27 oktober 2010

Aldri si aldri...


Aldri for seint å ta til vettet heter det, men gjør jeg det?
For man skal jo aldri si aldri heter det også.
Dagen i dag har jeg hatt sammen med et av de kjekkeste medmenneskene i min tilværelse.
Velsignet heldig er den, i dette tilfellet meg, som har gode mennesker "på laget"...
Jeg har sunget i kor, og som ikke det er nok så har jeg vært på teater.
Sett og hørt på Frikar.
Helt knall ja, for å si det begeistret.
For det er det jeg er.
Dette flotte livsinnholdet til tross, så måtte jeg tenke på mobiltrollet der jeg satt i teateret.
Jeg kunne ikke skru den av.
Det kan nemlig ikke den som ikke aner hvor noen av kodene er.
Hvor gjorde jeg av den eska for godt over ei uke siden?
Stressa var jeg, og med det følger de heller distre handlingene...
Sånn er det å være avhengig ...
av at teknologien skal funke...
Takk for flymodus som sperrer for mottak av signaler og ødeleggelse av teaterforestillinger.
 I dette tilfellet måtte det beste være bra nok.

Sukk...

Tre uker tok det før jeg fikk tilbake mobilen.
Jeg hadde ei forsikring som sikkert ikke lønner seg, og måtte vente på maskinen dag ut og inn.
Ved første purring var den ikke sendt fra Netcom.
Ved andre purring forstod jeg at den ene hånda ikke visste hva den andre gjorde der på bruket.
Etter å ha snakket med en fem seks ulike personer ble jeg forsikret om at den nå var beordret til riktig adresse fra riktig lager.
Jeg fikk endog ordrebekreftelse prompte pr. epost, og følte meg beroliget.
Det varte og rakk enda ei uke.
Da jeg dro etter pusten og etterlyste den nye Nokia-en (...bare en helt vanlig mobil...kanskje det var det som var problemet...ikke ipod eller iphone eller hvadetnåheteraltsammen...)dro stemmen i den andre enden et smil og sa:
"Den ligger på Bunnpris Stray".
Med hentenummer skrevet på en lapp durte jeg i veg.
Til min store lettelse forstod jeg at saken ikke måtte lades i 17 timer før bruk.
Teknologien har gått videre siden sist dinosauren kjøpte noe slikt.
Lykkelig kikka jeg ut av bilvinduet for å starte vegen hjem.
Man må jo ringe for å aktivisere Sim-kortet.
Godt jeg enda har en fasttelefon.
Ingenting her i livet er enkelt...Hørte jeg noen kremte om noe annet?

Pang!

Varebil med tilhengerfeste inn i høyre bakskjerm. Ikke så stort merke, men dog merke.
Jeg hadde ikke fotoapparatet ferdig på mobilen, men vi ble enige der i sprengkulda og mannen skrev under. Hadde han mukket så vet ikke jeg. Han rygget og jeg stod alldeles stille.
Rygger man så rygger man så rygger man...

Stress!

Her har jeg utelatt min egen fekting med armene og andre morsomheter.
Er det noe jeg blir stresset av så er det kollisjoner. Særlig når jeg blir rygget på.
Det var andre gangen med den bilen.
Sjåføren i den andre bilen hadde mobilen i orden og fikk fotografert bulken.
Jeg har enda ikke fått taksert, men det løser seg....
Mobilen er i orden, og da rekker jeg våkne i morgen før bilverksted og forsikring er stengt.
Kanskje det er best å ta det første først. På sånne steder har de enda ikke svarmenyer med syv åtte valg med fire til seks undergrupper på hver.
Samme hvor man trykker egentlig.
En ender alltid i den der "du har tastet feil, rykk tilbake til start".
Jeg kan bli passe krakilsk av mindre.
Det hjelper ikke med Madrugada.
Slutt med det der, pliiiiiis!

Alt i alt kunne jeg jo tatt til vett og sluttet med mobil. Jeg greide meg jo godt i tre uker uten.
Tiden ble mer sammenhengende, og jeg hadde ikke direkte bestråling om natta.
Oppdaget at jeg har tre andre vekkeklokker, og at de fungere alle sammen.
Dessuten har jeg skjønt jeg må tilbake til vanlig adresse- og telefonbok.
Sånn som man skriver for hånd. Man mister jo alt om mobilen forsvinner i skogens bunn.
Det er for mange som ikke finnes på 1881 og sånt lenger.
Telefonkatalongen synes å være fordums medie, og "Ditt disktrikt" inneholder ikke stort.
På den andre siden, så er alle jeg kjenner organisert rundt mobil.
Facebook holder slett ikke i alle sammenhenger.
Jeg innrømmer uten å blunke "redselen" for å bli satt utenfor.
Den sitter dypt.
Tenk om jeg skulle gå glipp av noe... he he he...!
 Jeg liker det ikke noe særlig, men sånn er det.

Synnøve Sætrum









PSSSSS....
(Mia kan du sende meg mobilnummeret ditt, du finnes ingen steder, jeg får ikke tak i deg....!)