24 november 2010

Formiddagsurr...Nei, jeg er ikke kul!



Jeg ble ikke født "kul".
Når jeg en gang om sånn en hundre års tid forlater det hele er håpet å være så "ukul" som jeg faktisk er.
Det er ikke noe mål å bli sett som en engel vandrende rundt på jorden, ikke husket som en heller.
Tror ikke undertegnede noengang har forsøkt seg på det.
I karkarterboken lyser det mot henne allerede fra andre klasse i grunnskolen:
"Kommer med stadige korrekser til lærerne".
Som voksen og med det hodet jeg fortsatt "bor i" forteller det meg litt om hvordan skolen må ha vært, og så forteller det meg mye om hvordan jeg var, og fortsatt er.
 Jeg har, og har alltid hatt et visst anlegg for kritisk tenkning.
Å ikke ta alt for god fisk ligger ikke for meg. Det betyr ikke nødvendigvis at man har en grunnleggende motvilje innstilling til etablissementet.
Nei.
Jeg kan huske jeg var begeistret for, om enn skeptisk hva livet anngikk. Nysgjerrig på framtiden, og jeg gledet meg til mange ting jeg trodde ville hende som voksen.

Snarere handler det om ei undring over hvor hvem som helst har hentet standpunktene sine.
Hvor har de det fra?
Hva da?
Alt mulig som blir framsatt som ubestridelige sannheter.
Det tenkte jeg da jeg var ung, og det tenker jeg også som halvung.


Perspektivet forandrer seg mens en vandrer.
Tegnignen av kartets detaljer skjer i terrenget.
Da jeg var yngre enn nå ønsket jeg ofte at noe skulle skje.
Livet var ganske rastløst mellom de ulike hendelsene.
Jag.
Tempo.
Det har endret seg med alder.
Viktigere der jeg er nå å bare være, konsentrere seg om øyeblikket og leve en dag av gangen.

Ta innover seg det ubegripelige faktum at jorden er en stjerne svevende i det uendelige rom.
Er uendeligheter det samme som evigheter?
Sånne saker og ting liker jeg.


Dog er det greit å være grei og snill og skvær og real  mot andre mennesker.
Behandle folk med respekt, og la være å ta noen som en selvfølge.
Øve på å ikke si eller gjøre noe som setter andre i forlegenhet eller knipe er en grei sak.
Dersom jeg skulle være menneskelig og tråkke i salaten, eller på noens tær må det være helt greit å be om forlatelse eller tilgivelse. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill....
Menneskelig å bare ganske enkelt ikke passe helt inn i malen for det "perfekte".
Den er nemlig så omfattende og så uoverskiktelig at flere livsprosjekter ville gå til spille med det som hovedfokus.
Porten trang og veien smal i så henseende.
Men: man kan velge å la være utnytting , bedrag og annen uredelighet.


Det er en del jeg ikke liker selvfølgelig. Ingen kan like alt eller alle.
Jeg driter i hvem prins William skal gifte seg med, og hva Carl I. synes om Talleraas og Stangeland.
Derimot finner jeg det forunderlig at et helt vanlig menneske må i fengsel for samme tildragelser. Jeg leste nettopp om ei kvinne her, som måtte det. Helt andre summer handlet det også om.
Det ergrer meg grenseløst og rødglødende at det skal være forskjell på "far og katten".
Jeg forstår jeg ikke er målgruppa for NRK's trekantprogram, og er i grunnen lykkelig for at jeg ikke må mene noe offentlig om det der der. Det hadde jo i så fall forpliktet til å se suppa, noe som ville vært ille.
Alltid noe å være takknemlig for, om man bare anvender fantasien.
Her i gården er det visst ikke det det skal stå på.
 At USA igjen rasler med sablene i Asia, samtidig som den amerikanske sentralbanken profiterer dystre tider i møte, er ingen overraskelse for meg. Den sammenhengen har man sett før.
Ikke noe nytt under solen fra den kanten.
Obamha eller ikke Obamha.
Dessverre akkurat det da.
Hadde litt større håp for en fredsprisvinner!
At jeg misliker den store brorens "fredsekspedisjoner" rundt omkring på kloden betyr ikke at jeg liker terrorister av noe opprinnelse eller slag.
For å ta noe litt mer ned på jorda kan jeg nevne jeg ikke har  sympati for voldtektsforbrytere, eller andre som driver med overgrep.
Blir helt fra meg når jeg leser om det side ned og opp i alle slags tenkelige og utenkelige tidsskrifter eller nettsteder.Den som krenker et annet menneske's suverene integritet og grense har tapt.
Dessuten, synes jeg vel i likhet med mange andre, at er det trasig å bli løyet midt i ansiktet, og behandlet som en selvfølge. Da gjør andre en til mindre enn...
Tar sjansen på å si det om en det er ukult å snakke alvor i disse dager fylte til randen av skjønnhetskonkurranser, vektreduksjon, osv. osv.
Kjenner jeg blir nesten for sliten til å nevne sminke og klær og alt det der som følger med.
Holdningene er et stort lærret å bleike, og et gigantisk område å diskutere.
Ikke sant?
Hvorfor ikke bare rett og slett akseptere de helt naturlige livsprosessene?
Vi er jo til syvende og sist i samme båt alle i hop.

 Ukrutt forgår ikke så lett sies det.
Det sies også vi fødes som originaler, og dør som kopier.
Trasig om det skulle være 100% sant.
Det finnes jo bare en av meg, som det bare finnes en av alle de andre.
Ikke et enest likt snøfnugg eller iskrystall er å oppdrive. Ei heller stjerne eller meteoritt.
Slikt kan man grunne over med kaffekoppen i hånda, og Garbarek's "Officum" på øret.
.Da sånne som meg var yngre tørstet vi etter mening. Siden jeg også var vitebegjærlig ga jeg meg sånn i tolv- trettenårsalderen til med det store prosjektet som den gangen het voksenavdelingen på biblioteket i Mosjøen. Jeg kan huske jeg måtte hjem å få lapp med for å kunne sitte der. Hvilket jeg også gjorde ganske ofte.
Bøkenes verden har alltid vært meg nær, og er det fortsatt. Uavhengig av livssituasjon, hvor jeg har vært, eller hva jeg har gjort så har jeg alltid lest. Alltid søkt nye horisonter, ny kunnskap, nye erkjennelser. Målet er å lære noe nytt hver eneste dag.
Misforstå meg rett: Med det mener jeg ikke tilegnelse av innfløkte teorier innenfor kvantefysikken.
Sikter bare til å være til stede i det som er mitt liv, og ta det med meg til nattesøvnen i et litt større perspektiv.
Jeg mener bare at et liv uten innhold større enn "Kom skal vi danse", "Oprah" eller "The biggest looser" ville fortone seg som en ørken totalt blottet for oaser for undertegnede.
I helga var jeg og hørte på fem kafeforedrag rundt emnet "Kropp og sjel".
Universitetsansatte hadde regien.
Vi var mange som møtte opp midt på blanke formiddagen, og vi var ikke færre da timene med åndelig påfyll var over. Jeg har møtt opp få filosofikafeene i mange år, og tenker at for sånne som meg er dette et fantastisk avbrekk i all underholdningen i meningsløshet (Og ja: Det er noe som heter avknapp, jeg vet det, og den blir mer og mer brukt.).
Et nærmest bunnløst sluk etter mening.

Det virker i alle fall sånn sett fra mitt ståsted.
Nei, jeg er ikke kul!

Synnøve Sætrum