Noe vet jeg, noe tror jeg og noe er utenfor min fatte-evne.
Jeg er ikke glup nok så det betyr å være uten peiling.
For eksempel er det udiskutabelt at jeg en vakker dag skal dø.
Det vet jeg, det er livsbetingelsen.
Jeg er ikke Jesus, så da er det intent å debattere om, ikke sant?
Men, jeg tror at muligheten for flere dimensjoner enn de jeg kan oppfatte med det blotte øyet er mulig. Hvordan de ser ut har jeg ikke peiling på. Likevel velger jeg å tro det.
For tro er et spørsmål om holdning for meg. Tro kommer også av erfaring.
Ta den altomsluttende kraften som kalles kjærlighet for eksempel.
Jeg vet jo for eksempel at kjærlighetens dimensjon er en kraft helt uavhengig av mitt liv eller ikke.
Jeg kjenner på kjærligheten hver eneste dag. Den eksisterer i mange farger og former i mitt liv. Jeg er heldig som har fått ta del i denne vidunderlige delen ved menneskelivet. Den møtte meg først gjennom gode foreldre. Siden fikk jeg søsken, og har opplevd den gitt meg gjennom øvrige familie og mange gode venner. Så lenge jeg lever vil den være i livet mitt. Til eie og til å se.
Når jeg sier takk for meg vil den ikke dø. Kraften kommer til å være der gjennom menneskene etter meg, akkurat som den var der lenge før meg. Selvsagt kan jeg ikke vite det hundre prosent, om jeg begynner å flikke på alle slags mulige framtidsscenario og alternativer. Det finnes med andre ord et lite men, men det er ikke stort nok til å rokke min overbevisningen som sier meg en ting:
Kjærligheten er en evigvarende kraft større enn meg selv !
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar