Ikke for å være blærete eller vulgær, men: Jeg sitter i drakten jeg kom til verden og kun den her under luftkjøleren. Alle luker er skalket for å holde varmen ute. Klokka er fire minutter over seks og snart faller mørket på.Mange millioner mennesker strever med det her på jorda, å holde varmen fra livet mener jeg. De klager over at det er alt for varmt, og det er de i sin fulle rett til. For det er faktisk akkurat det det er under ekvator. Når en sier en kommer fra Norge hender det man møter mer enn et tomt blikk. De vet ikke hvor det er, eller de tror en sier en er fra "nowhere" og stiller spørsmålet om opprinnelse på nytt. Dersom mennesket har hørt om landet handler det ofte om at vi er de rikeste på jorda og så videre. Her i Vietnam hender det nok at en eller annen har en fjern slektning som dro nordover til landet som svømmer over av olje og fisk og penger.
Ikke alltid like enkelt å leve med det "ryktet" når en er av de ikke fult så bemidlede fra berget. Det skal en del engelskkunnskaper til for å bli forstått når man forklarer. Da hender det undertegnede ser inn i sorte hull... Forståelig nok. Det er det.Vel, jeg klager ikke over varmen, ikke over å være norsk heller. Jeg er privligert for jeg har et valg. Kan bli i den og sitte under kjøleren eller reise nordover. I disse dager undersøker jeg alternativene. Skal jeg reise rett hjem, eller ha en liten stopp et sted sør i Europa. Mulighetene er flere, og medisinskrinet rommer livsnødvendighetene ut april, så...
Uansett: Tropisk værmelder sier 35 feels like 43, og det er sant. Kan ikke huske noe så varmt fra min tid i tropene, som nå er blitt til 13 måneder (sammenlagt). I dag tok en til meg å være veldig kort gåtur nesten knekken på meg. Kroppen fikk symptomer som minnet om solfeber. En tur til Kalymnos i hine dager ga meg ei slik erfaring. Vi var på båttur rundt øya Lisbeth Amalie , jeg og en engelsk vennegjeng vi traff. Sol, gitarspill, sang, bading, spising og sol igjen. Hatter på hodet ja, og i det hele tatt opphold i skyggen. Egeerhavet kan være lunefulle greier, og plutselig gikk jeg ned for telling. Solfeber. Lå og fabla et drøyt døgns tid før jeg kom til hektene igjen... Jeg var 15 år yngre og friskere, men likevel var det kjempeskummelt og jeg glemmer det aldri.
I dag er det siste dagen i mars 2014, og jeg er norsk femtitoårig kronisk syk reisende i Vietnam. Jeg er i Hue på Hue Four Season Hotel. Denne heimen fant jeg i går etter to dager båttur i Halong Bay og åtte dager i Hanoi-meteropolen. Kysten der ute var vakker, og jeg skjønner naturen er en del av verdensarven. Jeg er rystet i mitt indre over søppla som fløt rundt likevel. Det ga et fælt inntrykk, og jeg tenkte faktisk at om det er prisen kloden må betale for masseturismen så spørs det om vi har råd til det. Følger du?
Hanoi er det glade vanvidd av høy puls og trafikk. Vanvittige mengder motorsykler. Det er ei tuting og ei kjøring i alle retninger og et øredøvende spetakkel som etter hvert sliter kreftene ut av en. Jeg har så til de grader innsett at jeg kan regnes som en landsens pike, og at jeg kom til å kolapse temmelig fort i det kaoset. På den andre siden er jeg glad og takknemlig for den drøye uka. Opplevelsene er mange. Jeg har hørt den fantastiske vietnamesiske nasjonalsymfonien i operaen og for en akkustikk. Vanndukketeater er et "must" for den som er på visitt i den vietnamesiske hovedstaden. Dessuten har jeg frotset i nydelige matretter på franske spisesteder, og skjønner endelig hva det er med det kjøkkenet. Køen inn i Ho Chi Minh-mausoleet var en opplevelse i seg selv. Der stod vi turistene sammen med tusener av vietnamesere som minst en gang i livet besøker "Onkel Ho". Han så ikke levende ut der han lå, men pen det var han. Jeg vet ikke om det er vanlig å kalle et lik konservert fra september 1969 for vakkert. Kanskje var det noe med lyssettingen og alle menneskene som stille passerte båren sammen med oss. For meg handler det nok også om rollen han spilte i krigen ,den forhatte krigen ,mot USA. Det er jo så mange fremmede makter som har vært inne her og lagd kvalm, for å si det veldig pent. Jeg var på "Hanoi Hilton" forleden dag også, og så såpass mange foto og modeller av tortur og annen elendighet at jeg stod over siste avdelingen i det fengselet. Kjenner meg ennå litt kvalm når jeg tenker på det. Franskmennene har ikke vært noe særlig, ei heller kineserne, bare for å nevne noe.
Tilbake til Ho Chi Minh som det er umulig å ikke tenke på her. Propagandaplakater og fotografier viser, etter mine begreper, en vakker varmt utstrålende mann. Så kan en diskutere politiske systemer og ideologier og alt det der også, men det er altså ikke mitt anliggende akkurat nå. Jeg er gjest her og forholder meg til det atter en gang.
Gjest i sommervær. Tropisk sådant som jeg sier det er slitsomt å vandre i. Etter en måned på loffen og med stadig stigende temperaturer er det blitt tungt å vandre. Vandring er hovedgrunnen til at jeg er i Asia. Ut på tur hver eneste dag for å forbedre helse, og ta i tu med mulig eskalerende sykdom. Selvsagt får jeg stillet mye nysgjerrighet og utfartstrang på kjøpet. Heldige meg, men nå er det snudd. En innfødt finner ikke på å labbe i denne varmen.Jo da, de er ute, men kun i en bil eller på en motorsykkel. Eventuelt befinner de seg i skyggen. Kun turister finner på noe så stupid som gåing under den brennende sola. Rett nok forsøkte jeg finne skygge der det var, men 35 grader og svært høy luftfuktighet er for varmt for varmt for enhver bevegelse.
Hva det betyr for meg? Jo at denne turen i Asia går mot slutten. Kroppen min er avhengig av spaserturer og nå ser det ut til å bli smått med det framover. Da går "vinninga opp i spinninga". Det er på tide å flytte seg heimover. En del jeg hadde tenkt kikke på må være til en annen gang. Som Mekong-deltaet og Ankor Wat. Det kommer flere år og vintre jeg kan benytte meg av. Hvis Gud vil. Hvis Gud vil kommer jeg meg en tur til Kina, Tibet og Nepal seinere. Status blir i disse dagene gjort opp sammen med leting etter reiserute til Europa. Her vurderes en liten stopp i sørlige del, og så komme til Norge etter påske. Ingen avgjørelse endelig tatt. Bare tanker tenkt skriftlig og halvoffentlig.
Uansett: Det er mulig å gjøre det umulige. En kan pakke sammen sine eiendeler, sette alt på lager og dra ut i verden når en er femtien. Akkurat det vet jeg noe om for jeg har gjort det. Da beslutningen ble fattet hadde jeg noen tanker om hvor jeg ville dra, og innenfor hvilke rammer av tid. Akkurat det har skåret seg litt. Vegen blir nemlig til mens en går, og jeg er eldre enn jeg var. Men, plenty sinnsro har jeg. Det er en gave, og alt kjennes såre vel.
God mandag !
