30 november 2011

Dere skulle vært her alle sammen...



Aftensang i Wat Karon. Foto: Synnøve Sætrum

Den siste dagen i november er over som skikkelig turistdag på stranda.
Har funnet en liten fredelig plett helt i nordenden av Karon Beach.
Et lite stykke veg og gå.
Såpass at det blir mosjonering langs havkanten.
Deilig sliping under beina.
Den terapien mot diabetiske seinskader finner man ikke på klinikker.
Fintfølesen er så avgjort i orden ennå.
 Der er det nesten ingen mennesker, bare steiner og trær.
 En liten taverna klint inntil skogen.
Krystallklart vann over hvit sandbunn.
Ramsalt hav kjennes som fløyel mot kroppen, og i dag var dønningene dovne.
Jeg liker meg på Phuket.
Når jeg tenker etter er nå ikke det så merkelig.
Vi er noen millioner av den oppfatningen at  her er det liv laga å være.
Ville jo gjøre meg temmelig spesiell om jeg ikke kom til at verden er vakker og avslappende der jeg tilbringer den disse soldagene en god måned inn i Thailands-turen.
Tida flyter avsted og jeg med den på et vis.
Jeg er ikke lei dette moduset ennå.
Bare å innrømme at jeg ikke savner snøslaps og stiv nordvest godt ispedd mørketidstungsinn. Slikt høres ut som ren teori sett fra dette ståstedet.


I går kveld oppdaget jeg et marked foran Wat Karon, tempelområdet bare sånn 150 meter utenfor døra. Det var ingen trist oppdagelse. Turister og fastboende i herlig blanding. Fikk for første gang beskuet stekte gresshopper, larver og annen moro. Jeg kjøpte ikke noe. Har ikke lyst til å prøve. Noen av gresshoppene var så store at man kunne se øynene på stilk stekt.
Skal fotografere neste gang!

Vakker sang fylte plassen, og det ble en helt spesiell ettermiddag og kveld.
Det er det ved nærmere ettertanke hver eneste en.
Fint å leve en dag av gangen, og øve seg på åndsnerværelse.
Jeg har mye å være takknemlig for her jeg sitter.

Til slutt i kveld: Gode tanker til alle dere som står meg nærmest fra 'smilets land'.
Dere skulle vært her alle sammen.

Klem fra Synnøve

29 november 2011

H A K U N A M A T A T A......

Foto: Synnøve Sætrum

Toleranse er flott, i alle fall i teorien.
Empirien kan være en ganske annen sak.
Hvor går grensen mellom sann toleranse og det servile, bukkende og skrapende?
Hvordan være tolerant uten å være selvutslettende?
Denslags dilemma kommer rekende når man minst trenger dem.
En strategi er selvfølgelig å forsøke tie fakta ihjel og kikke en annen veg.
 Slikt nytter for ei stund, men før eller siden må strutsen trekke hode opp av sanda og kikke på terrenget. Vanskeligheten er når man ser man ikke kan komme utenom å såre et medmenneske.
Det værste som finnes når man er glad i noen. Skal man da tie, unndra seg sannheten.
Være en 'bærer' for husfreden eller hva det nå er for en fred si skyld?
Når det ikke går i hop har noen av oss det slik at vi peker innover i stedet for uteover.
I alle fall først.
Kanskje er det jeg som gjør noe feil?
Problemet er kanskje meg og bare meg.
 Ser hvordan vi kan endre vår holdning til medmennesker og verden som sådan...
Vi prøver oss selv mot virkeligheten og finner ut hvordan det ligger an.
De fleste gangene er det en selv som er problemet, og da er jo saken grei skuring. 
Men en og annen gang er det ikke slik, men likevel tier man kanskje der noe burde vært sagt.
Det handler om at man ikke vil såre, eller skuffe eller gjøre en situasjon værre enn den er.
 Når man er kommet til sjels år og alder vet man at mennesker har skalker og sår og sånn.
Noe annet er det når det stikker enda dypere.
 Det er da de diffuse samtalene oppstår.
Der det blir galt uansett hva en gjør.
Vogga går, vogga går, vogga går...
De som kanskje trenger andres inngripen, eller assistanse.

Femtiåringer av den typen jeg tilhører er ikke 'fiksere', vi vil bare leve og ha det godt de dagene som finnes til rådighet. Særlig når man har vært ute ei vinternatt før, og vet at livet kan gi en trøkk seksten når man minst venter det. Da er det deilig med hver og en dag av gangen i balanse og ro.
Uten sorger.
 Dager hvor man bare er, og kjenner det er evig nok.
Enten det er i en leilighet på Høietun, eller et hotellrom i Karon.
Euforien er totalt borte, likevel kjennes tilværelsen bare god.

Hakuna Matata!

 Noen sloss for den gode dagen i dag, forsøker øve seg i å se det som er bra i livet her og nå.
Innser at det å ha dagen er og ha alt.
Elske livet.
 Fryder fryder seg over det. 
Har det godt.
Slike livsanskuelser gir plenty sinnsro.

Kunne leve med gode, og mindre gode sider.
Eie erkjennelsen av å være et menneske.
Det er menneskelig å ikke være perfekt.
Sinnsro er å slippe spille skuespill og opprettholde fasaden for enhver pris.
Tabbekvoter har alle.

Andre velger å ligge under for alt det som ikke finnes i tilværelsen.
Fokusere beinhardt på fasaden som vellykket og veltilpasset utad om enn alt annet er tilfelle...
 Et ståsted hvor et vanlig dødelig menneske er nødt til å bli taperen.
Det er utrolig vanskelig å bevare toleransen overfor den livsholdningen.
Men, man kan øve seg om man ikke har noe bedre å ta seg til.

Hakuna Matata!



Synnøve Sætrum



BAANKARON RESTAURANT TIRSDAG 29. NOVEMBER 2011

Karon Beach. Foto: Synnøve Sætrum

Svak murring i knotten her jeg sitter på Baankaron Restaurant som ligger rett ut døra fra Karon Guesthouse. Heimen her i traktene akkurat nå.
 Utrolig traffikert og støyete gate, som synes dobbelt intenst denne ettermiddagen.
Det skyer til, og er høg luftfuktighet.
Rundt 70 tenker jeg, er ikke vant til akkurat det lenger. Såpass var det ikke på Ko Lanta.
Den eneste støyen var havets dønninger mot stranda. Livet er kontraster for tiden.
 Jeg spiser skikkelig god American Club S....... nesten 'junk'.
Fri meg for stekte risnudler i ettermiddag sier jeg bare. 
Utmerket vestlig klin. Jeg kikker mot den tilskyende himmelen og venter på regnværet.
Retting:
Jeg lengter skikkelig etter det asiatiske styrtregnet som synes så vidt i lufta.
 Dagen som har vært brennheit.
Utstyrt med faktor 50 og 25 har jeg vandret langs Karon Beach att og fram.
Sandkornene er som melisknasing under føttene. Finere enn på Tsambika for de som vet hvor det er, og antakelig lenger. Kjenner noen som hadde likt seg her, bare flyturen som er ei sperre... Vel, det er verdt bryet, og dessuten glemmer man den jo øyeblikkelig på grunn av jet-leget. Gratis-rus uten å være rusa på annet enn tidssoner og forskyvning av timer.
 Størrelsen på Karon Beach er vesentlig, siden det er så mye folk.
Likevel er det ikke tett i tett hele vegen.
Lange strekk er det bare ei seng i rekka.
Reisehåndboka sier den er tre kilometer, så da er det blitt et stykke veg.
 Oversikten har jeg fått.
Vet hvor jeg kan finne litt grissgrendte strøk.
Liker meg best der selv om jeg ikke på noe vis har noe mot folk.

Baankaron Restaurant. Foto: Synnøve Sætrum

Her på bruket rigges haien til på isseng for kvelden.
Kanskje den avstedkommer inntak av ekte haifinnesuppe for undertegnede.
Julegavehadling og adventslysestaker synes som på en annen klode,
og sånn går no dagan...

Synnøve Sætrum

27 november 2011

Karon Beach første søndag i advent.

