Lys og Zen...

Da jeg våknet av vekkesignalet denne morgenen var jeg fortsatt ganske søvntung,

og etter å ha gjort det som må til gikk jeg tilbake til senga.

Hutra litt der under dyna, og tenkte jeg stiller klokka fram ennå en halvtime.
Jeg sovnet likevel ikke, men ble liggende å se på dagslyset som kommer inn gjennom åpningen i gardina.

Det er så energi- og lykkegivende bare med lys.

Jeg elsker lyset, og tenker det er greit at man holder mørketida ut med lys inne og pledd på sofaen, t-kopper, strikking og gode filmer for å nevne noe.
Men, når jeg er bunn ærlig så er det lyset jeg foretrekker.

På ansiktet, og på alle ting.
For å være ordentlig våken hele dagen er det det gjeveste.

Så jeg lå der da, og tenkte på alt som skal komme i den lysere tiden hver eneste dag går mot.

Livet i naturen ligger bare der som bitte små frø, og hviler under is og snø.

I dag var vegen brøyta og jeg kom meg avgårde med egen firhjuling.

Til andre siden av byen og på besøk.
Drikke kaffe, snakke, tie, spille biljard, spise.

Bare være i tid som forsvinner uten at man helt merker det.

En type "zen-tid" det også, etter mine begreper.  

Tiden blir til det når en er heldig og ikke ville bytte,

ikke sammenligner seg med noen, bare er akkurat der man er.

I det.
Livet.

Oppmerksom på det som foregår der og da.

 Det er ei gave.

Det er lys.

Så var det kveldens korøvelse med all den mentale friheten det innebærer, all gleden og energien det gir.

Så absolutt mer "zen".

Siden jeg har lest noen av de store mestrene og stadig leser dem igjen,

øver jeg meg daglig på takknemlighet.

Det funker.

Egentlig er det bare fantasien som setter grenser for hva som finnes å være takknemlig for.

En vanlig dag er jo ingen selvfølge når man tar i bruk det litt videre og større perspektiv.
Å våkne og være trøtt og kjenne man er kald på tærne der en tusler over golvet betyr jo å være i livet.

At man kan gjøre seg sine refleksjoner omkring lys og mørke like så.

Samvær understreker.
Evnen til tilbakeblikk like så.

Zen-mestrene gir gode redskaper for å finne det som gir lys.

Det er bare å si takk!

Kommer til å sove godt i natt jeg.

Synnøve Sætrum

I dag krysser skispor verden...

"I dag krysser skispor verden, og trekker en åpen sti mellom nasjoner i verden når vi møtes til VM på ski"... "Vinter og sne, en skihopper svever avsted.." hører med i den samme sangen.
Nitimens åpningstrudelutt denne onsdagen.
Hva det nå enn kan komme av? 

Førtifire nasjoner skal etter sigende være påmeldt til dyst.

VM på ski, iflg. de som her peiling på det i verdens mest moderne anlegg.

Norge glemmer irritasjonene over snøen et stakket øyeblikk.

I alle fall sørleningenes okking (undertegnede inkludert),

og alle andre oi og huff og gru like så. Patriotismen blomstrer og vi med den.
Livin' la vida loca! 

Jeg slurper innpå morgenkaffen.
Det er lettere å våkne når det er så lyst.
Jeg lå ei stund og kikket ut på det rene, tenkte med glede på lyset som er tilbake i større mon.
Jeg kjente meg lettet for at dette er dagen og uka hvor andre skal ta seg av skigåinga.
Var til og med litt framfus en del uker i tid.
For uansett hvordan det er eller ikke er i dag, så er det ikke så veldig lenge til fuglesangen plutselig en morgen har skrudd seg på.
Om jeg gleder meg?
Ja, nå kan den som gidder lure!

Boit fra Kenya...

Jeg skal være grei og ikke si så mye om verdens elendige diktatorer.
Ikke i dag.

Bare fintenke på at jeg ønsker de får sitt velfortjente meget snarlige fall alle sammen.

Siv J får ikke ødelegge morgenstunda.
Ei heller den trasige situasjonen for mange av fylkets uføretrygdede.

Nei, jeg smører meg litt på den tørre vinterhuden, og tar enda en kopp kaffe.

Fædrelandsvennen ligger på bordet.
Jeg slipper broddene om dagen,
men kommer ikke unna å måtte ut gjennom verandadøra for å måkke vekk foran inngangen.
Heldigvis ganske lette filler ennå.

Den viser jo også - 8 gradestokken.

Er jeg litt kjapp kommer jeg meg avgårde før veien snør igjen.
Det skal  holde på til og med fredag.
Jeg henstiller til værmaktene om at det da er over for i år.

Nok er nok!

Av snø, og av dette okket...

Jeg nevner det ikke mer det med alt som kommer fra himmelen, legger seg på veiene, blir farlig for de små skolebarna, og lager kluss og krøll rundtomkring.
I morrest har faktisk skraperen vært her, så skynder jeg litt på kommer jeg meg ut med firhjulingen.

Kjør forsiktig alle sammen.

Heia Norge!

Synnøve Sætrum