31 mai 2011

Nei og nei og nei og nei og nei og nei og nei og nei.........................


Er jeg rasist?
Nei.
Er jeg innvandrerfientlig?
Nei.
Er jeg for et samfunn der kun de som albuer seg fram, vandrer over lik,
og passer inn i "det normale" har livets rett?
Nei.
Er jeg i ferd med å bli som de andre?
De som sjokkeres over at ikke-vestlige innvandrere og flyktninger koster penger for den norske staten? Ei stund var det bare så vidt, man lever ikke i vakum og lar seg påvirke av alle slags fordekte uttalelser og det fra en jævla milliarder. Det finnes så mange slags diktatorer her i verden.
Men svaret er NEI og atter NEI.
Nei sier jeg.
NEI.
Det er aldri for sent å komme til sans og samling.
Det er alltid lov å bruke hodet.

 Eller mener jeg at kronisk syke bare må ta seg sammen og komme seg i jobb 55 timer i uka til 8 kroner timen litt brennkvikt???
Eller alle de "arbeidsky muslimene" for den saks skyld? 
Underforstått: De later jo bare som alle sammen.
Tok de seg bare sammen så...
Vil jeg at alle andre som av en eller annen grunn ikke passer inn skal settes ut i skogen for å dø?
Eller bare fjernes på mer finurlige måter, som er utprøvd med "stor suksess" andre ganger i historien?
Nevner i fleng 2.verdenskrig, Rwanda eller nærområdene her i Europa nylig.
Ikke lenge siden det var alt annet enn ferieidyll rundtomkring på Balkan.
De som definertes som B-mennesker er vekk, og kan ikke si noe som helst lenger.
Som kjent er det tyst i grava, eller hvor de nå enn er alle de døde.
Nei og nei og nei og nei og nei og nei og nei og nei...
Det finnes ikke noe annet svar.
Og, jeg kjenner meg som Marte Michelet.
Jeg får lyst til å skrike og skrike og skrike, og det enda jeg ikke er gravid.
Løper rundt å fekte mer armer og bein for oppmerksomhetens skyld. Men, jeg gjør jo ikke det. De kunne sende menn med hvite frakker. Jeg mener, jeg er jo kroniker... Dog ikke sinnslidende.
Politisk ukkorrekt kanskje, men det er jo ikke en sykdom eller forbrytelse. Enn så lenge.
Likevel må jeg si hurra for Marte Michelet, og kan ikke la være å sitere:

"Hva er det som har skjedd med oss i Norge når vi plutselig blir kvalme og sjokkerte over at flyktninger ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet»? (...) Det er ikke «innvandrerne» som truer den norske modellen, men økonomer og politikere som bruker «innvandrerne» som syndebukker for å plukke den fra hverandre. De maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, khattyggende somaliere, for at du skal la deg lure til å gå med på å ribbe velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp. "

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.


Synnøve Sætrum



Marte Michelets kommentar:

Kriser og agurker...




Her meldes om agurker med store feite bokstaver.
Agurknytt kom tidlig her på berget denne forsommeren...;-)
Grekerne derimot, den vanlige grekeren ser ut til å gå knagre tider i møte.
IMF og EU avslutter gjennomgangen av grekernes forsøk på å stagge gjeldskrisen meldes det.
Det meldes også at de samme "autoritetene" stiller beinharde betingelser for ny krisepakke. Jeg tenker i mitt stille sinn at det neppe blir finansminister George Papaconstantinou som kommer til å kjenne elendigheta mest på pungen. Vel må han ta ansvaret og debattene, men han fjerner neppe sølvskjea fra munnen, og kommer sikkert til å spise sin Kleftiko med både kjøtt og salt i fortsettelsen.
Værre blir det for dem som ikke får råd til annet enn agurker.
De vanlige menneskene som skal betale for spekulantenes vanvidd.
Kan ikke hjelpe for det men undrer meg over hvor de 110 milliardene fra i fjor ble av. Sikkert er det at renholderne og lærerne eller sykepleierne eller andre offentlig ansatte grekere ikke fikk kloa i dem? Mye av pengene ble overført til bankene om man forstod det rett, og hvor for resten?
Jo da, jeg forstår man må betale gjeld når man har lånt.
Spørsmålet er mer hvem som skal betale for hvem, og hva som kommer til å skje i etterfølgelsen?
Kunnskap til å analysere hva som vil hende med resten av verdensøkonomien har jeg ikke, men mener likevel det ikke må være sånn at de allerede fattige må betale for de rike.
Det må snart bli slutt på det bedraget der. 
Den ordningen fungerer bare for dem som allerede har mer enn nok.
Kapitalismen er en vits for alle andre, og dem er det mange mange flere av.
Fattigdomsproblemet er meg bekjent ikke på noen måte borte eller løst.
Legg om.
Legg om.
Legg om.
Det er nok til alle, egentlig, men ikke nok til alles grådighet. Punktum.

Agurknytt kommer tidlig denne våren... ;-), som før sagt.
Neida, man skulle visst ikke spøke med E-coli og sånn men kunne ikke la vær. Ille, veldig ille for dem som er blitt syke, for ikke å snakke om enda værre. Bare å gi f... i slangeagurken til hele epedemien blir meldt avblåst. For den blir jo det, vi har da vært borti epedemier før. Til og med pandemier. Skal la være utgreiinger om svineinfluensavaksiner. Var en av dem som tok dem, og jeg tenker ærlig talt at myndighetene gjorde rett med å kjøpe vaksiner til folk. Slik jeg husker ståa var det ganske så alvorlig, og den kunne blitt til noe annet enn det det ble.
Man kan skal stille spørsmål ved autoritetene. Systemkritikk er en hellig sak, men akkurat i denne saken lurer jeg nå bare på om de ikke gjorde riktig?
Og så har de jo nok av penger her i røysa. Ingen gjeldsforhandlinger på gang her i dalen. Myndighetene og et par tre andre har visst så det holder mener jeg.
Det er ikke der problemet ligger, er det vel?

Synnøve Sætrum





29 mai 2011

OPP ALLE JORDENS DEPRIMERTE.....




Opp alle jordens deprimerte, opp I som skammen knuget har...
Gratulerer med dagen i dag, og alle dagene som kommer...
For det er grunn til det.
Å gratulere med alle dager når en står opp av senga og har det godt,
men forsåvidt også de dagene det ikke er på det viset.
Vitenskapen sier at 15 % av alle mennesker opplever å bli deprimert.
Samtidig blir det sagt at ubehandlede depresjoner har økt risiko for å bli kroniske eller tilbakevendende. Ikke lystig lesning akkurat det,
men kanskje desto mer grunn til å si i fra om at en ikke har det så bra.
Undertegnede mener det ikke er noen skam å få en depresjon, samtidig som hun vet det er stigmatiserende. Den delen står både 'de andre' og den deprimerte selv for.
 Mot stigmatisering er det ytterst viktig med kunnskap.
"Rosinen i pølsa" fra legevitenskapens side
 er at fysisk aktivitet er en hjørnesten i behandlingen av depresjon...
 Den som har slitt eller sliter med depresjoner skjønner hva jeg mener med alt dette her tror jeg...
Kanskje skjønner de som ikke skjønner noe litt etter lesing av denne lille snutten.
I alle fall så er det å håpe på.
Stort sett er det tyst om fenomenet i det daglige.
Depresjoner og andre psykiske lidelser er liksom bare stuereine, eller noe man snakker om når en eller annen kjendis forteller om det på forsiden av Dagbladet eller VG.
All honnør til dem, det er ikke det.
Men, verden fortoner seg ofte litt annerledes for den vanlige dødelige med mollstemt sinn.
Slik undertegnede ser det kan stadig vekk stille seg spørsmålet om hvorvidt depresjoner er tabu,
eller utbrenthet eller andre psykiske lidelser (de kaller det så de vise).
Ensomhet reell eller innbilt,
er i alle fall fort ei uønsket bivirkning av slike sinnstilstander.
Mollstemtheten er liksom ikke det helt store å bringe til torgs i et samfunn som fokuserer mye på det ytre og overfladiske.
For vi gjør jo det her på berget.
Måler hverandre ut fra hva vi eier, hva slags utdanning vi har, hvilken jobb som gjøres og hvor reisene våre går. Eller er det ikke sånn?