På bussen til Karon. Foto: Grete Wågen

Så sitter jeg her da, og stirrer ut på det asiatiske styrtregnet.
Den første søndagen i advent hørte jeg på norsk nattradio rundt syv denne morgenen.
 Jeg var oppe tidlig for å forflytte meg fra Ko Ko (stedet ingen visste hvor var) til Karon Beach.
Finnes det noen typisk Thailand-farer som ikke vet hvor det er? Eller drar hit for selvsyn? 
Jeg hadde allerede leid meg inn på Karon Guesthouse, men hadde ingen god magefølelse ved tanken. Regnet på det på vegen og fant ut at la jeg på 140 kroner for 2 uker ville jeg kunne bo atskillig mer standsmessig. Det er grenser for hvor backpacker jeg kan være.
Jeg 'bor' jo her for tiden, og har hatt nok perioder i livet hvor det bare har handlet om 'å holde ut'.
 Ikke noe annet enn 'lyset på men ingen heime' når det er på det viset. Dit har jeg ikke dratt halve jorda rundt for å være. Får jeg ikke rene lakner og ordentlig luftkondisjonering samt noenlunde ro og mak om natta kan det være det samme. Dagens første rom manglet det meste, og jeg kom fra et av de beste jeg har hatt på denne turen om enn hotellet lå i Ko Ko.
Ting gikk som de måtte. Oppjustering for 140 kroner.
Jeg fikk ikke balkong, men ellers det jeg ville.
Kan jeg uten balkong på sikt?
Har jeg lagt meg til noen skikkelige nykker? 
Er jeg privligert eller?

Tempel. Foto: Synnøve Sætrum


Jordbærdrikken jeg akkurat fikk servert av stedets helt skjønne katoy er i alle fall til å leve med.
Ingen problemer å finne både alkoholfrie og sukkerfrie gode drikker i dette landet.  
Den smaker norsk sommer, og er like rød og frisk som julenissedraktene jeg ikke skal se snurten av dette året. Blir nok litt rart å ikke være sammen med familie på julaften. Akkurat det har jeg aldri opplevd, men her er så mye glitter og glam og oppheng at her har de 'julegater' hele året.
Regnet slår i bakken fortsatt og jeg har det herlig herlig herlig, og ikke på noen måte farlig.

Foto: Synnøve Sætrum


Phuket ja, som er blitt så annerledes enn det jeg trodde.
For jeg var grum i hu og tenkte her ser jeg ikke annet enn sørgelig prostitusjon og så videre.
Det har jeg sett ja, og ser det stadig.
Men, jeg har også sett ufattelig skjønne tempelområder, mediterende munker som ligner voksfigurer (nesten). Jeg lurer på hva hvilepulsen er når man kommer så langt innenfor kunsten?
Buddhaer som er så fantastisk vakre og storslåtte at det er til å miste pusten av.
Mate store elefanter, og klappe små på hodet mens man står helt på siden, stryker den til den begynner dilte etter. Da løp jeg tilbake i tuk-tuken. De er jo tunge fordi om de er barn. Stå der og kjenne hvordan en snabel er på tuppen, uten å være redd. Den utrolige følelsen det er å ta på huden til det fantastiske dyret. Jeg kan ikke reise hjem fra Asia uten å ha sittet på ryggen til en slik en. Det er nå sikkert.

Dulter til meg i ryggen etter mat. Foto: Grete Wågen


I morgen skal jeg bare lese roman, være i sola og havet det jeg orker.
Være skikkelig solelskende turist.
Jeg digger denne tilværelsen.
Og, må modifisere meg i forhold til påstanden om at har man sett et turistmål så har man sett dem alle.
Jeg glemte helt det der med årsak og virkning.

Synnøve Sætrum

25 november 2011

FOLK SOM SER I SAMME RETNING VANDRER OFTE DE SAMME VEGENE...

Til Mia

I Karon, Phuket. John er fotografen...

Jeg tilhører den typen mennesker som er åpen for at det finnes krefter som er atskillig større enn det vi kan se med det blotte øye. Ikke vil jeg lukke meg for muligheten for at mennesket kan kommunisere på frekvenser vi ennå ikke er oss bevisst på dette stadiet i evolusjonen heller. Vitenskapen forteller oss at bare en liten del av hjernen brukes bevisst. Hva vi gjør med resten finnes ingen sikre svar på.
Heldigvis blir man i disse tider ikke stekt eller kokt av å si slikt høyt.
Det er gått ei stund siden siste kjetter- og heksebål slukket på våre kanter.

I Karon. Foto: Synnøve Sætrum

Noen vil sikkert være totalt uenige med meg. Helt greit.
Jeg har stor kjærlighet til den frie fredelige ytringen enten den er sånn eller slik.
 Dette er ingen argumentasjonstekst bare så den premissen er klargjort først som sist.
Bare en anskuelse jeg har gjort meg noen ganger opp gjennom livet.  
Det er bare det at noen ganger skjer det ting som får en til å undre seg litt utover det opplagte.
 Som om ting bare er tilrettelagt eller timet.. 
Tilfeldigheter blir for enkelt forståelse av noen tildragelser.
Det må være noe mer i sving...
Høyere makter?
Lovene om årsak og virkning?
God eller dårlig karma?
Skjebne?
 Skjønner?

Ko Ko heter stedet vi har havnet på her på Phuket,
og man må kanskje være akkurat det for å få det til.
I et mylder av ulike muligheter på internettet bestemmer vi i fellesskap akkurat dette.
 Passe bevisstløse, men likevel et valg blandt endel tusen mulige. 
Jeg har roet meg ned, og vil ikke gå med tap. Her er stille og rolig, det jeg trenger mest om natta.
Senga er helt utmerket, og temperaturen på rommet nesten nordisk,
 så her er det bare å sove som en stein de nettene jeg har betalt for.
 Jeg kan bare tenke meg hvordan det ville blitt inne i trafikk-kaoset i sentrum av Phuket...
Alt endte opp som timet og tilrettelagt.
Denne morgenen hadde vi et eneste uttalt mål med dagen.
Finne bolig for en lengre periode, og etter å ha sett kaoset i sentrum fristet det mer med turiststrender tross alt. Jeg kan vel ha godt av å ta i selvsyn endel av det 'folk' er så opprørt over...
Antar jeg kan bli det selv også, og kommer nok tilbake til saken.
 Man kan alltids klare det en fjorten dagers tid mens man ellers drar rundt og utforsker severdigheter og ting å tang både til lands og til vanns.
Mye å utforske rundt øya, og den er vel ikke særlig mye større enn Rhodos tenker jeg.
 Reisehåndbøkene og 'de som har gått vegen før' lover en god del.
 Det skal bli nok å ta seg til.

Først forsøkte vi å få tak i et kjøretøy for å komme oss til bussen i Phuket by.
Det ble mye plunder og fram og tilbake, så det endte med at den vennlige hotell-eieren kjørte oss dit selv. Bare det at vi ikke har bil, og ingen av oss tør kjøre scooter i dette kaoset,
i det hele tatt at vi er to voksne damer midt uti her er underlig nok i seg selv.
Dessuten er det ikke en taxi-sjåfør som aner hvorfor vi er her når vi ikke skal videre til flyplassen.
Ruta går den vegen kun, om man forstod det som skjedde i resepsjonen noenlunde riktig.
Når vi beveger oss ute blir vi smilt og vinket til i hele nabolaget.
De vet om oss.
 Man får litt følelsen av å være den første av hvilket slag det nå enn måtte være på bygda...
Riktig sjarmerende opplevelse på sitt vis.
 Maten på det lokale spisestedet er billig og velsmakende.
Vi slo oss løs med mat fra havet i kveld...
Både krabben og fisken smakte utmerket.

Tilbake til formiddagen.
Vi kom oss vel opp på busslasteplanet og vegen til Katon og Kata var en fornøyelse.
 Bedagelig fart, ingen bråbremsing på tvers over sørspissen av Phuket.
Mye spennende å se etter vegen, skygge over hodet og vind i håret.
Deilig bussvær.
Jeg satt der og ergret meg litt over Netcom som kobler seg av og på mobilen min etter forgodtbefinnende. Mest av. Hjelper ikke at kontankortet er fylt til randen med tusinger heller. Tyst for signaler fra den kanten.
Jeg har latt meg fortelle det kommer av at Telenor rår grunnen her i landet, men likevel...
Det spiller jo ikke så stor rolle, når man har Skype og andre kommunikasjonsmuligheter i forhold til heime. Dessuten har jeg og reisefølget landets mobiler.
Men, noen ganger er det greit at teknologien virker som forutsagt.
Denne morgenen trengte jeg virkelig å nå noen heromkring.
Like dødt. NetCom tar ikke denslags smålige hensyn.
Så: Skype ble brukt til å kontakte venninne om at jeg var på veg i hennes retning denne dagen.
Og, så håpte jeg mobilen ville komme seg 'opp og gå' når vi kom til mer turistifiserte strøk,
slik at hun kunne nå meg...

