VALG

 

 

 

Du får gjort det meste du satte deg fore denne sommeren.

Den store varmens uteblivelse til tross..

Sommerhalvåret er vel halvgått, og fellesferien er på trappene.

Reiseradioen oppdaterer deg.

Livet er ei reise i seg selv, også gjennom sommerhverdagene.

Mange gode og noen veldig grå og mindre bra.

Frustrasjoner forsvinner aldri helt, og noen ganger vet du at du reagerer vel sterkt på dem.

Når du blir sittende i ditt eget selskap med dem har det en tendens til å balle på seg.

Tar du derimot skoene fatt og bladet fra munnen kommer det seg.

Et lurt triks å dele fortrolighet med et eller flere andre mennesker.

Det finnes så uendelig mange følelseskonflikter der under det bevisste.

Alene klarer du ikke helt å se hvor skoen trykker.

Mot til å ta fram skyggene og dele dem med andre er verdifulle greier.

Den alltid gode nyheten det der. Dele !

 

Du kan velge det konstruktive eller destruktive. Det er ditt ansvar, og alltid valget. Lett er det ikke alltid, men hvor står det egentlig at alt skal være det. Ok, tenker du. Når du kikker på livet ser du at dårlige valg er en del av "pakken". Om det er egentlig frihet er en annen sak. 

Heller ikke er det å føle seg tvunget i ei retning et fritt valg. Nød lærer nakent menneske å spinne.

 

 Skal du alltid ha det morsomt? Skal du alltid være glad?

Skal du alltid leve hverdagen i stillestående dus og sus? Forandring er innimellom helt nødvendig. Målet ditt er forandring til det bedre, du vet det. Noen ganger koster det å ta i tu.

Ståstedet kan synes litt verre før det blir bedre.

Livet har vart såpass lenge at du vet gode eller mindre gode utfordringer ikke forsvinner av seg selv. Din del er alltid din del. Flukt eller depresjon går ut på et, blir du der slår det meste tilbake.

Bitterhet og selvbebreidelser tar over, og det på tross av all din forstand.

Du vet nemlig at vanskeligheter faktisk er en del av alle menneskers liv. Noe unikum er du ikke. Vanskeligheter du godtar blir mindre og går over, holder du deg i tillegg rolig og kikker dem midt i hvitøyet blir de håndterlige. Innimellom opplever du faktisk at det som var kullsort blir en lysende hvit ressurs for deg. Av og til greier du komme til riktig beslutning for deg selv.

Beslutninger eller valg av den frivillige, konflikt- og forbeholdsløse typen.

Fritt valg er fritt. Det føles nesten fullkomment et lite stykke tid.

Du akter kose deg med sinnsroen så lenge den varer.

 

Synnøve Sætrum

 



MENNESKETS HENDER....

Menneskets hender

Det bor en varme i menneskets hender
som i ingenting annet i verden.
Himmelens flamme og helvetes glo.
Selv nevesteinen ble varm
når menneskehanda tok i den.

(Hans Børli)

Alltid evig nå, ikke sant ?

 

Amadeo Modigliali; "Liggende akt", 1917

 

Hjem til deg, eller hjem til meg?

Det er ikke gjennomgangsmelodien på dette stedet i livet.

Den som har vært yngre ,en gang, har hørt hakkene i den plata såpass at det til tider syntes som gnål.Den gang var da, og ikke nå. Tida vandrer. Tida har sågar gått en god bit av veien.

Undertegnede har både erfaring og vidd, andre forståelser av livet og tilværelsen.

Ikke fullt så viktig det som en gang var det viktigste, og det som ikke var det viktigste den gang er blitt det akkurat nå.Alt er alltid i forandring og så sitter man "plutselig" der og ser ei litt annen virkelighet i øynene.Hvilket ikke betyr at livet er ei ørkenvandring, eller et isøde uten noe som helst oppmerksomhet.Det er bare ikke så hektisk lenger, så intenst. Ikke så enerverende altoppslukende og i hundre liksom.Men, jammen er det temperatur nok når det er. Kjempestas. Fryd og fest !

Jeg tenker på en kommende date, og gleder meg.

Samtidig vet jeg det jeg vet nå i livet, og er den jeg er nå i livet.

Trygt, helt og fantastisk.

Takknemligheten siger på.

Lik en bunnløs brønn.

 

Jeg takker for øyeblikket, og å få være.

Evig nå.

Alltid evig nå, ikke sant?

 

Synnøve Sætrum



DE LOGISKE SANGENE

Det logiske for den ene er ikke det før den andre. 

Ego-vindene i verden har jeg problemer med.

Fordi jeg husker en annen tid, en annen lyd som handlet om fellesskap.

Om vi foran jeg. Fellesskapets beste framfor egoistene. Felles velferd først.

Jeg husker enkle sanger om fred og frihet. Om likeverdighet mellom raser og folkegrupper.

Budskapet var lett å forstå. Det handler om å dele, og leve for hverandre. Logisk og riktig.

Sånne som meg var idealistiske, optimistiske. Jeg gledet meg til å bli voksen og leve livet sammen med andre.  Tidlig så jeg det store ved å være tildelt øyeblikket mellom to evigheter.

Perspektivet er både vakkert, magisk og vidunderlig ikke sant? 

 

Vinden snur dessverre. Akkurat som i sangen oppdaget jeg at verden er et sted for avhengighet og kynisme. Det er harde bud der ute. Skjønner en ikke den egentlige logikken, det såkalte ansvaret og hvordan håndtere alt sammen praktisk og kynisk møter en veggen eller fattigdommen.

Kanskje begge deler. Det kommer an på hvor en lever. Logisk er det ikke for den som husker en annen tid, og de sangene som jeg husker.

 

Jeg savner de gamle sangene.

Det er på tide å plukke dem fram igjen.

Synge med den stemmen en ennå har.

Gjerne i kor.

Ja, mer enn gjerne det.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

THE LOGICAL SONG

 

When I was young, it seemed that life was so wonderful,
a miracle, oh it was beautiful, magical.
And all the birds in the trees, well they'd be singing so happily,
oh joyfully, oh playfully watching me.
But then they sent me away to teach me how to be sensible,
logical, oh responsible, practical.
And then they showed me a world where I could be so dependable,
oh clinical, oh intellectual, cynical.

There are times when all the world's asleep,
the questions run too deep
for such a simple man.
Won't you please, please tell me what we've learned
I know it sounds absurd
but please tell me who I am
I said now watch what you say they'll be calling you a radical,
a liberal, oh fanatical, criminal.
Won't you sign up your name, we'd like to feel you're
acceptable, respectable, oh presentable, a vegetable!
Oh Take it take it yeah!

But at night, when all the world's asleep,
the questions run so deep
for such a simple man.
Won't you please, please tell me what we've learned
I know it sounds absurd
but please tell me who I am,
Who I am 

Who I am

Who I am

REISE KJERRINGA. . .HO FUCKING HO !

