"Vær aldri en brikke i kjærlighetens dystre spill. For dette er ikke ekte kjærlighet. Skap deg de valg du nådig mottar fra dem som bare ønsker deg ditt beste og er villig til å gi slik kjærlighet skal være..."
(Trond Ole Ottesen)
http://www.livsbetraktninger.net/
Finnes kjærligheten på internett? På datesidene?
Når man ikke ønsker seg slurv, men ”the real thing” spørs det om den riktige leteplassen er internett...
For all del:
Jeg skal ikke undergrave lykken til dem som måtte ha funnet hverandre og lever lykkelig alle sine dager etter å ha møttes på nettet. Det er ikke der det ligger.
Jeg er oppriktig glad på deres vegne.
Selv har jeg fått et par svært gode venner gjennom "internettsporten".
Dog ikke FGF, misforstå meg rett.
Venner er som kjent ikke noe jeg kimser av, bare så det er sagt ennå en gang.
De er livets konstanter ved siden av familien, og hva skulle en singelboende gjort uten?
Sånn er det nå med den saken.
Men, jeg undrer meg en del fortsatt.
For et godt stykke tilbake i tid hadde jeg ganske mange profiler liggende ute, og tenkte;
"Den som intet våger intet vinner, den som ikke leter intet finner".
Man må jo ta itu med strømmen, ikke bare la seg drive med og se hva som skjer.
Ikke noe å skjems for det.
Jeg mener, her er da ingen kø med duknakkede blomsterbud på døra.
Så jeg lette mye ei stund.
Veldig mye.
Chat og skitt, Facebook, Msn, Finnenvenn, Nettby, Sukker, Edate, Udate, Singelchatten, Skype, Match
og Møteplassen for å nevne noen av alle de stedene vi som søker andre enn oss selv kan komme til å "vinne i det store lotteriet". Mulighetene er mange, men er gevinstene like så?
I statistikken på høgskolen lærte vi om gunstige på mulige, men jeg skal ikke ta det regnestykket her.
(Blir for akademisk tenker jeg.)
Gode muligheter for ikke å gå seg vill og ikke se skogen for bare trær, eller tømmerstokken i eget øye er det på datesidene. Det har jeg egenerfaring for. Om enn ikke i bøtter og spann kan jeg likevel si:
Nettdatejungelen er ei utfordring.
Særlig var det det til å begynne med.
Før jeg fikk justert hva jeg la i det, og noen ganger lot meg selv "ta av" i cyberverdenen.
Noen øyeblikk glemte jeg at den ikke er virkeligheten, og da kan det bli litt for mye av det gode.
Man kan komme til å bli litt sårbar, om man bygger cyberluftslott...
Jeg har lært endel om hva slags feller man ikke skal gå i, og godt er det.
Datesider er egentlig ypperlige når man for lengst er sluttet med bytråling etter lykken,
kjærligheten og annen tråling etter mennesker å snakke med,
eller hva annet det er man nå tråler etter så lenge kondisen til det finnes.
Er man som meg i tillegg utenfor det vanlige yrkesaktivmarkedet tilspisser det seg.
Arbeidplasser er jo som kjent et sted hvor folk av begge kjønn treffes.
Brevvenner har jeg forresten hatt siden jeg var ei meget ung jente.
Har brukt store deler av livet på å skrive brev. Fordi jeg liker formen.
Jeg liker både skriftlig og muntlig kommunikasjon. Før i tiden brukte vi penn og papir. I tovegskommuniksasjonen var vi rimelig sikre på at vi visste hvem mottaker og avsender var. Jeg har fått venner for livet gjennom den "gammeldagse" måten kommunikasjon.
Den har vist seg å være meget holdbar i mitt liv.
I dag bruker vi epostadresser for regulære brevvenner.
De oppgir egentlig ikke noe annet enn et sted man kan taste digitale signaler til.
Det er åpenbart at det kan utnyttes av mindre snille og uærlige personer.
På den andre siden velger jeg å regne med at mange av dem som befinner seg på disse sjekkesidene (kjært barn har mange navn..) er på utkikk etter noe som kan bli en berikelse i det virkelige livet.
Enten det er i form av vennskap eller noe mer.
Stusselig sier helt sikkert noen, utfordrende og spennende sier jeg.
Meningsfylte timer mange ganger.
Det kan swinge skikkelig av god brevskriving.
Og så så gøy!
En ting er at jeg er kvinne, og pr. definisjon kan skru av både ditt og datt i månedsvis, men det er da grenser. Flokkdyr er jeg likevel i følge samme definisjonen så noen ganger er det ålreit,
eller kunne vært ålreit med selskap av kjærlighetsslaget.
Tenker det ikke er noe å skjems over det heller!
Noe unormat i å savne en klem, bli holdt rundt, sett, forstått,
snakket med eller småkranglet med er et ærlig savn innimellom.
