Noen ganger flytter personer 'ubedt inn' og blir der.
Rettere sagt; -en lar den ubedte flytte inn.
Man gnomer og gnomer og gnomer rundt vedkommede,
har ikke bruk for det, men like forbanna...
Hundretusenskronerspørsmålet aner ikke hvorfor det er slik.
Svaret er enkelt sier den som har forstått...
Det handler om å ikke greie slippe taket på det som over hodet ikke kan holdes fast.
En sykner nesten hen i ørkesløst tankespinn, sliter og peser, syter og klager.
Tillater 'noen' som ikke vil en vel, som stadig tråkker på integriteten og tøylesløst tramper over alle grenser plassen. Intellektet fyrer på loven om tingenes iboende faenskap.
Som om paragrafene noen gang har det aller minste godt.
Sperrer og stengsler gror, stjeler tid og krefter i rundkjøring etter rundkjøring.
Ødsler med kjærlighetskreftene i åpne lysende rom.
Synnøve Sætrum
Nydelig lyrisk tilnærming til den nagende tvilen hos den som er forelsket. Tenk om man raser ned i den store dype grøfta og må ta vare på seg selv det øyeblikket en får et nei!!!
SvarSlettSier en ikke noe, blir det kanskje også et evig nei... Har du tenkt på det?
Mvh
Øysten
Hvem Øysten?
SvarSlettFint med tolkninger jeg kanskje ikke helt har tenkt på, men ser nok hva du mender.
Ha en fortsatt god dag.
Med vennlig hilsen Synnøve