"Vi får vente og se", sier de to...
Er det sikkert at det går?
Det eneste som finnes er jo bare her og nå.
Går det an å tro på å vente på alt?
Noen har ubegrenset tålmodighet som for andre virker søkt.
Andre er ikke spesielt gode til å vente på noe ullent usikkert langt inne i ei framtid som kanskje ikke finnes. Det meste skulle vært avklart her og nå, eller helst i går.Dagene forteller oss:
De som har vandret på den krunglete smale stien, slitt for å holde seg der og finne fram føles dager på lune åpne skogsveger ubetalelige. Elskelige og alltid veldig velkomne. Det å kunne vandre rolig mellom trærne er en gave, ingen selvfølge. De som slåss seg ut av krattet fortjener åpnere veger. Noen ganger må en minne seg på kaoset i krattet og bruke erfaringen til å sanse åpne landskap her og nå. Belønningen kan være å høre skogen suse gjennom åpne vinduer. Sovne til lyden av havets slag mot skvalpeskjærene. Puste klar luft og vind.Når havtåka driver inn minner den om innlandsskog og dype dumper i landskapet.Men, den slipper og alt blir synlig igjen.
Da synes det greit å ha ventet og fått se...
Tilværelsen er foranderlig så lenge den er.
Ensomt eller tosomt.
I lys av det evige som ikke er er å vente og se udiskutabelt umulig.
Synnøve Sætrum
