Tempeltrappa. Foto: Synnøve Sætrum
Kuling med storm i kastene, i alle fall noe nesten der omkring.
Gjøre den ene sarongen om til turban med ly for ørene, og binde seg fast til solstolen et stakket kvarter eller noe deromkring før beina varsler gå.
De vandret med freidig mot, opp hundrevis av trappetrinn.
Først til den ene tempeltoppen, så videre til den andre.
Rett gjennom ville apers territorium uten å nøle. De så alle bedagelige og uinteressert i undertegnede der de lå og lyska hverandre i sol eller skygge. All min skepsis og smule frykt og beven direkte gjort til skamme. Sluntre og fotografere i veg uten noen nærkontakt.
Hadde jeg derimot hatt med meg noe spiselig, så spørs det. Men, hvem i h....... har med seg mat i sekken når man vandrer matlysturen sånn rett før lunsjtid.
Foto: Synnøve Sætrum
Kanskje det var sånn man skulle levd tropelivet i stedet.
Ligget og lysket noen i stedet for å trave mil etter mil etter mil på singelstien.
På den andre siden gjør det jo ikke så mye om man traver omkring.
Vakre steder, utenkelige panorama og mye mer dukker opp.
Diabetes og blodtrykk får sin behandling, og kroppen roper hurra!
Det samme gjør mitt mentale landskap. Thailand er topp. Thailand er et eventyr.
Jeg setter meg på en benk. Det kommer ei hvitkledd dame og setter seg ved min side. Det glattbarberte hodet forteller meg at hun lever i tempelmiljøet jeg har forvillet meg inn i.
Kvinnelig buddhistmunk stryker meg over armen og smiler.
Sier ord jeg ikke forstår, men jeg skjønner det er vennlig.
Så surrer hun meg inn i nok en sarong.
Greit å være sømmelig kledd før man stiger inn i tempelet på trappens topp.
Det er helt spesielt der oppe.
Jeg ser mot Hua Hin, og jeg ser Siambukta begge veger så langt øyet kan rekke.
Vinden var varmere og svakere enn nede i lavlandet.
Gyldne øyeblikk under sola.
I det hele tatt:
Det var en vakker vakker dag, og tenkt snart er den over...
Mot Siambukta. Foto: Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
