"Bare" er et relativt begrep...

Det er "bare", sier de.

Eller det er "bare" å.... osv

Jeg sier:

Noen ganger får jeg rett og slett vondt i viljen.

Ikke fordi jeg ikke forsøker på det motsatte, eller bare trasser.

Nei, det er fordi jeg undrer meg over makta's motiver for ord og handlinger.

Jeg oppfatter det som mer enn supernaivt å definere makta som snill eller god eller rettferdig.Viljen gjør kraftig vondt, og jeg blir sittende å fundere og reflektere over hva de sier og hva de gjør.

Når for eksempel pressa slår stort opp at Maria E's kjæreste nå også er papirløs blir det for søkt.

Det går da ikke an å ta slikt alvorlig.

Finnes det noen annen konklusjon enn "melking" til spenene er mer enn betente og alvorlig for lange?

Hvilken betydning kan det få for alle de mange mange mange tusener som fortsatt er i nød?

 Hvem sier hva til hvem, på hvilken måte, hvor hvordan og hvorfor?

(Slikt går det an å dybdetenke på mens man skraper isen av bilen, eller smører det hjemmebakte knekkebrødet, eller rett og slett hva enn man bedriver.)

Slik som pressen og statsministeren for å nevne noen.

Ta bare denne saken dere vet, som alle snakker om,  som begynner ligne et pressejippo ,og ikke en alvorlig menneskelig krise som jeg(og helt sikkert veldig mange andre) først helt bestemt og ærlig så den som. 

Det ser ut til at Vær-varsom-plakaten er gjemt innerst på et utgammelt mørkeloft.

I går kveld så jeg dokumentar om ureturnerbare Emmanuel, som iflg. dokumentarens skapere er Maria E's rake motsetning. Analfabet, ikke ressursterk, mørk hudfarge.
Papirløs flyktning fra et eller annet. 

 Jeg ble ikke noe særlig klokere av hva myndighetene uttalte i denne saken.
Byråkrater og andre hørtes til forveksling like ut. Det samme refrenget som i Maria E "sangen".

Fortsatt sitter jeg her og lurer på hvorfor det er så vanskelig å handle i disse sakene, skjære igjennom og få gjort livet noenlunde forutsigbart for disse menneskene.

Uansett hva svaret på søknadene deres blir.

Hvorfor må det ta så lang tid?

 Hva er det jeg ikke får med meg?

Og, når det tar så lang tid som det ser ut til for mange.
Nærmere tiåeret og over det, da er det jo stor sjangs for at folk er integrert her,
og fungerer som ressurser for samfunnet er det ikke da på tide med utstrakt bruk av humanitærparagrafen? 

De fleste som ikke er syke eller uføre  ønsker å delta.

Og, når de har giftet seg her, fått barn osv. så strider det totalt mot min rettsoppfatning at man for ekempel skal sende mor vekk fra tre små barn for at hun fra utlandet skal søke om arbeids- og oppholdstillatelse.

Det tar jo "bare" inntil 2 år. Kan man si "bare" om man ser det fra disse barnas perspektiv? 

Jeg har svært vanskelig for å begripe man skal gjøre et barn ansvarlig for sine foreldres handlinger. 

Slikt synes for meg nærmest gammeltestamentlig.

Jmf. greiene om "arvesynden" og annet snadder.

 Jeg forstår det ikke.

I mine kretser diskuterer vi dette ut fra ulike ståsteder og oppfatninger av hva som egentlig sies i mediene.

Vi er engasjerte, samtidig som vi også er litt trøtte av hele greia. For hva er hva egentlig?

Det er blitt litt forvirrende etter hvert, eller i alle fall såpass at jeg skjønner vi diskuterer ulike ting med bunnen i disse sakene. Eller kanskje i noe annet? Sa jeg forvirret? Ja. Jeg er det.

Vel, og vel. Jeg er visst langt fra klok nok til å kunne vite det som er fakta og ikke fakta i disse sakene. Men, jeg vet det er enkeltskjebner og mennesker det alltid er snakk om bak de store tallene. Det er det viktigste å ikke glemme. Medmenneskeligheten. Medfølelsen.

Forvirringen er der likevel:

Hvilke ærender er det statsministeren og de andre egentlig løper når de høres ut som mekaniske maskiner. Stoltenberg svarer det samme om og om igjen. "Rettferdighet" er et ord han har brukt noen ganger. Men, han ser ikke overbevisende ut for meg. Han gir meg mer tanken; lyset på men ingen hjemme.

Og, dessuten, er han egentlig i posisjon til å definere rettferdighet? Har han troverdighet i så måte? Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg lurer på om han ofrer visse politiske prinsipper, og i samme slengen noen tusener  enkeltmennesker, for å demme opp for å sette Siv J og lignende.Gjør som "de i Fremskrittspartiet" sier for å holde dem unna taburettene.  Ikke at jeg har det minste sansen for at hun skal havne i maktposisjon, det ville etter mine begreper være helt krise.

Likevel undrer jeg meg over han gjør, og hvor mye inflytelse de blåbrune i realiteten har allerede?

Fremmedfinetlige strømninger er jo totalt oppe i dagslyset over hele Europa. Er det det han tar hensyn til for å beholde makta Statsministeren?

Kanskje jeg tar sorgene på forskudd, og kanskje jeg trekker det litt vel langt.

Men, vi har hatt fiendebilder fundert på religion før, og det ble da drept "noen" sigøynere og andre ikke hvitariske under siste store krigen. Og, vil vi egentlig ha disse mørke tyrkerne eller pakistanerne eller for ikke å glemme irakere eller somaliere her. De er jo så... ja mørke.

Er det der det ligger, egentlig?

I en del år har vi snakket om at nynazistiske eller nyfacistiske strømninger tilører de uutdannede, de med penge-, rus- og andre sosiale problemer. Det er dokumnetert som en sannhet.

Men, er det hele sannheten undrer nå jeg...

Er det ikke noe som har spredd seg videre "oppover" i samfunnslagene?

Jeg synes, ut fra mine kanskje fattige kunnskaper, men dog, å kjenne igjen noen trekk fra andre tiders politikere som har forsøkt det med oppdemming uten særlig hell?

Ok, dette ble mye og meget.

Men det er jo ikke "bare" dette her med de papirløse.

Det er ikke "bare" med fremmedfrykt...

Det er ikke "bare" bak alle statistikker og tall. Det er enkeltmennesker som meg og deg. 

"Bare" er et veldig relativt begrep.

Antakelig helt ubrukelig i denne sammenhengen.

Synnøve Sætrum