Myggbeskyttelse er en del av livet her, enten det er under måltid eller annet.
Foto: Grete Wågen

Vi kom til Kata.
Vi spiste frokost.
Tok livet med ro en god time, og det gjorde NetCom også.
Ingen dekning i det hele tatt.
Jeg hadde fått et hotell-navn, men hadde først og fremst mer enn nok å gjøre med eget bosted de neste par ukene. Det ble mye ut og inn og opp og ned trapper og ganger.
Svenske og danske og himmelen vet hvilke nasjonaliteter av hotelpushere krysset våre stier.
 Det tok sine timer.
 Vi gikk på en slags 'hunsh', eller i alle fall jeg.
Den som handler om at greit nok her, men ennå har vi ikke det rette. Enten er det prisen eller skiten eller lukta eller klientellet man ser eller alt sammen eller ingenting.
Å pakke turer selv har endel utfordringer i varmen.
Et sted på det varmeste satte vi oss litt, fikk i oss Soda og sorterte de alternativene vi hadde.
Egentlig ikke stort, men...
En vegstubb til å gå.
Det må man når man ikke lenger vil kjøpe bolig usett.
Alt la seg til rette ennå en gang,
og minutter før skikkelig tropisk regnvær og blodsukker på 0 fant vi det vi kunne gå for.

Tropisk øsregn i Karon.  Foto: Synnøve Sætrum

Så ble vi sittende lenge og spise og hvile i det forrykende tropiske regnværet på et sted som skal bli nabolaget om et par dager. Jeg kjente meg sliten, og ettermiddagen var langt på hell.
Tenkte det blir ikke noe av å oppsøke venninne og co.
 Dumt egentlig, jeg hadde gledet meg til å møtes i Thailand.
Vi har jo hatt så mye felles på den store reisen gjennom livet,
men så er det de der tingene man ikke kan forandre.
Som NetCom.

For lenge siden gikk jeg på 'lekeskole' i Mosjøen.
I den klassen gikk også hun.
Vi var små, og vi kjente ikke hverandre.
 Det vet vi, godt over fire tiår seinere i livet.
Hun flyttet fra Mosjøen som lite barn.
Jeg som et litt større.
Vi viste fortsatt ingenting om hverandre før vi møttes igjen på nordisk mellomfag på den gangen Agder Distriktshøgskole. Mennesker som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.
Undertegnede hadde kommentert et utsagn om Bjørnson's avslutning på 'Synnøve Solbakken'.
Gjort seg bemerket, og helt sikkert snakket den dialekta jeg har store deler inntakt av også i dag.
 I pausen dumpa det ned ei dame på sida av meg.
Den ennå helt ukjente lekeskoleklassekameraten :-)
Hun bretta opp armen på skinnjakka og blottet med det tatoveringen.
Kvinnesakssymbolet.
Noen ganger er det sånn i livet at man er i stand til å oppfatte når ting skjer, når livet 'svinger'.
Man blir seg bevisst å se i samme retning, og vandre på samme vegen.
Noen sjeldne ganger fødes dypere vennskap av slikt.
Sånn ble det og sånn er det over tyve år seinere.

Så jo, jeg kjente på det der jeg gikk denne dagen, og var maktesløs overfor teknologien.
Samtidig var det noe som sa meg at det kanskje ville legge seg til rette likevel.
I alle fall så lenge jeg fortsatt var deromkring.
Det hender jeg får fornemmelser som sier ting vil ordne seg på vis jeg ikke kan forutse.

Så som om det var en 'hverdagslig sak' kom de kjørende på andre siden av vegen bare et lite stykke tid etter at tanken var tenkt. Som om vi skulle vært i Kristiansand, Farsund eller Vanse. Ikke på andre sida av jorda, og på toppen av alt i en annen by enn noen av oss har bopel akkurat disse dagene.
Som utallige ganger før i de årene vi har kjent hverandre og bare møttes 'tilfeldig'...
Jeg hørte bare en stemme som sa:
 "Jeg vet da vel hvor du er hen".

Så moralen er:
Hvorfor ergre seg over ubrukelig teknologi?
Mine livserfaringer og sannheter er jo blant andre:
Folk som ser i samme retning vandrer ofte de samme vegene.

Synnøve Sætrum






24 november 2011

Jommen må her en liten lystig ekstrasnutt til... Phuket by fortsatt!

Foto:Synnøve Sætrum

Plus Mansion viser seg å være et hotell som hovedsakelig brukes av forretningsreisende, som høyst sannsynlig har tenkt å sove om natta. Her er gode senger og minimalt med støy. Hadde vi havnet midt inni byklynga kunne det antakelig blitt så som så med nattesøvna. Pukkverket er jo dessuten lukket lenge før mørkets frembrudd. Heldige meg som fikk rom på andre siden da jeg klaget litt..
Skulle ikke mere til.
Her er til og med en fem seks engelsktalende filmkanaler å velge mellom blant de åtti som hører med skjermen på dette rommet. Benke meg med puter, lettsalta gresskarkjerner, eller ubleka Pistasje som Grete nettopp leverte på døra.. :-)  
Deilig glassflaskevann har jeg også. 
Rene skjære festen.
Det er over en måned siden jeg så en elendig film. 
Jeg gleder meg til denne natta.
Senga har en fantastisk madrass, rene laken gode puter,
og rommet er så stort og så fullt av luft at søvnen kommer til å bli god.
Jeg slipper susende vifter og luftkondisjoneringsmotorer som så sine beste dager for en fem seks år siden. Alltid finnes det som er sammenlignbart uti den reisendes tilværelse. Pent sagt.
Når alt kommer til alt så er jeg pr. nå fornøyd med hotellvalget... :-)
Ting kan snu som kjent. Flotte greier akkurat det! 
Ny provins, nye muligheter.

Det handler om perspektivet, det handler alltid om å ha perspektivet riktig justert.
Tom mage og skitten svett kropp er gass for den litt negative tenkningen.
Etter å ha vandra en fire-femhundre meter's vei kom vi dit hvor lokalbefolkningen spiser middag.
Stedet var fullt, og de hadde kun en eneste engelsk meny.
Det er alltid et godt tegn.
Det ble et nydelig måltid.
Jeg glemte at red carry betyr very very hot,
men etter en 'nær døden'-opplevelse på første to tre bit før jeg fikk veiva til meg ris å spe med fikk jeg ned en del biter uten nevneverdige problemer.
Kjøttet var utmerket når jeg bare brukte litt tid på å skrape vekk de sterke frøene.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg er sikker på at forkjølelsen ble svetta ut der og da.
 Dessuten fikk vi utmerkede miksede grønnsaker og stemningen var ubetalelig der vi satt midt med alle familiene fra heromkring. Plutselig var stemningen Thailand. Alle generasjoner rundt matbordene.
 Som om ikke det var nok fant vi en hyggelig butikk hvor vi fikk litt iskaffe og drikkeyoghurt til nesten thai-pris. . . den åpne hånda og det gode smilet fra damen bak disken.
Det der som en bare vet når en har opplevd det.
Noe med bølgelengder på tvers av språk og kulturer.
Utenom allfarvei finner man de ekte stedene og menneskene og jeg må si jeg liker det

Synnøve Sætrum

JOMMEN SA JEG PHUKET BY.....

Jeg er landet i ei gedigen seng på Plus Mansion Hotel. Dødssliten etter reisen hit. Man kan bli så satt ut av å ferdes til merkelige steder på jorda.
For jammen har man havnet på nok et som gjør seg fortjent til betegnelsen.
 Fasilitetene ligger utenfor Phuket by. Noe så til de grader utenfor også. Fasiliteter og fasiliteter.
Her finnes ingen restaurant eller lignende.
En kioskaktig affære i vestibylen tilbyr nuddelsøl man blander med oppvarmet vann,
 og jeg som trodde jeg var ferdig med studietidens Tung-i-Ramen...

Fra siesta-tid til oppsummeringen og ettertankens tid.
Agoda.com kan være en fin søkemotor når man leter etter hoteller, men kartene er for dårlige og glansbildene for glanset. Fra det ene til det andre.
Plus Mansion Hotel, Phuket by het det som adresse og beliggenhet.
 Begynte ane uråd da taxi-sjåføren sa han aldri hadde hørt om det og hadde jobbet i ti år.
Tenkte nå har jeg gjort det igjen, rota meg ut i noe uventet. Jammen tenkte jeg smør...
 Nu mer fra brytende dønninger og fred til et hotell midt uti ingen steder...
En livsfarlig tungt traffikert veg på den ene sida, og for sikker hets skyld et pukkverk eller noe lignende på den andre sida. Nå skulle jeg jo egentlig ikke mukke siden jeg er oppvokst midt mellom E6, Nordlandsbanen og Nes Trelastbruk (het det den gangen).
Kloakkrenseanlegget var etter hvert nærmeste nabo,
så vakkert var det ikke om man kikket på de nære detaljer.
Hadde det ikke vært for fjorden og Øyfjellet så...

