31 mars 2016

Skatteskjerpelse for de lavtlønnede og skattelette for de rike....


I dag ser jeg det svart på hvitt, det vi på den "dumme", "ignorante" venstresiden påpeker skjer i Norge i disse mørkeblå tider. Skatteoppgjøret ligger der og forteller meg at skatteskjerpelsen jeg forutså for de med lavest inntekt er et faktum. Et fradrag er borte, og nå ser en resultatet.
 Skattelette for de rikeste. Sittende regjering  jobber gjør akkurat det høyre vil, en dypere deling mellom fattig og rik. H og FRP under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe". Selvsagt skal det det. Men, nå er det en gang sånn at er man kronisk alvorlig syk, er lam fra halsen og ned eller annet "morsomt" kan man ikke ta seg sammen og bli frisk fordi jobben lønner seg. Politikken som føres nå gjør det nærliggende å tenke at man skal straffes for å være syk.

Hva jeg tenker på?
Skatteskjerping og skattelette selvfølgelig.
Uføretrygdede, som jevnt over har lav inntekt (..ser bort fra dem som har vært millionærer før de ble kronisk syke...ja for man må være kronisk alvorlig syk for i det hele tatt å få en slik ytelse...og man blir langtidssykemeldt av legen..ikke seg selv..) ble i fjor fratatt muligheten til særfradrag på selvangivelsen. Hvilket i alle årene det har eksistert har vær en skattelette for kronisk syke/uføre. 
Veldig fint å ha med tanke på at det påløper ekstra utgifter for å ta i tu med sykdom. 
Men, den blå regjeringen gjorde altså dette grepet under argumentasjonen "det skal lønne seg å jobbe".  Igjen:Selvsagt skal det det, greit nok. Men, for meg sier dette samtidig at det skal straffe seg å bli kronisk syk. Denne torsdagen er nyhetene full av "kvirrevitt" om skattelette for de aller rikeste. Ikke et ord om at uføretrygdede i praksis har fått en skatteskjerpelse mellom 32 000 - 40 000 kroner i året. Alt etter som.Nå vet jeg at noen straks vil si at dere fikk jo brutto hevet, Sant nok, men hva hjelper det når man skjerper skatten såpass? Det synes ikke i lommeboka i det daglige i alle fall. Sammen med dette går alle priser opp. Særlig merkes det på matvarer. Alle basisvarer er blitt vesentlig dyrere. Jeg vet at dette høres sprøtt ut for noen, men sånt merker en når det ikke finnes ubegrensede midler på konto. Ikke sier jeg at jeg er av de trygdede som er vanskeligst stilt, for andre må dette være rene katastrofen tenker jeg og har dyp medfølelse.
Det lønner seg ikke å bli uhelbredelig syk, så unngå det for enhver pris...

Nå sier jeg ikke at man ikke skal betale skatt, for det mener jeg faktisk at man skal gjøre med glede.
Bidra til fellesskapet mener jeg alle skal.
Det jeg sier er at det for meg skurrer veldig veldig veldig at gruppen med de aller laveste inntektene i samfunnet får skatteskjerpelse, mens de styrtrike får det motsatte. Jeg fatter ikke at det kan finnes tvil om hvem som tjener på politikken i disse tider. Se hva de faktisk gjør, ikke hva de sier... Ta et kritisk blikk på selvangivelsen og regn etter for de siste årene sier nå jeg. Undertegnede er ikke spesielt god i matematikk, men akkurat disse tallene greier jeg holde styr på sånn noen lunde.

Ikke er jeg overrasket, bare forundret når jeg hører andre trygdede uttrykke skuffelse, at det hadde trodd noe annet. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, Når man går til stemmeurnene nytter det ikke med tro, man må vite. Man må faktisk lese partiprogrammer og se hva de står for.
 Det er ingen hemmelighet at høyresiden i prinsippet er mot offentlige ytelser, og for å ta fra de dårligere stilte og gi til de rike. Selv om de ikke sier det høyt er det det de gjør. Årets skatteoppgjør er et prakteksempel på akkurat det som skjer i disse mørkeblå politiske tider.
Får de fortsette å sitte på taburettene sine ved neste korsveg er jeg stygt redd for at vi bare ser konturene av et samfunn med dype klasseskiller og mye elendighet. Legg merke til hvordan de svarer på spørsmål om tiltak og hjelp til alle dem som i disse dager mister jobbene sine...Ikke mye å hale i kroner og øre gitt. Tvert i mot ! Grøss!