 

Synnøve i Rhodos by. Juni 13.

 

 

Jeg vet ikke hvor mye akkurat du funderer over din plass i verden, ransaker deg selv og stopper opp litt innimellom. Slikt kan jeg ikke vite noe om. Men, jeg aner at menneskene ikke er så veldig ulike. Sånn følelsesmessig sett, selv om rammene rundt ulike liv er ulike. Situasjonene unike og i det hele tatt. Likevel kan man kjenne hverandres erfaringer igjen. Hvis man lytter, og hvil man deler.

 

Denne kjerringa har reist seg, og hun skal ut og reise.

I livet og geografisk.

De siste årene har jeg fundert mye rundt hvem jeg er?

Ikke sånne greier som handler om sivilstatus og statussymboler og sånn.

Mer har det handlet om drømmer, og å se seg rundt. Ta konsekvensen av forgjengeligheten, og at en selv og bare en selv har ansvaret for eget liv. Hvordan skal jeg leve mitt enestående kvinnelig? Hva er mening for mitt vedkommende? Jeg har sett og sett og sett mange sider av meg selv.

Så presset det seg etter hvert fram: Hva gjør jeg med det?

Hva jeg gjør med det jeg ser?

Hvor jeg går?

Hva handler jeg om?

Akkurat det har i grunnen vært det viktigste.

Tankene rundt hva livet er for meg, hva jeg ønsker det skal være i fortsettelsen og om å kjempe mot å bli til en mentalt & fysisk grønnsak før tida. Utfordre mitt ego på hva som gir mening, og gjøre saker og ting som ikke blåser meg opp.Det siste er nemlig fort gjort om jeg går inn for det.

Jeg sitter i lenestolen. Tastaturet, stua og kjøkkenet får sitt lys fra vinduet bak meg.

Om sommeren er det ganske så lyst og trivelig her. Over syv år har dette vært hjemmet mitt.

Nå står jeg ved et vendepunkt, har tatt noen beslutninger som kommer til å endre livet.

Jeg vet ikke helt hvordan, men vet. Store forandringer er i kjømda. Det skal bli utfordrende. Spent er jeg, men ikke redd. Det er fantastisk å slippe frykt for ting og saker som for meg har vært knyttet til mye angst og beven. Lettelse smaker godt når en bare får bestemt seg...

Spennende tider kommer, sammen med konsekvenser jeg ikke har muligheten til å se nå.

Mitt indre forteller meg at de stort sett kommer til å bli av det positive slaget.

Jo, jeg tar i sterkere og sterkere grad forgjengeligheten innover meg. Livet er det som hender nå, ikke i morgen eller til neste år. Det er bare i dag egentlig. En av de aller viktigste erkjennelser.

Nei, jeg forventer ikke applaus og hurra-rop fra vest og øst.

Kanskje bitte litt fra sør, men ingenting fra nord... Ja, tygg på den !

Ikke noe revolusjonerende nytt ved den erfaringen for andre, kun noe for meg selv.

Likevel, når jeg nå skriver det: Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at jeg, som egentlig er så selvstendig, en smule radikal(ennå) og rimelig lite opptatt av pengebinger likevel har ei sånn greie som bryr seg om hva andre måtte mene. Det som egentlig, og da mener jeg virkelig egentlig, interesserer meg midt bak. En gang i livet lærte jeg at man ikke er sykere enn de hemmeligheter man har, og at det holder å bare være. Godt nok. Rasjonelle greier, og effektive også for å holde seg unna misunnelse, nag og bitterhet. Den der sjelegifta jeg har mindre enn lite bruk for.

Det er et umulig prosjekt å se på andres fasade for å finne mening i livet.

Fasader forteller jo lite, og dessuten har de aller fleste har mer enn nok med å heie på seg selv i krevende liv. Ok, det er menneskelig å ville bli sett, og få litt ros, eller noen ganger veldig mye.

Det er ikke det det .

 Positive tilbakemeldinger på den en er som person, og det en gjør. 

Den som ikke trenger den slags kan rekke opp handa !

 

 Leste nettopp en annen bloggers tekst.

Den var innom det der med at man som uføretrygdet både gjør noe som skaper innhold i livet, og at man også i den situasjonen har bruk for ferie. 
Bare minner om det tilfelle noen skulle leve i villfarelse og tro noe ganske annet...

http://vannlandet.blogspot.no/2013/06/kunstkafe-og-gjestetun.html
(Oi sann, jeg glemte spørre om det var greit koblingen ligger her...
Si fra om du vil jeg skal ta den vekk !)
 

For den som er sysselsatt i det ordinære arbeidslivet kan det sikkert høres søkt ut. 

Jeg derimot, som en gang for lenge siden ble stående i veggen, måtte klatre ned igjen og tenke på nytt synes det høres klokt ut. Skulle egentlig ikke være nødvendig å greie ut om at en uføretrygdet trenger fri og variasjon fra den vanlige tralten. Sånne som oss får ikke feriepenger, det er nå en ting, men det betyr ikke...Heldigvis er det slik at de fleste skjønner det bare de får tenkt seg litt om. Noen nytter det derimot ikke med. Høyresiden har en del svin på skogen hva menneskesynet angår.

De med det heller blåbrune oier sporenstruksen;

 - Ferie du? Du har det jo hele året!

Regla som følger er unødvendig å gjengi her...

 Jeg kommer ikke unna dette med sameksistensen. 

som handler om å være et menneske blant andre mennesker. 
Distansen og tilhørigheten i god mix.
Jeg kikker også på fasadene, tolker det som gis meg fra andre. 
Sosiale konvensjoner, kulturelle væremåter og så videre. 
Jeg kan til tider bli rimelig satt ut, eller i det minste fjetra av det ytre. 

Enda jeg vet at det aller meste handler om folks indre. Stort sett oppdager jeg at her i Norge er de jeg møter snille, blide og greie om sommeren.
Om vinteren synes det som om menneskene vender seg innover og har mer enn nok. Helt forståelig.

Klima og arbeidsliv tar det meste fra de fleste. Det handler mye om å holde ut.

Menneskene blir seige og innbitte her oppe i de polare strøk på jorda.

 

 Hvordan ser folk, hvem nå enn de er, på min ytre fasade?

Helt uvesentlig egentlig, og så vidt jeg vet gjør jeg ingen noe vondt.

Jeg er ikke ute etter materieller fordeler i et eneste av mine vennskap.
Ikke streber jeg etter berømmelse, og i det hele tatt passer janteloven på å sette meg på plass rett som det er. Akkurat det ergrer meg såpass at jeg i fortsettelsen har tenkt ta itu, og få endret den indre trenden. Når en er tippa inn i femtiårene er det ikke tida for å bry seg med  Jante.
 Har han ikke fått oppmerksomhet nok?

