Koh Rok.. ved Koh Lanta. Foto: Synnøve Sætrum
Koh Lanta. Dykkernes og snorklernes paradis.
Mangroveskoger, grotter og korallrev.
Fargesprakende fisk hinsides fantasien.
Guaner, apekatter, slanger, edderkopper og elefanter i jungelen.
Pålehus i hovedbyen Ban Ko Lanta.
Svingete og tildels humpete elendige veger.
Høyder og mye mye mer.
95% av befolkningen bekjenner seg til islam som trosretning,
så øya er litt utypisk Thailand har jeg latt meg fortelle.
Gjørmestrender i øst, mil etter mil med sandstrender i vest.
Det er sånn midt på den kysten jeg befinner meg.
Ved Klong Khong Beach. Her høres vakker bønnesang fra den nære moskeen.
Ikke rop som jeg forbinner med et sted i Egypt, men nydelig tenor lekende opp og ned på skalaen. Vakkert, og annerledes. Hadde jeg hatt egnet utstyr hadde jeg tatt det opp.
Samtidig vet jeg at hjernen er et utrolig sted til å gjemme gode minner.
Enestående detaljer som bare finnes for det indre øre og øye. Det er godt å kunne dele, samtidig som noe bare er mitt. Fint å ha så mange gode minner og tanker at man kan trives i sitt eget selskap.
Musikken er en vedvarende trofast og lojal bestevenn gjennom alle opplevelser, steder,
aldre og årstider. Den svikter aldri uansett tildragelser eller tumulter.
Her jeg sitter og skriver denne bloggsnutten slår havet mot stranda på den ene siden.
Jeg har nesten tærne uti. Snart skal jeg gå en tur før lyset gjør det.
I bakgrunnen spiller ei gammel plate med Rod Stewart's svisker.
Innimellom tar jeg meg i å synge ganske høyt.
Føle meg fri og tilstede i nået. Samtidig reiser hjernen og hjertet i brøkdelen av sekunder tilbake til Finnbrauten Ungdomsskole. Elevkveld hvor jeg hørte ' Sailing' og alt annet første gangen.
Tankene flyter tilbake hit.
Det er mange år siden jeg var der.
Nå er jeg her. Ved havet. På andre siden av jorda. Det er magisk å kunne sette seg inn i et fly...
Livet er foranderlig, og hadde noen sagt til meg at jeg kom til å dra til Thailand i bytte for en norsk vinter en gang for noen år tilbake ville jeg antakelig protestert høylytt. Noe så ..... Ja, det er det der med den delen av landet som har så dårlig rykte.
Men, akkurat det har jeg heldigvis sett fint lite til foreløpig.
Det jeg har kjent på alle dagene er vedvarende varme.
Finnes ikke dårlig vær her om det regner eller tordner er overskyet, blåser.
Noen ganger er det bare alt for brennhett i sola, men det kan ikke kalles skitvær.
Før ankomst hadde jeg tanker var å bli i ukevis, men når man reiser uten ferdig 'pakke' er det fint å ombestemme seg til ei drøy uke. Ting skjer og veien blir til mens en går.
Krystallklart vann ved Koh Rok. Foto: Grete Wågen
Jeg forventet meg det ultimate sydhavparadiset promte...
Det forteller alle reisebøkene, og det fortalte også alle vi møtte i Ao Nang.
Lanta som den store roen, og de vakre strendene. Korallrevene og mangroveskogene.
Jeg gleda meg enormt, og reiste ferdig med Ao Nang.
Det ble en litt 'trang' fødsel her på øya...
Vi kom til Blue Andaman Lanta Resort med buss og ferge.
Grei nok opplevelse, og veiene var bedre enn sitt rykte.
Sjåføren kjørte noenlunde, og holdt seg for det meste på sin side av vegen.
Jeg har aldri sett asfaltert bilferge. Minnet meg om den der trekkfergefestivalen(uten trekk) litt utenfor Søgne... I Ao Nang hadde vi kjøpt hotell gjennom agent for samme prisen som vi bodde der,
og joda vi var blitt forsikret om både ditt og datt.
Det skulle være minst like bra som Swiss Chalet og i tillegg ved havet.
Det ble en litt 'trang' fødsel her på øya...
Vi kom til Blue Andaman Lanta Resort med buss og ferge.
Grei nok opplevelse, og veiene var bedre enn sitt rykte.
Sjåføren kjørte noenlunde, og holdt seg for det meste på sin side av vegen.
