15 oktober 2013

Kommer du hvert eneste år ? ? ?

Meg på rusletur i Hua Hin. 15. oktober 2013.
 
 
Hua Hin for tredje gang og kvelden har seget på her i Siambukta. 
Jeg sitter på senga og tenker på at jeg er glad for å få være akkurat her.
Varmen har jeg ikke vennet meg helt til ennå, så jeg holder meg inne under luftkondisjoneringsapparatet og tar tidlig kveld.
Myggen var litt for ivrig til at balkongen ble stedet . Det er fint å kunne velge leie.
Et privilegium nærmest.
Dessuten er jeg ganske så trøtt kjenner jeg. Varme, massasje, vandring og mat er utmerkede tiltak for søvnlysten. Ingen forkleinelse å ha et medmenneske sammen med seg rundtomkring og ved spisebordet. Delt glede er dobbelt glede, ikke sant?
 
 Klokka er ni, og jeg har snudd rytmen til den asiatiske tiden.
Her i sjette etasje kjennes det fortsatt trygt og kjent.
Ingen jordskjelv har rammet slik som på Filippinene. 
Det er ikke så langt dit og har affisert tanken noen ganger denne dagen. 
Jeg snakket om det med dama jeg spiste frokost hos denne formiddagen og hun fortalte meg det hadde vært et i nord, Chiang Mai-provinsen også. Om det var i går eller for et par dager siden husker jeg ikke, men i alle fall var det nå nylig. Noe med 4 på Richters skala. 
Dobbelt så sterkt der ute i Stillehavet om jeg har forstått riktig.
 
Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg synes alltid det er godt å komme tilbake til steder jeg liker. Hua Hin er et av dem. Noe ubestemmelig, men samtidig godt og kjent met atmosfæren trekker. Det kjenner riktig, og ganske viktig. Å komme til et sted flere ganger har jeg god erfaring med, særlig i Rhodos. (Foreløpig er det ikke noe reisemål jeg har vært så lenge og reist så mange ganger tilbake til, men det kan jeg skriver mer om seinere.) 
Noen steder føles bare mer heimslige enn andre, og noen få mennesker hilser på meg og sier velkommen tilbake. Spør om jeg kommer hvert eneste år. Slikt kjennes varmt og fint og høre.
 
 
 Takknemligheten kjennes god.
Enkelte kvelder er det nok å bare være.
I meditasjon og samtale med sitt innerste.
 
Synnøve Sætrum