Er ensomheten et tabu?
Og, om den er det er den da det siste vi har?
Vinklingene er mange når man skal skrive noe om depresjoner, eller opplevelser den deprimerte har. Depresjoner har fellestrekk, men det finnes ikke en eneste identisk deprimert.
Ingen mennesker eller personligheter er helt like.
Fint å huske på akkurat det.
 Det skal jo dessuten være så bra å dele.
Den heldige gjør ei deling om både til egen styrke, eget håp og kanskje enda flottere håp for andre. Lett omskrivning av det som er sagt før er en av dem.
Lenge har jeg reflektert rundt dette med depresjoner og ensomhet og tabuer og sånn.
På den internasjonale kampdagen for ikke så lenge siden rant den meg ihu omskrivningen av "Internasjonalen"...
Jeg er kanskje ikke den første som har tenkt det, men:
 "Opp alle jordens bundne trelle,opp I som sulten knuget har...".
Depresjonen og skammen er opplagte ord til omskriving. For depresjon er en skammelig sykdom.
En mistenkeliggjort sykdom. Man kan ikke se den utenpå.
Folk som har den kan se uforskammet friske ut, og så videre.
Det er utfordrende å skrive om dette temaet. Balansegangen mellom det selverfarte og det generelle er jeg ikke sikker på å mestre. Likevel må man prøv.
Brønnen har vært temmelig tom noen dager( hva dette temaet angår),
men grunnvannet var ikke borte.

Teksten blir igjen til mens jeg sitter her ved tastaturet.
Det er alt annet enn deprimerende å skrive, selv om man er ensom i prosessen.
Ensomhet av det gode slaget.
Selvvalgt.
Selvutviklende.
Meningsbærende stirring i femte veggen. Eller skal jeg si skjermen.
Luksus for den som har sinnsro, og tid til å være snill med seg selv.
Bare være i den gode aleneheten.
For noen ganger kan det være motsatt.
En kan føle seg utenfor alt og alle, og på toppen av alt mene seg fortjent til det.
Sånn er depresjonen en drepende tilstand for den som er der.
Svartmaling.
Katastrofetenkning.
Sjølpisking.
Sjølplaging.
Nedvurdering av alt.
Spiralen bare graver seg nedover og nedover.
Til en til slutt ikke kan komme ut uten hjelp.
Heldigvis finnes det hjelp.
Til å bli sin egen beste hjelper.
Man må ikke ha det sånn. Svart.
Veien kan være både smertefull, kronglete og lang, men det går an å bli glad igjen.
Se farger!
Få det godt igjen.
Bli levende igjen.
Tenke:
Så deilig det er å være her!
Hver eneste morgen.
Takke for alt det som er bra om kvelden.
I alle fall for meg selv, og jeg er jo i  senit for meg når alt kommer til alt.
Så det er viktig at det stedet er et godt sted.
Et levende sted.
Et takknemlig sted.
Et sted der det mørke er lysår unna.
Et lysår, det er langt det.
Kanskje man kan forstå det først når man har vært til langt over hodet i mørket og kava seg ut i lyset.

Jeg har ofte hørt og lest noe i retningen av at alle tabuer er borte.
Det finnes ikke flere slike i det moderne samfunnet.
Ingenting er forbudt.
Alt er tillatt.
Er det virkeligheten?
Jeg tror ikke det.
Presisering:
Jeg er langt fra overbevist om at det er virkeligheten.
Det meste avhenger av perspektivet.
Øynene som ser, ørene som hører.
Paradigmene skifter som grunnen man står på.
Man ser det man ser, og hører det man hører.
Ingen kan være nøytral.
Ingen kan leve i vakum.

Depresjon er tabu, i alle fall for noen.
Vi vet at lidelsen er utbredt,
og at mange bedrøres av den i løpet av livet.
Direkte eller indirekte.
To sider av samme sak, ville kanskje teoretikeren si.
Teoretikeren sier så ja.
Praktikeren noe helt annet.
Den kjenner trykket best som har støvelen på.
Depresjonen og meg er noe ganske annet enn meg og depresjonen.
Når man er topp-politiker eller kjendis er det helt greit å være litt utbrent,
møte veggen, ha noen depresjoner eller bipolariteter, eller kanskje bare et aldri så lite godt gammeldags nervesammenbrudd.
Tro om noe ble glemt i iveren?

Fint som snus går det om man er offentlig (av rang).
Ikke noe tabuaktig ved det.
Bare å smøre på i Dagbladet eller VG eller Brennpunkt eller noe annet
En eller annen kanal tar gjerne i mot og lager et scoop for massene(og inntjeningen) av det hele.
Eliten blir på den måten "menneskeliggjort", og tabuene faller.
Sier man.
Hvem er egentlig "man"?
Hvem definerer egentlig agendaen?
Kan en hvem som helst kline seg til utover forsider eller i beste sendetider,
 og snakke om meg og depresjonen eller depresjonen og meg?
Gjør det samme susen, futten eller anerkjennelsen?

Er jeg på tusta eller villstrå?
Henger jeg ikke med, eller blir jeg hengt om jeg sier noe om denne psykiske lidelsen fra almuens ståsted?
Mer presist:
Fra en representant for almuens ståsted.
Jeg har lenge tenkt jeg vil skrive noe om depresjon.
Jeg har lenge tenkt jeg vil skrive noe godt og viktig om depresjon.
Nå når jeg er i gang blir jeg usikker på om jeg får det til.

Det er ikke så mange tabuer igjen her på berget.  
Ikke sånne helt åpenbare i alle fall.
Depresjon og ensomhet er to av dem.
Siden noen offentlige personer har stått fram og snakket om å møte veggen, utbrentheten og depresjonene sine kan det se ut som den lidelsen befinner seg i ei slags gråsone.
Ok, mulig jeg gjentar meg selv, men kjente behovet for å presisere.
Sånn på det viset at det er greit å gå ut med det med fanen løftet i media,
og særlig når du blir god igjen, og aller helst er en eller annen type kjendis (les: politiker).
Det synes mere usikkert om sykdommen er stuerein for den som er kroniker og anonym i verden.
De vanlige menneskene som utgjør tallene i statistikkene.
Vi som "belaster" NAV-systemet. Får uførepensjon på grunn av lidelsen.
Vi som ser fordømt friske ut selv om vi plages med slikt.
Depresjonen og meg-situasjonen.
Min opplevelse er at når man er alvorlig deprimert så finnes nesten bare det svarte, den negative tenkningen, stengslene og smerten.
Jeg-et er nesten vekk. Nederst på lista.
Først depresjonen, siden, hvis man er litt heldig meg.
Ofte er det sånn at når man omsider skjønner man er syk, så er tilstanden omtrent sånn.
En hører ikke stemmer, en tror ikke en er noen annen, en har ikke hallusinasjoner eller annet gøy.
En er bare rett og slett langt nede, og fortsetter gravinga nedover.
Det er ikke måte på hvor svart alt kan bli, og når en tror seg nådd til bunnen kan det alltids bli enda værre. For i stedet for å snu, ta tankene opp til vurdering.
Finne ut av sannhetsgehaltet i dem.
Skille mellom tanker og følelser.

Sa du?
 Det er jo bare å ta seg sammen, snu på flisa, ikke bli sittende der og sutre?
Var det det du sa?
Gid det hadde vært så enkelt når man er nedi der.
 Der hvor en tror at en  ikke kan vente seg annet så elendig menneske en er.
Ikke går det an å få sagt noe om det til andre heller der og da.
For hva skal man si, tenker man.
Hvem gidder høre?
Det skal jo være så lyst og lett og overfladisk livet, og det er jo bare å ta seg sammen...
Bortsett fra at man ikke klarer ta seg sammen.
Det eneste man klarer er å fortsette nedover.
Man skjemmes over å være seg selv, og i stedet for å være sin egen hjelper, si til seg selv at en faktisk er menneske med samme verdi som hvilken som helst annen kan en i stedet for finne på å føle seg fortjent til skammen. Depresjonen først og størst, sagt med andre ord.
Depresjon kan være som et usynlig teppe mellom en selv og de andre. Isolert. Avsondret. Ensom.
Uten hjelp er og blir depresjonens bilde av virkeligheten svart.
Ubarmhjertigheten fortsetter og fortsetter.
Jeg hørte en psykolog kalle depresjonen menneskefiendtlig og antihumanistisk, at den oppfører seg som propaganda.
Jo, jeg skjønner hva det ble siktet til.
Jeg tenkte, ja, akkurat sånn er den.
Heldigvis finnes det mye god hjelp å få.
Gjennom systematisk arbeid går det an å få bukt med det meste av selvplagingen,
energiløsheten og motivasjonsmangelen.
Det finnes til og med gode medisiner som hjelper om ikke all den andre jobbinga alene er nok.