Jeg har aldri sett asfaltert bilferge. Minnet meg om den der trekkfergefestivalen(uten trekk) litt utenfor Søgne... I Ao Nang hadde vi kjøpt hotell gjennom agent for samme prisen som vi bodde der,
og joda vi var blitt forsikret om både ditt og datt.
Det skulle være minst like bra som Swiss Chalet og i tillegg ved havet.
Skepsisen vokste etter hvert som jeg så søppla og de slumlignende tilstandene etter vegen nord på øya, og vi svingte av hovedvegen farlig tidlig. Hundre millioner fluer tar aldri feil, men motet forsøkte jeg holde oppe. Ingen grunn til det, for rommet som ble vist oss var redselsfullt.
Først forsøkte jeg legge godviljen til, men etter å ha styrt med myggnett og mere enda var det nok.
Først forsøkte jeg legge godviljen til, men etter å ha styrt med myggnett og mere enda var det nok.
Mitt nordnorske temperament var ikke til å slokke,og jeg + reisefølget lagde såpass kommers at vi fikk noe bedre rom. Dvs. slik så det ut ved første øyekast.
Etter hvert skulle jeg oppleve både frosker, og mygg og kakerlakker som romkamerater.
Og, nei ikke bare på gulvet. De var i senga også.
Ikke var der gjort reint de tre siste årene,
og luftkondisjoneringa hørtes ut som en Airbuss 330 eller noe under take-off.
Etter hvert skulle jeg oppleve både frosker, og mygg og kakerlakker som romkamerater.
Og, nei ikke bare på gulvet. De var i senga også.
Ikke var der gjort reint de tre siste årene,
og luftkondisjoneringa hørtes ut som en Airbuss 330 eller noe under take-off.
Fluene var hjertelig til stede over alt, og søppel var det nok av uansett hvor man forsøkte hvile blikket.
Det ble ikke noe hvile der, mer et spørsmål om å holde ut mens vi var der.
Da pulsen roa seg litt, og vi hadde ordnet videre bolig av atskillig høyere kvalitet (og pris).
Her er jeg nå, og har landet i øyas skjønnhet mellom palmer og ved stranden.
For en uførepensjonist blir dette nesten som å 'leke millionær'.
Moonwalk Lanta Resort er en fredens plett, og her er ingen ubudne romkamerater.
Den første natta her sov jeg som en stein.
Til og med uten luftkondisjonering av betydning.
Betyr nok at bungalowen holder noe av varmen ute. Den er støpt i betong.
Store vinduer, men ser ellers solid ut. Rett ovenfor finnes bambushytter som nok er rimeligere i peng, men da naboen åpnet døra og jeg så gigantmyggnettet fristet det ikke myggallergiker som jeg er.
Kommer de inn, er det sikkert noen andre som ser seg snittet også.
Kan ikke for det, men foreløpig er jeg ikke aklimatisert i forhold til alsken krypdyr og greier og greier.
Derimot er jeg i ferd med å få en indre ro jeg ikke har kjent på lenge.
Nå uti fjerde uka på tur begynner jeg å føle meg koblet fra hverdagen.
Det er på tide å skaffe seg noe informasjon og oppleve alle de skjønne sidene ved Koh Lanta helt på ordentlig. Jeg gleder meg til den lille uka som kommer i 'smilets land'.
Synnøve Sætrum
Her er jeg nå, og har landet i øyas skjønnhet mellom palmer og ved stranden.
For en uførepensjonist blir dette nesten som å 'leke millionær'.
Moonwalk Lanta Resort er en fredens plett, og her er ingen ubudne romkamerater.
Moonwalk Lanta Resort. Foto: Synnøve Sætrum
Den første natta her sov jeg som en stein.
Til og med uten luftkondisjonering av betydning.
Betyr nok at bungalowen holder noe av varmen ute. Den er støpt i betong.
Store vinduer, men ser ellers solid ut. Rett ovenfor finnes bambushytter som nok er rimeligere i peng, men da naboen åpnet døra og jeg så gigantmyggnettet fristet det ikke myggallergiker som jeg er.
Kommer de inn, er det sikkert noen andre som ser seg snittet også.
Kan ikke for det, men foreløpig er jeg ikke aklimatisert i forhold til alsken krypdyr og greier og greier.
Derimot er jeg i ferd med å få en indre ro jeg ikke har kjent på lenge.
Nå uti fjerde uka på tur begynner jeg å føle meg koblet fra hverdagen.
Det er på tide å skaffe seg noe informasjon og oppleve alle de skjønne sidene ved Koh Lanta helt på ordentlig. Jeg gleder meg til den lille uka som kommer i 'smilets land'.
Synnøve Sætrum