For egen del tenker jeg at jeg nok skal klare meg så lenge politikerne ikke begynner skjære ned på trygdene, selv om jeg har bange anelser og frykter akkurat det. Syke, arbeidsledige og fattige er ikke prioritet nummer en . Hvor jeg tar det fra? Fra det statsrådene våre selv uttaler. 
Det er også god mørkeblå politikk i gata Ayn Rand. Våre topp-politikere uttrykker klar støtte til denne tenkningen. Jeg grøsser når jeg leser om denne  etter mine begreper inhumane tenkeren.
Denne skremmende tenkningen som slett ikke gir noen form for trygghet for vanlige mennesker.
Tanken på et slikt samfunn får det til å gå iskaldt nedover ryggen på meg.

For den som ikke har lest dette anbefaler jeg å ta en titt på vedlagte koblinger.
Jeg farer ikke med løgn og fant!
Ha en god dag.


Synnøve Sætrum

29 mars 2016

Litt "dagbok" igjen....


Jeg har ikke noe stort og revolusjonerende å tilføre de lesende "skarer"... 
Bare noen tanker som faller seg inn her jeg sitter i sofaen. 
På bordet står et tomt påske-egg.
Gjestene koste seg med innholdet, og nå har de reist hjem igjen.
Det har vært veldig koselig med besøk fra Danmark. Dagene har flydd. Jeg har fått besøkt familie også, og det gjør seg. Heldig med familien jeg.
 Kan nesten ikke huske at noen påske har forsvunnet så fort. 
Når alt kommer til alt har jeg jo ikke hatt så veldig fokus på selve kjernen i denne høytiden sånn opp gjennom livet. De siste årene har jeg tenkt mer over hvorfor vi har denne feiringen, men likevel har det ikke ført til noen intens deltakelse i religiøse sammenhenger. 

---

Nå er det hverdag igjen, og det våres. Jeg er nesten lykkelig her jeg sitter, for du verden som jeg lengter og venter på lysere tider. Klokka er stilt en time framover mot sommeren, og det er et godt vårtegn hvert år. Selv om det fortsatt går ras i fjellene og snøen daler i andre deler av Norge.
Våren kan ikke holdes tilbake, like lite som en forelskelse. Ikke sant du?

Akkurat nå er jeg også forelsket i ideen om sommeren som skal komme. 
Inne i meg kurrer det ved tanken. 
Uansett om her skulle komme noen rier med elendig vær er denne vinteren, som jeg og kroppen min, synes har vært så tung snart over.Neste vinter har jeg planer om reising på lavbudsjett og opphold i Thailands-regionen. Hvor nøyaktig vet jeg ikke ennå, det eneste jeg skjønner er at sparingen er i gang, og seriøs beslutning tatt. Slikt må til, siden jeg ikke har vunnet i lotto, men faktisk er uføretrygdet.( Noen har fortalt meg at jeg gjør enkelte misunnelige og dømmende fordi jeg drar til andre siden av jorda. Og jeg tenker, at jo det er kanskje til å forstå at det provoserer. Om man bare kikker på det ytre. Her er jo mange som henger i strengen og ønsker seg andre steder. 
Jeg er ufør og drar på grunn av helsa. Så enkelt. 
Selvsagt kunne jeg la være å blogge om det, så ble ingen sinte eller misunnelige. 
Jeg kan forresten ikke tenke meg at noen ved sine fulle fem misunner kronisk alvorlig sykdom.
Nei, jeg tror ikke det! Ikke i det hele tatt.

På den andre siden er det slik at jeg er glad i skriving, og det gjør ingenting å fortelle om hvordan livet er for sånne som meg. "Heltids-naverne" som ikke så vennligsinnede tunger kaller det. Fortsatt er det slik at man ikke kan kjøpe eller gråte eller lure seg til uførestatus. 
Dårlig helse er vel ikke akkurat førstepremie i noe, eller?

Vel, helseferie i Europa er ikke mulig for mi lommebok, så da blir det som det blir. Jeg er i grunnen ganske lykkelig for oppfinnsomheten, og at jeg en gang begynte med det der. De årene jeg ikke har vært avsted har jeg merket det veldig både fysisk og mentalt. Jeg sier det igjen: Deilig å ha tatt ei beslutning for neste vinter.

