Foto: Synnøve Sætrum
Denne morgenen våknet jeg veldig glad.
Det er ikke 23.07.11, med den store vonde forvirringen.
Ei heller er jeg i enormt sjokk eller ubegripelig smerte.
Ikke noe kjennes helt som det gjorde da.
For det er gått et år.
Et år med mange tanker som har vekslet mellom usikkerhet og frykt rundt terroens ondskap og troen på ikkevold, menneskerettigheter og et Norge jeg (et helt vanlig menneske) kjenner igjen.
Noe ble totalt forandret i fjor ja, men forandringer kan bety noe bra, der ute på den andre siden når alt det vonde er anerkjent og gjennomlevd. Tiden er en god venn, og jeg er glad for at det er gått et år.
Jeg gråt noen nye tårer over bestialsk ondskap i går, og det var jeg ikke alene om.
Terroren med alle dens grufulle konsekvenser kom nært igjen.
Ondskapens problem eksisterer.
Det er ikke til å komme utenom.
Dagen ga triste minner, og vonde følelser.
Selv om jeg har hatt et par av mine ungdoms somre på AUF's sommerleir kan jeg ikke begripe hvordan ungdommene som var der ute i fjor hadde det. Det utenkelige er fortsatt ganske utenkelig når en ikke får det helt innpå seg. Likevel vet jeg som alle andre at det har skjedd, og at det kom innenfra. Fra en som er vokst opp i fredelige lille Norge. Det er fortsatt nesten ikke til å begripe. Selv om jeg har fulgt med på referater fra rettssaker, lest blogger og aviser. Fundert og tenkt.
Tatt det inn at det skjedde.
Derfor er det så viktig at alle disse menneskene som ble rammet deler historiene sine med oss andre.
Så vi får vite mer, og sammen med dem kan være med på å sørge for at slikt ikke hender igjen.
Heller ikke kan jeg ta følelsene til foreldrene, ektefellene, søstrene, brødrene, døtrene, sønnene, vennene og i det hele tatt til dem som aldri kom hjem igjen. Ikke konger, statsministre eller rockestjerner heller, men vi har det til felles at vi kan bry oss.
Likevel gikk jeg lettet til sengs og tenkte det var godt 1-årsmarkeringen var over.
We shall overcome...
Hele mitt liv har jeg vært for mangfold, trodd på nestekjærlighet og solidaritet.
Hvem andre enn den svakestes side kan man velge i en konflikt?
For meg finnes bare et svar. En rettferdighet i så måte.
Helt siden barnsben er har jeg lært og forstått at vi alle er søsken på den samme jorda. Menneskerettighetene gjelder ikke bare for oss etnisk norske, men for alle.
En skal behandle sine medmennesker med respekt,
og alle, absolutt alle, skal kunne ytre seg med fredelige midler.
Ytringsfriheten er jo nettopp det at man kan være totalt ueninge,
men likevel være meningsberettigete.
Selvsagt finnes det mange meninger å mislike, men de er der.
I et levende demokrati utfordrer det meg som enkeltmenneske.
Mitt ansvar i enhver diskusjon er mitt.
Jeg sier det igjen:
I dag er jeg glad for at det er gått et år. Det nye er i gang.
Jeg er glad vi har en statsminister som uttrykker at når man ønsker hedre de døde kan man gjøre det ved å glede seg over livet. For meg betyr det å være tilstede i livet bare for i dag, men det betyr også den personlige forpliktelsen dagen bringer.
Som skrivefør betyr det å gå inn i, eller i det minste gi mitt bidrag til debatten som handler om hvilket Norge jeg ønsker meg i framtiden. Etter terroren har det nemlig vært sagt fra alle hold og mange ganger at det er i kriser vi står fast ved verdiene våre (som et kollektiv).
Rosetogene, allsangen og oppslutningen om markeringene i går sier meg at vi er ganske mange som mener demokrati, mangfold og åpenhet er viktige sådanne.
Jeg ønsker at Norge skal fortsette være et slikt samfunn.
Det er viktige grunnverdier.
For meg er det Norge jeg kjenner også et land med sosialdemokrati, ytringsfrihet og relativt like muligheter for menneskene som bor her. Mitt Norge er et land med velferdsordninger for den som rammes av for eksempel arbeidsledighet eller sykdom. Alle har rett til å gå på skole eller bli innlagt på sykehus, og skal kunne forvente seg de samme tjenestene uavhengig av hvor man bor.
Det handler om å ha trygghet når det en absolutt ikke kan kontrollere i livet likevel rammer.
Synnøve Sætrum