Mye tid er allerede gått av den vegen som er til rådighet.

Så det handler om "å reise kjerringa", og nå skal kjerringa ut på veiene igjen.
Om et overskuelig stykke tid i alle fall.
Når hun har vandret langt, og lenger enn langt kommer hun hjem igjen.

 

 Nei, dette ble ikke en blogg om vanviddet i verden, om den sytende høyre-egoismen i Norge.

Nei, men vær sikker på at jeg kommer tilbake til det.
(Det er et viktig stortingsvalg til høsten. Et som handler om mye mer enn motorveier og innvandringspolitikk. Fortsettelse følger... Mange også... Det er enda et godt stykke tid til september... God tid til å ta til vett for både den andre og ene...)

Om noen ikke har oppfatta det til nå, så handlet denne bloggen om å "reise kjerringa", og kjerringa som snart skal ut på lengre reise. Hvis Gud vil.

 

 For min store tv-helt og jevnaldring James Gandolfini tok turen dessverre en brå slutt.

Jeg gikk faktisk rundt og tenkte på det en hel dag.
Kanskje det er på tide med en ny runde Sopranos.
Bare sett alle sesongene to ganger før så:

 

- HO FUCKING HO !

 

 

Hvil i fred.

 

 

Synnøve Sætrum

 

Kveldsstrøtanker om hva man burde eller ikke burde...

 

 

Siden det har gått opp for meg at jeg er tippa inn i femtiårene burde jeg vel egentlig skrive om alenelevende voksne kvinners sexliv eller mangel på sådant. 
Geberde svettetokter utover tastaturet og blande dem med erfaringer fra alle overganger.

Nei. Det er kvelden. Jeg har ingen hetetokter, men derimot en pose chips med CF, og jeg sliter med ikke å inhalere hele greia på godt under kvarteret. Jeg elsker Sørlandchips. Jeg digger cola zero. Med isbit og lime er det rene skjære vidunderdrikke. Siden jeg verken røyker eller drikker alkohol skulle det ikke være noe å sette kryss i boka for, men jeg må. Overgangen til livet med hensyn til alderstilleggene har for lengst kommet over meg bakfra. Jeg grunner for mye på maten, som jeg egentlig er så glad i. Gikk jeg inn for det kunne jeg fort ete meg opp til atskillig, og da mener jeg atskillig, større utgave av meg selv. Så jeg forsøker la vær. Noen ganger er det en kamp. Dessuten er det sant at fett, salt og sukker er det som smaker aller best. Helseguruene greier ikke støye det til side. Lavkarbo eller ikke, kjenn ærlig etter. Og, har du ei oppskrift eller femten som er tvers gjennom sunn i betydningen ikke fett, salt eller sukker så tar jeg gjerne i mot. Kommentarfelt er ypperlig til den slags. Ikke bare skjellsord. Her på Ytringsstedet slipper jeg og leserne det fordi jeg redigerer. Det har vist seg å være et bra triks. Kommer til å fortsette med det.

 Her jeg sitter ser jeg delvis på en svensk dokumentar om ei dames siste tid. Hun har angst, hun har smerter og er meget syk. Redd for å dø er hun, samtidig som hun sliter enormt med fysiske og psykiske smerter. Hun ønsker seg til roen og freden på fjellet. Stillhet og fravær av angst. Egentlig ikke noe revolusjonerende eller kravstort. Jeg tenker det handler om ro til å dø som seg selv med verdigheten og integriteten i behold.  Alle hjelperne rundt vil henne vel, men på grunn av det som meg ser ut for tungrodd og firkanta regelverk greier de ikke helt å hjelpe henne godt nok.

Det er forferdelig å se at mennesker blir fratatt verdigheten ved slutten av livet. I alle fall oppfatter jeg det sånn. Og jeg tror ikke det er så annerledes i Norge. (Jeg tror ikke på noen måte, ingen måte, dette blir bedre med FRP eller H. )Tvert imot. Jeg tror det er slik at man må sette seg ned og tenke nytt. Samfunnet får flere og flere gamle og syke. Det er der det ligger. Ikke ved privatisering og anbud. Forleden framla man den store rapporten som klart sier anbudsrunder og privatisering er det dyreste. Hvorfor får den så lite oppmerksomhet i denne valgkampen ? Privatisering av helsevesenet er ikke løsningen. I tillegg til alle ledd skal da noen sitte på toppen og sko seg nemlig. Slik er det ikke med en annen modell. Helse kan ikke være forretning bare. Sånn er det ikke. Mange situasjoner kan ikke bli lønnsomme. For meg ser det ut som folk innbiller seg at ingenting skjer uansett hvem som vinner valget, men sånn er det ikke. Det er ikke på den måten at man kommer til å fortsette å ha alt landet har og enda litt til uansett. For å stemme venstre- eller høyreside handler om hvilket menneskesyn en har, og om hva slags samfunnsutvikling Norge skal ha. Er det slik at man ønsker seg at bare de som har penger nok skal ha gode liv, eller skal det fortsatt finnes et offentlig støtteapparat for den som på en eller flere måter får det vanskelig? Det handler dette valget om.

Dette mener jeg mer om enn jeg trodde i utgangspunktet. Antakelig fordi jeg er tippa, og dessuten slett ikke er i hundre. Av og til får jeg nesten ekstra angst av å høyrevindene suse. Jeg blir engstelig for framtida som aldrende enslig kvinne. Sånn er det bare. Selv om jeg ennå liker tro mennesker vil ta til vett å slutte innbille seg at det ikke har noen betydning hva slags politikere vi stemmer til rorene. For det er nemlig sånn i Norge at det som er innført, om det er aldri så feil, det går man ikke fra. Den ene regjeringa skyller bare på den andre og så videre. Samtidig som disse yrkespolitikerene ser ut ti å sko seg selv slik at de aldri aldri aldri kommer til å bekymre seg for noe som helst.
Uansett: Helsevesen må være en samfunnsoppgave.
Ikke en næringslivsfloskel.
Huttetu som det ser ut rundt omkring allerede. Punktum! Et samfunnsansvar. Punktum!
 (Ok, noen kan hevde mitt vett er begrenset, og grei det, jeg rikker meg likevel ikke i det synet..)

Sykehusdirektører og andre direktører ja... Når noen ikke gjør jobbene  sine skikkelig, og blir sagt opp av den grunn får de enorme fallskjermer. Helt mot all logikk.
Hvilken vanlig ansatt får noe annet enn ett tupp i ræva og på hodet ut ?
Rekk opp handa den som kan komme med et eneste godt og sant eksempel på fallskjerm for den kategorien. Jobber ikke også disse dag og natt og stumpen av seg ?

Synnøve Sætrum

 

HEILE METT HJERTE...

Jo, sånn går det noen ganger...

