sitte og kjenne lukta fra Johan Borgens novelle ”Kaprifolium” utenfor på min egen platting i løpet av sommeren. Jeg kunne rett og slett tenke meg en liten bedøvelse fra den duften. Ikke tilbakeføring til den komatøse tilstand, bare et lite krydder i sanseapparatet.

Denne morgenen er jeg langt fra bedøvd. Sammen med Fædrelandsvennen fant jeg propagandamagasinet fra ”Med Israel for fred”. Jeg satte ikke kaffen i vranga, men det var jammen ikke langt unna. Sånn er det med ytringsfriheten. Man kjenner at man lever, og det er godt. Ytringer må vi ha, om en er aldri så uenig i dem. Hva fotball angår, som er det store i Fædrelandsvennen og ellers for tiden, har jeg ikke noen mening om annet enn at det interesserer meg lite.
Jeg må straks vedgå jeg er av personene som er i den andre leiren. Les: Ikke overvettes interessert. Av årsaker jeg fortsatt vil holde for meg selv vet jeg hvor jeg var da Norge vant over Brasil. Det har skjedd jeg har heiet meg gjennom noen sluttspill under VM, men jeg har da også kastet tv-en ut gjennom vinduet en gang da jeg var yngre. Gjett selv hvorfor!

Tror ikke jeg hadde greid å oppvise samme motstand og engasjement i dag gitt. Jeg er blitt for gammel, eller er det likegyldig det heter? Man kan jo bare gå vekk…
Som sagt, jeg er for gammel til å være ung og for ung til å være gammel. Det er i grunnen helt fint å være sånn akkurat passe, eller midt i mellom alt. Jeg er jo, og det er og blir spørsmålet over alle spørsmål også denne morgenen.

Ha en god dag!