Men, før det skal jeg leve her og nå. Nyte sommeren, og dra på en og annen utflukt. Er invitert et par steder og gleder meg til det. Mest av alt skal jeg være hjemme og nyte livet akkurat her og nå. Utenfor ligger tre sekker med jord. Det er også veldig meningsfylt for meg. Rote i jorda. 
Så, plante og se det spirer og vokser. Ordne og kikke. 
Har alltid vært interessert i hage.
Det gir en fred jeg ikke finner i så mye annet.
 Å få bo et sted hvor jeg er velsignet med stor plass utenfor er nesten som en drøm. For meg har det ikke vært slik at jeg har kunnet velge på øverste hylle hvor jeg ville bo, så da jeg fikk leie dette stedet var det nesten for utrolig godt til å være sant. Forrige sted var vendt ut mot en parkeringsplass. Stadig var det bråk hos naboene, og det lå så langt vekk fra buss og by at jeg virkelig måtte "arbeide" for å trives sånn noenlunde. Jeg fikk det ikke helt til, bare nesten.
Så da jeg flyttet alle tingene på lager for å kunne oppholde meg lenge i utlandet var det egentlig på høy tid. Planen var å være borte lange tider i flere år, men planer blir ikke alltid det en tenker.

Det skjedde ting hjemme, som gjorde at jeg absolutt ville være hjemme mye. 
Så nå har jeg et sted jeg liker å bo, og det er en stor gave.
Havet er nært og turmulighetene er mange. 
Bare å ta sekken og gå akkurat hvor og så lenge jeg vil.
Bussforbindelsene er gode, så gode at jeg bestemte meg for å leve uten bil.
Jeg trives med livet.

Gjør du?

Ha god tirsdag !

Synnøve Sætrum




21 mars 2016

HAR ALT !


"Don't put the key to your happiness in someone else's pocket".
 Undertegnede er i perioder skrudd i hop slik at hun trenger tenke bevisst på det. For å lette på svartsynet, og huske at hun har alt. 
Alt det fantastiske som ikke kan kjøpes for penger. 
I så måte er hun veldig veldig veldig veldig veldig veldig veldig rik.

Ironisk nok kan det komme sterkt over henne når lommeboka er heller slunken og kontoen er tom.
Teksten lyser mot henne fra en av hennes mange kjøleskapmagneter. 
Hun samler på slike. 
Mange av dem tatt med hjem fra varmere strøk til minne om stedet og en friskere kropp.
Så husker hun det, at hun i så måte er veldig heldig.
Ikke rik av å være trygdet, men tross alt god til å snu på krona så hun får det til.
På en dag som denne, når knær, skuldre og nakke verker kan det bli skeivt fra starten av.

(Bare at denne morgenstunda ser jeg det litt utenfra fordi jeg skriver om det. 
 Livet mitt føles fritt og det er ubetalelig.)

Hun er relativt frisk til å være så sjuk som hun er, får medisiner på blå resept. 
De er ment å virke slik at hun ikke skal dø for tidlig med alvorlige sykdommer i kroppen. 
Når hun tar på seg kronikerperspektivet husker hun diverse om at dagen i dag er den eneste hun kan være sikker på, og så blir hun litt mindre utakknemlig og lysere i hugen. 
Det kjennes godt når hun kommer så langt i tankerekkene. 
Mange ganger i løpet av hennes dager må hun virkelig anstrenge seg for å få det til. 
Helgen er hun ikke, og rett som det er tenker hun på sangen og at "gleden har hull i lomma" og ingen stiller for å sy igjen.

Hun trenger bli påminnet om delaktigheten i sin egen glede. Noen ganger ønsker hun seg et litt lysere  sinn, sånn vinterstid. Men nei ! Hun kan bli ordentlig misunnelig på dem hun oppfatter går rundt og har det lett, eier riktig fokus og liksom flyter gjennom livet alle dager. Som om hun kan se ting utenpå mer enn andre.  
Ting og saker må visst læres om og om igjen. 
Kanskje hun rett og slett må godta at hun har litt tungt for den kroniske gleden? 

Synnøve Sætrum



20 mars 2016

Å være seg selv...



Jeg har ikke arbeidet et minutt siden jeg ble langtidssykemeldt 41 år ung. Nå er jeg femtifire, og har for lengst vennet meg til at jeg ikke skal tilbake til ordinært arbeidsliv så lenge jeg lever. Det skjedde ikke over natta og var en smertefylt prosess, men den tok heldigvis slutt etter en god del arbeid og et godt stykke tid.