Men, nå er jeg altså på tur i de fjerne strøk, og jeg må bare innrømme uten røme at jeg ikke under noen omstendighet har tenkt å bli her lenger enn høyst nødvendig.
På den andre siden lærer jeg ettertrykkelig at også min fantasi har sterke begrensninger.
 Eller det sunne bondevettet.
 Vet ikke riktig hvor skorten er jeg. 'Reis og utdann deg selv'..jau...jau...jau...
 Hadde vel tenkt meg det hele litt mer akademisk. For det er jo det jeg er.

Jeg vurderer villigheten til å gå med tap for å komme meg herfra.
 MEN. Ikke en tuk-tuk å se, og fyren som solgte mat fra ei bu rett over her antydet at det kostet prisen rommet koster for natta å komme seg til mer urbane strøk.
Strøk jeg selvsagt ikke har noe som helst oversikt over.
Ennå i alle fall.
Har fått med et kart,
 og så er det bare å sette seg til med reiseguiden og andre guider som er til å stole på.
Hotell-pusher-søkemotoren er nok ikke det beste utganspunktet. 
Selv om rommet i seg selv er helt utmerket. Av de absolutt bedre på hele turen.
Det er skinnende rent alle steder. Man kan speile seg i golvflisene. Her er god temperatur, og luftkondisjoneringen funker stille og fredelig. Stedet er forståelig nok ikke nedslitt og utslitt.

 Det kan jeg like, så man kan jo bruke dagene til å skrive og lese eller rett og slett bare hvile...
Vel, jeg får sove ettermiddagslur på første trekk.
Senga er mer stødig enn båten vi kom hit med, og vi ligger langt unna mulighetene for tsunamier.
So ro... osv...
Phuket på ordentlig neste!

Synnøve Sætrum


23 november 2011

SIESTA-TID...

Foto: Synnøve Sætrum

Siesta-tid, men jeg vet ikke hva det heter på thai.
Jeg vet ikke hva sinnsro heter heller, men jeg vet hvordan det føles her jeg sitter. Ikke snev av kaos eller frykt, selv om jeg bare greier god dag, takk, vann og melk. Det er det.
Men, tonen er myk og vennlig, som menneskene i 'smilets land'. 'Fyrer på' bålet av likevekt og tilfredshet, og følelsen av at livet er en eneste lang velsignelse.

Ved nærmere ettertanke har jeg sett diverse forenkla 'guider' over standardfraser man(n) bør kunne. Slikt som 'kondom' for eksempel, men for å være ærlig tror jeg de må være tiltenkt menn på 'sjekkeren' eller så. Kjært barn har mange navn!
Det er i alle fall så skrudd i hop at jeg føler meg helt utenfor målgruppa....
Femti år gamle damer er liksom utradert i disse trakter.
Livet i sølibat er enkle saker å gjennomføre på disse breddegrader.
Graden av frivillighet er saken totalt uvedkommende!

Foreløpig har jeg ikke sett så mye til den kjønnstrafikken som gir landet et det dobbelt rykte i vest...
Kun et par tildragelser har det vært, hvor jeg gjerne skulle gitt den gedigne feite fyren (av vestlig opphav) et realt spark der det gjør vondest, men det ville gått ut over den bitte lille jenta (les:nesten barn) så jeg lot være.
Måtte bare komme meg vekk.
Mistet fullstendig apetitten.
Begge ganger var på offentlig spisested...
Grisene mener seg jo i sin fulle rett...

 Sukk! Sukk! Sukk! Sukk! Det er det der med at enkelte kamper nytter ikke å kjempe på det viset.
Fattigdom og elendighet har så mange sider og baksider.
Heldigvis kan jeg i ytringsfrihetens navn si at jeg ikke gir fem sure sild for den virkeligheten og synes det er helt forjævlig.
Og: Jeg ser ikke ned på disse som blir utnyttet, men utnytterne.  
Bare så det er sagt!
Så var det egentlig ikke det jeg ville skrive om, men tekster tar noen ganger egne retninger.

Sittende her i kafeen på Moonwalk Lanta Resort er jeg fortsatt litt undrende til det der med månevandringen.Når det er fjære her kan man få assosiasjoner til fremmede landskaper. 
Nå er jeg slett ikke sikker på at de som døpte stedet var akkurat på månen mens de kikka utover, men hvem vet? Røykesakene som gir tanker "on the dark side of the moon" nytes temmelig åpenlyst på disse kanter.Småvittige utslag får det også. Jeg bestilte ekstra syltetøy til de tre gedigne grovbrødskivene denne morgenen, og den solbrillebefengte lett slentrende servitøren ga meg gledestrålende ei øl...!
Når man som servitør røyker mer enn vettet tåler blir det litt pø om pø....øllebrød!
Vi fikk en god latter, før jeg fikk syltetøyet!

Siden har dagen gått til å vandre etter vegene rundtomkring her. Stadig våkner man for nye detaljer og møter med det fremmede. Jeg kommer ikke til å være her lenge nok til å bli kjent for i morgen går reisen videre til Phuket by. Den er for alle!

Synnøve Sætrum

21 november 2011

INSOMNIA

Dodoko doko do ko ko, dodoko doko do ko ko.
Hva er det jeg hører?
 Jeg dras ut av søvnen midt på natta.
 Ingen jungel-lyd det der.
Sirisser, frosker og andre må gi tapt.
  Dodoko doko do ko ko, dodoko doko do ko ko.
Umulig meningsløs lydforurensning å sove til.
'Sivilisasjonen' setter sitt ubrytelige merke på tropenatta og nix mer søvn.
Selvsagt kunne også dette vært værre..
Jeg kunne vært naboen til de rytmene...
Dodoko doko do ko ko, dodoko doko do ko ko.
Er det noe som heter u-rytmer så må det være disse.
 Kunne hatt småbarn som skulle sove i 'house'-spetakkelet og den utagerende festingen.
Har gjort det før, utvidet perspektivet og fått sove...
Jeg setter meg opp, åpner ei flaske soda (sunt med kullsyreholdig saltvann i tropene), åpner døra og setter meg på trammen og lytter til tropespillet.
Alle lydene fra arter jeg ikke kjenner.
Ser blinkende insekter fly forbi.
Innimellom kommer de til meg her.
Slike som Blixen eller Hemingway.
Bare at jeg er ikke i Afrika eller ved Atlanterhavet,
 jeg er ved Andamanhavet ikke så langt unna Bengalbukta.
Så det så.
Ikke har jeg drevet det til et genialt forfatterskap heller.
Hva gjør jeg her?
Dodoko doko do ko ko, dodoko doko do ko ko...
Thailand grenser mot Malaysia, Laos, Burma og Kambodsjea.
Jeg er langtvekkistan for p.....
Insomniaen er med og jeg er maktesløs overfor
dodoko doko do ko ko,
dodoko doko do ko ko...

Sov godt og fredelig den som kan!

Synnøve Sætrum




 

Være takknemlig for de smertefulle erfaringene i livet...


Jeg sitter på stranda Ao Klong Kong. Dagslyset er i ferd med å forsvinne. Lette bølger slår mot sanden igjen og igjen. Vinden og regnet har stilnet nå mot kvelden. Kanskje det blir sol i morgen igjen. Den som lever får se, og det som er sikkert er at det i alle fall blir varm. For det er det her ennå vi skriver 21.november. I fjor var snøen og frosten der for godt den datoen. I år vet jeg ikke noe om det, men jeg har latt meg fortelle litt av hvert fra hjemtraktene. Skikkelig takknemlig for ordene fra dere som gidder, bare så det er sagt. Jeg ser fram til å åpne postkassen og kikke inn i forundringspakken. Kanskje...

Man kan ikke bare knipse med fingrene og tro at alle helsegreier er forbedret idet man drar til tropene. De månedlige sovedøgnene hører med enten jeg er ved Atlanteren, Egeerhavet eller her. Utmattelsen er en del av livet. Fint man ikke alltid finner seg selv brusende med fjøra. Det er greit å bare være en helt ordinær dødelig. Undertegnede har nesten sovet bort et døgn i det fjerne østen. Det kan godt hende det kommer enda et...Akkurat som hun må det heime.Blir så uhyggelig trøtt innimellom, og da er det bare kapitulasjon som hjelper. Vakestundene går til å spise og skrive på denne nye snutten.
Det som gjør godt, og gir mening, uavhengig av hva andre måtte mene.
Å eie den holdniga kom ikke rekende på ei fjøl. Den ble min gjennom tårer, smerte og hardt arbeid.

