Det kan godt hende det stemmer for en del, men ikke for undertegnede.
"Lediggangen" er tiden som har gitt meg de mest verdifulle stundene i livet.
Å ha tid til å være menneske er det som er det viktigste akkurat nå.
Tid til tanken, refleksjonen og å kjenne etter. Ligge på ryggen i gresset og studere en sky eller sommerfuglvinge, eller bare sitte der og stirre i femte veggen.
Forholdet til seg selv er det viktigste man har til noen her i livet sier de vise.
Behovet for bare å være, og ha det godt nok med "bare det" er helt essensielt. Skjønt bare og bare...
Ok, jeg skal innrømme at det ikke var planen å bli ”satt ut av spill” da jeg sleit buksebaken på høgskolenes lesesaler, og lånte meg fattig og arm i Statens Lånekasse for Utdanning.
Jeg hadde tenkt og drømt meg ganske andre steder (Det sier seg selv egentlig, men jeg følte bare for å nevne det så unngår jeg misforståelser.).
Selvrealisering heter det i følge Maslow. Å bli den man er. Utvikle sine egenskaper, vokse som menneske. Studietida var ei fantastisk tid som jeg er utrolig glad jeg fikk med meg.
Den var så avgjort med på å gjøre meg til det kunnskapsrike mennesket jeg er.
Når jeg lukker øynene kan jeg enda huske begeistringen jeg følte under forelesninger og ved kantinebordene når vi reflekterte rundt det vi hadde hørt og lest.
Å ta opp i seg det akademiske språket var stort.
De første gangene jeg hørte terminologien husker jeg det syntes komplisert og fremmed, jeg var utenfor, men visste jeg var på vei inn. Bildene i mitt indre sitter evig fastbrente.
For en fryd!
For en lykke!
Så ubeskrivelig deilig livet som svamp kan være.
Selvsagt så jeg fram til å kunne bruke meg selv og all kunnskapen jeg tilegnet meg i et kommende arbeidsliv. I mange år hadde jeg skikkelig ”swing” på jobben. For meg ga det mening. Den typen mening jeg innbiller meg at vi alle trenger som motivasjon for å stå på og frydes over livsdagen.
I mange år så jeg fram til hver eneste arbeidsdag med glede.
På tross av krevende arbeidsmarked her i byen( særlig for den som ikke alltid har hatt de riktige kontaktene med tanke på å få jobb..forbigåelser og skit.. men skal ikke ta det nå...), og travel hjemmehverdag. Men, det var godt. Jeg hang fast i tilværelsen og tiden min. Saker og ting var bra. Livet smilte og lekte, og det skulle fortsette sånn.
Det fantes absolutt ingen planer om strek i regninga, eller sagt på en annen måte, møte uventede sider og utfordringer ved det å være et helt vanlig dødelig og sårbart menneske.
Har man full kontroll så har man full kontroll.
Tror man!
Så peker livet nese til deg, selv om du hadde bruk for noe ganske annet.
Når man så blir ”satt ut”, så handler det jo om hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, sies det også. Veldig lenge var det mørkt og trist. En kamp å komme seg opp av senga, og å finne mening.
Jeg tror noe av det henger sammen med den virkeligheten vi lever i her.
En definerer seg gjennom det en jobber med, og når du ikke er i vanlig arbeid er det lett å bli definert, eller selv definere seg som utenfor, på siden, eller kanskje til og med lat.
Når man på toppen av alt er singel blir man ikke definert gjennom mannen eller familien heller.
Den debatten der skulle vært over for veldig lengst, og den er det nok også under de gitte forutsetningene at det som planlegges skal skje i livet gjør det. Uten avbrudd av for eksempel helsemessige slag, eller annen moro. Men, jeg hevder fortsatt helt ubeskjedent at den virkeligheten ofte er forbeholdt den som er helt frisk.
Tilbake til det med å ta det.
Jeg opplever det er mulig å snu det hele, tenke nytt og se finne mening ut fra nytt ståsted.
I alle fall når de primære behov er dekket.
Heldigvis er de det, jeg har sagt det før og sier det igjen, har vi det fortsatt slik her at et samfunnsmessig sikkerhetsnett virker når man trenger det.
Jeg skal ikke gå inn i en lang diskusjon av Maslow, men pyramiden har da så avgjort sine vettuge sider, eller trinn…
Slik jeg har lest ham synes det viktigste av alt å ligge i kreativitet og selvrealisering.
De enestående sidene ved et hvert menneske. Også undertegnede.
Det at man kan skape noe og bruke sine evner.
I lang tid trodde jeg ikke det var mulig for en som var ”satt ut” av det vanlige samfunnslivet.
Ikke en drøm å drømme mer, ikke et mål å realisere.
Punktum finale for alle ting.
Tilværelsen i lyset var over.
Velkommen til skyggene!
Trygghet i seg selv, hva er nå det for en utopi?
Man begynte å tvile på hvem man egentlig var.
Det midt i førtiårene til og med. Identitetskriser hører jo puberteten til. Trodde jeg.
Når man blir syk er det fort gjort å snuble i den grøfta som handler om grublerier rundt om en har evner i det hele tatt, eller er god for noe som helst. Alle yrkeserfaringer, leste bøker, tilegnede kunnskaper og livets skole som sådan står i fare for å bli skrotet en gang for alle.
Spiralen av negative tanker kan alltid ta enda en sving nedover.
Det er alltid et svartere perspektiv å få øye på.
Ok, man skal jammen være en smule kreativ bare for å tenke en ny negativ tanke om seg selv, men gir det mening for en selv?
Den som er heldig opplever at det snur.
Ved hjelp av seg selv, først og fremst, og så noen gode mennesker som evner å se forbi diagnoser.
Det er fint at det er lov å bruke hodet, og at det finnes kloke mennesker som benytter muligheten.
Alt liv er et liv, og alle mennesker er verdifulle akkurat som de er.
Det er lov å rette ryggen og løfte hodet selv uten millionvilla og tilsvarende på konto.
Helt enkelt er det kanskje ikke i et samfunn som så til de grader fokuserer på materielle goder og prestisje, men det er mulig er min erfaring.
Selvrespekten kommer til syvende og sist innenfra.
Perspektivet avgjør sier jeg, og den tanken at man kan ingen ting ta med seg dit en går.
Ei heller høyrentekontoer eller aksjeporte..hva var det nå det heter?
Det er her og nå kraften ligger.
Jeg ser det litt inspirert av Maslow.
Et selvrealiserende menneske lar seg ikke knekke av livets utfordringer og uventede problemer, men overvinner, modnes og utvikler seg av det.
Å sammenligne seg med seg selv har vært og er en god ting.
Kreativt er det også. Mange skuffelser og frustrasjon finnes på veien til godtakelse og sinnsro over å måtte tenke nytt og plante beina i annen jord, men det går alltid framover.
Det er ikke sånn at man ikke kan utvikle sine egenskaper videre om man ikke er i full jobb, eller har kropp som en fullblods atlet. Så lenge hjernen er en del av hodet og talatuten virker er det aller meste fortsatt mulig. Om en lever sånn eller slik er en jo fortsatt et søkende menneske, som det ene øyeblikket streber etter noe, i det neste noe ganske annet. Fullstendig tilfredsstillelse er vel de færreste forunt. Uansett er det jo bare snakk om en kortvarig lykke. Motivasjonen for undertegnede er noe ganske annet.
Euforisk lykke er det ikke snakk om, men ganske enkelt å ønske livet og drømmene for dagen i dag velkommen, for uansett er det ingen som kan løpe fra stillheten etterpå!
(Synnøve Sætrum)