Jeg håper jeg får leve riktig lenge, selv om de som betaler ut trygda antakelig ikke gjør det. 
En er jo en utgift for samfunnet, og så videre. Det kan ikke nytte med disse velferdsgodene framover sies det, og så skremmes vi med flyktninger og annet disse politikerne måtte finne på. Vi får jo høre mye om det under denne mørke blå brune regjeringa. At det "skal lønne seg å arbeide" drev de på med da de gjorde om uførepensjon til uføretrygd og nesten fordoblet skatten på for mage en heller minimal inntekt. Millionærene og de som enda rikere er fikk skattelette... Jeg synes det er så underlig jeg. Men, nå har jeg nå fortsatt ideer om samfunn som er for alle mennesker ikke bare de som har baken full av kroner.

 Vi er ikke bærekraftige på sikt, vi syke , gamle eller fattige. Det tutes stadig om det fra oven. Hver sjanse som byr seg later det til. Samtidig så går pensjonsfondet med et overskudd av en størrelse det aldri har gjort før. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner denne svartmalingen side om side med de opplysningene. Nei, jeg gjør ikke det. Om noen saklig vil forklare meg hva disse motstridende meldingene handler om vil jeg gjerne høre etter. 

Det har vært en lang vinter, og nå lunker det mot vår. En vinter hvor hverdagslivet mitt har handlet om å lunte i veg på sitt vis, og ha nok med det. 
Jeg har hatt mye verk i skroget og lange perioder med utmattelse. 
-Hva gjør du når du har det sånn ? Det er legen som spør, og jeg som svarer: 
-Da sover jeg, vaker opp litt, og så sover jeg igjen. Det kan vare et døgn eller to, eller flere uker som den siste runden. 
-Bra, sier legen. Selv om han også oppfordrer til lange turer og sunt kosthold. 
Jeg gjør faktisk så godt og så mye jeg kan, og setter pris på å komme meg ut.
Ingenting er deiligere enn det. 
At det går mot lysere tider gir håp om riktig mye frisk luft.

Akkurat i skrivende øyeblikk sitter jeg oppreist etter femten timer i horisontalen. 
Søvn det meste av det. Nakke og skuldre verker. 
Energi har jeg lite av, men er glad for at jeg ikke fortsatt sover.
Forkjølelsen som har lagt seg oppå det hele er på retur. Takk for det.
Kanskje jeg kommer meg ut og får gått en lang tur i morgen igjen. 

Etter som årene går er jeg blitt litt flinkere til ikke å ta meg nær av velmenende forslag om hva jeg kunne gjøre for å fylle tiden min med noe meningsfylt. Gjerne noe gratisarbeid for samfunnet, så jeg ble en verdig trengende. Jeg opplever innimellom å bli mistolket og mistrodd. For meg er det helt klart at enkelte tror jeg lyver om helsa. Det handler blant annet om at jeg den ene uka skriver en blogg om ei reise i Chiang Mai, mens jeg i neste øyeblikk sier jeg har vondt. At en ikke ligger rett ut overgitt til diagnosene hele tiden kan visst være vanskelig å svelge for enkelte. Og, det er blitt verre etter at vi fikk denne mørkeblå politikken over oss. De gjør det de kan disse blå for å mistro alle som strever med et eller annet.


 De siste ukene har jeg hatt en periode utmattelse. Hvilket betyr at jeg sover mye, veldig mye. Jeg drar ingen steder. Ingen ser meg heller, for jeg bor alene og er ikke på arbeid. Så i neste nu skriver jeg kanskje i en status på facebook at jeg har tatt meg til Phuket eller Bangkok, samtidig som jeg legger ved et bilde jeg ser smilende og bra ut på. Nettopp fordi kroppen min har det bedre i varmen. Jeg skulle virkelig ønske en kunne sette sydenvarmen i banken og ta den fram etter behov. Sånn er det ikke, det trengs påfyll, og denslags gis ikke ved dørene i Norge. 

 En av utfordringene mine heter fibromyalgi. Akkurat i mitt tilfelle handler det om kronisk verk rundtomkring i kroppen. Ulike steder, men det er der nesten alltid. Innimellom er jeg veldig heldig og har en smertefri dag, eller noen ganger ei helt smertefri uke. Det siste er mulig i for eksempel tropene. Fibromyalgi setter ikke stempel i panna som forteller at du har det, ikke har du en tank med oksygen på ryggen for å få puste. Når du er ute er du oppreist, og da blir det vanskelig for andre mennesker å forstå at fibromyalgi ikke er noe du er, det er noe du har. Du ser ut som de fleste, men har denne utfordringen. Det henger over deg 24/12, og du blir ikke frisk igjen. 