For når en kjenner seg mindre enn, eller dårligere enn er strategien kompensasjon gjennom prestasjoner fort gjort å gripe til for flinke jenter. 'Alt ordner seg for snille jenter', sies det.
Et grusomt utsagn spør du meg. Hva med alle de flinke og snille og arbeidsomme jentene
 (les: menneskene) det slett ikke ordner seg for? De som ikke finner andre løsninger enn bedøvelse av et eller annet slag, eller å gjøre slutt på det for egen hånd?
Har de bare seg selv å takke?
Jeg greier ikke se det sånn.
Det blir som en fundamentalistisk religiøs læresetning.
Hvis livet ikke går på skinner er man ikke sterk nok i troen, og har bare seg selv og takke...
Assosiasjonene går til ei sånn amerikansk 'self-made' holdning.
 Sikkert bra for den som balanserer på stram line hele livet.
Den som havner på den slakke vet det bare er en del av verdensbildet.
Så hva gjør man den dagen man ikke lenger makter 'ta seg sammen'?
Den dagen man ser livsprosjektet sporet av om enn man gjorde alle de såkalt 'riktige tingene',
og likevel ikke lyktes?

 'Det er bare Synnøve som har det grunnleggende ansvaret for å gjøre gode ting for Synnøve', sa terapauten en gang for lenge siden. Jeg har tatt det med meg. Bruker det når jeg glemmer at det ikke handler om verden, men min holdning til den. I korte glimt finner jeg den store sinnroen i akkurat det. Frihet til å være seg selv akkurat som jeg er, og vite at det er godt nok. Etter hvert har jeg vært så heldig at jeg fikk en venn som har mange like anskuelser i forhold til uførepensjonisttilværelsen. Fått hjelp, kanskje uten at han vet det helt, til å holde fokus på det som er det vesentlige. Å dele er veien ut av ensomheten, og heldig er jeg som har en venn å kjenne meg igjen i.

Ja, det tenker jeg så smått på her jeg har flyttet meg til balkongen som er min akkurat disse dagene ved denne stranda i Thailand. Noen spørsmål jeg ennå ikke har svar på, og noen svar jeg eier akkurat nå.
Tilværelsen er forandelig, og jeg også. Men, akkurat nå er jeg begynt å gjespe igjen, og er takknemlig for å ha ei rein seng og et kjørlig rom å sove i.

Synnøve Sætrum

  

Døsig selvransakelse ved Ao Klong Kong

Solnedgang .. Foto: Synnøve Sætrum

"Og å skrive var en av de tingene som gjorde at jeg klarte meg. Disiplinen og abstraksjonen som krevdes for å nedtegne livet mitt i ord, hver eneste dag, hjalp meg til å leve med skammen og skammens nærmeste slektning, desperasjonen. "
(Gregory David Roberts)

Å møte seg selv er å møte seg selv enten det er i døra eller på annet vis.
Akkurat nå er møtet sittende ved havet og i skyggen.
Nyter livet og lyden fra havet som slår mot stranda.
Det er flo sjø og vakkert som bare det.
 Jeg ser en bekjent engelskmann vandre morgenturen med flip-flop-er i handa.
 Ei anna enslig dame på tur sitter ved nabobordet og ser med grønt blikk utover ditto hav.
Drømmeaktig er det og rett før jeg kjenner jeg klyper meg i armen.  
Er skikkelig bortskjemt vestlig turist, og akkurat nå kan jeg ikke annet enn å takke og nyte det til fulle.
Frokostid. Egg stekt på begge sider, kaffe og så videre.
Brukbar sikringskost her og nå.
Men, i morgen blir det andre boller. Søta bror rett ved siden har fortalt meg om et bakeri med grovbrød. Jeg må bare skride til tuk-tuken tidlig om morgenen skal jeg få slått kloa i en del.
    Reis og lær deg selv noe om livet, heter det.
De andres og ditt eget. Helst omvendt kanskje.
Jeg kan styre meg for continental frokost inkludert i prisen på overnatting.
Heretter foretrekker jeg ordne frokosten selv.
 Både billigere, bedre og sunner.
Ikke minst det siste.
Den store sjelsettende kunnskapen er det ikke, men greit å konstatere for ferden videre.
Er man på reise, så er man på reise.
Helt forskjellig fra hjemme, men denne kroppen er med.
Dette hodet med alle tankene like så, og det kommer jeg ikke unna.
 Man kan ikke dra fra seg selv.
 Her tas ingen hensyn til diabetikere i standardoppleggene,
så da blir det dyre greier for to egg og en kaffe hvilket er alt jeg kan innta.
Sutring og klaging ville den sultne antakelig si, men for meg handler det jo om ikke å drepe seg med mat. Vi har ulike utgangspunkt her på jorda. Ingen tvil om det.
En av mine målsettinger med denne turen er å leve sunnere enn hjemme.
Mer bevegelse, mer sunnhet i inntaket av næring.

Ao Klong Kong. Foto: Synnøve Sætrum

 Flytter meg tilbake til bungalow-'residensen' mens det blåser opp rundt meg.
Værmeldingen stemmer.
Det skulle bli frisk bris og endel nedbør.
Ikke meg i mot.
 Vinden kjøler, og er god.
Siden skal jeg ut og gå litt, men først bloggen.
Jeg legger merke til at de unge backpackerne tåler atskillig mer stråhytter og sovesaler enn ei dame på femti. Akkurat nå smalt det over hodet på meg, og jeg undrer meg på hva som hender.
 Ser fuglene flykte innover land.
Kommer det uvær tro?
Enda mer tordenvær?
De er forrykende oppvisninger på disse trakter.

Det er tidlig mandag morgen og den fjerde uka av reisen er godt i gang.
Jeg akklimatiseres sakte.
For det meste har jeg sinnsro med tilstedeværelse i øyeblikket.
Regnets tromming på taket rikker den ikke av flekken.
Jeg sitter pal og er takknemlig for å ha stått over kajaktur i mangrove-skogen.
Tror det ville blitt kaldt rett og slett.

Ok, det er alltid noe.
Noen ganger savner jeg en venn som er heime,
datteren min og resten av familien.
De jeg er mest sammen med, om mest glad i.
Jeg skulle gjerne vært her sammen med når opplevelsene blir sterke.
For mitt indre øye og øre foregår en ført samtale eller femten ved et kjøkkenbord jeg er blitt glad i å sitte ved de siste fire årene. Lytte og bli lyttet til er noe av det viktigste og fineste og beste i livet.
 En vedvarende fristende og god side ved hjemmetilværelsen.
Gode dager som ikke kan komme tilbake som annet enn akkurat det.
 Rart å være uten det ukentlige vante...
Har sansen for eventyr ja, men jeg har like mye sansen for det store i det små hverdagslige.
Her fra vinduet ser jeg ut på palmenes bevegelse i vinden.
 Fotografert i hukommelsen for evig tid.
 Sydhavsbilder uten noen som helst for for skrekk eller gru.

Ved bassenget Moonwalk Lanta Resort. Foto: Synnøve Sætrum

Da jeg lå ved bassengkanten i går, hørte på den fantastiske fuglesangen,kjente den deilige brisen og samtidig beskuet havet og palmene var jeg også lutter sinnsro.
 Ikke ville jeg dratt noe sted, ei heller byttet liv med noen.
Ligge og dra seg ved et basseng er vel de færreste fastboende på Koh Lanta forunt.
Her blir jeg på mange vis helt annerledes enn jeg er hjemme.
Der er jeg 'fattig' sammenlignet med de aller fleste på min alder.
 Hadde ikke hatt råd til noe av det jeg gjør her.
Så jeg tillot meg den luksusen det er å bare være nær øyeblikkene som flyter.
 Selv om jeg noen ganger skulle ønske jeg var frisk, og mer der jeg hadde drømt meg i tidligere år mens jeg svettet over bøker på høgskole og universiteter's lesesaler.
Aktivt interessant yrkesliv var da vitterlig målet.
 Ikke anstrengt uføreøkonomi og kroniske sykdommer.
I samme åndedrag er det viktig å poengtere at det alltid kunne vært værre.
Jeg kunne vært rammet av noe uhelbredelig gallopperende straks dødelig jeg vet det.
Eller jeg kunne vært født i slum og fattigdom et annet sted på kloden, og ikke hatt noe annet valg enn tidlig å bukke under for både det ene eller andre.
Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Siden verden er så urettferdig skrudd sammen finnes det priser langt vekk som også en heltidstrygdet kan leve med. I stedet for å sitte hjemme og bare 'holde ut' vinteren og vente på våren, så sitter jeg her.
Det er ingen livskvalitet når livet bare er eksistens uten tilstedeværese i øyeblikket.
Ikke at jeg ikke synes det er vakkert med en bedagelig skitur til Drivenesheia sånn uti februar mars når sola begynner å ta. I det hele tatt så liker jeg skiftningene i Norge. Men, siden jeg ble kronisk syk har jeg hatt en drøm om å slippe unna noen måneder og se hva det kunne utrette for helberedet.

