30 mai 2010

Det finnes ikke dårlig vær...

(Formiddagskaffe og sommershake... Foto: Synnøve Sætrum)

Mycket gör ont, som inte har namn.Bäst är att tiga och ta det i famn.
Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.Bäst är att bära det vördsamt och varligt."
(Karin Boye) 

Denne morgenen er det kaldt, og det regner. Jeg stod under et tre mens hundene gjorde morgentoalettet ferdig. Akkurat nå drikker jeg sommerdrikk fra hurtigmikseren. Søte jordbær med vaniljeis i. Godt blandet. Som livet, slik det også kan framstå. En masse. Mye søtt, men i alt det søte finnes is. Skuffelser, savn, svik, sorg, sinne og så videre. Et er sikkert: Det er ikke gull alt som glimrer!

Skuffelser kan være så mangt. Hverdagsskuffelse over at sola ikke skinner, og jeg må finne fram ullsokkene igjen midt på sommeren. Så savner jeg varmen, og føler værgudene har vært svikefulle. Men, sorg føler jeg ikke. Ikke sinne heller. Det er ingen som kan banne eller kjefte seg til godvær. Såpass har jeg da fått med meg etter snart et halvt århundre på kloden. Alt er jo alltid i forandring sånn sett, og i morgen vil sola skinne igjen. Sandalene står klare i gangen. I mellomtiden får jeg bruke regntøyet. Det finnes ikke dårlig vær…

Ikke ble jeg skuffet over at Norge ikke vant Melodi Grand Prix heller. Tysklands vinnersang er det ett å si om. En satellitt(var det ikke noe i den retningen den het…) befinner seg som kjent langt ute i det usynlige rom, utenfor rekkevidde for de fleste vanlige dødelige. Det faller meg fjørlett å overbevise meg selv om at den vil lide samme skjebne. For noe makkverk, og det mener jeg selv om Lena er søt, har strutterumpe, og er bare nitten på sokkelesten. Jeg har allerede glemt melodien, og jeg tror ikke jeg er alene om det.
”My hard is..”, eller hva det var den nå het, framstår som et godt bilde på hele den parodien den der greia er. Jeg sovnet med øynene åpne under de første to sangene. Fikk med meg Spania, men ikke "Jimmy Jump"…
Lyset på, men ingen hjemme! Hvis jeg vil kan jeg kjenne irritasjon, og noe som minner om sinne, over at Europa bruker så mange millioner på noe slikt visvas som det der er. Det finnes da jaggu andre steder å putte de pengene. Millioner har det veldig vanskelig også i denne delen av verden, fordi noen har karra til seg. For meg er det utrolig at den der oppvisninga i elendige melodier bare blir større og større, men kanskje det har noe med menneskets hang til ”brød og sirkus” å gjøre? Eller rettere sagt maktenes hang til å gi massene slikt for å fjerne fokus fra der vi skulle sett.Det virker i alle fall slik når jeg tenker meg dypt om, som om svik, skuffelse og sinne over Europas urettferdige fordeling av goder bare vokser, og kommer til å fortsette med det. Mens jeg sov godt under Melodi Grand Prix i går kveld drømte jeg om at mange nok en dag vil føle seg sviktet, skuffet og sinte nok, og da...!

Ok, jeg hadde tenkt å være noe dypere enn som så. Skrive om det jeg kjenner når elskeren eller venner svikter. Om hvordan det er å bli holdt for narr, og om å være maktesløs. Sånt vet jeg noe om, selv om det er vanskeligere greier å uttrykke seg omkring.  Siden jeg ikke er noe stort litterært geni leter jeg etter ordene for å beskrive det enkle allment forståelig.Gjennkjennbart uten at noen tar det personlig ment. Derfor fødtes ikke den teksten denne gangen heller. Forresten så føler jeg ingen sorg, skuffelse eller sinne over akkurat det da... Kanskje bare et savn som er stort nok til at den teksten fortsetter å "jobbe" i meg.

Tvillingsjelen min sier alltid at jeg må tenke på hva jeg har bruk for. At tiden er for kostbar, og at livet går for fort til å bruke energi på mennesker som "herjer" med oss. Han spør meg noen ganger hvorfor jeg tillater enkelte å handle som de gjør i min nærhet, om jeg trenger slikt...  Jeg blir alltid litt snurt! Men, så går jeg hjem og tenker på det, og ender i nittini prosent av tilfellene med å gi ham rett.
Et ordentlig medmenneske evner alltid å få meg til og kjenner ordentlig etter. Så det er ikke for ingenting jeg synes han er et av de klokeste menneskene i verden...
Akkurat nå er frisk luft det jeg trenger. Som sagt før: Jeg får finne fram ullsokkene og glede meg til sommeren som en gang skal komme! Selv om tærne er så kald som isen i drikken min, er lauvet på trærne farget i hundrevis grønne nyanser, og gir løfter om varme.

Snart er det juni, og det finnes ikke dårlig vær...

Synnøve Sætrum

27 mai 2010

Det handler om å være...