Kjenner meg igjen, og det er kanskje noen andre som gjør det også...

 

 

 

 

Æ veit akkurat kordan æ va
og æ va ikkje god
Og æ huske dessverre presis ka æ sa
og æ skjønne jo koffer du dro
Men æ kan ikkje tru at du trur
at æ meinte det sånn
Og æ angre av heile mett hjerte,
det veie et tonn
Æ kan bli så ufattelig moody
og bitchy og gal
Æ kan sende faktura I øst og I vest
og igår syns æ du sku betal
Og æ trudde æ meinte kvert ord
men det va bare rør
Og æ angre av heile mett hjerte
det veit du fra før

Æ ska gå inn I skogen og
og stille mæ under et tre
Æ ska stå under himmelen
og gå I mæ sjøl
æ ska sone og skrifte og be
Æ ska slutte å være så teit,
æ ska slutte med alt
For æ angre av heile mett hjerte
og nu e det halvt
Æ går frem og tebake I romman
og alle e tom
Det e nesten uhyggelig stille her nu
det e prisen for de som e dum
Men æ e ikkje lenger den dragen
æ veit at æ blei
Og nu ber æ av heile mett hjerte
kom hit og si hei

 

(Kari Bremnes)

OM VÆR OG MYGG....

 

Ja, hva skulle vi gjort uten været ?

Ikke hatt noe å klage på i alle fall.

Det blir liksom ikke helt sommer, den vil ikke ta av.

Minnene om den som var i fjor kommer nærmere og nærmere.

 

Og jeg tenker: Til høsten skal jeg!

Ja, for jeg skal mye da, samtidig vet jeg at det er lenge til.

Det er mye, veldig mye jeg skal før den tid.

Likevel:

Kan det ikke slutte regne?

 

På den andre siden.

I Karasjok er myggplagen verre enn i tropiske strøk.

 

Hva skulle vi gjort uten myggen?

 

Synnøve Sætrum

THE LOGICAL SONG.... SUPERTRAMP

P E R S P E K T I V E R

 

Jeg har startet en ny blogg.

Velkommen dit:

 

http://synnoveogfotagrafiene.blogspot.no/

 

 

Det betyr slett ikke at jeg slutter Ytringsstedet, bare at jeg tenker meg en tråd.

 

Den som skriver får se hvordan det går, og den som leser også.

 

Mvh

Synnøve

DU ER VELSIGNET OG VET DET. . .

 

 

Kjærlighet er kjærlighet, og når du elsker lever du ikke forgjeves.

Kjærlighet er kjærlighet, og du er velsignet.

Du kikker på hendene dine, ser merkene fra livet.

Er eldre, men de er ikke gamle.

Du kjenner dem.
 Med disse hendene har du strøket over kinnet og ryggen til det elskede barnet ditt.
Disse hendene har du foldet i takk for de mektige gavene livet har gitt deg.

 

Nå stryker hendene emaljen, løfter kruset til munnen.

Den varme drikken bringer fryden inn.

Velsignet er du som sitter i  det tidlige sommerlyset ei morgenstund.

Tankene kretser om det du har, og det du var.

Springer til den fredfulle søvnen ungen din hadde når hun sov dypt.

Du tenker hun alltid må vite hvor høyt du elsker henne alle dager.

Du vet, du med begrensede evner har forsøkt vise dette din tid på jorda.
Den stien vil du følge alle dine dager.

 

Kjærlighet er kjærlighet, og når du elsker lever du ikke forgjeves.

Du er velsignet og vet det. 

Valgene er ingen selvfølge, bare den som lever har dem.
Hvordan det må være å bli angrepet med vannkanoner og tåregass når du hevder dine fredelige meninger? Begrensningen blir synlig og bøyer deg i takk over livet i et fredelig land på jorda.

Hele ditt liv har du levd i fred og overflod.
Velferd er ingen selvfølge, like lite som demokrati. 

Disse hendene har tørket tårene, knyttet seg.

De har løftet paroler og møtt andre hender i kampen.

 

Hendene strøk det bare hodet til den siste du hadde kjær.
Den siste vil alltid være den første.

Det var de samme som lekte med lyse krøller ei sommernatt, eller var det to, long time ago?

Disse hendene har lengtet mot steder de aldri skulle kjenne.

Vært skrikende tomme når elsken var omme.

Bevende tok de tak i ensomheten, foldet seg og tryglet om hvile.

Visste at den som elsker ikke lever forgjeves.

Du var velsignet.

 

 Du er velsignet og vet det.

Disse hendene har møtt de gode hender, riktige hender.

Fått og gitt støtte til å stable beina under seg.

Alle skulle møte åpne hender, ikke måtte stå alene.

Disse hendene har ikke noe å skamme seg over.

Den som elsker lenge lever ikke forgjeves.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

Synnøve Sætrum

 

 



MED HELE DITT MENNESKE

For ei lita uke siden i Rhodos by. Var der også, med hele mitt menneske!

 

 

Jeg tror, jeg tror på sommeren.
Jeg tror jeg tror på sol igjen !
Den som har utsikter til mer liv kan alltid glede seg til en solskinnsdag.
Ikke sant? 
For et hell det er å være her.
Kunne være til stede i livet med hele ditt menneske.
Så takknemlig jeg er for det.
For erfaringene som gjør meg til meg.
De gode, og de mindre gode.

Skydekket ligger over huset, men det er tynt.
Sola arbeider seg nok gjennom snart.

Uansett så skal denne dagen nytes, leves, leses, synges, skrives.
På bordet ligger, som alltid, en haug bøker:
Øverst Hans Børli "Samlede dikt", Marie Takvam "Samlede dikt", "Ingenting å skrive hjem om" som er en antologi reisebrev om det som skjærer seg på tur.
Nicky Gumbel "Hvorfor Jesus?" og nederst "Bibelen" . 
Ja, og så hekler jeg på et nytt pledd mens jeg grunner.

Smått og stort. Stort og smått.

Det faktum at jeg har vært så fantastisk heldig å få et øyeblikk her på jorda mellom evighetene.

Evigheten er ikke til å begripe, men må man egentlig? 

Så lenge jeg slipper for mange av livets reklamepauser er det meste bra.
 Når en har opplevd tilstrekkelig skygge om anklene blir det viktig og la de gode stundene sige inn.
Gjøre livet enkelt.  

Jeg tråkka akkurat på en Sørlandchips med spansk pepper. Knas ned i teppet.
Utmerket, tenkte jeg. Livet er i water når jeg har skeiet ut og hatt både potetgull og zero. 
Vi tre hadde det utmerket foran "Lulu & Leon". Ok, danskene lager ikke engelsk kvalitet, men det nærmer seg jammen. Hvorfor kan man ikke forsøke strekke seg mer i NRK?

FORMIDDAG...PAUSE...