Jo, det kan være svart, men det finnes likvevel ingen grunn til å gi seg.
Opp alle jordens deprimerte!

Synnøve Sætrum

Enhver sjel søker en annen...

Foto: Synnøve Sætrum

Morgenstund har gull i munn, eller var det er gull i grunn?
 Radioen virker, både kanalene med andakt og de uten.
Solstråler innimellom skyene. Heldigvis bare det, og ikke kjempesvermer av innsekter.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Hadde ikke vært noe særlig med de såkalte drapsbiene stupende mot skallen i det man forsøker redde sine Heavenly Blue fra den visse drukningsdøden utenfor. Det kunne alltids vært værre. Krig for eksempel, men nå skal man ikke ødelegge morgenstunden med den slags bistert tankegods.
Men: Nå har det snart regnet like mye som det snødde denne vinteren.
Det lover ikke godt for alle slags avlinger. En liten mellomting hadde vært fint.
Ok, det er de ting man ikke har kontroll over, eller makt til å forandre på.
Vet det, men undertegnede er da norsk, og følgelig opptatt av været. Sånn er det bare.
Om all nedbøren gir grunnlag for flere flyvende krabater seinere på sommeren vites ikke, men som sagt det holder så absolutt med pollen og annen "moro" i lufta.
Trodde blomsterstøv og annet(dog ikke de med vinger) skulle falle flatt til bakken sammen med regnet, men må ha tatt feil.
Nattehosten må ansees som bevis på det motsatte.
Eller snakker man mer om sommerinfluensa?
Litt svimmelhet kjennes også mellom harkinga, men feberen uteblir.
Noen andre som har snue med hoste lignende kols enda man er ikke-røyker hurra ...?
Enhver sjel søker en annen.
He he.

Måtte søndagen bli solfylt og snuefri!

Synnøve Sætrum


28 mai 2011

Litt om politikk og sånn...


Politikk er forunderlige saker. Det umuliges kunst kalles det av noen få. Kunst er vel  å overdrive en smule. Umulighetene kan diskuteres. Politikk er i alle fall merkverdige fenomener. Som handler om makt og penger, og hvor man har fokus og oppmerksomhet. Her oppi den rike delen av verden bestemmer de rikeste hva som er dagsorden. Pengene styrer alt i et visst økonomisk system. Politikerne hjelper til med legitimiteten for merkverdige handlinger så godt de kan. Handlinger som for den menige kan synes både søkte og ubegripelige. Umulige å forstå ut fra vanlig tenkning.
Ta for eksempel dette med monarkiet. Akkurat nå er det stille om det norske. De er ikke i vinden. Ligger lavt. Det går jo mot valg igjen må vite.
 Derimot har de rota det til der borti nabolandet.
Svenskeknugen har knuga både det ene og andre såpass tett til sitt bryst eller andre unevnelige steder at halvparten av søta bror definert som monarkister nå gir ham det glatte lag.
Eller snur ryggen til ham.  
Victoria overta sier de. Det skal til og med være på høy tid.
"Hoffnytt" på nettet sier i alle fall så. Ikke at det interesserer noe særlig, men slikt får man noen ganger såpass rett i snuten at man ikke kan unngå å legge merke til overskriftene her man sitter ved pc-en i anlendning regnværslørdagen 28. mai 2011... 
"Hoffnytt" selger og selger.
Grunnene er ubegripelige for en vanlig dødelig.
Men, man kan jo registrere det likevel. Så lenge man kan lese...
En annen sak er at det er forunderlig at man sjokkeres over de kongeliges utsvevende liv. Kan det skyldes historieløshet, eller en påfallende kollektiv trang til å stikke hodet i sanda? Opprinnelig hadde verbet "å kurtisere" betydningen "å være eller oppholde seg ved hoffet".
Tenk bare på han Solkongen, eller hans etterfølger og Madam P,  og hoffet som rullet rundt i det slottet der i Frankrike. Hva foregikk ikke både foran og bak skjermbrettene.
Nei, sjokkert blir man ikke.
Ingenting er jo egentlig forandret. De turer fram i kjent stil, og vanlige folk betaler skatter for kalasene. Sånn har det vært i mange århundrer.
Eller kanskje man blir bitte litt forundra over at noen i det hele tatt lar seg sjokkere over utagerende festing og annen moro.

Hvorvidt knugen av Sverige er ulykkelig av ønsket om snarlig abdisering,
 skal ikke Ytringsstedet si noe som helst om, selv om monarkiet ikke får noen høy stjerne herfra.
Men er han trist og lei av det hele kan et trøstens ord kan kanskje være at lykken kommer etter de 75, ifølge britiske forskere som beskjeftiger seg med denslags vitenskapelige undersøkelser.
Om mote er bygd på vitenskap er et åpent spørsmål, men at nakenhet selger også i 2011 er kommer vel neppe som ei bombe på de uskolerte...
Langt hår også...
Har vi sett det før?
Oppvisningene i den totale meningsløse som selger og selger og selger...
Det er politikk det også!


Det vi derimot ikke har sett på ei stund er palestinere som fritt passerer grensene til Egypt.
Det skjer igjen fra klokka ti formiddagen som gikk. Jammen på tide.
Det har virkelig skjedd noen endringer i Egypt later det til.
Måtte Israel komme etter, men det er vel å stile litt høyt.
Drit i den ene og ønsk i den andre... osv..
Tvangsannektering, folkemord og sånn er ord som av flere grunner straks renner den lesende i hu.Vakkert er det ikke, men det er det det er.

I Sør-Sudan er minst 40 000 mennesker drevet på flukt på grunn av urolighetene rundt og i Abyei, forårsaket av styrkene fra nord. Solheim sier situasjonen er svært alvorlig.
Så overskriftene skulle vært gigantiske.
Om Japan også, noen måneder etter tsunamien, men nei.
Det innrømmes jo nå at atomkatastrofen var et faktum allerede første døgnene.
Som om vi ikke skjønte det. Et eller annet er det med maktas forsøk på fordekthet i språket, som bare forteller det som ønskes holdt skjult lell.
Man kan se forsøk på unnamanøvreringer selv om de ikke navngis høyt.
Det er for mange tilsynelatenheter i verden til å kjøpe alt som presenteres uten spørsmål.
Og man skal som kjent stille spørsmål ved autoritetene, eller de såkalte.

Libya da, sånn til slutt...
 Stoltenberg er stolt over den norske innsatsen sa han på tv.
Der ble det også sagt at man offentliggjør hvilke mål Norge bomber flatt om dagene.
Jeg liker ikke diktatoren i Libya mer enn jeg gjorde for noen måneder siden. Men, jeg liker ikke krig heller. På vegne av de som er som meg. De vanlige, som har vanskelig for å beskytte seg når bombeflyene kommer. Kanskje upopulært å si det, men jeg tenker fortsatt på begynnelsen og det der med at vi(vi som gikk til krig...) skulle etablere en flyforbudssone for beskyttelse av sivile. Kan ikke for det, men det synes som om grunnlaget for den krigen forandrer seg gradvis. Nå handler det om å drepe Gaddafi. I alle fall i følge kommandørkaptein Ole Bøe-Hansen. Regjeringen sier det ikke forholder seg slik. Gaddafi er ikke et lovlig mål for bombingen sies det derfra.
 Vel, vel, vel. Dette kan man diskutere tapeten av veggene rundt.
Alt kan i prinsippet diskuteres. Det er ikke der det ligger.
Poenget er: Denne bombingen begynte jo med denne flyforbudssonen.
Når den er opprettet synes det søkt å gjøre noe annet enn å trekke de norske styrkene ut,
og det sporenstruksen. Avslutt krigen nå!