Så hender det  jeg føler trang til å forsvare meg og alle andre som har disse plagene, uten å bli hørt eller trodd. Legene behandler tilstanden stemoderlig, og nettopp viste undersøkelse at fibromyalgi er det sykdommen leger rangerer nederst i status. Nei, det er ikke noe særlig.

Jeg har med årene funnet ut at varme, massasje, yoga, grønt kosthold og mye gåing gjør tilstanden bedre. Kulde får kroppen til å verke og skrike om nåde. Rått regn greier jeg nesten ikke finne ordene for, men fælt virker det på meg. Jeg har mer enn en gang, gående ute med andre mennesker i slikt vær, fått tilbakemeldinger på at det ser ut som jeg er redd for å gå fort. Saken er mer at jeg verker sånn i musklene at jeg ikke greier større tempo. 
Klimaet er blitt tema med år og alder. 

 Tidligere i livet tenkte jeg alltid det ikke fantes dårlig vær bare . Sant til en viss grad, og periode. En typisk morgen her er å sitte ganske lenge for å få kroppen i gang. Jeg kan huske at da jeg var ung kunne jeg omtrent gå rett ut av senga og avsted til hverdagens gjøremål. Trengte ingen oppmykning av muskler og ledd, og jeg tok det antakelig som en selvfølge at det skulle fortsette sånn hele livet. Satset på det og slet buksebaken på høyskoler og universiteter i mange år. Fordi det var interessant, men først og fremst for å skaffe meg utdanning og arbeid jeg kunne leve av. Det er flaks at jeg er født i Norge siden det ikke gikk som jeg hadde tenkt.  Men, jeg er heldig i den betydning at jeg blir bedre av å gå. Ledd og muskler mykner, og går jeg ikke alt for langt og bratt er det gevinst å hente. Tenkte på det i går igjen da jeg kreka meg opp en bakke tidlig om morgenen. Stiv og vond, men den var såpass langt at i nedoverbakken følte jeg meg mye bedre.
De aller fleste av mine morgener er jeg stiv og verkende (også i tropene) lurer jeg ofte på hvor lenge det skal fortsette slik. Så får jeg på et eller annet vis varmen i meg, og får det bedre.

Akkurat her jeg sitter nå ser jeg solen på vinduet. Ute er det våraktig, men jeg har sovet siste døgnet mer eller mindre, og kommer ikke til å gi meg våronna i vold denne dagen heller. Greier ikke, og så handler det om å ikke rundjule seg selv fordi jeg ikke kommer meg ut i det fine været. Verken i nakke og skuldre er såpass intens, at jeg velger ikke utsette meg for den litt skumle trekken i lufta akkurat nå. Det kan komme til å koste mer enn det smaker.

Ja, dette skriver jeg altså om akkurat nå. Fordi jeg føler veldig for det. Det handler om motet til å være seg selv, som en er for det meste av tiden. Når en blir liggende nede gir det rom for tanker om livet som sådan og hva en holder på med. Hvorfor en tenker som en tenker og handler som en gjør. Siste året har jeg hatt krise, nesten mistet meg selv til alle fysiske og psykiske utfordringer. Noe som ikke er noe særlig. . Så denne dagen er det fint og godt å innse at det lakker mot vår og sommer, og bedre tider. Varmen er uomtvistelig helsebringende for meg. Og den eneste som kan la meg være meg selv i verden er nettopp meg selv. Innimellom trenger jeg masse mot for å få det til.

Synnøve Sætrum




Fakta om fm

Mørkeblå politikk... hele tiden...

Jeg opplever det offentlige rom kledd i mørk blått, i disse tider. Nesten brunt. 
Mine tanker vandrer stadig mot totalitære regimer tømt for menneskerettigheter. 
Samfunn-systemer som bare nører oppunder dem som har penger(mye penger) og makt (mye makt). Det er den "nye retningen med bedre løsninger" denne regjeringen leder samfunnet vårt mot. Ingen hemmelighet at jeg er mot hele denne veldig egoistiske politikken. 

På startsiden.no står det i dag å lese at "pensjonsfesten" er over. Fest? Er det det rettigheter for vanlige mennesker er blitt til i det mørkeblå politiske perspektivet. Jeg lurer på hvem det er som skriver på denne måten, og hvilke ærend vedkommende egentlig går? Nærliggende å tenke at dette er nok et ledd i denne mørke blå brune politikken hvor utøverne er et oppkomme av elendige forslag for vanlige folk. Noe ullent budskap er det, men handler det dypest sett om å fortsette den politiske prosessen som setter menneskene opp mot hverandre? 