 

Jeg skal snart av sted til Kristiansand Folkebibliotek og hente greskkurset jeg har lagt av. I åtte uker skal jeg være heimestudent og forsøke knekke noen flere koder ved det språket. Går rundt som en førsteklassing og staver der nede, og er motivert for litt mer flesk på knoken.  

Hva heter tann, eller nærmere bestemt jeksel på gresk?

Odonto.....????
Et eller annet?
Jeg har ei norsk-gresk ordliste, men vet ikke om jeg staver helt riktig.

Det er noe som ikke er som det skal med et par av jekslene.

 Skavank- og vedlikeholdsalderen.
Dere vet, den alderen da en virkelig begynner ta inn over seg perspektivene, og konsentrere seg mest om her og nå. Dagen i dag. Det eneste man er gitt. 

I går er historie, og i morgen vet en ikke noe om. 
Vel, forutsatt at jeg er her på jorda den dagen tannlegeavtalen innfinner seg vil bankkortet gå varmt. Jeg har mer enn en gang tenkt på at man i min ungdom hadde en politikk som raserte tenåringers tenner på folketannrøkta. Uansett om tennene nå er noe slitte og skrale, så er det et paradoks at jeg aldri, og da sier jeg aldri har fått et nytt hull i tennene etter at jeg sluttet på folkeskolen.
Alt som skjer på tannfronten er vedlikehold av gammelt ugg, eller skader som er blitt større takket være det folketannrøkta påførte jekslene.

 De stod ikke tilbake for noe.
De boret uten skrupler vegen for privatpraktiserende tannlegers inntekter i generasjoner framover, jo det skal de ha... Protestene var fånyttes. Da lukket de bare døra og kom farende med bedøvelsen...
Er det noe sted man ble offer for overgrep så var det i de lokalene.

 

 Bankkortet protesterer vilt i forkant av konsultasjonen som må komme, men hva nytter det?

Skal man kunne tygge må man ha redskapen i orden. 

Slik er livet  her nå i femtiårsalderen. Gulp, og vræææl. Sånn er det altså fatt.
 Selvsagt kan en bøye hodet mellom knærne, siden det er for langt ned til sanda, og utsette enda mer. Enkelte handlinger er fånyttes. Alternativer finnes ikke i denne sammenhengen.

Dessuten: Det er flaut, det er flaut, det er flaut, flaut, flaut å bare kunne tygge graut !

 Jo, jeg kjenner det her jeg er, hos manglene i tanngarden, med hele mitt menneske.
Ulp!

Egentlig var det slett ikke tenner jeg hadde tenk å skrive om.

Mange ganger er det likevel sånn at teksten blir til mens jeg skriver.

Det kjennes som om ordene bare strømmer ut.

 De liksom bare renner ut av en nesten utømmelig kilde, og i alle retninger.

Tastaturets funksjon blir som øsekarets.

 

 

Jeg ville dele noen tanker om perspektivet.
Igjen.

Siden jeg er opptatt av det.
Igjen.

 Vennlighet, varme, vemod kjenner jeg.

I uka som er gått har jeg fordøyd ukene i Rhodos by.

Kjent på den store tilfredse lykken det er å reise.

 Jeg blir vennligere til sinns når jeg tenker på alle smilene jeg blir møtt med.
Blunkene, komplimentene og alt det der.
Agapi mou og så videre.
Ne, si mer!
Meeeeer!!!

For det finnes faktisk mennesker som liker oss middeladrende.
Synes vi er både greie og snille, og kanskje til og med aldri så lite tiltrekkende. 

Jeg har opplevd noen dører bli satt på gløtt for meg,
er blitt foreslått noen muligheter jeg får grunne over til neste gang jeg skal til Hellas.
Ikke slike som handler om kjærligheten la nå det være presisert.

 Det med å ha et vennligere og kanskje også varmere sinn smitter.

Hvor mange snille fremmede norske mennesker jeg har møtt denne uka har jeg ikke talt, men de er mange. Hyggelige småsamtaler er blitt meg til del i butikker, på tilfeldige gatehjørner, ved busstoppet og på kafeer. Jeg undrer meg over at menneskene i Norge synes så annerledes under sommersolen. Eller er det bare jeg som blir så annerledes, får det gode perspektivet?

At jeg er værpåvirkelig har jeg nevnt mer enn en gang...

PAUSE...SEINETTERMIDDAG...

Jeg har vært i byen. Vært reserve "gammeltante" til ei skjønn lita nyfødt jente. Vugget vogna så bestemor fikk seg en matbit. Livets begynnelse og livets begrunnelse sånn på en gang.

 Bollywood-film(underlig sjanger) på tv, forberedelser til hjemmelagd pizza. Siste kaffekruset for dagen over pizzafyllet. Kjenner på lukta det blir akkurat som jeg ønsker, og at jeg har det godt. I kveld er en god inne og hjemme alene kveld. Tenker det blir håndarbeid også. Siden jeg nå en gang finner ro i å drive med slikt. I skråninga ser jeg det er vind. Den er kald, men yr.no lover litt bedre tider søndag. Jeg satser på det er sant, og jeg satser på å finne en av de turene som annonseres i turkalenderen som søndagens innhold. Godt å være i verden. Jeg er takknemlig for dagen i dag.
 

 Midt i all hverdagsligheten kjenner jeg på et vemod. Det vemodet som handler om forgjengelighet, og at ingenting varer. Verden og tiden er alltid i forandring. Mange ganger er livet tøft og urettferdig. Om man kan snakke om rettferdighet i livet da. Noe sier meg at det ikke handler om rettferdighet eller det motsatte, bare livet på livets premisser. Godt og vondt. Privilegert er den som er født i et land der man kan grunne på slikt et helt livsløp. Så lenge jeg har levd har det ikke vært krig eller ekstrem fattigdom i Norge. Ikke mange i verden har en slik bakgrunn. Og, ser jeg det jeg nettopp skrev ut fra den motsatte bakgrunnen er jeg oppreist nok til å begripe at den som lever i krig og nød finner fordelingen av godene på jorda svært urettferdig. Hvorfor skal vi ha alt, og så mange mange mange mange millioner mindre enn ingenting? Urettferdig !

PAUSE... KVELD...


Akkurat lest en blogg om kamp med kreft og å tape for den.
Ulstadtausa er gått bort. 
Takk for de delte ordene, og hvil i fred.
 Jeg har fulgt refleksjonene et lite stykke tid, og har fått mye.
Det handler om perspektivet... !

 I Norge er mange ekstremt materielt orientert.
Skaffe seg statussymboler og eiendeler hinsides vettet.
For mange later det til å være lykken, for ikke fullt så mange andre er jag etter ting kun tomhet. Heller nok mest til det siste. Det er godt med komfort. Godt å sove trygt i egen seng, det er ikke det jeg mener. Men, å jobbe døgnet rundt alle dager for å få kvadratmeter, store biler, båter og hus tilhører ikke genetikken min. Så jeg forstår meg egentlig ikke helt på det jaget jeg. 
Er mer opptatt av de åndelige perspektivene og de evige verdiene.
Hva de betyr, og hvordan de påvirker mine tanker gjennom de dagene som blir meg til del ?