Synnøve Sætrum




Vi får nå se...

Flomvarsel neste?
Er det bedre en skogbrannfare?
Man må bare innrømme det siste ønskes akkurat nå.
Det som måtte være planta utenfor er i ferd med å råtne på røttene, eller fryse ihjel enkelte netter. Fint vær å sitte inne og pleie snuen, men man betakker seg vel egentlig for denslags hele våren. For det er nå det er så, ikke i april. Undertegnede ser med ett krysstallklart at Egeerhavet er stedet å være. Om det nå enn sies det regner Thessaloniki disse dagene også. Skulle visst vare til 10. juni sa kameraten.
"Vi får nå se", sa Fru Singlesen.

Synnøve Sætrum

27 mai 2011

Fru Singlesen, samhørigheten, lojaliteten og kjærligheten...



Noen hevder kjærligheten er reservert de tosomme.
Er sivilstatusen enslig får man nøye seg med å kikke på.
Misunne litt kanskje, eller i det minste føle seg som et halvt eller i det minste mye dårligere menneske. Fru Singlesen har hørt det sies mer enn en gang.
Særlig i festlige lag der parvenninnene skålende/skrålende skjeller ut mennene sine uten blygsel eller lojalitet. Ingenting er ment for de mørke krokene når enkelte er i det rette "festhumøret". Livsledsagerne får gjennomgå helt til de store høyder uti de små timer.
Fru Singlesen lurer på hvorfor de blir der,i tosomhetene sine, når de åpenbart irriterer seg så grenseløst over gubben (e). Kanskje hun er for gammeldags? At hun ikke henger med lenger. 
Hun har tenkt mer enn en gang på det der med lojalitet. 
Fru Singlesen har fortsatt ideer om samhørighet og lojalitet i tosomheten. 
Den du er tosom med er vel den viktigste i livet, eller misforstår hun helt?
 Hvordan kan man dele bad og seng med et menneske man sitter ute og snakker dritt om i halvfylla?
Fru Singlesen hadde en gang en elsker som mislikte fulle kvinner.
Hun forstår ham, men det er et annet tema.

Forsiktig har Fru Singlesen stilt spørmål når pardamene driver på, og fått servert til svar at hun ikke har greier på slikt, eller stemmerett singel som hun er. Ja, ja tenker hun da. Hersketeknikker er det også mange slag av! I dette tilfellet to sider av samme sak.
Men: Kjærligheten finnes i Fru Singlesens liv den. I kav og søkk, spann og bøtter.
 Tosomheten derimot kan diskuteres.
Fru Singlesen er et fritt-tenkende menneske...
Noen ganger tenker hun til og med at det er mang slags tosomhet, akkurat som kjærligheten.
Kjærligheten ja...
Fru singlesen har for eksempel familie, og til alt overmål en som er alt annet enn dysfunksjonell.
Det følger mye kjærlighet med en slik familie. Samhørighet og lojalitet også.
Dessuten har hun venner. Bestevenner. Både kvinner og menn.
Endog noen hun er svært takknemlig for at setter av plass til henne i livet.
Det er kjærlighet der også, og samhørighet og lojalitet.
Singel ja, men blir hun gammel alene? Nei!!!
Menneskene som er i livet, er faktisk i livet mens det går.Det er de man blir gammel sammen med tenker Fru Singlesen. Livet hender hver eneste dag. Kjærlighet hver eneste dag.
Mange sorter for den single middelaldrende kvinne.
Hvorfor nevne alderen i denne sammenhengen egentlig?
Kjærligeten er alltid vital, og ung og ny.
Om enn gammel er den likevel høyst levende.
Menneskene dør, men ideen om kjærligheten overlever og lever sin egen verden og liv helt uanfektet av gamle skinn og slitne knokler.
Dårlige hjerter og løpske celler gjør sitt for å slette den som elsker fra jordas skorpe.
Likevel:
Kjærligheten er.

Synnøve Sætrum

24 mai 2011

The times they are a-changin'


Hipp hipp hipp.
Gratulerer med anseelige 70 år .
Ikke hver dag en slik musikalsk storhet feires.
Forståsegpåerne sier man vil huske Bob Dylan (eller Robert Zimmermann) om femhundre år, etter at Beatles og andre "miniputter" for lengst er gått i glemmeboka. Spådomskunstene skal jeg ikke gi meg i kast med. Slikt får de drive med de som føler seg mer kompetente må vite. Pendlene kan svinge akkurat hvor de vil. Her kommer ikke ei glose til tolkning fra min munn.
 Man skal ha respekt for overtro og massemedienes makt.
Ikke det at Ytringsstedet er det mest leste på eteren, men falskneri vil undertegnede ha seg frabedt.
 Ingen tvil om at dagens bursdagsbarn kan ikles ordet gigant.
"Blowin in the wind" var mitt første møte artikulasjoner fra den kanten. Ikke på plate, men i sangboka på barne- og ungdomsskolen. Sistnevnte sted var læreren radikal og ga oss barna noe av det som foregikk i samtiden. Dylan foregikk, og det har han fortsatt med uavhengig av tidene som endrer seg.
Jeg er av dem som har forsonet meg med sangstemmen, og til og med synes han bare er blitt bedre med årene. Jeg hører rykter om at noen synes jo sangene hans er fantastiske bare han ikke synger sjøl.
 Nobody sings Dylan like Dylan, sier nå jeg, og jeg gir meg ikke!

Det bobler og koker på Island, men ingen grunn til bekymring sies det på radioen.
Alltid noe å være glad for for den som har litt fantasi. Her regner det utenfor, men ikke inne. Askeskyene legger seg ei over Kristiansand, og jeg kunne bevege meg dit dagens yoga fant sted.
Himmelen er lys regnet til tross. Det der betyr ingenting for meg. Litt snueaktig dag i kroppen,men det får så være. Man var heldig og fant et sted for dekkskifte uten kø.
Utsetter man i det lengste er tålmodighetstreningen over.
Ingen sinte piggdekkbefengte mennesker å se noe sted.

Harold Camping tar dessuten alltid feil. Han med dommedagsprofetiene vet dere.
Ikke at jeg noen gang har festet lit til denslags "spåmenn", men er glad for å være.
Å være eller ikke være... osv.. osv..
 Jordas undergang kom ikke 21.mai.
Nå jekker han seg ned og sier det bare er starten, og at det endelige Amargeddon forefinnes på jorda 21.oktober. Etter fem måneder med fryktelige tider. De er nå i gang, bare sånn at vi skal være oppmerksomme på det vi som ikke har skjønt det... Puh!
Alle har sitt, og noen mer enn andre.
Godt man slippe beve av skrekk på grunn av den noe tilårskomne amerikaneren eller hva han nå er.
Gammelmannsstivsinn, eller hva det nå heter, utarter nok på mer enn et vis... ;-)
Tidenes endringer er takk og takk ikke avhengige av de der.

Å bli gammel og stiv som deltidsarbeidende i det kongelige norske helsevesen ser det ut til man kan se lenge etter. Ifølge ny undersøkelse er man ute av dansen på grunn av en eller annen alvorlig sykdom i god tid før pensjonsalderen. Så sier rapporten som Fafo har utarbeidet for Fagforbundet, om man skal tro ABC-nyhetene. Tenker FRP på denslags når de foreslår 9 kroner timen, og "oljeturnuser" rundtomkring. Hva er nå egentlig en oljeturnus?
Markedstilpassning, er det det de mener?
Fritt fram for mer positive tolkninger, om de finnes.
Enkelte saker og ting endrer seg visst ikke med tidene.