Så er jeg i 'smilets land' og her nord på Koh Lanta ser jeg helt andre livsbetingelser enn det som er vanlig i Norge. Når man ser søppel og fattigdom og skitt blir en først overveldet, og siden får man nesten dårlig samvittighet for å være fra Skandinavia.
Noe som ved nærmere ettertanke egentlig er gal tenkning.
Det er fint det finnes land som har utbygde sikkerhetsnett om man rammes av noe uforutsett.
For meg er det uhyre viktig at vi fortsetter med det i Norge.
Gi mennesker muligheten til et menneskeverdig liv uavhengig av helsa.
Dele videre til kommende generasjoner det menneskesynet som gode politiske og menneskelige krefter og kamper har båret fram gjennom tiår etter tiår.
Jo, jeg er stolt over å være norsk.
Dessuten har jeg det helt utmerket i Thailand.
Dager fylt med heller døsig selvransakelse ved Ao Klong Kong kan anbefales uten nevneverdig blunking. I dag øser regnet, men det spiller ingen rolle jeg både sitter og ligger helt tørt.
 Kan hende det kunne falle andre enn meg i smak.
Det er bare å prøve den som kan.

Synnøve Sætrum


 

19 november 2011

Koh Lanta

Koh Rok.. ved Koh Lanta. Foto: Synnøve Sætrum

Koh Lanta. Dykkernes og snorklernes paradis.
Mangroveskoger, grotter og korallrev.
Fargesprakende fisk hinsides fantasien.
Guaner, apekatter, slanger, edderkopper og elefanter i jungelen.
Pålehus i hovedbyen Ban Ko Lanta.
Svingete og tildels humpete elendige veger.
Høyder og mye mye mer.
95% av befolkningen bekjenner seg til islam som trosretning,
så øya er litt utypisk Thailand har jeg latt meg fortelle.
Gjørmestrender i øst, mil etter mil med sandstrender i vest.
Det er sånn midt på den kysten jeg befinner meg.
Ved Klong Khong Beach.  Her høres vakker bønnesang fra den nære moskeen.
Ikke rop som jeg forbinner med et sted i Egypt, men nydelig tenor lekende opp og ned på skalaen. Vakkert, og annerledes. Hadde jeg hatt egnet utstyr hadde jeg tatt det opp.
 Samtidig vet jeg at hjernen er et utrolig sted til å gjemme gode minner.
 Enestående detaljer som bare finnes for det indre øre og øye. Det er godt å kunne dele, samtidig som noe bare er mitt. Fint å ha så mange gode minner og tanker at man kan trives i sitt eget selskap.
Musikken er en vedvarende trofast og lojal bestevenn gjennom alle opplevelser, steder,
aldre og årstider. Den svikter aldri uansett tildragelser eller tumulter.
Her jeg sitter og skriver denne bloggsnutten slår havet mot stranda på den ene siden.
Jeg har nesten tærne uti. Snart skal jeg gå en tur før lyset gjør det.
I bakgrunnen spiller ei gammel plate med Rod Stewart's svisker.
Innimellom tar jeg meg i å synge ganske høyt.
 Føle meg fri og tilstede i nået. Samtidig reiser hjernen og hjertet i brøkdelen av sekunder tilbake til Finnbrauten Ungdomsskole. Elevkveld hvor jeg hørte ' Sailing' og alt annet første gangen.
 Tankene flyter tilbake hit.
Det er mange år siden jeg var der.

 Nå er jeg her. Ved havet. På andre siden av jorda. Det er magisk å kunne sette seg inn i et fly...
 Livet er foranderlig, og hadde noen sagt til meg at jeg kom til å dra til Thailand i bytte for en norsk vinter en gang for noen år tilbake ville jeg antakelig protestert høylytt. Noe så  ..... Ja, det er det der med den delen av landet som har så dårlig rykte.
Men, akkurat det har jeg heldigvis sett fint lite til foreløpig.
 Det jeg har kjent på alle dagene er vedvarende varme.
Finnes ikke dårlig vær her om det regner eller tordner er overskyet, blåser.
Noen ganger er det bare alt for brennhett i sola, men det kan ikke kalles skitvær.
Før ankomst hadde jeg tanker var å bli i ukevis, men når man reiser uten ferdig 'pakke' er det fint å ombestemme seg til ei drøy uke. Ting skjer og veien blir til mens en går.

Krystallklart vann ved Koh Rok. Foto: Grete Wågen

Koh Lanta er blitt møtet med en annen verden på det ytre plan, men ikke minst i mitt indre.
Jeg forventet meg det ultimate sydhavparadiset promte...
Det forteller alle reisebøkene, og det fortalte også alle vi møtte i Ao Nang.
Lanta som den store roen, og de vakre strendene. Korallrevene og mangroveskogene.
 Jeg gleda meg enormt, og reiste ferdig med Ao Nang.
Det ble en litt 'trang' fødsel her på øya...
Vi kom til Blue Andaman Lanta Resort med buss og ferge.
Grei nok opplevelse, og veiene var bedre enn sitt rykte.
Sjåføren kjørte noenlunde, og holdt seg for det meste på sin side av vegen.
 Jeg har aldri sett asfaltert bilferge. Minnet meg om den der trekkfergefestivalen(uten trekk) litt utenfor Søgne... I Ao Nang hadde vi kjøpt hotell gjennom agent for samme prisen som vi bodde der,
 og joda vi var blitt forsikret om både ditt og datt.
Det skulle være minst like bra som Swiss Chalet og i tillegg ved havet.
Skepsisen vokste etter hvert som jeg så søppla og de slumlignende tilstandene etter vegen nord på øya, og vi svingte av hovedvegen farlig tidlig. Hundre millioner fluer tar aldri feil, men motet forsøkte jeg holde oppe. Ingen grunn til det, for rommet som ble vist oss var redselsfullt.
Først forsøkte jeg legge godviljen til, men etter å ha styrt med myggnett og mere enda var det nok.
Mitt nordnorske temperament var ikke til å slokke,og jeg + reisefølget lagde såpass kommers at vi fikk noe bedre rom. Dvs. slik så det ut ved første øyekast.
Etter hvert skulle jeg oppleve både frosker, og mygg og kakerlakker som romkamerater.
 Og, nei ikke bare på gulvet. De var i senga også.
Ikke var der gjort reint de tre siste årene,
og luftkondisjoneringa hørtes ut som en Airbuss 330 eller noe under take-off.
Fluene var hjertelig til stede over alt, og søppel var det nok av uansett hvor man forsøkte hvile blikket.
Det ble ikke noe hvile der, mer et spørsmål om å holde ut mens vi var der.
Da pulsen roa seg litt, og vi hadde ordnet videre bolig av atskillig høyere kvalitet (og pris).
Her er jeg nå, og har landet i øyas skjønnhet mellom palmer og ved stranden.
 For en uførepensjonist blir dette  nesten som å 'leke millionær'.
Moonwalk Lanta Resort er en fredens plett, og her er ingen ubudne romkamerater. 
Moonwalk Lanta Resort. Foto: Synnøve Sætrum

Den første natta her sov jeg som en stein.
Til og med uten luftkondisjonering av betydning.
Betyr nok at bungalowen holder noe av varmen ute. Den er støpt i betong.
Store vinduer, men ser ellers solid ut. Rett ovenfor finnes bambushytter som nok er rimeligere i peng, men da naboen åpnet døra og jeg så gigantmyggnettet fristet det ikke myggallergiker som jeg er.
Kommer de inn, er det sikkert noen andre som ser seg snittet også.
Kan ikke for det, men foreløpig er jeg ikke aklimatisert i forhold til alsken krypdyr og greier og greier.