 Undertegnede lurer ofte på hvor mye skrammel hun skal ha i løpet av et liv ? Hvor mange kasser jeg har kjørt til gjenbruk de siste årene vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det blir minst en runde til. For mye stuff, er og blir alt for mye stuff...
 Dessuten lurer hun på hva tingene representerer og betyr, sånn dypest sett?
Stadig kommer det der opp til vurdering og revurdering.
Paradoksene lurer alltid under overflaten når jeg for n-te gang forkaster materielle verdier...

Foto: Synnøve Sætrum 

 

Grønt skjerf med gulltråder blinker til meg. Vakkert. Vakkert. Vakkert..

Jeg trenger det over hodet ikke, men det kjennes som om det henger der bare for meg.

For en luksus. Kunne kjøpe et skjerf fordi det er vakkert. Det hendte meg i mitt liv akkurat nylig.

Jeg kjenner på stoffet og gleder meg til første bruk. Jo, det er pent.

Jeg er hos det med hele mitt menneske...

Det kommer an på perspektivet. Jeg kikker glad bort på det nye skjerfet. Ser fram til å bruke det.
Så tenker jeg på at det viktigste er gratis, men kan noen ganger være umulig å oppdrive.
En kan ikke hente en elsket klem ut av lommeboka, eller få ubetinget kjærlighet gjennom den siste bilen i garasjen. Kjærligheten er alltid løsningen på utfordringene, men den kan ikke kjøpes.
 Ikke respekt eller vennskap heller. Tillit er noe man får gratis om man er den verdig
.I mitt liv finnes nære mennesker som gjennomlever prøvelser jeg ennå har til gode å stå i.
Akutte livstruende sykdommer er mye å bakse med. Livets store utfordringer.
Når jeg da, som medmenneske på veien, opplever stoisk ro og ekte positiv tenkning disse store utfordringene til tross blir jeg tiltrukket.
Nysgjerrig.Ydmyk kanskje, og jeg kikker enda en gang innover.
Endrer perspektivet.
For jeg ser det handler om å hvile i tro. Ikke et sekund tvil. Bare tro.
Det er et mektig perspektiv. Et jeg til nå bare har sluppet en bitte liten flik av innover meg.
 

  Det handler om å takke.
Selv om jeg denne kvelden har tjukke ullsokker på beina, kan jeg avslutte som jeg startet.
Jeg tror, jeg tror på sommeren. Jeg tror, jeg tror på sol igjen...
Takk!
Denne dagen har jeg fått.
Livet har gitt meg den.
Takk!
Jeg skal være i resten av den med hele mitt menneske.

Synnøve Sætrum

 



DU LEVER

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

( Hans Børli)

DET ENE UTELUKKER ALDRI DET ANDRE. . . . . .

Været trykker eller løfter.
Virker sterkt eller svakt, svakt og sterkt. 

En dag i steike solskinn kan trykke ned. Peset under de hete realitetene umulig å unnslippe. Tilværelsen synes lik  ei åpen slette med sola i senit. Kanossagangen* fortsetter, og det er ingen steder å søke ly. Alt du kan er å bøye deg, om enn ufrivillig, for rammene. Du vet nemlig at dine rammer er gode. Ingenting vokser uten lys og sol, selv om den brenner.

Noen ganger er det slik: Det brenner i livet.

Gråvær eller en regnværsdag. Ikke sollys, bare grå nyanser.Dager uten inspirasjon er også dager, om enn håpet er grønnere på den andre siden av timene mens de bare tikker og går. Men, denne dagen, i gråværet bobler det i deg. Lyet for den skarpe sola kaster deg ut i livssvevet. I skyggen søker du inn, og finner ut. Latteren, gleden og det gode livet finnes der skyggen har god temperatur.

Sol kan vise ned, skyggen opp og vise versa. Det ene utelukker aldri det andre. Hvorfor skulle det egentlig det?

Synnøve Sætrum




INNE I MITT MØRKE

Inne i alt mitt mørke
brenner ei hvit stjerne,
blank som et naglehode
slitt av hammerslagene.
Hvem var det som spikret
mitt svarte liv
fast til himmelen
med denne naglen av sølv?

(Hans Børli)


*Ordet «kanossagang» benyttes i det norske språk i dag for å navngi det å gjøre en ydmyk og ufrivillig bot

And even though it all went wrong....

..."And even though it all went wrong"...

 

Erkjennelse er lik kunnskap er lik forsoning.

I det finnes ikke noe valg.

Realitetene river deg over ende.

Du vil ikke, men må opp igjen.

 

Noen valg er umulige, men du må.

Du blir sittende der i frossen frykt, mens du innser din tilkortkommenhet, og at i dette har du tapt. Livet mer enn slamrer med dørene. Krever sitt.

Grumt er det.

Stygt er det.

Nøkkelen er en gang for alle vridd om og vekk fra de sagte ordene, og det usagte blokkerer.

 

Gi ordene tid.

La tiden vise vei.

Stå i lindringen, hold ut.

 

Den som eier tiden kjenner ingen spade mot tennene eller jord i øynene.

 

 Sårt bryter livet i gjennom.

Krever ditt syn og din oppmerksomhet.

Hendelsene risper. Ordene stikker.

Hundre tårer faller, og du har ikke noe valg.

Du må leve din lengsel. Sørge for dine savn.

Tilgi deg selv, som du tilgir andre.

 

..."And even though it all went wrong"...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

"I did my best, it wasn't much

I couldn't feel, so I tried to touch

I've told the truth, I didn't come to fool you

And even though it all went wrong

I'll stand before the Lord of Song

With nothing on my tongue but Hallelujah"

 

(Leonard Cohen)

TÅREN

Tåren
den glitrer alltid
som dugg
ytterst på eggen av
alle ord
vi slipte kvasse.

Gråt, min kjære -
Gråt mot det bleike lyset av avstand
som rører ved din panne.
Gråt for det blinde barnet
under veiviseren.

Gråt, min kjære -
Det synger en fugl,
det synger en fugl langt inni skogen
når duggen faller.

(Hans Børli)

RHODOS BY

-Ha et smil og en latter til Kirsten ...

-Takk for sist Marit I ...