Askeskyen nei.
Den er ikke i Kristiansand ennå, og det er ikke blitt værre enn i fjor selv om så er spådd av dem som har til oppgave og spre denslags spådommer gjennom massemedia.
Internett er et fint sted å skrike ulv.
 Særlig i utide.
Gladmeldingen er i dag at det ikke finnes beviser for at al-Quaida planlegger nye terrorangrep, og Vålerenga kirke får da heldigvis ikke problemer med prest etter Gelius.
Sju kvinner og seksten menn har meldt seg til tjeneste.
Betyr det at prestene kives om arbeidsplassene nå om dagen?
Og, hvorfor beholder man en utryddet virus på lager for å hindre at det kommer tilbake?
USA og Moskva melder dette. Finnes noe mindre tillitsvekkende?
Lady Gaga kanskje... oi oi... klar over jeg banner i noen millioners katedral, men det får våge seg.
Girl Power? Mulig det!
Feminisme, neeeeeeeeeeeeeeeeeeiiii!!!
Hun selger plater ved å gi fansen det flyktige de vil ha...
Snur kappa etter vinden.
Nesten som noen politiske partier jeg ikke skal nevne navnet på.
Jeg skulle ønske de tok seg en lang lang pause sammen med ladyen.
Noe heter dessverre ønsk i den ene og skit i den andre, og se...

På den andre siden.
Saker og ting har forandret seg før, og så lenge det er liv er det håp om at store ting kan hende flere ganger. Endringer er en fin ting, bare de er sånne jeg liker.
Skal noe til for å artikulere det bedre enn bursdagsbarnet:

"The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is
Rapidly fadin'.
And the first one now
Will later be last
For the times they are a-changin'
"

Synnøve Sætrum



23 mai 2011

De store ting...


Det blomstrer utenfor, og sola skinner på alt sammen enda.
Mikrolivet er godt å leve, selv for en kroniker.
Ikke skal jeg henges opp etter øyelokkene og tvinges til å blunke denne dagen heller.
Enda ingen forbrytelse å ha helse som gjør en til den en lever som.
Flotte greier det, så lenge ingen utvalg finner ut at hele gruppen skal mistenkeliggjøres enda mer.
Det holder med halveringen av det beløpet. Stoltenberg utviser en merkelig såkalt sosialdemokratisk tankegan. Handler det egentlig om at han forsøker tilfredstille FRP og H og sånn... Eller er det noe med stemmesankningen i forestående valg? Noe skurrer og skurrer og skurrer. Det blir ikke tyst.
Men, det spørs om ikke alt for mange holder tyst om det som hender i den norske politikken om dagene. Å slutte det er uansett snublende nært.

Mini-alarm!
Mini-alarm!
Putt putt putt... kanskje kommer asken hit til Kjevik nå i kveld.
De som skal til Spania blir kanskje askefaste.
Trasig for dem ja.., men kanskje kommer'n ikke, alle oppslag til tross... 
Et trøstens ord kan være at fotballstreiken er over og heia Start gult og svart..., trener normalt i dag. Det er liksom grenser for hva en sørlending kan makte av elendighet.
Hvilke landslagsess Drillo har i ermet opptar VG, meg bryr det midt på ryggen akkurat nå.
Kunne ikke falle meg inn å følge utviklingen direkte på nett, om enn det tilbyes aldri så mye.
Høres kanskje ut som en fotball-Judas jeg, men det kan jeg leve meget godt med.
Kanskje skulle jeg gjort sydenkuppet de reklamerer med, men i år er det noe spesielt med våren hjemme. Den er nok rett og slett. Intet over, intet ved siden.
Det frister mer å rømme landet når snømassene igjen tvinger det hele i kne.
Monsteroverskriftene i stil ala fjorårets aprildager glimrer heldigvis med sitt fravær, for den har de blodslurpende dødelige kjempeflottene på Sørlandet fått for lenge siden denne våren.
Enig med direktøren for den der helse hva det nå var når han undrer seg over at det finnes levende vesener her i landsdelen i det hele tatt. Vi skulle vært spist levende eller ligget strake alle sammen.
Nå skal man ikke tulle med alvorlige sykdommer som borelia eller hjernebetennelse. Jeg vet det, og jeg vet at det sitter og ligger meget syke folk rundtomkring på grunn av det der skadedyret.
Dog er det liksom noe med dimensjonene på overskriftene. Undertegnede er dessuten ei av dem som vaksinerte seg mot influensaen i fjor. Og selv om man snakker om for mange innkjøpte vaksiner som en av de største helseskandalene og så videre var jeg den gangen glad for vaksinen.
Muligheten til beskyttelse mot noe vi ikke visste hva var.
 Kronikere tviler jeg på peker nese til de som ikke vaksinerte seg. Kronikerne utgjør den delen av befolkningen som nå gjør oss immune mot det der.
Jens-Ulltveit Moe mener ikke-vestlig innvandring uthuler velferdsstaten og støtter Brochmannutvalgets forslag om å avvikle kontantstøtten til disse.
Hva sier det egentlig?

Kanskje man heller skulle spandert noen skikkelig feite overskrifter om oppdagelsen av til nå ukjente planeter. Store greier med tanke på forståelsen for hvordan planetsystemer dannes og utvikler seg. Disse er ikke funnet tidligere fordi de ikke kretser rundt noen stjerner, men bare er slynget ut av sine solsystemer da de ble dannet. De store ting. De gigantisk store nesten ubegripelige ting slikt...
Noe å fintenke og fundere på når man vil ha et avbrekk fra alt det andre.
Overgrep er overgrep, vold er vold, krig er krig. Ikke sant?
Av og til er det godt å fokusere på noe annet.
Men, dra til disse nye planetene kan man ikke.
Der er etter sigende - 260/270 grader.
Brrrr brrrr, det er iskaldt det.
Likevel: De greiene der fasinerer, så det hører jeg gjerne mer om.
Mye mer.
De store ting. De store ting.

Ha nok en flott vårdag!


Synnøve Sætrum





22 mai 2011

Fru Singlesen og alderen og livet...


"Jo, jeg er jo redd for å bli gammel alene", sier venninnen til Fru Singlesen.
Det er alltid noe i den retninga hver gang det blir snakk om mislykka møter med menn fra eteren,
eller forfall, eller reiser ut i den store verden. Med eller uten mannlig følge.
"Jeg vil ikke reise alene", sier den andre venninna. "Jeg tåler det rett og slett ikke, den sårbarheten ved å opptre rundtomkring alene er fanen jeg kler dårligst å bære. Det er mye værre enn å sitte alene hjemme og se "Ungkarskvinnen" 4, 5 og 6. Seriøst", avslutter hun alltid...
Fru Singlesen tror henne, hun ser alltid inderlig trist og desperat ut mens ordene faller.
Nesten så det knyter seg i magen når man betrakter det hele. Sånn i undringens navn i alle fall. Fru Singlesen tenker en del på det der med å bli gammel alene. Hva er gammel egentlig? Et sted langt framme i abstraksjonen virker det som. Skurr skurr, tenker hun. Man blir jo eldre hver eneste dag i livet. Singel, ugift, tosomt gift, tresomt eller hva som helst. Det går ut på et fett, men er det noe å være redd for? Fru Singlesen kan ikke kjenne angsten noe sted. Eneste hun kjenner, når hun kjenner ordentlig etter er at hun er. Er man mindre når man "bare" er en? Er kvinner med menn, mer enn kvinner uten menn. Eller menn med kvinner, mer enn menn uten kvinner for den saks skyld?
Kan man være mer enn den man er enten man er kvinne eller mann? Forsvinner den eksistensielle ensomheten i tosomheten, er det sånn det er? Fru Singlesen har mange tanker å grunne over, og mange singeldager å leve. Blir man singlere når man blir gammel, eller er ute på reise alene?
"Men savner du ikke et annet menneske da", spør venninnen?
"Jo, det er klart jeg gjør det innimellom. Oppegående og fungerede som jeg fortsatt er", svarer fru S.
"På den andre siden kan jeg ikke sette livet på vent til det dukker opp en partner.
Sett at det ikke skjer, og så våkner jeg opp en vakker morgenstund som olding og tenker:
Hva var det som skjedde?
Sørgelig ville det være om svaret ble:
Livet var det som skjedde, og nå er jeg et utgammelt skinn. Penalet neste..."
Sånt tenker og sier Fru Singlesen vel vitende om at singellivet til tider kan være ei utfordring, men hun vet også at menneskenes dager, liv og utfordringer trolig er like mangeslungne som det er mennesker. Uoverkommelig å sette seg inn i for et vanlig dødelig et i alle fall.
Men, man kan velge å se et ansikt med lupe,
eller danne seg overblikksbildet av ti, singel eller ikke singel. 
Fritt fram, det handler om hvor man velger fokus i livet, tenker fru Singlesen.
Som ikke er redd for å bli gammel alene så lenge hun har seg selv.

