Jeg har akkurat landet i Norge og heimen min. Funnet roen igjen. Denne gangen tok det lenger tid enn forventet. Er så rart med det. Livet tar noen uventede retninger og så... Men, nu går alt altså meget bedre. Våkner igjen om morgenen og gleder meg over tilværelsen og dagen. Synes det aller meste henger på greip selv om jeg ennå i stille kveldstimer kan kjenne stikket. Tiden leger det meste, men noe blir med. Sår er vonde ei stund, kan lett begynne blø igjen om en ikke farer fint med seg selv. Ja ja, bedre og bedre dag for dag. Så jeg ryddet og sorterte i fotografier jeg ikke har hatt tid til mens jeg konsentrerte meg mer om å lytte til andres signaler enn mine egne.
Så dukket det opp dette litt utydelige, men smilende minnet her.
Ferieminne fra Kamala Beach og julaften 2011 dukka plutselig opp.
Var på vei inn på sirkus, eller fantasien som det kalles.
Fantastiske elefanter og et riss av landets historie. En julaften av de sjeldne.
Varmt og godt var det også. Fint minne. Jeg husker å være glad og fornøyd. Opplevde et annet "sirkus" på nabohotellet om kvelden. Ikke vet jeg hva de hadde vært utsatt for turistene der, men apatiske så de ut. Underholningen var, akkurat mens jeg stod der, en asiat utkledt som neger i bastskjørt. Låta husker jeg ikke helt, men munter skulle den være. Publikum så ikke glade ut. I det hele tatt så var greia så absurd det kan få blitt. Jeg og reisefølget var de eneste som lo.
Vi lo til gjengjeld for hele gjengen, og gikk et annet sted.
Døgnet etter møtte jeg landevegen med buss, og etter hvert Hua Hin for første gang.
Det ble ikke siste som også kjent. Var ikke der ute mot Amadanhavet den siste turen, men ser for meg en annen gang om det skulle passe. Det er noe helt eget med det fantastisk klare vannet, og vinden som kjøler den intense varmen en smule. Ja, og jo jeg lengter etter litt mer varme enn sola har gitt disse dagene. Men, det er deilig å sitte utenfor mens strålene treffer nesa.
Akkurat nå ville jeg slett ikke vært i Chiang Mai. Der er det 40 i skyggen nå, og det kan jeg ikke hamle opp med i det hele tatt. Noe er alt for varmt, mens annet er alt for kaldt. Enklere for en nordboer å forholde seg til det siste. Bare å kle seg.
Og, nå er det sommertid også og lyst utenfor klokka 19 55. Jo, jeg liker det !
Ferieparadiset Mauritsius regner vekk. Mange er omkommet.
Jeg vet ikke hvem, men tipper det ikke er turistene.
Ellers får jeg med meg at liv er gått i påskefjellet. Noen spurte meg om jeg så på Kronprinsens krumspring nedetter fjellsidene i går, men beklager det gjorde jeg ikke. Har en tendens til å finne på noe annet når det blir snakk om monarkiet og dets laden og gjøren. Røde Kors har etter det NRK opplyser hentet dobbelt så mange mennesker enn det vanlige ut av fjellheimen denne påsken.
Det brenner i Bergen, og blåser på toppene i Nord-Korea. Fredsforskeren sier situasjonen er eksplosiv. På radioen kunne man melde at der gikk ut melding fra den kanten om styrking og oppbygging av atomvåpenforsvaret. Som om noen kan overleve en full atomkrig. Kim Jong-Un er ikke helt en person jeg begriper meg på. Heller ikke mange av de andre maktmenneskene.
Verden kan og vil bedras, og absurditetene står i kø.
Siste dagen i mars. I morgen velger jeg meg april om jeg vil eller ikke. Selvsagt vil sommerelskeren. Sier seg selv...Egentlig er det ikke så mange savn som melder seg disse soldagne. Effekten den glødene kula har på sjel og kropp er påtakelig. (Håret gror fortere, og det er fint. Så vokser det ut igjen. Jeg savner å være langhåra. Må nok smøre meg med tålmodighet et års tid til før jeg igjen kan kalle meg det...)
Ja, det var det navleskuende perspektivet.
Og, i morgen er det atter en dag.
Nå er det fortsatt god påskekveld..
Synnøve Sætrum