- Hei Eli M ...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Antikkens greske historiker, Pindar, gir oss myten om Rhodos opprinnelse. Zevs seiret over gigantene og ble herre over jorden. Olympens guder fikk etter det områdene på jorden delt mellom seg. Helios var ikke til stede og ble dermed en landløs. Da han kom tilbake klaget han over dette og ba Zevs om at det stykket jord som dukket opp av havet skulle bli hans. Mens han snakket om dette dukket Rhodos langsomt opp av havet. Solen skal ha blitt fra seg av glede, innhyllet øya i sitt gylne lys. Det lyset jeg som besøkende fortsatt legger merke til. En annen myte tilskriver Rhodos tilblivelse som et resultat av kjærlighetsforholdet mellom Helios og nymfen Rhodos. Nymfen var datter av Poseidon, og Helios ble så betatt av hennes skjønnhet at han giftet seg med henne. Sammen fikk de en datter og syv sønner.  
Jeg har ruget på reiseberetningen de siste to ukene. Nytt besøk på Rhodos, nærmere bestemt Rhodos by er over. Dager under gylden som ved det det blågrønne havet er kun et deilig minne her jeg sitter ved tastaturet. Nydelige spaserturer i gamlebyen er unnagjort for denne gang. Middelalderbyen som langt fra er død. Den huser mange tusen innbyggere i tillegg til alle butikker og restauranter. 
Denne gangen var jeg ikke innom stormesterens palass, men jeg skal tilbake om et par måneder så da.. Det ble mer vandringer i og rundt Sokrates. Dessuten ble det mange turer i Mandraki. Også denne gangen har jeg fantasert om hvordan Kolossen må ha tatt seg ut mens den stod i havna. Vidunderet fikk bare stå i sekstiseks år. Det store jordskjelvet i 226 f. Kr veltet statuen av Helios, og ble aldri oppført igjen. Rhodesierne skal etter sigende ha vært redde for at noe slikt ville føre til forbannelse fra gudene. 

Uansett: Atmosfæren på Rhodos gir tanker om stor estetisk sans og kunstneriske evner. Selv om en av antikkens syv underverker ikke står er det mye annet som gjør det. Selv om turistene er mange er befolkningen vennlige. Ikke et surt ord å få, men smil og vennlighet alle steder. Som gjest kan man ikke unngå å få tanker om gjestfrihet, vennlighet, livsnytelse og inkludering. Det er noe spesielt med Rhodos. Noe jeg liker godt nok til å ha vært der elleve ganger. Jeg kjenner ei dame som har vært der femtifem. Det sier sitt, og jeg sier mitt selv om jeg vet man bare kan ta en tur av gangen.
Dagen i dag, og så videre...

Siden mine interesser omfatter både litteratur og historie tenker jeg på det når jeg er der nede. Øya har siden antikken hatt betydning for litteratur og kunst. Etter år 300 f. Kr var den sentrum for utdanning hvor ikke bare egne men også all verdens unge studerte. Berømtheter som Cicero, Lucretius, Pompeius, Julius Caesar og Cassius (for å nevne noen) fikk sin utdanning i filosofi og retorikk i Rhodos by. Dikterne Peisandros, Antagoras og Apollinos levde og hadde sitt virke på solens øy. Når en skriver reisebrev fra Rhodos by må en ikke glemme billedhuggerkunst, malerier og keramikk. Det var for eksempel Chares fra Lindos som utformet den myteomsuste kolossen.

Evangelisimos  kirke. Foto: Synnøve Sætrum

Administrasjonsbygningen. Foto: Synnøve Sætrum

 
Rhodos by har mye ved seg som trekker meg tilbake. Det er en fornøyelse å få fart i sin estetiske sans. Jeg er ingen kjenner av arkitektur, men greier se at innflytelsen i byen kommer både fra østlige og vestlige stilarter. Jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden. Selv om jeg denne gangen syntes det var noe mindre turister enn tidligere. Om det skyldes den økonomiske krisen i Europa, eller det faktum at været var noe kjøligere enn vanlig er på denne tiden skal jeg ikke ha sagt noe om. Men, færre turister var å se. Dog er jeg overbevist om at øya kommer gjennom krisen. Folket der har vært ute for det før. Pent sagt.

Rhodos by ble grunnlagt i 408 f. Kr, og er naturligvis en milepæl i øyas historie. Under den klassiske epoken var byen vekselvis under Athens og Spartas innflytelse inntil Makedonia overtok og så videre. Rhodos har lang historie, og i klassisk tid nedtegnet man også det som kalles "den rhodesiske sjøfartslov". Denne loven inneholdt internasjonale sjøfartsbestemmelse og regnes for å være et av de mest betydningsfulle juridiske dokumenter noensinne. Romas keiser Antonius skriver blant annet: "Jeg er verdens herre, men rhodesiernes lov hersker over havene". Likevel opplevde øya i romersk tid, under Cassius hevn fordi rhodesierne (etter mordet på Julius Caesar) ikke ville hjelpe ham mot fienden. I år 42. f. Kr ødela han byen og bragte over tretusen kunstverk tilbake til Roma.
I byzantisk  og middelaldersk tid ble Rhodos igjen et viktig senter for handel mellom øst og vest. Aksepten for den kristne tro kom hurtig, og apostelen Paulus predikerte i år 58 e.Kr i Lindos. Mange skal ha blitt omvendt. For å gjøre en lang historie om plyndringer, erobringer og annet kort begynte Rhodos igjen sin kontakt med vesten fra det 11. århundre. I 1191 kom Richard Løvehjerte og Philip med sin flåte til øya, og vervet soldater til korstogene. Ridderne holdt til på Rhodos i 213 år. I 1522 ble den siste stormesteren tvunget til å overgi Rhodos by til den tyrkiske sultan Suleiman. Den tyrkiske regjeringstiden regnes for å være den mørkeste tid i øyas historie. Tyrkeren ble på Rhodos og i de øvrige tolvøyene fram til 1912. Italienerne erobret da øya med støtte fra den greske befolkningen. Det greske flagget skulle likevel ikke vaie over Guvernørpalasset før 7. mars 1948.

Perspektiv fra guvernørpalasset.. indre gård... Foto: Synnøve Sætrum

Velger å ikke skrive om ståket på Elly-stranda, for jeg flytta meg til vindsiden som er mye reinere, roligere og i det hele tatt. Der ble vi liggende på sengene til den hyggelige lokale varianten av en aldrende gresk gud med frue og følge. En fornøyelse å bli kaldt Birgitte hver eneste dag. Jeg tåler et blunk eller femten uten problemer. Det samme kan jeg si om vitser og ubetydelige morsomheter. Si hva du vil om Hellas og krisen, om ditt og datt. Endrer ikke mitt syn på at grekerne er varme, vennlige og gjestfrie mennesker. Landet kommer jeg til å besøke igjen og igjen og igjen og igjen så lenge det går blod i gjennom meg, og Rhodos blir ikke kvitt meg så lett.
Det hadde jeg aldri trodd den aller første kvelden, den aller første reisa dit.
 Da var jeg skuffet over turistsjappematen, hotelljungelen og jeg tenkte:
-Ok, jeg holder ut på stranda i to uker, og så aldri mer!
Jommen sa jeg smør!
Det fantastiske med livet er at det mer enn en og annen gang viser noe helt annet enn en tenker seg...

