Noen ganger er det ålreit å bare stå opp.
Man blir likevel revet ut av heller elendig søvn.
Være overtrøtt het det i gamle dager.
Kanskje det heter det ennå.
Det er i alle fall for mye noen ganger, alt for mye.
Tanketumlerier over en lav sko.
Den som tenker mye sover ikke.
Ikke helt å'reit... in the morning.
Selvsat bagateller egentlig for den som kan stå opp, sette på kaffen, slå på pc-en og ellers høre at resten av huset har natt. Ingen bomber, ingen smell, bare sommerstillhet.
Det har til og med sluttet å regne. For det gjør det her, i motsetning til i Afrika.
To millioner har allerede lidd sultedøden på Afrikas Horn melder VG.
Et tall som er helt ufattelig. Men, det er fattbart at mennesker dør. Mister livet. Sult dreper.
Det er ikke å'reit. Aldri noen ganger. Heller ikke om morgenen.
Nok en båt med hundre døde flyktninger fra Libya ankom Lampedusa. Forferdelig det også.
Det er den militære aksjonen der som forårsaker det, og Norge er med.
Forespørselen om bistand kom innenfra, ja jeg vet det.
Like forbanna urettferdig:
Menneskene dør i hopetall.
I dag er det bare 2 små uker siden terroren.
Vi har snakket om det mange, at det føles som en evighet.
Lik den evigheten, like lang som sjokket og sorgen ved den såkalte 'dirkekte berørtheten' tar.
Ikke at man har det like ille som de som er det.
Nei, men det er likevel som om tiden har stoppet opp litt.
Som om den ennå er i vakum.
Det er, men det er ikke å'reit.
Synes heller ikke det er noe særlig å lese Dagbladet's nettavis om hvor trasig terroristen synes det er på cella. Jeg greier ikke oppdrive fnugg av sympati, og det er det heller ikke meningen jeg skal.
Ærlig talt:
Han får ha det så trasig han vil.
Synes ikke han fortjener spalteplassen, som før sagt.
Det er andre saker her i verden som er viktigere enn ham.
For eksempel hva slags samfunn vi skal ha etter dette.
Hvilke verdier vi skal forfekte.
Hva det vil si at vi som mennesker og nasjon bedre enn før det rammet oss.
Selv er jeg bare et vanlig menneske, men grubler likevel en del over det som skjer nå.
Er litt engstelig for at alt det flotte som ble sagt og vist i de første dagene skal smuldre bort og det hele fortsette som før. Beklager bekymringen, men man er bekymret for ordskiftet framover.
Vil det ta oss tilbake til agurktidene, fremmedhets i fri dressur,
og det evinnelige fokus på penger og eiendeler som det eneste saliggjørende i de norske medmenneskenes liv? Børsen stuper sa man i går. Hvor mange mennesker i Norge er egentlig der? Ikke så mange, det er nå en ting. Hvor mange det berører indirekte er en annen ting?
Nei, tilbake til sporet...
Det er noe med at før dette skjedde så herjet en heller trasig offentlig politisk debatt.
FRP og Siv Jensen i den absolutte ledelsen som slo rundt seg med billige argumenter om hva det måtte være.Og, alltid er 'alt værst for henne'.
Oportunismen i fri dressur, uten en eneste tanke på hva slags klima det skaper for medmennesker. Noen av oss, har forsøkt å komme til orde.
Snakke dem i mot.
Vise hvordan de tar feil på utallige punkter.
At mye av det som forfektes bare er spill, og røring i heller brungrumsete vann.
Verbal skyte fra hofta-debatt.
Bombardere med argumenter om 'snikislamisering' og lignende.
Det har ikke vært klima for komplisert argumentasjon og kunnskapsbasert debatt.
Det har ikke vært å'reit.
Demokratene tar vel kaka om dagen.
Av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket.
Navnet passer ikke partiet.
Også de roter rundt i den brune gjørma.
Det er ikke å'reit.
Synnøve Sætrum
