Morgentimer i Laos, Luang Prabang. Den fantastisk vakre perla som smykker verdensarvlista er mitt hjem enda noen timer. Mekongs bredde har hatt meg som frokostgjest. Jeg fikk kaffe, baguett og fruktshake. Det smakte, men jeg hutret litt, syntes det var kjølig og krøp inn igjen i senga. Lett hodepine krevde sin Aspirin. Natta som dro var ikke særlig god. Fullmåne og avreise på en gang. Først var det for varmt, alt for varmt. Det gamle luftkjøleanlegget her på Guesthous View Khem Khong hørtes ut som det skulle komme ned fra veggen. Jeg har byttet rom på grunn av kalddusjen fra et lignende. Noe som ikke var helt ok. Hadde ikke lyst på gjentakelse og slo på vifta i taket. Et sengeskifte holder på dette bruket. "Helikopteret" surret og slamret som om det liksom understreket å være et bedre alternativ gjennom nattetimene. Det er bare det at i Laos lyden tanker om bomber, granater og skudd... Så holdt det gående med tankesurr til jeg "besvimte" sånn utpå morgenkvisten. Bare for å bli vekket av en alarm fra et eller annet sted presis klokka kvart over seks. Ikke vet jeg hvor den kom fra. Jeg skalket alle luker, men kunne spart meg. Dette rommet er så lite og tett at man kan fornemme kvelningstendensene mindre utstyrt med fantasi enn undertegnede. Lydtett er her derimot ikke Skal ikke utbrodere fasilitetene mer. Enhver kan tenke sitt. Siden støyen har fri tilgang er det godt å være i et nesten støyfritt samfunn. Her er lite trafikk, ingen diskoteker. Lasteplan med reklamer for, gudene må vite hva, framført gjennom høyttalere store som berg finnes ikke. Naturlig nok. Markedsføring for datt og ditt forutsetter kjøpekraft. 7-11 eller McDonalds finnes kun som fata morgana fra en annen verden... Noe jeg tror er bra for alle de små lokale butikkene. En vet hvordan internasjonale konserner stjeler fra og raserer lokalmiljøer.
Vel om her er en smule klaustrofobi-fremkallende vegger på rommet kompenserer den fantastiske restauranten som er knyttet til gjestehuset. Mekong til frokost, solnedgang og kvelds om man ønsker. Jeg har sett den brennende kula speile seg i den store elva. Hatt gode måltider, og mye sinnsro ved den bredden. Tankene om en lengre seilas er født, og jeg tenker at dersom jeg er heldig får jeg komme tilbake hit med båt. Kunne tenkt meg et seilas fra Nord-Thailand for eksempel. Mens jeg har vært i byen har jeg hatt seks timer på elva, noe som ga mersmak.
Ellers har jeg hatt gleden av fantastiske templer, utrolig vedlikeholdte hus. Praktfulle boliger som gir meg assosiasjoner til Middelhavet. De som har reist i Kina sier det ligner den delen av Asia. Jeg vet ikke jeg, for jeg har ikke vært der( men til neste år...). En dag kikket jeg på en av landets nasjonalbuddhaer. Vakkert tempel og vakker skapning. Alt gullet betar. Fotografering forbudt som andre steder der helligdommene rår grunnen. En tur i nasjonalmuseet ga fornemmelser av fordums kongeriker og storhet. Gavene fra hele verden viste meg noe om trender og moter fiffen har har holdt på med. Gleden av å overvære den kongelige balletten var stor. Teaterets fasade kan selvsagt ikke sammenlignes med Kilden. Innenfor prydet musikk-instrumentene foajeen. Selve teatersalen ga minner om gamle aulaer pyntet til oppsetning. Bare små vifter, ingen luftkondisjonering. Jeg satt rett opp og ned og SVETTET de snaue to timene det hele varte. Om jeg forstod så mye vet jeg ikke, men det var en opplevelse. Dansen var asiatisk, som instrumentene og sangene. Det var vakkert. Kostymer, masker og kulisser enklere enn i det rike Thailand selvsagt. Fattigdommen reflekteres på så mange nivåer her i landet. Takknemligheten for å være fra min verdensdel og mitt lille Norge siger igjen inn. Du verden så privilegert og heldig jeg er som lever i et samfunn som gir rettigheter når en blir syk. Ja, og når en blir gammel. Har sagt det før, og kverner det igjen: Det må vi ta vare på. Vi må ikke stemme inn politikere som vi rasere velferden og menneskeligheten.
