26 august 2012

Fine greier med snoozing




Tenk det er gått ei uke siden sommerens siste reiseradio til søndagskaffen. Alle somre svinner som kjent lik sommerfugler ut av hendene. Naturloven jeg har vanskeligst for å leve med her på jorda. Sånn er det bare skrudd i hop for den som er et utpreget sommermenneske. Sånn sett er det naturstridig å leve sitt ene lille store liv her i randsonen mot Nordpolen. Selvsagt er det bare å flytte, innvender du nok. Men, nei det er ikke så enkelt. Mennesker er også livet, og det er her menneskene 'mine' er. Dyp ensomhet kan meg bekjent gjøre den varmeste sommer dypfrossen.

 Denne seinsommersøndagen mot slutten av august 2012 sov jeg gjennom radioens morgenhøydepunkter og trengte det. Gårsdagen ble hektisk, morsom , nydelig, givende men litt for lang til å rekke skjønnhetssøvnen i nattetimene. Det er da det er fine greier med 'snoozing'(eller repetisjonsalarm på mobilen). Tror jeg må ha sovet meg gjennom en god time av dem, og vel så det. Kort sagt. Jeg har sovet til langt utpå solformiddagen! 

Nei, jeg sier ikke fy! Bare at jeg skulle tatt sekken på ryggen og spannet i hånda, løpt skoa av meg etter tyttebær eller blåbær for sånn fem timer siden. Levd som en villmarkens pike og fått enda mer sol i håret. Den indianske sommeren er til for å nytes, så jeg sitter her utenfor under parasollen, og har det godt. Akkurat i skrivende nu passer soppfasongen perfekt sammen med krusets varme mørke, mens en sitronsommerfugl sitter blomstrer på solsikken mens alt er i sin skjønneste orden.

Faren for nedtur når mørket og høststormene setter skikkelig inn er overhengende.Skal jeg være helt ærlig må jeg bringe til bloggs att jeg GRUER meg aldri så lite til vinteren, sloss mot høstmelankolien og gjør det beste ut av alt som faller meg en smule tungt for brystet. Jeg nærmest hater vinter, mens jeg konstaterer at mitt livs lengste sommer er over om et par øyeblikk. I slutten av april 2011 spadde jeg en meter is og snø av plenen, og jeg savner det ikke. I ren desperasjon over bostedet her i høyden.Nede i Kristiansand var det allerede vår. Det var den vinteren ytterdøra frøys i takt med vannrørene i veggen her. Servofaenskapet i bilen også. Asiaten min er ikke laget for 17 dager sammenhengende minus tjue og mer. Sistnevnete trasige tildragelse kostet meg nesten ti store lapper i reparasjoner. Nå er jeg igrunnen ikke den som dveler så mye ved tusenlappene som forsvant.
Jeg mener, det gjør de jo likevel så det er ikke det.

Faktum er at jeg sitter midt i den indianske sommeren og gruer meg til vinteren. Jeg blir mektig værsjuk og gråsinnet når høststormene setter inn.
Synes ikke det er så vakkert når trærne står bare og det er fire måneder til vår.
Så hvem vet om jeg ikke pakker sammen og forsvinner til varme, blomster, fantastiske steder og mennesker, massasje og andre gode opplevelser når det nordiske klimaet igjen trykker på og ned!
Det rommer frihet å kjenne på at akkurat det er opp til meg og bare meg.

Jo a, jeg tar ikke sorgene tungt på forskudd, bare reflekterer litt mens jeg finner joggesko og staver.
Bein og ryggsekk har jeg. Så da er det enkelt: Bare å pakke sammen og komme seg ut.
Både til den tid og nå!

Synnøve Sætrum