Synnøve Sætrum




10 mars 2016

Signatur og kaffe !



Tror det er første gangen jeg ikke har skrevet noe om den internasjonale kvinnedagen 8.mars.
Gratulerer med overstått. Selv om den gikk over uten å bli nevnt den dagen, er den på ingen måte glemt. Og jeg er fortsatt ikke enig med dem som sier dagen er overflødig. Det er lenge lenge lenge til kvinner har samme rettigheter og muligheter som mennene på kloden. Bare å fortsette løfte fanene.
Men, altså, jeg lå ganske mye av de timene i år.
Dagen var en av dem for meg i relativ utmattelse, så jeg var ikke ute og satte preg på feiringene. Hvilket ikke betyr at jeg er sluttet brenne for verdens kvinner.
Av og til er ånden mer villig enn kjøttet...... 

Om disse  vinterdagenedagene kunne jeg egentlig nynne:
"Bjørnen sover bjørnen sover i sitt lune hi..."
Er inne i en lang periode utmattelse av den sorten jeg ikke har opplevd på noen år.
Ikke farlig, bare sånn det er inni mellom. 
Sovner tidlig og våkner seint, mer søvnig og sliten når jeg omsider våkner.
Nei, jeg er ikke lat.
Jeg gleder meg bare til det går over, for det gjør det.

Jeg kan ikke la være å nevne at jeg sitter på kjøkkenet, nyter min trygge tilværelse og kaffen.
Det er enkelt nok å være meg alt tatt i betraktning. 
Eneste er at jeg synes det er synd jeg ikke har krefter til å stå i første linje i hjelpeaksjoner og annet.
Tenker på alle de som er ute og flykter for sine liv. 

Jeg har signert Amnesty-aksjon. Gjør det du også da (trykk på signert så kommer muligheten opp). Disse medmenneskene trenger verdens oppmerksomhet. 
Det er så mange menneskerettigheter som brytes hver eneste dag og time. 

Fortsatt god torsdag.

Synnøve Sætrum

07 mars 2016

GOD PLAN ???





 Denne dagen har jeg ikke lyst til å skrive om sykdom og skit, det blir for smått, for navlebeskuende og for leit. Og, det høres ut som om jeg er diagnoser og ikke meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn, men bloggen kan se ut som det motsatte innimellom. Vennen min sier at jeg ikke må la meg plage av tullinger som leker borgervern i gatene, eller flyktninger eller politisk elendighet, men jeg er ikke han og virkeligheten er fæl for tiden. Den har det med å bli verre om vi menneskene snur oss bort fra det som skjer.Det er ikke så mange tiårene siden store deler av den europeiske befolkningen kollektivt lukket øynene for jødene og andre forfulgte sin stilling. Vi vet hvor det bar, så jeg mener fortsatt at vi ikke har lov til å snu oss vekk. Jeg skjønner at jeg ikke har helse eller krefter til å stille i frontlinjene og utføre frivillig arbeid. Men, jeg kan gjøre det jeg kan. Skrive om det er viktig. Nå overdriver jeg heller ikke Ytringsstedets betydning, men et og annet oppslag er det nå her også. 


NRK skriver om "stakkars" Siv Jensen som får en slik vanskelig jobb med å få folk i arbeid. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Bruk fellesskapets penger som gis i skattelette til milliardærer og millionærer på tiltak innenfor forsømte deler av samfunnet så ordner det seg nok. Jeg tenker på helse, omsorg, skole og så videre. Nok å ta av. Man vet jo fra før av at det er nettopp i nedgangstider det er viktig å bruke penger på å holde samfunnet i gang. Det har virket før, og det vil virke igjen. Men, det er klart er det bare rikingene som er i fokus så blir det ikke noe særlig på de andre heller. Det føres en grådig politikk på vegne av de få, og heller ikke i dag forstår jeg hvorfor vanlige små mennesker ikke ser dette og stemmer dem over og ut en gang for alle. Punktum !
Ja da, jeg er en venstrevridd tulling, men ikke fortell meg at jeg ikke forstår noen ting.
Jeg skjønner mye. Det handler om politikk, om menneskesyn om retningen for Norge og Europa som sådan. Undertegnede støtter ikke sittende regjering. Menneskerettighetene må alltid komme først.