Synnøve Sætrum

Hvorfor ser man ikke før det er for seint?


Nei, her kommer det ingen utgreiing og ulveskriking om at luftrommet over Island igjen er stengt.
Ikke blir det noe gnåling om hva som kommer til å skje nedover i Europa. Her kjennes ingen frykt for askeskyer, eller andre skyer. Det ser ut som det blir regn denne dagen, og det har naturen rundtomkring her veldig godt av. Gikk mange timer i skogen i går, og bakken er enda rimelig tørr noen regndager til tross. Skogsstjerner og liljekonvall i blomst. De trenger mer vann de også.
Vann på mølla får derimot ikke vulkanutbruddene rundtomkring. Island eller ikke Island.
Her har man fjoråret friskt i minne. Ei askeskyskriking uten sidestykke.
Håper det sådanne ikke kommer nå.
 Jeg skal ikke stille noe spørsmål om saken, enda mindre svare.
Det som skjer det skjer, her kan ingen si noe mer. Ikke sant?

Fortsatt kriges det alle veger.
Mangemillionene sulter ihjel. Nei, jeg sa ikke mangemillionærene! De er feitere enn noen gang, og fortsetter å karre til seg. Om de står til albuene i blod ser ikke ut til å affisere. Det har det forresten aldri gjort. Et lite dykk i fattigdommens historie forteller mer enn nok.
 Ufattelige mengder mennesker får sprengt av seg armer og bein i møte med landminer. Hver eneste dag. Massene dør av AIDS og andre forferdelige sykdommer. Kvinner blir lemlestet på alle vis. Om de ikke får kuttet vitale lemmer rett av blir både de og barn solg som sexslaver til store feite rikinger.
Pornoindustrien gasser seg i verdens fattigdom, og der meldes ingen snarlig slutt på denne industrien. Var det den tredje største i verdensøkonomien? Eller har den falt?
Tror ikke det, men men...
Det er i alle fall ingen grunn til å se med liberale øyne på pornografiindustrien.
Den blir bare verre og verre, og jo:
Den er kvinnediskriminerende!
Intet nytt under solen det, men det blir nevnt så lite nå om dagen.
Akkurat som våpenindustrien og kapitalismen som sådan bare hardner grepet.
Trygdesystemene plukkes i filler der man har det, fordi spekulantene skal berge stumpene etter "kjøpefestene" av gigantiske slag i tiåret som gikk.
Kikk til Hellas, kikk til Spania. Kikk til Norge.
Her holder man faktisk på å skjære uføretrygdene ned...
Blir fortsettelsen å sette de syke og gamle ut i skogen for å dø?
Her er politiske partier som forfekter et menneskesyn som får undertegnede til å grøsse.
Det er alltid de som i utgangspunktet er fattige som må betale.
Høyrekreftene har alltid ment det var en god deal.
Ikke et ord om rått parti...

Korrupsjon. Korrupsjon. Korrupsjon.
Spania, Hellas, Portugal, Mexico, USA, Danmark, Norge, Sverige, Canada, Frankrike, Storbritannia, Ungarn, Hviterussland, Ukraina..osv.osv.
Ordet brukes stadig vekk om et eller annet menneske,
eller et eller annet forhold som ikke er oppe i dagens lys.
Intet unntak, bare et spørsmål om grader alle steder.
Gutteklubbene kjekk og grei roter rundt med sitt i maktens usynlige korridorer.
Hvorfor ser man ikke før det er for seint?
Hvordan er det mulig at det vanlige mennesket bare lar seg bedra og bedra og bedra?

Synnøve Sætrum

Fru Singlesen, Dominigue Strauss-Kahn og sølibatets gleder....


God måren god måren her er vi igjen..., nynner Fru Singlesen.
Humøret er upåklagelig enten Dominique Strauss-Kahn er sluppet fri mot kausjon eller ikke.
Vel er det slik at myten tillegger slike som henne en selvsagt desperasjon etter...ja.
Den som kan tenke forstår, eller var det får stå. . .?
Fritt valg på øverste hylle.
Tenk selv.
På vegne av kvinner i hans veg håper Fru Singlesen at han ikke kan opptre i fri dressur. Fru Singlesen har fantasi nok til å se ham for seg løpende rundt med hevet sabel i tide og utide.
Helst det siste kan det virke som, om det som sies og skrives i alle verdens medier er sant da...
Alle fortjener en rettferdig rettsak enten de heter Dominique Strauss-Kahn eller Jørgen Hattemaker, det er ikke det.
Fru Singlesen er helt på linje hva denslags tankegang avstedkommer i realitetenes verden.
Når hun tenker etter er det bra han ble fanget i USA, for der kan det virkelig se ut som om loven er lik for alle.
I alle fall hva fengslinger og pågripelser angår...
 En lykke å slippe denslags tenker hun.
Være så styrt av en kroppsdel at hun skulle vært fullstendig underlagt dens ønske om bruk i utide og utide og utide. Kvinner som Fru Singlesen legger "det" bare vekk i lange perioder. Skifter fokus og lever det livet som leves skal. Sex er ikke alt her på jorda. Nei, det er ikke det.
 Fru Singlesen sier rett som det er:  
Heller være "et gammelt skinn" enn en gammel bukk. 
Fru Singlesen eller hennes like lengter såvisst ikke etter å ta en gammel gra-peis i favn. Gråsprengte tilårskomne latinere med stålulla stikkende opp både foran og bak er i meste laget.
Fru Singlesen dyrker tross alt sølibatets gleder med megen tilfredstillelse og intensitet.

Synnøve Sætrum

19 mai 2011

God morgen og aviser...


Denkpartner av Hans-Jörg Limbach, 1980

Utenfor skinner sola på den regntunge, nesten avblomstrede spireaen. Duften har vært nydelig så lenge den varte.
Men, kanskje min kaprifolium overtar etter hvert, og duftliljene. Mye å glede seg til på denne tida. 
Det er vår, og vårregn må til.
Godt for alle de grønn vekstene.
Skogen er fantastisk farget i alle tenkelige grønne nyanser.
Det knopper seg til blomstring på noen av jordbærplantene.
Fuglene kvittrer på dialekter jeg ikke begriper, men likevel høres d kjente ut.
Maskinen har heldigvis ikke vært infisert av datavirus.
Ingen grunn til storangrep her.
Så ordene når akkurat der de skal nå om enn så lenge.
God morgen Norge,good morning USA, god morgen Danmark,
kalimera Hellas,joh-eun achim(좋은 아침) Sør-korea, good morning Canada, guten morgen Tyskland, good morning Nederland, jó reggelt Ungarn
og dobroe utro (доброе утро) Russland.
Hvorvidt det er gode eller dårlige morgener rundtomkring aner jeg lite eller ingenting om.
Ønsket er likevel sendt ut i internett-galaksen. 
Bloggger.com forteller meg at det er i overfor nevnte rekkefølge leserne av Ytringsstedet befinner seg.
Blogging til flere verdensdeler sagt med andre ord.
Ordene undertegnede fører til tastaturet flyr langt utover geografien skriveren har sett.
Det er jo litt fasinerende for en bloggforfatter.
Hvorfor internett er sånn vet jeg ikke helt.
Er det noen andre som har forstått det jeg ikke forstår?
Skjønte en bitte bitte bitte liten flik av det gedigne i denne teknologien da jeg kunne kommunisere direkte med kjente og kjære på andre siden av kloden.
Nesten som om de var her når man setter seg ned med Skype og sånn...

