Noen ganger er det å besøke en venn absolutt det beste man kan bruke livsdagen til.
Bare være i livet, samtalen, fortroligheten, tryggheten og intimiteten gode vennskap gir.
Varme midt i sprengkulda.
Kjedelig! sier den glamour og pomp og prakt-søkende. Blir dere ikke leie av å være så seriøse hele tiden?
Vel.
Noen av oss har, når vi kommer til sjels år og alder, gitt opp euforien som lykketilstand.
Den blir for flyktig, det er det ene. Marginal er det andre ordet som renner en halvunging i hu.
Euforisk lykke er en marginal tilstand. Ork det den som tør. Avhengigheten neste... Kanskje?
Vi har rett og slett ikke kapasitet lenger.
Noen av oss.
Vel.
Om man befinner seg i den "andre puberteten" har man ikke gitt opp, misforstå meg rett.
Det er sånn laga at man kan definere selv hva lykken skal inneholde.
Det kan reflekteres over egen daglige lykke.
Hvilke tilstander som gjør en så.
Når man har levd halve livet og vel så det vet man at intet er svart hvitt.
En setter ikke likhetstegn mellom livssmerte og et dårlig menneske.
Eller lykke og et bra menneske.
Alle har sitt, og alle har litt.
I et debattprogram her på en av tv-kanalene satt det en fyr og "vingeklippet" alle deprimerte, eller nedstemte som den største selvfølgelighet. Han hadde skjønt det!
Vedkommende satte fram den "sannhet" at er man deprimert eller lignende kan man ikke være god, generøs eller omtenksom. Deprimert er lik dårlig menneske. Ulykkelig er også lik dårlig menneske.
"Sannsigeren" befant ganske så langt utenfor ...
Jaffal vanlige dødelige som har opplevd både dette og hint.
Det var da også noe å servere midt i beste sendetida en forkjølelseskveld.
Vi er en god del som tror på det lykkelige /gode livet som drivkraft og hovedgrunnen til å i det hele tatt dra seg opp fra dyna, og ut i -17.3 som den nye trådløse måledingsen viser disse vintermorgnene i Norge.
Vi blir ikke provosert over at mange søker denne mentale innstillingen, eller tilstanden.
Kjørt barn har utallige navn. Kjært barn har mange muligheter.
Vi bare erkjenner behovet.
De fleste vil vel ha det så godt som mulig, så lenge som mulig.
Vi har jo bare en mulighet utlevert.
Er man ikke på vei til arbeid, så kan veien gå til en venn.
En god venn.
Lys i mørket og alt det der.
Klisjeer?
Nei!
Livsnødvendighet.
Lykke.
Besøk eller ikke besøk. Det er ikke alltid man kan bestemme selv.
Noen ganger bestemmer snuen. Enten man vil det eller ikke er det to indre og vekk me'n, og det på tross av at en vil være akkurat der en er.
Noen ganger bestemmer snuen. Enten man vil det eller ikke er det to indre og vekk me'n, og det på tross av at en vil være akkurat der en er.
Halvinfluensaen opererer ikke på kosfrekvensen.
Tar ikke smålige hensyn til god mat, gode samtaler, gode spill og i det hele tatt det mennesker kan ha godt av her i den iskalde førjulsstri, eller var det førjulstid?
Likevel:
Det gode med å ligge nokså gebrekkelig under pleddet, med fjernkontrollen i den ene hånden og tekoppen i den andre, er at man får tenkt seg om.
Arbeidet med forkjølelsesmentaliteten og snudd på flisa.
Hva spiller det vel for rolle om man blir rødnesa og ufager etter noen snufsende timer?
Den som er så heldig å ha en god venn å måtte forlate i vintersnuens tegn,
har jammen ikke noe å legge seg ned å snufse for.
ATSJOOO!
Synnøve Sætrum