På greske øyer legger forresten båtene stappfulle av flyktninger til dag ut og inn. Noen av rutene mellom Tyrkia og greske øyer, har jeg selv reist. Som turist på dagstur. Det er en ganske annen tur disse menneskene legger ut på i gummibåtene. Jeg forsøker forestille meg desperasjonen og nøden, men greier det bare til en viss grad. Tenker på at regjeringene i verdensdelen min hyler om at de ikke må komme, det er ikke noe å hente her. Det er for mange. Ja, jeg forstår også at hele verden ikke kan flytte til Europa. Men, nå er det nå slik at disse menneskene lever i områder med krig og krig og atter elendighet. Hvor skal de gå? Skal vi virkelig internere dem som forbrytere, eller bare la dem drukne i havet?  Det kan da i menneskerettighetenes og solidaritetens navn ikke være noen god plan. Og ikke kom her og si at jeg bruker disse ordene som "rambukk". Ser noen fra høyre mener vi bør kutte ut både det ene og det andre i disse tider.Det handler jo om å redde pengebingene til de styrtrike må vite. Hvor kan det bære hen? Menneskerettigheter og solidaritet  er ikke vold, men påminnelser om hva denne enorme krisa handler om. Jeg bare nevner det ennå en gang. Tror ikke noen plan som involverer mennesker i nød kan lykkes å gjennomføre uten nettopp medmenneskeligheten i bunn. Ikke behandle nødstedte som forbryter, men som det de er: Mennesker ! Maktens høye herrer og damer ser ut til å ha store vanskeligheter med å ta det innover seg i disse dager. Planene som snekres er ikke gode.

Videre leser jeg at EU har som høyeste prioritet å stoppe flyktningestrømmene, stenge yttergrensene mot Europa. Det blir understreket at mennesker i nød ikke kommer til å få asyl her, og de blir sendt tilbake der de kom fra. Uansett hvordan der ser ut. I går hørte jeg en eller annen mørkeblå høyre mann uttale at hadde disse menneskene brukt halvparten av energien på å bygge opp noe der de kommer fra hadde det blitt bra. Jeg klødde meg i hodet, og lurte på når denne politikeren har vært i stand til å ta i tu med bomber, granater, terror og raserte byer med sine to hender mens krigen fortsatt raser rundt ørene. Selvsagt uten mat og vann og trygghet. Jeg sitter og lytter, river meg nesten i håret og forstår ikke denne måten å argumentere på. Høres ikke ut som noen god plan i det hele tatt, bare nok et ledd i den totale ansvarsfraskrivelsen. Solidaritet finnes ikke, og fuck menneskerettighetene kunne han like godt sagt!

Nei, det spikres ikke noen særlig god plan for medmenneskene i disse dager.
Det er forferdelig.

Synnøve Sætrum





05 mars 2016

Fortsatt god helg !


Fotografiet overfor sorterer under dem jeg har i minnenes koffert. For meg finnes det en historie der som leseren ikke ser. Jeg kan kjenne temperaturen, det lette regnet i håret, og gjenskape følelsen i kroppen. Rimelig lykkelig tror jeg jeg var, og det var enda noen dager igjen av den lille avstikkeren til Sverige. Ikke vært så mange ganger på den kysten, så for meg var det en begiventet. Fotoet fungerer som et lite privat reisebrev jeg drar på smilebåndet av hver gang jeg ser.

 Jeg vet  akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.


Takknemligheten  for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen.  Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?


Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?


- - -


Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.


- - -

Facebook og annet ja...
For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til. 
Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.


 Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør".
Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.


Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?




Det har vært ei lang helg.  Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.


Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.


---
---






Jeg fant denne lille tekstsnutten overfor og tenkte på mitt eget liv. På sårbarhet, og mennesker som kanskje ikke ser det hender. Ikke i tvil om at jeg kan ha ei blindsone selv og være utilsiktet lei mot noen. Det beklager jeg og håper jeg får vite om det så jeg kan handle annerledes.


 Det er antakelig bedre å  ha  sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.


---


I dag som i går har det vært radiolytting foran alt. Sammen med litt matlaging, ganske mye husarbeid samt endel tenkning er det blitt filosofi, musikkhistorie, lokalhistorie, interessante utgreiinger om jazz. Kort sagt P2. Jeg kjente på savnet etter en god venn som også hørte på den kanalen med glede. Han er borte fra livet mitt. Det måtte være sånn, men det hender jeg tenker den vegen, og håper livet hans er godt. Siden har jeg fått, til min store overraskelse, en ganske lang epost og det ventet jeg meg ikke fra den kanten. Blitt litt mye et par setninger eller to de siste månedene, så jeg ble glad. Mer skal det ikke til, egentlig er jeg i denne forbindelsen for lite kravstor. Såpass vet jeg. Men, det er vel opp til meg når jeg tenker meg om. Noe for noe heter det jo, og da så.