(Liz og Wendy etter turen. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg mikser formiddagsdrikk av mango, jordbær og presset appelsin. Jeg dristet meg til å hive oppi en kiwi også, selv om jeg er blitt fortalt det er en vanskelig frukt i hurtigmikseren. Ser hvorfor. Den tar ikke steinene, men den setter god smak. En liten skvett fløte, og søtningsmiddel ble prikken over i-en. Jeg anbefaler trygt, og nøt den ei god stund. Det er i sånne stunder refleksjoner blir til.


Vi sov nesten til halv elleve i dag, hundene og jeg. Helt naturlig når siste turen i går var halv ett. Med andre ord nesten rangel både for meg og dem. Vel, rangel og rangel. Jeg hadde bare vært på kino og sett nok en versjon av Robin Hood. Helten fra skogen. En annen vri, og jeg var helt med. Jeg setter pris på et kveldseventyr i ne og ny, og ideen om å ta fra de rike og gi til de fattige har jeg alltid likt. Ikke foreldet på noe vis den, heller tvert i mot. Når jeg i tillegg kunne gå på kino med et menneske som befinner seg sånn noenlunde på samme frekvensen som meg selv er det ingen grunn til å klage. Da jeg ble rykket ut av fiksjonen ti på halv tolv møtte jeg et smil og: ”Den var god”.
Søvnløs blir jeg ikke av sånne kvelder.

Hundene tok morgendansen da jeg våknet, og så var vi ute en liten halvtime. Nå ette på har jeg fintenkt på avisene jeg ikke har lest, og romanene jeg ikke har skrevet.
Jeg har sittet i sola med en hund ved hver fot, og bare vært til. Ikke euforisk, men tilfreds og antakelig lykkelig.Det har jeg tenkt å fortsette med i dag. Etter litt rydding rundt meg, skal de firbeinte og jeg til skogs. Jeg skal høre mer på fuglekoret borti "sumpterrenget" her, og kanskje hundene får ferten av større villt.. Hvem vet. Jeg har hørt rykter om gauper som lusker rund i nærområdet. Etterpå har jeg ei søster med sommersnue å ta litt vare på.

Det handler om å være!

Synnøve Sætrum

25 mai 2010

Refleksjoner en alminnelig tirsdag i mai 2010...

(Løvetann/Horta(gresk). Foto: Synnøve Sætrum)
I disse flotte vårdagene skulle jeg sikkert skrevet ned mine refleksjoner omkring smerte- og tapsfølelse når kjærligheten blir til maktkamp og verre ting. Noe av det har jeg kjent på kroppen, annet av det ser jeg plage mennesker som er kjære for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet, men jeg er maktesløs. Nå rett etter pinse kunne jeg sagt noe om hvorfor jeg vet så lite om de religiøse sidene ved disse fridagene. Min overbevisning er at vi er mange som aner veldig lite, eller ikke et eneste plukk om hvorfor denne religiøse tildragelsen er verdt flere sådanne i ”bedriften” Norge. Misforstå meg for all del rett: Jeg er for å bevare de de røde dagene vi har på kalenderen. Med lønn for alle. Nasjonen er rik nok til det, og livet består ikke av arbeid alene. I enkelte sammenhenger vil jeg til og med driste meg til og hevde at arbeidslivet kan være mer enn litt oppskrytt, og til og med noen ganger direkte helseskadelig. I harnisk er jeg egentlig over både det ene og andre, om jeg kjenner etter, men i dag er det noe med energien. Eller jeg skulle diktet ferdig ei påbegynt novelle, lagt kjøtt og blod på skjellettet til det siste reisebrevet fra Egeerhavets strender eller eller eller.


Kort sagt: Det er ikke der jeg denne dagen. Jeg forstod det allerede første gangen jeg var våken denne morgenen. Ti på halv sju tenkte jeg ”ikke tale om”, og klarte utrolig nok å rulle meg rundt under gigantdyna til klokka var over ti. Fuglesymfonien til tross. Den er i grunnen god å sove til også. Dessuten trenger den ikke helt friske kroppen min ekstra søvn. Er jo derfor jeg lever som jeg lever, må jeg minne meg selv på. Gjøre som legen spurte: ”Når du er trøtt, hva gjør du da?” ”Sover”, svarte jeg. ”Flott”, sa han.

Etterpå har jeg hørt på ei ny gammel plate av Eggum, for en fryd for en ordkunstner han er, og så har jeg drukket kaffe. Jeg varmet to rundstykker, og tok avisene fatt. Fædrelandsvennen og Dagbladet, siden jeg hadde vært og hentet dem i papirformat på butikken. Dette var før jeg hadde kommet så langt som til å slå på pc-en og koble meg til nettaviser og Facebook…