Derimot er jeg i ferd med å få en indre ro jeg ikke har kjent på lenge.
Nå uti fjerde uka på tur begynner jeg å føle meg koblet fra hverdagen.
Det er på tide å skaffe seg noe informasjon og oppleve alle de skjønne sidene ved Koh Lanta helt på ordentlig. Jeg gleder meg til den lille uka som kommer i 'smilets land'.

Synnøve Sætrum 

14 november 2011

20033

Foto: Synnøve Sætrum

20033 oppslag viser telleverket denne morgenen.
Hvorvidt jeg blir lest eller ikke vet jeg ikke, men jeg vet det er inspirerende.
På den andre siden er ikke blogg og logg det samme.
Opprinnelsen var atskillig mer heftig enn den private dagboka, så det så.
Selv om man først og fremst skriver for sin egen del, deler man alt fra  tanketumlerier om verden til de mer bastante oppfatningene om ting og tang.
I grunnen veldig spesielt å ha eneretten til sitt høyst private paradigme og legge det ut i all offentlighet. Når jeg tenker litt dypere etter er det et visst ansvar i akkurat det.
Folk sitter fengslet, har forsvunnet, og blitt dømt til døden på grunn av bloggingen sin.
Fredelig eksponering av fredelige meninger og holdninger blir behandlet slik noen steder.
For noen ville det bety den visse død å stille med fullt navn.

Det motsatte finnes også.
Med det sikter jeg til:
 Anonyme som gjemmer identiteten sin fordi har så 'trasige'(les: menneskefiendtlige og voldelige) meninger at de er for feige til å stå fram i offentligheten.
 Finnes endel høyre-ekstreme og andre ekstreme av den sorten.
Det kan se ut som feighet er en del av ekstremistens natur.
De skulle tort vise ansikt så man kunne diskutert med dem.

Ja, ja natur og natur...
 Det kan være ulike størrelser.'
Denne mandagen sitter denne bloggeren med kaffekoppen i ro og mak på rommet i Ao Nang for siste gang. I morgen tidlig drar vi videre, og jeg er helt klar for det.
Ao Nang har vært et 'hjem' mens vi har landet i Thailand.
Mitt første møte med landet i dagslys etter at vi dro fra Bankok til Krabi.
Storslagen natur på øyene rundt, ikke noe annet å kalle dem. Vakkert og hadde man hatt feit lommebok hadde man slått seg til ei uke eller to på en av idyllene, men da ryker et par måneders budsjett for ei lita uke. Slikt er for fiffen, ikke uførepensjonisten på budsjett-reise.
 Dersom jeg var på vanlig fjortendagers pakketur til syden,
 hadde jeg nok blitt litt skuffet over selve turist-turist-turist-maskin-atmosfæren i Ao Nang.
 Det er jeg heldigvis ikke !
Ikke skal jeg shoppe eller noe annet her.
 Takk og pris.
Det har vært deilig å kunne riste på hodet og tenkt på at skrammel har jeg sett nok av før.
Både i Norge  og her.
Jeg er overmett av shopping og utseende, og annet hysteri.
 Vil bare ha litt fred og ro og sommer om vinteren jeg.
 Jeg er helt på linje med dem som sier å ha vært her i 'transit'.
Nok en farende i Thailand har sluttet seg til rekkene...
For å yte selgerne rettferdighet må jeg si at de overbeviser meg om at jeg befinner meg i 'smilets land'.
Den myten synes sann enten man  befinner seg her eller der i dette landet.

Her bygges enda et hotell eller en butikk ved siden.
Vinkelsliperen til bygningsarbeiderne høres morra, middag og kveld er slitsomt i lengden.
 Det har tatt seg opp siste uka.
Turistsesongen er i gang for fullt, og byggherren satser antakelig på å komme opp og stå til den virkelig 'hotte' høysesongen i desember.
Vel, på det tidspunktet er jeg og svansen et helt annet sted.

Synnøve Sætrum

13 november 2011

Ao Nang, søndag 13.november 2011

Tøffinger i veggen på Railey. Foto: Synnøve Sætrum

Himmelen lover regn akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum

I Asia går 13. november 2011 mot seinettermiddag og kveld.
Utenfor er det ganske mørke skyer,
 noe som kanskje betyr tropisk regnskyll.
Det hadde ikke vært meg i mot,
for denne ettermiddagen finner jeg varmen ganske trykkende.
Jeg er slett ikke som de tøffingen som klatret i den stupbratte veggen på øya utenfor her.
 Sterk flott ungdom i massevis der ute, og de klatrer og klatrer og er tilsynelatende uaffisert av varmen. Sånn ser det i alle fall ut for ei middelaldrende dame som meg selv. 
Formiddagen tilbragte jeg under et skyggefullt tre sammen med reisefølget ute på Railay Beach,
 og der var det litt drag i lufta.
En liten flau vind er mer enn ingen vind har jeg latt meg fortelle...
 Hadde det ikke vært en som dreiv med en vinkelsliper akkurat ved det treet det var ledig skygge hadde det vært perfekt. For egentlig er det slett ikke likt seg å klage på varme og lyd når man befinner seg i et sydhavsparadis. Jeg ser den, det er ikke helt høvelig.
Men, man skal være noenlunde ærlig og ikke fare med juks i reisebrevene hjem.
Vinkelsliper ja... turistnæringen går sin gang uavhengig av hva jeg måtte synes og mene.
Ei god stund greide jeg å 'logge ut' med MP3-spilleren, men det er måte på.
 Den tåler ikke vann, men det gjør jeg.
Nesten som en fisk i havet.
Jeg fikk for siste gang bade i havet mens jeg tok den vakre naturen i øyesyn ennå en gang. 
For storslagent er det på 'småholmene' utenfor her. 
Tirsdag flytter vi oss enda lenger sør, til enda mer varme og forhåpentlig roligere strender enn her ved Ao Nang. Morgendagen vil nok gå med til å ordne med småting og tang.
 Etter at jeg landa i Thailand har jeg skjønt hva jeg ikke har tatt med som skulle vært her,
og hva som er for mye og blir værende igjen på Swiss Chalet.
 Kanskje noen kan bruke det, i alle fall går det nå ikke i søppla. 
Så avriveren kom først i dusjen tilbake her på herberget.
Dusje i kaldt vann er fint på disse breddegrader.

La meg navlebeskuende erklære at jeg har litt tilvenningsproblemer.
Dog ikke mer enn forventet, men de er. Så jeg kjenner godt jeg er i livet, og det er flott.
 Varmen slår meg tidvis rett ut, og jeg tenker på at dette bare er begynnelsen på sesongen i Thailand.
Jeg vet av tidligere erfaring at det tar meg sånn 4-5 uker å bli akklimatisert, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen og være litt tålmodig. Det årner seg når jeg må ha tykk dyne over meg om natta for ikke å fryse. Har opplevd det før, og stoler på den gamle erfaringen.
Alt tar bare litt tid, og litt mer jo eldre man blir ser det ut til.
Liker det ikke, men skal jeg være ærlig må jeg bare innrømme at gårdagen var preget av et snev hjemlengsel. Til stikk motsatt temperatur. Skjønner at det å være nordboer er mer enn et spørsmål om geografi. Det man er vant til takler man vel best egentlig.
Dessuten har jeg det slett i fælt hjemme.
Menneskene jeg er glad i og bundet til finnes der, og det er absolutt alt annet enn bagateller.
Noen av dere skulle jeg mer enn gjerne hatt med på denne opplevelsen.
Tror jeg har bare godt av å kjenne på tankene og følelsene som knytter seg til akkurat det med å være varm og langt borte hjemmefra. Å reise er møtet med seg selv på så mange vis.
 Det er derfor jeg er så glad i det.
 Priviligert er jeg i en verden av flom, krig, terror, sult, dødelige sykdommer og annen elendighet. Kvelden's måltid tenker jeg innta ved havet et eller annet sted her i Ao Nang.
Finnes mange koselige plasser til å fø seg selv.
Og blir det så mye regn at man må vasse finnes alltid det mobile gatekjøkkenet på hjørnet rett borti her.
Jo, jeg har det så bra at jeg kan ikke annet enn klage...
;-)
;-)
;-)