Tilbake til berget og vårdagen.
Undertegnede er våken, og har det utmerket.
Kaffen smaker like så, og egentlig skulle man kanskje gitt blaffen i lesingen av nettavisene.
Bare lukket seg inn i sin lille lykksalige bobble.
Nyte sinnsroen, nytrukket kaffe
og nitimen så lenge det varer.
Blitt her, og ikke gjort noen fortred.
Romantikken gjør meg ikke sjuk.
Ikke Haba Haba heller, for den slipper jeg heldigvis å høre.
Jeg kunne bare blitt en dag eldre i kokongen. Leve her og nå.
Fint som snus og gode greier, om du skjønner hva jeg mener...

Men: Kari Jaquesson ber om unnskyldning for et eller annet jeg faktisk ikke greier finne snev av interesse for. De må nå bare holde på med hva det nå er de holder på med. Får da være grenser for hva tiden skal brukes til.
Eller er det ikke, er det det som er problemet? 
 Obama gir 2 milliarder dollar til Egypt står det i en litt mindre notis under bildet av kjendisdama.
Dagbladets nettavis har denne prioriteringen.
Man kan jo filosofere omkring akkurat det. Filosofi kommer jo som kjent fra greske φιλοσοφία, som vil si "å være venn av visdom" eller "å ha kjærlighet til visdom".
Kan man hente visdom ut av internettavisene, egentlig?
Enda er det ikke forbudt å filosofere.
 Fritt fram!
Fritt fram!

Dominique Strauss-Kahn trekker seg som IMF-leder, og det er vel strengt tatt heller ingen bombe.
Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg det tragi-komiske ved situasjonen. Nå skal man ikke dømme noen på forhånd. Også han har rett til å få prøvd saken. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg ser for meg pengefondsjeiken løpende rundt i hotellværelser med alt annet enn pengesedlene i været...

 I følge Verdens Gang uttrykker mannen bunnløs sorg over å være tvunget til avgangen.
Komplottutsatt som han sier seg å være.
Hva den franske finansministeren føler der hun seiler opp som en av de, "heite" kandidatene til å overta er uvisst,
men et er sikkert:
Hun slipper hoppe etter Virkola!
Klassekampen fastslår at vinylen fortsatt er eldst.
Ikke noen bombe det heller.
Hva som er samfunnskritisk i akkurat det vites ikke. Aftenposten refererer OECD som vil ha dyrere diesel og flere bomringer. Fra den kanten meldes det også om frykt for "smell" i boligmarkedet. Hvem det smeller for egentlig, om det smeller meldes det heller lite om. Undertegnede har en mistanke om at det som vanlig blir for dem som sitter hardest i det. Noen må alltid betale for de rikes fest.
Akkurat det forandrer seg ikke nevneverdig.
Hvem Tørum bør velge mot Rosenborg er Fædrelandsvennen's prioriterte sak.
De nære ting. Heia Start, gult og svart....
Hm..noen av oss bryr oss midt på ryggen.
Om det der var hovedoppslaget i dagens papirutgave vites ikke siden jeg har sagt opp abonnementet, men det later til at agurknytt-tidene nærmer seg.
Litt tidlig kanskje, men sommerhalvåret kom jo tidlig på disse breddegrader. Så da så. Ikke sant?

Nei, sier jeg. Farvel til avisene og ut i sola.
Ha en nydelig dag.


Synnøve Sætrum

11 mai 2011

Kalimera/ ΚΑΛΗΜΕΡΑ Ipomoea Tricolor...

Ipomoea Tricolor.. Foto: Synnøve Sætrum

Kalimera Ipomoea tricolor (Heavenly Blue) lyder morgenhilsenen her må vite.
Det sier seg jo selv i disse fantastiske vårtider.
Både til himmelen som lyser utenfor, og til frøene som spirer i vinduskarmen. 
Frø fra Grekenland. Kommer man ikke til kilden, får kilden komme hit. 
De spirer som bare det. Strekker sommerfuglbladene mot lyset. 
Viktig å bruke språk som blir gjenkjent med andre ord. Få dem til å føle seg varme og hjemme. 
Her blir ingen utplanting i norske omgivelser før de kommer seg litt mer. 
Ellers kan det jo fort bli stress, og er de like sårbare for det som undertegnede er vegen til å henge med bladene kort. Stulle og stelle blir saken her. Skape trivsel inne og ute.
 Ikke skal jeg fortelle dem om hvordan det gikk med Melodi Grand Prix.
Stella er ute, og jeg så det ikke en gang. 
Alle sannheter skal man jo ikke eksponere "de søte små for".
Behøver jo ikke fortelle mine Heavenly-blue-barn hva jeg egentlig syntes om låta, og at jeg ikke er så overrasket over at Europa syntes som meg.
Det er lov å være blid, og det er hun syngedama, så det er ikke der det ligger. 
Men musikk skal treffe mellomgulvet liksom.
Haba Haba var bomskudd hva meg angår, så da så. Men småspirene får ikke vite noe om det.
 Her får de nemlig Garbareks "Officum" sammen med morgensolstrålene.
 Ingen utplanting før nattetempen kommer seg litt mer.
For denne som gikk var det kaldt. Våknet opp til ishus.
Hadde glemt å lukke dørene, og soveromsvinduet stod oppe.
Vel, det er i ferd med å forandre seg nå.
13.7 i skyggen utenfor. Skal sette meg i solveggen når morgendisen er borte.
Det blir en deilig dag for meg og mine "Heavenly blue"...

Synnøve Sætrum

09 mai 2011

Barak Obama og Osama Bin Laden



Her skal ikke blogges om navnerot mellom den amerikanske presidenten og superterroristen. Slikt har mange nok gjort fra før av etter Bin Ladens død. Her er intet nytt å melde i så henseende.
Den som stiller spørsmål ved at Osama Bin Laden fikk som fortjent bør få undersøkt hodet, sier Barak Obama. Man kan skjønne synspunktet. Mannen stod bak massemord av amerikanere. Hevnlysten er antakelig sterk i det amerikanske folket. 11.september 2001 virket rystende i USA, samt i hele den vestlige verden. Derom ingen tvil. Undertegnede husker for eksempel nøyaktig hvor hun var, og hva hun gjorde da hun så bildene av styrtende fly i Twin Towers første gang. Det er faktisk ikke så mye annet som huskes like sterkt fra det året. Helt forferdelige bilder var det, og stemningen var dyster i lang tid når stopolitikken ble diskutert. Undertegnede jobbet på en videregående skole på Helgelandskysten, og der gjennomførte vi markeringer til minne om uskyldige drepte medmennesker i terroraksjonene. 
Det kom rundskriv om håndteringen av eventuelt hvitt pulver i posten også.
Mangt og meget hendte i kjølvannet av terroranslaget.

Barak Obama kan velge hva han vil si. Det han sier påvirker det vi som hører tenker. Den amerikanske presidentens inflytelse er sterk.Likevel er det litt rart å høre disse "wanted dead or alive" som kommer fra den amerikanske makta.Eller rettere sagt fra den kanten. Bush var såpass "harry" og "cowboy" at man på sett og vis kunne vente seg denslags språkbruk. Det er noe annet med Obama. Man venter seg på et vis mer vidsyn og dybde når han uttaler seg. Litt "Change", på et vis. Eller var det bare valgflesk nok en gang?
For å henrette forbrytere uten dom er... ja: Slikt er da vitterlig å sette til side demokratisk tankegang.
Den der som handler om at ethvert individ har rett til å få prøvd saken sin for en domstol.
Er det unntak for terrorister?
Eller sagt på en annen måte: Bør det være unntak for terrorister?

Synnøve Sætrum

08 mai 2011

Den evige hedonisme( gresk..ἡδονή=hedon)...




Den evige hedonisme har tungt for å slippe taket i den som har fått smak på slikt.
Her skal det nytes, når bare temperaturen stiger igjen.
Det sier i alle fall meterologene, og ABC-nyhetene.
Hvor mye skal de stige?
Her i solkroken min er det allerede som å være på ei vårlig gresk øy i morgentimene...
Enkel som jeg er håper jeg de har rett.
La det bli sommer tidlig på våren.
Jeg varmer meg på kaffekruset. Klokka er 08:55 sommertid.
Resolutt skyfler jeg unna den lille tanken som sier:
"Det er normalt med 12 grader og skyer i begynnelsen av mai. Vi bor jo i Norge".
Ørene vil ikke høre det der. I skyggen her er det allerede 14.4, og klokka er egentlig bare 07:56...
Jeg er jo hjemme denne våren, og vil det skal være like varmt som på Symi eller Rhodos eller Lesbos eller Mykonos. Et øyeblikk visualiserer jeg ei lengre vandring i Mykonos by.
Kjenner meltemien om kroppen i Lille Venezia.
Beundrer vindmøllene, og den kritthvite kirka mot det asurblå havet...