Livet er jo ikke virkelig hvis det ikke er dokumentert på Facebook har jeg latt meg fortelle...
:-)Det var vel da all energi forsvant tenker jeg. For selv om sola skinner utenfor, dog på litt kjørligere platting enn i går, ble jeg med krigstyper opplyst om at ”Nå kommer DRITTVÆRET”, og at Dagbladet inneholder sjekkliste for når sommeren kan starte. Jeg skjønte umiddelbart at profetifunksjonen legger IKKE den avisa  fra seg. Finnes det ikke noe reelt å slå opp i krigstyper på forsiden, så er det som kjent bare å konstruere. Utrolig "kreativitet" i den redaksjonen. For ikke å kjede folk til døde skal jeg ikke utbrodere mer om vulkaner og katastrofeprofetiene rundt dem, bare nevne det sånn forsiktig tilfelle noen skulle ha glemt det.
Vakre jenter går til semifinalen i Melodi Grand Prix, så ”My hard is… ”, eller hva var det nå den het, går erigert i konkurranse ... Viktige ting! Viktige ting!
Brann er i fritt fall, og ”Lost” har fått en ende. Jeg orket bla videre, fordi det ble lokket med ti sider bokekstra.Jeg ble skuffet, men vil ikke si mer om det. Les selv!

Fædrelandsvennen fortalte at faren til Sabeltann vil bygge by for sjørøverne til 150 millioner kroner. Artig historie for barn på eventyr, og for den som har så mye penger å velte seg i. Om det er noe som absolutt behøves er vel en annen diskusjon. For meg ble det i alle fall et tankekors at det nederst på samme forside stod å lese at barnevernet sliter med mye rus, rømming og kriminell atferd.Underbemanning tenker jeg må være underteksten. Tilsynsmyndighetene bekymrer seg for utviklingen står det også å lese. Jeg bare henger meg på, og sier det kan jeg godt forstå. Virkeligheten bruker man ikke lenger så mye penger på her i Gnore. I alle fall ikke den virkeligheten millionene skulle gått til, etter mine begreper. Jeg forstår synet mitt ikke er sammenfallede med den makta som rår, men jeg sier det nå likevel jeg. Siden vi nå ennå har ytringsfrihet her, og ikke risikerer nakkeskudd ved å ytre den meningen vi måtte ha overskudd til å ha...
Ikke ennå i alle fall...

Siden jeg er så heldig å kunne velge, tok jeg min mobil og mine bilnøkler og dro på kaffebesøk til ei venninne. Der ble vi sittende å se på Otra, og pollenmengdene utenfor. Konstatere at det var kaldere enn i går, samtidig som vi kunne kjenne at energien sakte kom tilbake der i solveggen. En levegg gjør seg mot den kaldeste vind i disse tider. I morgen har vi planlagt tur med hundene. Dessuten skal jeg plukke løvetannblader og tilberede dem på gresk vis. Det smaker utrolig godt. Noe skal jeg jo ha å gjøre mens jeg fintenker mer på hva jeg skal føre til tastaturet om kjærligheten og vennskap, og de andre store spørsmålene her i tilværelsen.

Ha fortsatt god tirsdag.

Synnøve Sætrum

19 mai 2010

A Hard Day On The Planet

The dollar went down and the President said
“Who’s in charge, now?”
I don’t know, take your pick.
A new disease every day and the old ones are coming back
Things are looking kind of gray, like they’re going to black
Don’t turn on the TV, don’t show me the paper
(I) don’t want to know he got kidnapped or why they all raped her
I want to go on vacation ‘till the pressure lets up
But they keep hijacking airplanes and blowing them up

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

It’s hot in December and cold in July
When it rains it pours out of a poisonous skyIn
California the body counts keep getting higherIt’s evil out there,
man that state is always on fire.
Everyone has a system, but they can’t seem to win
Even Bob Geldorf looks alarmingly thin
I got to get on that shuttle get me out of this place
But there’s gonna be warfare up there in outer space

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

I’ve got clothes on my back and shoes on my feet
A roof over my head and something to eat
My kids are all healthy and my folks are alive
You know, it’s amazing but sometimes I think I’ll survive
I’ve got all of my fingers and all of my toes
I’m pretty well off I guess, I suppose
So how come I feel bad so much of the time?
A man ain’t an island—John Dunn wasn’t lying

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

It’s business as usual; some things never change
It’s unfair, it’s tough, unkind and it’s strange
We don’t seem to learn; we can’t seem to stop
Maybe some explosions would close up the shop
You know, maybe that would be fine:
we would be off the hook
We resolved all our problems,
 never mind what it took
And it all would be over, finito, the end
Until the survivers started up all over again

It’s been a hard day on the planet
How much is it all worth?
It’s getting harder to understand it
Things are tough all over on earth.

(Loudon Wainwright)
 

Sangversjonen får du her:
http://www.youtube.com/watch?v=o9htLZr7DcU&feature=related

16 mai 2010

Straks

lever jeg meg gjennom solas nedgang i Egeerhavet for siste gang denne turen. I morgen kveld satser jeg paa Taptoo og fyrverkeri i Kristiansand.
Gratulerer med dagen dere!

Jeg tenker det blir barnetoget i Stavanger mens jeg venter paa bussen til Kristiansand...
Med, tungt reisebrev i hode og koffert!!!

Synnoeve....(bare gresk tastatur her)