Klassifiserer neppe under abnormitetene om man konfererer med dem som har greie på det.
Det skulle vært enkelt, men er ikke, om man er av sorten som ikke tar til takke med det første og beste.
Noen ganger slår det meg at jeg i denne sammenhengen allerede har funnet mye, og kanskje er mitt hjertes utkårede der rett foran nesa på meg i virkeliheten min utenfor cyberspace, uten at jeg ser det helt...
Skulle ikke forundre meg. Det var det der med ikke å se skogen for bare trær.
Jeg er ikke sikker men tror det er sånn fire fem år siden jeg første gangen kikket inn på ei dateside. Finnenvenn.no var det.
Tror jeg.
Det var ei venninne som hadde sagt meg at der var det ikke så mange gærninger, og det er i grunnen det jeg har tenkt litt mer dyptgående rundt i det siste, og på vegen gjennom "nettdatejungelen".
"Gærninger" som jeg beklager å måtte si det, hadde vist seg mer enn en gang på klassiske chatte-kanaler. Eller kanskje det er å trekke det langt å stille noe diagnoselignende(Er det et gagbart ord?),
det kan jeg i grunnen overlate til ekspertene, og på den måten ikke bli saksøkt for usakligheter
eller skitkasting eller skikkanering eller det som atskillig værre er...
Kanskje det holder med "humorister", "moroklumper", eller "solstråler"...
Heldigvis er de ikke flertall, men de finnes så absolutt, og dukker opp inni mellom.
Altså "humoristene", "moroklumpene" og "solstrålene".
Den siste nå her forleden formiddag med følgende "søte" melding:
"Hva i heiane! Er ikke du lagt inn på Eg ennå?(...)".
Sjekkereplikken formelig rant over av humor og solskinn...
;-)
Om meg er det å si at der jeg har profil viser jeg ansiktet mitt. Jeg deler ikke ut hele navnet og nummeret i første brevet, men tenker nå at hvordan mitt ytre er vil nå bli avslørt uansett om man møtes.
Jeg forstår ikke poenget med å legge ut et ti femten år gammelt fotografi og "selge" det som dagens dame eller mann. Har sett noen av dem...
Her kunne jeg fortsatt med å fortelle om den ene etter den andres ublu forslag ,og om "too much" av både det ene og det andre, men jeg står det over.
Er temmelig sikker på at damer som ligner meg godt vet hva jeg sikter til.
Denne "moroklumpen" overfor var til alt overmål anonym.
Hva det sier, er vel unødvendig å utbrodere noe særlig?
Fornærmet kunne jeg blitt om jeg hadde tatt slikt på alvor.
Heldigvis er det slik at jeg har andre ting å bruke kreftene mine på.
Cyberspacesamtaler med mennesker man aldri har truffet er bare det. Fiksjon.
Ikke noe å legge til det reelle livet som en realitet.
Da kunne man fort bli et offer for et eller annet spill, ikke sant?
Jeg tenker som så at når det gjelder nettkontakter så blir det med det med de aller fleste.
Noen få møter man. I minst 95% av tilfellene blir det en hyggelig prat, men aldri noe mer. Det er ille å si det, men de resterende 4% er alt annet en hyggelige. Så er det kremen da, sånn 1%...
I mitt tilfelle de som er blitt venner.
Det er et eller annet som ikke stemmer eller passer når man møtes ansikt til ansikt. Noe som er helt greit.
For vi er jo levende mennesker bak de digitale signalene. Ikke fiksjon, men kjøtt og blod og alt som følger med på godt og vondt. Dessuten handler det jo om forventninger og hvilke øyer som ser hva. Ikke sant?
Sånn er det sikkert for de aller fleste. Det skal noe til for klaff.
Vi som er godt voksne mennesker vet det. I alle fall av den typen voksen jeg tilhører.
Vi som ikke ønsker oss tosomhet for enhver pris...Det går fint an å være singelboende uten en konstant følelse av mangel. Selv om man, som sagt, innimellom kan ønske seg selskap eller reisefølge, eller delte opplevelser. Noen opplevelser er jo hvordan en enn vrir og vrenger på det bedre delt.
Tro det eller ei, men det er faktisk sant for en god del av menneskeheten.
Tilbake til der jeg startet:
Kan man finne kjærligheten ved hjelp av internett?
Eller risikerer man å bli en brikke i en eller annens spill?
For cyber er fiksjon.
Menneskelig kontakt er realiteter.
Bare kjærlighet er kjærlighet.
Jeg skal ikke underslå det faktum at det er mange sorter av den,
men jeg tillater meg disse ytringene i undringens tegn.
Det er en gave å kunne skrive det en tenker, formidle det en ser
for den som måtte lese dette...
Ha god torsdag!
Synnøve Sætrum