Synnøve Sætrum

11 november 2011

AO NANG 11. NOVEMBER 2011

Ao Nang festival 10. nov 11.. Foto: Synnøve Sætrum

Erkjennelser er så mangt.
Maktesløsheter også.
Det er nå likevel et faktum at om den manifisterer seg gjennom det ene eller det andre, så betyr erkjennelsen at man gir opp saker og ting som ikke funker.
 Som for eksempel å jogge rundt i tropisk klima de første dagene man opplever det, la være vanndrikking eller spising, eller sette seg timer ute i sola uten noen som helst form for beskyttele på hud og hode. Galskap har man ikke noen hang til i det hele tatt.
Faktum er det varmt sør i Thailand, og her er jeg på reise.
Jeg er i rolig gemytt de første ukene, noe jeg er overbevist om er det eneste som fungerer for å venne seg til helt annen døgnrytme og temperatur.
Takk og pris for alle øvelsesreisene til Hellas har jeg tenkt mer enn en gang.
Hadde kanskje blitt mer problematisk å takle varmen om jeg ikke hadde øvd meg.
 Jeg har med frivillig glede reist fra den gryende vinteren i nord.
Drømmen om å slippe noe av vinteren en gang i livet er realiteter.
I går kveld koste jeg meg på festival i nærmiljøet. Asiatisk dans og mye annet jeg ikke har sett annet enn på film tidligere. Fullmånen sendte stråler nedover det hele. Det var fyrverkeri og hundrevis av lykkeballonger lyste opp himmelen. For fjorten dager siden visste jeg ikke hva en slik en var.
Nå ser jeg dem hver eneste kveld, og har sendt en til værs sjøl.
11. novemer er det 32 grader i skyggen i Ao Nang,
så jeg har siesta og holder meg innendørs akkurat nå midt på dagen.
Planen for i kvelden er nattmarkedet i Krabi by.
Blir hyggelig det. Godt med noe forandring, akkurat som her ikke er forandring nok.
He he.. Jeg hørte den der selv!

Ha god fredag da!

Ao Nang 10. nov 11. Foto: Synnøve Sætrum


Synnøve Sætrum

10 november 2011

SAMMENHENGER

Ved frokostbordet. Foto: Grete Wågen

Livgivende indre eller ytre berøring kan aldri taes som en selvfølge for undertegnede.
Livet har gavmildt sendt meg mennesker som berører mitt indre dypt.
Barn, familie og noen få svært nære venner.
Et par av dem kaller jeg sjelefrender, men ikke til forkleinelse for de andre.
Det er nå en gang bare slik at noen er likere meg som type.
Jeg traff en av mine alle nærmeste på internettet for noen år siden.
 Så var jeg plutselig ikke alene lenger med verdensanskuelser jeg til tider har følt meg noe ensom med.
Min karma har tydelig vært med meg akkurat da, og alle andre ganger overflødihetshornet har drysset over meg fantastiske erfaringer og hendelser i livet.
Det har jeg kunnet glede meg sterkere og sterkere over etter som tiden går.
 Snart er jeg femti, og godt voksen.
Før har jeg delt litt omkring at dette er fiksjon,
 eller gjengivelse av virkeligheten sett gjennom mitt paradigme.
De som har delt timer og dager med meg der ute i verden har også andre bilder av meg enn skriften på veggen her. Det er fint å vite at noen kjenner meg på ordentlig bak alle ordene.
 Men, det er også flott å få tilbakemeldinger fra fremmede mennesker som leser tanketumleriene mine.
Jeg øver meg på å betrakte fremmede mennesker som venner jeg ennå ikke kjenner.
Det lykkes ikke i alle sammenhenger, men jeg har heller ikke planer om å nå noen som helst form for helgenstatus. Skal ikke gi meg til med oppramsing av alle mine brist og mangler.
Jeg konstaterer at jeg er høyst vanlig menneskelig.

Dog liker jeg å strekke meg etter å være litt bedre medmenneske:
Øvelsen og menneskene jeg møter i livet berører meg nemlig på det indre plan.
Som smilene her borte i Siam like så, og den avslappede holdningen,
vennligheten og hjelpsomheten thaiene viser alle dager.
 Begeistret og heftig blir man mer enn en gang.
Eller kanskje mindre og midre det siste.
For det er som om all heftigheten renner vekk under hendene til de thailandske massørene.
Denne formiddagen har jeg hatt min beste 'ever'.
Noe jeg ellers tenker hver eneste gang vel vitende om at den siste er det man husker tydeligst og dermed den beste. Varme hender som renser hud og ansikt, massasje som løser opp min sammenbitt kjeve og forynger gløden som ennå finnes i huden. Hvilke oljer og kremer de bruker vet jeg ikke, men allergiske reaksjoner er uteblitt. Det lukter søte frukter og kokos, og kjennes helt ubeskrivelig godt. Jeg 'skeiet' ut med oljemassasje for skroget, og blir bare en eneste stor hud mens jeg ligger der. Jeg får mindre og mindre vondter, og mer og mer velvære. Skulle vært sånt på blå resept heime, både for den ene og den andre lidelsen. Hver gang jeg underkaster meg disse fantastiske hendene slår det meg at vi vet sørgelig lite om ytre berøring i vesten,
 i alle fall visste ikke jeg stort om det før jeg kom hit for akkurat to uker siden.
Her er det mye å lære gitt, og jeg husker hva jeg hadde glemt.
Nemlig det faktum at indre og ytre berøring henger sammen,
om en er aldri så singel så er en fortsatt utstyrt med både hjerte og hjerne.

Kanskje jeg skulle starte ei FB-side med ønske om Thailand på blå resept?

Synnøve Sætrum

09 november 2011

OPP NED.....

Gretes gresshoppe. Foto: Synnøve Sætrum

Det er sommer om vinteren.
Opp-ned, men så er man også dratt langt nedover på kloden.
Jeg ser det på kartet, og jeg 'flyr' fra Kristiansand til Ao Nang med Google Earth for å begripe hva det er jeg har begitt meg inn i. Jeg kjenner og ser jeg er europeisk helt inn i ryggmargen. Min bakgrunn er udiskutabel for meg selv. Håpet er å lære seg ei roligere livsholdning, avmaterialisere tankegangen mer, og sette ennå større pris på akkurat her og nå. Den beste øvelsen i verden er å ha tankene i øyeblikket. Det bare kommer og kommer, går og går sammen med den tilmålte dyrebare tiden. Kanskje det er mulig når man er dratt fra så mye 'stuff', og hovedbagasjen kun er seg selv. Meg kan jeg ikke reise i fra. Sengen på Swiss Chalet er utmerket, jeg sovnet som enn stein til oiende halvfulle europeere som bakgrunnsteppe... Typisk, tenkte jeg og bestemte meg for at denslags lar jeg meg ikke affisere av når jeg skal sove. Slikt virker og dermed var det zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz....

 Godt å våkne til varme, ikke tenke på hva en skal ha på seg siden det nesten er ingenting.
Fikk utmerket europeisk frokost for et par små timer siden.
Omlett, skinke, bacon, ost, kaffe og masse vann.
Saltinntaket er inntakt, og matlysten på plass.
Jeg er tilbøyelig til å være enig med ernæringsfolkene som sier frokosten er det viktigste måltidet.
Her i varmen innbiller jeg meg at saltinntaket er et 'must'.
Så mye vann som jeg skyller i meg i løpet av døgnet går vel det meste ut igjen.
 Dessuten kan man jo ikke spise suppe og grønnsaker til absolutt alle måltider.
Priviligert jeg, som kan spise det jeg har bruk for.
 Har lest de fortsatt ikke kan det der på det hornet jeg har nevnt ørten ganger før.
For når jeg slår på datamaskinen kommer Startsiden.no opp, og jeg leser om dramatisk politijakt i Tveit. Huff, tenker jeg og 'er hjemme'.
 Siden mannen beskrives som farlig og bevæpnet ser jeg fort for meg både det andre og ene, her er det ingenting i veien med fantasien. Etterpå leser jeg at Berlusconi går av, og tenker det nok var på tide. Men, er det for seint og i forhold til hva i så fall? Jeg har fått med meg at mitt kjære Hellas har skiftet maktapparat og utlyser nyvalg så snart som mulig. Det er store forandringer i Europa mao.

Det nordlige, sentrale og nordøstlige Thailand flommer fortsatt. Jeg ser at det offesielle norske reiserådet fra Norge er å ikke reise inn i Bankok dersom det ikke er strengt nødvendig.
Men, flyplassen også vi landet på omfattes ikke av det rådet.
Så da er det jo ingen grunn til hysteri for den som måtte ha tenkt seg andre steder her i landet.
 Ao Nang er en fredelig plett på jorda også denne tidlige formiddagen.
Her skal man kun ut og finne ernæringspulver og annet snadder til den kjære sputniken.
 Etter det lokker sola og skyggen og et bad eller femten i havet.
Det er alle sjangser for at også denne asiatiske dagen blir god.

Synnøve Sætrum