Når jeg drømmer får jeg nesten ønskene innfridd.
Tankens kraft er kraft.
Likevel:
Jeg "våkner" igjen og er hjemme.
Har lest "de store nyhetene" på Startsiden.no.
Ikke et ord om den greske krisen som fortsatt er høyst aktiv.
Derimot: Fulle dansker tisser i midtgangen på flyet til Kypros, mens det nødlander.
Eller var det før?
Samme det egentlig, men flatterende nordisk reklame er det ikke.
Det ligner jo faktisk grisen.

Dessuten er man(ABC-nyhetene) begynt å skrive om etnisk og ikke etninske nordmenn med tanke på hvem som får sommerjobbene. Er ikke alle norske statsborgere norske?
Eller legges det opp til etterfølgere av en karakter vi som har lest historie har sett før...?
Det ble skutt på Kongsberg i natt, men ingen ble drept.
I Syria forholder det seg helt annerledes.
Der er mange drept siden opptøyene startet i mars.
Hvorfor hører vi så lite om akkurat det?
Hva er det Syria mangler som Libya har...?
Jeg bare undrer...
Tenker litt på det svarte gullet,
men innser jeg ikke har nok kunnskaper om landet(det får jeg se og skaffe meg snart).
Sukk...

Tilbake til dagdrømmeriene. Det var jo den evige hedonismen jeg skulle skrive om. I betydningen nytelse som høyeste gode, forutsetningen for lykke og "det gode liv". Ikke nytelsessyke må vite. Jeg tenker ikke på det materielle perspektivet, hvor det å karre til seg betraktes som nytelse.
Eller den der totalt egoistiske greia, som det ser ut til å finnes mye av særlig innenfor det seksuelle området.
Bare jeg får mitt så skiter jeg i deg ...
Viktig å skille klinten fra hveten i denne sammenhengen.
Eller omvendt.
Sukk og atter sukk.


Grekofilien plager meg ikke, men den er der som en visshet under alt det andre.
Selv om mine to tomatplanter frøs ihjel her om natta.
Kanskje like greit. Det er jo så mye styr med de tomatene.
Så jeg husker absolutt at jeg egentlig befinner meg på en helt annen breddegrad enn Dodekaneserne.
Slikt ville ikke skjedd i ei verandakasse ved Egeerhavet.
 Her for leden var det bare 1 grad, og jeg er kommet i skade for å gjødsle jorbærplantene mine.
Så da er det bare farvel til drømmene om hjemmeplukkede norske jordbær (med sol i) til frokost.
Vel, vel. Skal man nyte så får man yte, sier noen. Her nyt(t)er det i alle fall ikke med gjødsel.
Så jeg får ta en sving innom et gartneri eller noe og finne noen nye planter.
Her er nok av steder til nye jordbærbed.
Lurer litt på grønn hekk for å stenge ute naboen også.
Det hadde vært velbehag det.
Samtidig husker jeg  foreningen for thujaens evige utryddelse eller noe sånt.
Nei, det mangler ikke på engasjement her i røysa.

8. mai 2011 (...frigjøringsdagen/fredsdagen.. men Norge er jo i krig..ai...den ble kinkig den der....) viser gradestokken akkurat 16.7 i skyggen.
Det er mer enn nok for det gode liv.
Den evige hedonist får tusle ut og nyte søndags morgenen med jord på hendene.
Lage blomsterbed og plante nye dagdrømmer.
For en lykke, for en lykke!

Synnøve Sætrum

02 mai 2011

Osama Bin Laden

Treet i blomst april 11  Foto: Synnøve Sætrum

Nyhetskanalene på nettet flommer over om at Osama Bin Laden er død. USA feirer, og selveste Obama holder tale som bekrefter at USA har tatt livet av ham. 
Presidenten forsikrer den muslimske verden om at den kroppen blir behandlet etter reglene islamsk tradisjon krever.
Osama Bin Laden er altså død.
I følge det jeg leser av nytheter, om de er sanne, så er jubelen  brutt løs mer enn et sted på kloden.

Da jeg registrerte nyheten for en liten time siden må jeg ærlig talt si jeg ikke kjente det noe sted.
Ingen ting.
Nada.
Skal man måtte føle noe i denne sammenhengen?
Jeg tenkte det. 
Er det slik?
Selv om jeg er sterkt mot terror og krig og all slags vold føler jeg likevel ingen trang til å kaste på meg skoene, finne fram sjalene og løpe rundt og vifte med dem foran her på parkeringsplassen. Gi meg festbrølingen i vold liksom...

Jubelen sitter løst i amerikas gater ser jeg. 
Det kan til og med tenkes at muslimer rundtomkring jubler, i alle fall de muslimene som også er blitt direkte rammet av terror 11. september, eller krigen som har rast i årene etterpå mot terror. Noen hevder at tørsten etter hevn er grunnlaget for feiringen.
At det der med "øye for øye, tann for tann" fortsatt er sterkt til stede i menneskenes psyke når urettferdigheter inntreffer. 
Det er forståelig sett fra den synsvinkelen. 
Men, for meg er det et stor men her: 
Når man dreper for å hevne drap gjør ingen levende igjen.
Døden er definitiv. Uopprettelig.
Når noen dør er det for seint.
Noen kaller dette rettferdighet, jeg kaller det meningsløst.
Øye for øye, tann for tann-tankegangen altså.
Mulig jeg er naiv, men jeg tror det er sånn at de fleste mennesker ønsker fred og ro. Rolig lykke og tilfredshet.
Liv levd sammen med sine nærmeste, og det de ellers holder på med. Ha et lykkelig helt vanlig liv.
Lykken er for de fleste livsdagen.
Hverdagslivet.
Undertegnede legger også merke til at spekulasjonene rundt konsekvensene av denne døden også er i gang.
Her skal jeg ikke spekulere rundt noe som helst.
Ikke noen andre steder heller for den saks skyld.
Det har jeg ikke kunnskaper nok til, og takk for det.
Og om jeg hadde hatt det, er det uinteressant slik jeg ser det.
Et eller annet stritter 100% i mot å feire et menneskes død.
Enten det heter Bin Laden eller Ola Normann.
Osama Bin Landen står bak mange menneskers død, og det er ille. Veldig ille for alle dem som direkte eller indirekte er rammet. Det har jeg empati nok til å begripe. Sakens kjerne handler ikke om mangel på medfølelse med alle som har lidd tap.
Men, jeg greier ikke hoppe opp og ned over hans bortgang likevel.Det synes noe umenneselig og uverdig rett og slett.
All ekstremisme er ille.
All terror og krig også.
Hvor mange uskyldige liv som har gått tapt i jakten på denne mannen får vi vel aldri vite, men mange er det.
Jeg kan ikke for det, men jeg tenker på "operasjonene" hvor Norge er med. Afghanistan, Libya...etc.etc.
Vi får jo stadig meldiger om at uskyldige sivile dør på grunn av krigshandlinger for den gode sak.
Det skurrer.
Det regnestykket går bare ikke opp.
Ikke i det hele tatt.

Så jeg får bare fortsette med hverdagen jeg er så glad i i stedet.
Jeg spiser sein frokost.
Salami med agurk og lettmajones på skiva.
Kaffen smaker godt, og jeg har tenkt meg mer enn en kopp før jeg finner fram joggesko og staver og gir meg til skogs. Nye medisiner i kroppen skal i teorien gi drahjelp i forhold til bukfettet.
Det fettet som er det værste for diabetikeren.
I dette tilfellet denne..
Hun har fått en del å tenke på denne morgenen, og det fine ved å gå er at tankene klarner litt. Dessuten skinner sola og skogen har tatt den grønne kåpa på.
Livet lever så til de grader utenfor døra, og det vil jeg feire på mitt stille vis...

Synnøve Sætrum