Spaserturene er blitt mange timer gamle under den brennende sola. Korrigert: Skygge så mye som jeg har funnet det, ellers hadde jeg fått feber og stikk. Solguden skal ha all respekt. Jeg har spist fantastiske europeiske måltider, og noen like gode lokale curry's. Maten er halve føda, ikke sant?
Menneskene her er akkurat like hyggelige og blide som andre steder. De snakker atskillig bedre engelsk enn i landet jeg kom fra, og det gjør kommunikasjonen lettere. Jeg har ikke fått med meg noen fraser av språket her. Gjenkjenner nå når det takkes, men skjønner ikke helt ordene lell.
En smule ydmykt kan jeg takke for å ha fått være gjest i Laos. Bussturen mellom der og her kommer jeg aldri til å glemme. Den ga så mange sterke inntrykk gjennom tolv timer.
Vientiane var den roligste hovedstaden jeg har vært i. Stille. Stille. Fattigdommen var mer synlig der enn her. Jeg har opplevd barbeinte unger kaste seg på kne og tigge. De har ikke noe valg. Det gjør vondt. Så kom jeg hit hvor jeg har betraktet elvemenneskene leve sin hverdag side om side med oss sløve turistene som sitter på kafeer og restauranter. Verden er et ujevnt sted.
Synnøve har mye, veldig mye å være takknemlig for. Den grunnfølelsen blir ikke borte om jeg sover dårlig innimellom Jo da, det er menneskelig å ha dårlige netter. Uinteressant for andre er det antakelig også, men det er altså slik denne natta var. Men, dette er jo et reisebrev og sånn har jeg det nå. Jeg skal fly til Hanoi og Vietnam i kveld. Et nytt land, en ny by. Reisehåndboka ligger på nattbordet. Jeg er spent, gleder meg og så gruer jeg til flyturen. Den tar bare en time, men i disse dager fucker hodet mitt opp stemningen. For mange krigsoverskrifter og konspirasjonsteorier angående et visst forsvunnet fly. Forsøkene på å overse dukker likevel opp i drømme. Jeg har jo flyskrekk, men er så nysgjerrig at jeg konfronterer den igjen og igjen...
Noen ganger eksisterer behovet for å tie, tenke og "bare" ta i tu med timene akkurat som de er. Jeg har levd det behovet i det siste. Har fått ei vennlig etterlysning av mer tekst her på Ytringsstedet. Fått spørsmål om hvor jeg er også. Om jeg er syk og sånn. Nei, jeg er ikke noe sykere enn jeg pleier. Men det er sant at det har vært lite aktivitet her ei stund. Jeg vet det. En ting er at det ergrer meg dette med fotografiene. Har forsøkt alle mulige måter og oppskrifter, men skjønner jeg må få hjelp av den yngre garden i familien når jeg kommer hjem. Oppskrifter på problemløsning har jeg fått fra vennlige sjeler. Men, selv om jeg er rimelig god med ord finnes det mange jeg ikke forstår. Særlig fagterminologien innenfor blogg og pc-er. De har forandret seg kraftig siden jeg satt på benken og var elev. Ei snill venninne sa jeg kunne skrive bilder så levende at hun så saker og ting for seg likevel. Mange takk ! Jeg skal gjøre så godt jeg kan !
To be continued in Vietnam ....
Synnøve Sætrum