Fortsatt god helg !

Synnøve Sætrum






04 mars 2016

Jeg har en drøm. All smerten i verden til tross.Mitt indre er fylt av tekster om smerte.Medmenneskers smerte, som jeg til en viss grad kan leve meg inn i, men ikke helt ut forstå. For jeg tråkker ikke i deres sko. Livet mitt leves ikke i en overfylt flyktningeleir nord i Hellas, ei heller sitter jeg i en liten gummibåt og forsøker krysse havet til det forgjettede Europa. Drømmer ingen drømmer om verdensdelen, fordi jeg bor i den. Til og med i Skandinavia. Den delen som til nå har vært det beste og tryggeste stedet på jorda. Et land med menneskeverd, menneskerettigheter og omsorg og trygghet for de som er syke, arbeidsledige eller på annen måte har det vanskelig i livet. Det smerter meg at dette er i ferd med å snu. Uroer meg både våkne og sovende timer. Noen mener det er å trekke tankene for langt, at jeg ikke har godt av det, at jeg burde tenke bare på meg selv og snu ryggen bort. La være å bry meg!

Det går ut mange oppfordringer fra politisk hold om nettopp dette for tiden. La være bry seg, snu seg vekk, bygge murer og stenge mennesker ute fra en mulighet til et bedre liv. Jeg så EU-representanten snakke i store ord på tv i går. Han sa at "lykkejegerne" skulle la være satse penger og liv for "ingenting". Altså Europa har ingenting å gi eller yte til menneskene som står i alle disse lidelsene.

Jeg leser om at tåregass blir brukt mot medmenneskene, at barn blir trampet ned ved grensen. Her jeg sitter i min lille leilighet ( som er meget stor sammenlignet med et telt)leser jeg tall og statistikk. Så leser jeg at den norske regjeringen yter krisehjelp til organisasjonene som arbeider i Hellas. Det er lenge siden greske myndigheter ba om bistand og hjelp til å møte alle menneskene som søker seg til Europa via de greske øyene. Jeg er ikke imponert over at det tok så lang tid, men ok bedre sent enn aldri. 

Jeg tenker tunge tanker, som mange andre i verden. Tanker som handler om murer som bygges i disse dager, og de handler om min manglende forståelse for at den eneste religionen vesten synes enes om er kapitalen. Jeg er en venstrevridd tulling som ikke vil se eller skjønne (sier de fra høyre i politikken) og håpet mitt om en annen verden består.
Håpet er levende ennå, selv om tingene ikke faller på plass. Og kanskje er det slik at når det meste ser ut til å falle fra hverandre så ser en hva det handler om i sine enkelte små deler. Jeg ser grådigheten, angsten, redselen. Kanskje ikke bare jeg, men mange mange andre som ikke har sett det før.  Myndighetenes spill som setter svake grupper i samfunnet vårt opp mot hverandre. Kommer flyktningene tar vi trygda fra de som trenger det er det unisone koret sunget av statsminister, finansminister og integreringsminister. Den er skremmende fordi den varsler et samfunn vi for lengst hadde vendt oss bort fra her i Norge. Det som skremmer meg mest er at disse politikerne gjemmer den mørkeblå høyrepolitikken sin bak medmennesker i nød. De vil ta fra de svakeste for å berge de rike, enten den svake heter det ene eller det andre. Splitt og hersk heter det. Sett svake grupper opp mot hverandre, og styre på frykt heter det. Få menneskene til å sparke hverandre i stedet for å se på hva regjeringen faktisk gjør og står for i disse tider. Jeg begriper ikke at det flere ikke ser disse bedragene. En trenger jo verken høgskoleutdanning eller annet for å skjønne dette. Et minimum av historiske kunnskaper er det eneste som skal til. Sammen med evnen til solidaritet og en kikk opp fra sin egen navle. Egoismen er utrolig sterk i disse dager. Det er utrolig trist å se at landet mitt er blitt slik.

Vel, drømmene får de ikke ta fra meg. Jeg drømmer fortsatt om et land og en verden for alle, et samfunnssystem der penga ikke er det eneste som rår.

Stenger grensene i stedet for å hjelpe

Synnøve Sætrum