Foto: Synnøve Sætrum
Til Mamma
Noen mennesker er nærere enn andre.
Vi tenker på hverandre ofte, i alt og i det eneste.
Det hender jeg kan sitte og tenke på en eller flere av "mine" dyrebare.
Gripe etter telefonen for å ta en prat, kobler meg på Skype, sender en sms eller en epost, et brev eller et postkort. I samme nu tar den andre kontakt. Får ringt før meg, sendt sms før meg, eller i det jeg har sendt eposten ligger det en fra samme menneske i innboksen. Også i disse digitale tider hender det jeg finner noe håndskrevet i postkassa mi som fortsatt henger på veggen utenfor. Alt bekrefter at vi holder hverandre i tankene og hjertet. Telepati vet jeg ikke om finnes, ikke kan jeg bortforklare det helt heller. Av og til kan man lure litt. Undertegnede er ikke allvitende. Ikke er det så lenge siden kjetterbålene stadig og grusomt slukte mennesker som hevdet det tiden ikke ville vite av.
I dag vet vi for eksempel at jorda er rund. Det er udiskutabelt. Men, vi vet, for eksempel ikke, om klimaendringene er menneskeskapte eller natulige. De lærde er lærde, og de strides. Enhver står fritt til å holde det ene eller andre standpunktet for minst eller mest sannsynlig, eller forkaste begge og finne på noe annet. Poenget er dog at vi ikke vet. Det er mange svar vi menneskene ikke har. Kanskje vi ikke har bruk for dem i det hele tatt. Endog til kan det hende vi stiller de riv ruskende gale spørsmålene. Sofistene i det gamle grekenland mente menneskene hadde alle svar i seg, bare seg forutsatt at spørsmålene ble riktig stilt... Det er lenge siden den tiden...
Ikke fullt så lenge siden er det jeg lærte at det aldri kom til å bli noen personlig datamaskin.
Det ville alltid ta alt for stor plass. Basta!
Telefonsamtaler med både lyd og bilde var ren fiksjon.
Ikke fullt så lenge siden er det jeg lærte at det aldri kom til å bli noen personlig datamaskin.
Det ville alltid ta alt for stor plass. Basta!
Telefonsamtaler med både lyd og bilde var ren fiksjon.
Det som er sikkert er at man kan ha andre mennesker i tankene så lenge man har evnene til å tenke. Bevisst eller underbevisst. Jeg "kommuniserer" da vitterlig tilsynelatende helt levende med mennesker som har vært døde i mange tiår i drømme. Opplevelsen kan være realistisk. Andre ganger tenker jeg: Du drømmer Synnøve, for så i neste nu (mens jeg sover) komme til at jeg forholder meg til virkeligheten. Bevissthet om stemninger, farger, symboler, lyder, samtaler og tid er der.
Noen hevder at kommer mennesker en er skilt fra i tid og rom til drømmen er det fordi vedkommende savner deg. Rene skjære svada sier noen. Telepati, sier en annen.
Virksom om en sovende eller våken, levende eller død.
Uansett kan vi være nære hverandre i tanken.
Telepatisk?
Kanskje?
Telepatisk?
Kanskje?
Andre ganger tenker jeg om det:
Ikke fa..derullanlei !
Ikke fa..derullanlei !
Man kan være på hver sin planet selv om en ligger så tett sammen som bare to mennesker kan.
Det ytterste i det innerste, og likevel to ulike galakser.
Leve i den ultimate ensomheten.
Tove Ditlevsen beskrev det i debutromanen "De gjorde et barn fortred" (1941):
"Tankeoverføring er løgn. Noe slikt finnes ikke. To mennesker kan stå overfor hverandre, helt nær hverandre, og den enes hjerte kan hamre i det betrengte brystet og hans tanker skrike ut over de stumme leppene så luften dirrer av toner, mens den andre går likegyldig bort. Den enes liv kan være knust og endret på mindre enn et sekund, mens den andre tenner sin sigarett og blåser ringer ut i luften. Du kan sitte og hygge det i din stue en kveld, god og søvnig, og fryde deg over din trygge tilværelse i samme øyeblikk som det mennesket som er ditt aller dyrebareste, blir kjørt over og drept på stedet kanskje få skritt fra ditt hus - du vet det ikke, du reiser deg, gjesper - jeg burde vel gå og legge meg snart. Det går ikke bud fra det ene mennesket til det andre foruten på talens vei. Ikke selve tingen, bare bevisstheten om den, gjør skade og rammer oss.- "
Jo, det var altså dette skrivestunda ville presse ut av meg denne kvelden i Chiang Mai.
Kanskje noe selvmotsigende, men hva så?
Ta meg sammen og ikke være så selvhøytidelig her jeg sitter.
Kanskje noe selvmotsigende, men hva så?
Ta meg sammen og ikke være så selvhøytidelig her jeg sitter.
Jeg har lukket døra til balkong og mygg.
Det er varmere i kveld enn det har vært de siste fire-fem.
Det er varmere i kveld enn det har vært de siste fire-fem.
Klokka er nesten ti.
Jeg begynte tirsdag 15.januar 2013 med kaffe og soda på balkongen.
Etter frokost og litt mer søvn gikk jeg til det ene posthuset i Chiang Mai.
Hadde et og annet som skulle avgårde til andre siden av jorda.
Sånn kan det være når noen alltid er nært i tankene.
Siden fikk jeg to timer thai-massasje. Av ypperste klasse.
Vi har ikke felles språk, likevel er kommunikasjonen mellom meg og Bya utvetydig.
Noe er språkløst utenfor, men det finnes.
Synnøve Sætrum
