"Til Lags aat alle kan ingen gjera; det e no gamalt og vil så vera "...
Det er sånn det er, og greit nok selv om det smerter litt noen ganger. Som for eksempel når et ønsket vennskap tar slutt. Noen ganger går kommunikasjonen helt i ball og blir til jeg vet ikke hva, men i alle fall slik at en bare må komme seg vekk. Det følelsesmessige landskap får mer enn nok, og da er det best å finne på noe annet. Ikke at en ikke kan bli både lei seg og oppgitt, eller ønske seg et annet utfall. Men, det nytter ikke alltid når mennesker er involvert. Ingen kan forvente at alle andre mennesker skal føle og mene som en selv, og da blir svare å gå vekk.
Når en heller bensin på bålet så heller en bare bensin på bålet osv...
Dette med de personlige grensene er til tider minst ei utfordring.
Tror de fleste mennesker har det på det viset.
Noen ganger er det meste klart som blekk, integriteten snakker og det kjennes riktig.
Andre ganger snakker tvilen og da ligger tåka der.
Det tar lenger å finne ut hvor nok er nok og "over og ut".
Et "over og ut" kan kjennes godt, men det kan også smerte.
Slikt avhenger av hvordan relasjonen har vært fram til det punktet.
Å være bra for noen er godt i livet. Hvem vil vel ikke at mennesker skal ønske selskapet med deg? Det er mindre behagelig at enkelte andre kunne ikke tenke seg sette et bein i nærheten av meg. Noen blir med ei stund, andre hele vegen. Det er tider for alt, hva samvær med mennesker på vegen angår.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar