Utenfor nytt bosted. Foto: Synnøve Sætrum
Wan Rattathammanoon eller grunnlovsdagen i Thailand er feiret med et måltid sammen med søte jenter på Rawai Beach. Det er første gangen på årevis jeg ikke fulgte meg på utdelingen av Nobels Fredspris. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men kunne ikke få med meg alt. Det skjedde så mye den dagen. Den internasjonale dagen for menneskerettigheter i regi av FN passerte den 10. sammen med sørgehøytideligheten for Nelson Mandela i Soweto, Sør-Afrika. Som mange andre så jeg deler av den på fjernsyn. Jeg hørte Obama og mange andre holde minnetaler. Det var sterkt, samtidig som jeg hadde mine refleksjoner rundt hva Mandela har betydd for mine egne tanker og holdninger. Noen unike mennesker er bare giganter som lyser og viser vei. Han blir stående som et slikt sammen med Gandhi, Dalai Lama og Mor Theresa i min bevissthet og sikkert mange andres.
Foto: Synnøve Sætrum
I fjor den 12. 12 var jeg sammen med to venninner på konsert med Thailand's store Carabao. Begivenheten fant sted i Hua Hin. I år vet jeg de samme venninnene er akkurat i den byen, men jeg er her. Ute ved strendene nær Khao Lak, nærmere bestemt Bang Niang. Jeg kom hit i går. Eller det vil si søte AO fra gjestehuset på Rawai kjørte meg trygt hit. Finfin biltur på litt over to timer. Jeg kjenner jeg er takknemlig for at jeg slapp diverse busser og kaos. Gikk nemlig på hodet, nesten, for to dager siden. Skrapte av meg tuppen av stortåa, og tok meg for i fallet. Så venstre skuldra verker kraftig, men det hjelper med to paracet innimellom så brukket er den ikke. Aldri så galt at det ikke er godt for takknemligheten. Jeg kunne falt ut i vegen og blitt truffet av en bil.
Det var nære på. Flere thaier skvatt opp fra der de satt for å hjelpe meg opp.
Katastrofen avverget og jeg sitter her og kan skrive om det.
Takknemligheten siger inn et øyeblikk og er sterkere enn smerter pist og hist.
---
Da jeg kom hit i går var det litt nedtur, jeg må bare innrømme det.
Etter mildt sagt åtte supre dager på Rawai og gjestehuset der er jeg blitt godt vant hva fasilitetene angår. Og først tilbød de meg et rom som hva støyen angår like godt kunne lagt midt i firefeltsveien her.Jeg satte meg ned på senga, kikket meg rundt, tok nedturen innover meg og spurte så pent jeg kunne om de ikke hadde et roligere rom. Jeg fikk det lengst inn i gangen.Dette er typen gjestehus som er sjarmerende men litt slitent. Når det er sagt skal det sies at damene som jobber her er supre. Mye viten om det meste, og bare trivelige. Her serveres også frokost utenfor, bare ikke i dag.
Så det var litt nedtur, og endte med spagetti c som ikke var spagetti c litt utpå dagen.
Derimot gjorde utsikten over Bang Niang opp for manglende Carbonara.
Vel, aldri så galt at..... Jeg kjenner jeg er i livet.
Det gir skuldra så til de grader beskjed om.
Ettermiddagstimene er her og jeg sitter under kjøleren etter første vandring og møte med stranda Bang Nieng. Det var ved fjære sjø, og ganske mye vind.
Så litt sand og grums var det nok jeg så i dag. Liker ikke så godt når vannet er uklart.
Er redd for brennende maneter. Med mine allergier er det bare det som mangler.
Nei, da det vil helst gå godt... Akkurat nå handler det vel om at jeg falt og blir en lille smule overtroisk i forhold til uflaks. Når det er sagt avslutter jeg med å si at man sover av seg det meste, også betente skuldre. Her er det siestatid, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å stortrives her ved Bang Niang også..
Synnøve Sætrum
Det var nære på. Flere thaier skvatt opp fra der de satt for å hjelpe meg opp.
Katastrofen avverget og jeg sitter her og kan skrive om det.
Takknemligheten siger inn et øyeblikk og er sterkere enn smerter pist og hist.
Foto: Applerich Oppa
---
Da jeg kom hit i går var det litt nedtur, jeg må bare innrømme det.
Etter mildt sagt åtte supre dager på Rawai og gjestehuset der er jeg blitt godt vant hva fasilitetene angår. Og først tilbød de meg et rom som hva støyen angår like godt kunne lagt midt i firefeltsveien her.Jeg satte meg ned på senga, kikket meg rundt, tok nedturen innover meg og spurte så pent jeg kunne om de ikke hadde et roligere rom. Jeg fikk det lengst inn i gangen.Dette er typen gjestehus som er sjarmerende men litt slitent. Når det er sagt skal det sies at damene som jobber her er supre. Mye viten om det meste, og bare trivelige. Her serveres også frokost utenfor, bare ikke i dag.
Så det var litt nedtur, og endte med spagetti c som ikke var spagetti c litt utpå dagen.
Derimot gjorde utsikten over Bang Niang opp for manglende Carbonara.
Bang Nieng. Foto: Synnøve Sætrum
Vel, aldri så galt at..... Jeg kjenner jeg er i livet.
Det gir skuldra så til de grader beskjed om.
Ettermiddagstimene er her og jeg sitter under kjøleren etter første vandring og møte med stranda Bang Nieng. Det var ved fjære sjø, og ganske mye vind.
Så litt sand og grums var det nok jeg så i dag. Liker ikke så godt når vannet er uklart.
Er redd for brennende maneter. Med mine allergier er det bare det som mangler.
Nei, da det vil helst gå godt... Akkurat nå handler det vel om at jeg falt og blir en lille smule overtroisk i forhold til uflaks. Når det er sagt avslutter jeg med å si at man sover av seg det meste, også betente skuldre. Her er det siestatid, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å stortrives her ved Bang Niang også..
Synnøve Sætrum
