Hun står i gangen utenfor
soverommet. Kikker på de små skoene på matta, aner konturene av seg selv i
speilet på veggen. En liten fremmed kvinnes sko. Kvinnen med mindre føtter enn
hennes.
Fra stua høres stille prat. Ingenting kan få henne til å gå inn. Hun har for store bein, og forvandles til den
lille sårbare jenta ingen forstår, ser eller vil ha.
Alltid den samme drømmen. Hun våkner med
svett mellom brystene, og gråt i kroppen. Hørte slutten på ei glemt setning som rev henne ut i mørket. Smerten føles nesten
invalidiserende, fester henne til puta med sterke klør. Hun ynker seg, forsøker
komme seg opp og ut. Greier hun det feller hun tårer, anerkjenner sorgen. Stryker seg selv over håret.
Det er vondt å sørge
over noe en aldri har hatt men likevel trenger.
Synnøve Sætrum