Salige Dickens skrev de ordene for et godt stykke tid siden. Svunnen sådan, understreker jeg. Det fine med store kunstneres ord er at de ikke dør om en kroppen som holdt penna er borte. Ordene kunne beskrevet tiden vi lever i nå, ikke sant? Noe er som det alltid har vært, annet forandres litt.
I Norge er det de beste tider for veldig mange. Samtidig som det i disse dager er ille for flere enn på lenge. Ja jeg sikter til kriser i oljebransje og andre bransjer. Mennesker mister jobbene sine, og har ingen snarlige utsikter for å få dem igjen. For "oven" dundrer ministerne i veg om at landet står over for enorme økonomiske utfordringer. Det høres samlet sett ut som en unison skremselssang i moll. Hvor er det blitt av de lystige sangene om at alt skulle bli så mye bedre for folk flest bare de kom til makten. Nye og bedre løsninger for alle lovet de, og i det hele tatt. Jeg kan ikke se at det er blitt slik. Ikke en gang bomringene har de fått fjernet. Ei heller er mullaen forsvunnet.
Derimot har visst milliardærene og andre styrtrike fått skattelette så det holder. De vanlige betaler i realitetene mer skatt. Prisøkningene på alt menneskene trenger for å leve er et faktum... og så videre.
For all del, bildet er ikke svart hvitt. Noen er kloke og tar i tu med egoismen. Akkurat her i mitt nærmiljø jobber mange frivillig for å ønske flyktningene velkommen til Agder. Vanlige mennesker står opp mot skremselen som handler om at folk fra Syria er terrorister, og møter medmenneskene der de er og med de behovene de har. Klokt. Når makta bommer, og utviser det som til tider minner om dumskap, så får vanlige folk ta i tu. Det viser solidaritet, nestekjærlighet og håp for menneskenes framtid på felles klode. Ikke sant?
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar