Aftensang i Wat Karon. Foto: Synnøve Sætrum
Den siste dagen i november er over som skikkelig turistdag på stranda.
Har funnet en liten fredelig plett helt i nordenden av Karon Beach.
Et lite stykke veg og gå.
Såpass at det blir mosjonering langs havkanten.
Deilig sliping under beina.
Den terapien mot diabetiske seinskader finner man ikke på klinikker.
Fintfølesen er så avgjort i orden ennå.
Der er det nesten ingen mennesker, bare steiner og trær.
En liten taverna klint inntil skogen.
Krystallklart vann over hvit sandbunn.
Ramsalt hav kjennes som fløyel mot kroppen, og i dag var dønningene dovne.
Jeg liker meg på Phuket.
Når jeg tenker etter er nå ikke det så merkelig.
Vi er noen millioner av den oppfatningen at her er det liv laga å være.
Ville jo gjøre meg temmelig spesiell om jeg ikke kom til at verden er vakker og avslappende der jeg tilbringer den disse soldagene en god måned inn i Thailands-turen.
Tida flyter avsted og jeg med den på et vis.
Jeg er ikke lei dette moduset ennå.
Bare å innrømme at jeg ikke savner snøslaps og stiv nordvest godt ispedd mørketidstungsinn. Slikt høres ut som ren teori sett fra dette ståstedet.
I går kveld oppdaget jeg et marked foran Wat Karon, tempelområdet bare sånn 150 meter utenfor døra. Det var ingen trist oppdagelse. Turister og fastboende i herlig blanding. Fikk for første gang beskuet stekte gresshopper, larver og annen moro. Jeg kjøpte ikke noe. Har ikke lyst til å prøve. Noen av gresshoppene var så store at man kunne se øynene på stilk stekt.
Skal fotografere neste gang!
Vakker sang fylte plassen, og det ble en helt spesiell ettermiddag og kveld.
Det er det ved nærmere ettertanke hver eneste en.
Fint å leve en dag av gangen, og øve seg på åndsnerværelse.
Jeg har mye å være takknemlig for her jeg sitter.
Til slutt i kveld: Gode tanker til alle dere som står meg nærmest fra 'smilets land'.
Dere skulle vært her alle sammen.
Klem fra Synnøve