Hadde jeg hatt kondis kunne jeg skrevet om fulle øst- og vestlendinger. Damene som på stranda fikk meg til å tenke på ola dunk-dunk på tur. Mulig jeg er blitt ei skikkelig snerpe, men jeg gir meg ikke til kjenne som norsk når ser fulle landskvinner med det greske flagget på hodet og det norske midt i fi...! Synes slett ikke om det. Nei. Flaut er det. Heldigvis har kvinn et valg og kan holde mæle og munn. Den slags minner er få, og takk for det.
Derimot kan jeg konstatere at dager under den greske sola gjør meg mykere og mye gladere til sinns. Livet blir atskillig mer levelig, og batteriene nokså fulle av ny energi. Ingen tvil om at klima gjør noe med menneskenes sinnstilstand. For meg er det milde mer tiltrekkende enn det strenge. Jeg har en tendens til å snurpe truten sammen og nesten tygge ut jekslene gjennom vintermåneden. Tildragelsene er såpass omfattende at de ikke lenger kan skjules når gapskrattet kommer over meg i takt med stigende blodsukker. Horta-salat, middelhavsbrød og fantastisk olivenolje kan gjøre hvem som helst lattermild og salig. Sjelden har jeg ledd så mye og så hjertelig. Av fjoll og ren livsglede. Åh... jo, det er et deilig liv.

Jo, jeg følger med og jeg hadde noen fornemmelser jeg ikke likte. Blant annet så jeg ingen av de grekerne jeg vet jobber i det offentlige. Mennesker jeg pleier snakke med når jeg er på Rhodos. Hvor er de? Er de sagt opp og flyttet tilbake til stedene de kom fra?
Eller har de så elendig lønn at de ikke kan være ute og ta en kaffe kveldstid?
Nå går jeg alltid på greske steder. Jeg er den typen turist som liker den gode greske maten.
Typisk turistsjappejuggel kan være for meg. Det kan man få over alt i verden, og jeg har lite sansen. Ikke har jeg sansen for all-inclusive-bølgen heller. Nei, jeg kan ikke fordra den.
Er sterkt imot hele konseptet når jeg tenker meg om. Helt vanvittig opplegg det der.
Kan ikke begripe at folk kan utsette seg for det.
Når det finnes så mye vakkert og levende setter man seg i stedet i en samlebånds feriefabrikk.
 Den greia undergraver lokalsamfunnene og støtter haier. Sove, ete, drikke og drite i kø.
Jeg observerte paradoksene. Man må være blind om en ikke ser noen av det. 
Flyene var fulle og flyplassen kaotisk, akkurat som det pleier på Rhodos.
Men, det var vel mange tomme bord og solsenger både i Rhodos by og på Lindos.
Det har vært vanskelig å få bord på restaurantene om man ikke hadde reservert etter klokka åtte.
Sånn var det ikke denne gangen.
Jeg fikk flere ganger følelsen av å være på Rhodos i april.
Sånn for ordens skyld minner jeg om at det var første ukene i juni.

Tilbakeblikket fyller meg mer med tanker om en esel-taxi på Lindos.
Busstur, båttur og mange turer med apostlenes hester i gamlebyen, Mandraki og andre steder.
En gudstjeneste av de lange fikk jeg med. Kirka var nydelig, og sjela fikk enda mer ro.

 Jeg kjenner på stor takknemlighet over å få være meg. Så heldig jeg er, og så mye jeg blir gitt.
 Hvordan nyrike russere vifter med  fargekaos og hummeren er demonstrert en gang for alle.
Denne gangen uteble "hamsteren", men det gjorde ikke noe med smilebånd og latter...
Fulle finner synger karaoke på visse steder, og jeg må bare bøye meg i støvet for pågangsmotet.
Justeringer kunne sikkert vært på sin plass, men "lev og la leve", ikke sant?

Lindos. Foto: Synnøve Sætrum

 

Det er kvelden. Kvelden til en dag hvor jeg har jeg hatt seks krus kaffe og et eple. Vann men ikke noe brød. Jo da, et stykke stekt torsk, selvkomponert tzatziki og tomater gikk også ned på høykant. Nå når kvelden siger på drikker jeg vann og humrer over alle opplevelsene i ukene som gikk.

  Jeg er så mett etter fjorten dager med fantastisk gresk mat. Deilige Rhodos, skjønne Hellas.
Så mange flotte minner jeg har fra det landet, og som jeg ser fram til neste reise den vegen (hvis Gud vil). Jeg fintenkte mens jeg satt på trammen før i dag. Tror det måtte være varmen og olivenoljen som gjorde de gamle grekerne til store tenkere. Da var det nesten tretti i skyggen her ved heimen min i Norge. Yr.no lover sommer fram til fredag. Vel, det handler om dagen i dag, og en av gangen.

Livet er ei reise i seg selv. Jeg glemmer ikke det. Vegen blir til mens jeg vandrer eller har en rast, sånn er det. Takknemligheten i fokus, og sinnsroen var plass denne formiddagen og jeg gleder meg over den i skrivende stund denne tidlige sommerkvelden. Døra er akkurat stengt for myggen, og sola forsvunnet bak åskammen. På bordet står markblomster og om et øyeblikk tenner jeg stearinlysene. Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Hele dagen har vært en av de gode i livet.

I går fløy jeg over flomrammede Budapest. Titusen fot opp mot verdensrommet. Det er mye det. Jeg greier aldri slutte tenke på at jeg sitter så høyt når jeg befinner meg i kroppen til et fly. Alltid er jeg litt engstelig, og mer klar over min egen forgjengelighet. Å dø har jeg ikke lyst til, noe jeg også reflekterer over både før, under og etter en flytur. I så store perspektiver synes det litt underlig at de basale behovene består. Man skulle kanskje vært mer eksentrisk og fintenkt på kjærligheten, livet og døden og kun det. Eller bare lene seg rolig tilbake, være i livet og atmosfæren helt uten frykt.

Perspektiv fra ei solseng. Foto: Synnøve Sætrum

Fra en vandretur langs havet. Foto: Synnøve Sætrum

Altså, til Rhodos drar man med fly. I alle fall som oftest. Om jeg noen gang kommer dit sjøveien vil tiden vise. En gang dro jeg derfra med ferge, men det var ikke nå. Selv om jeg synes det er noe magisk ved å være der oppe under himmelen er og blir det transport. Litt redd er jeg alltid, og mine bønner om sinnsro må til. Aldri slutter jeg undre meg over at de virker, men de gjør virkelig det. Når så skjer studerer jeg skyenes formasjoner. Over skyene er himmelen alltid klar og blå. Langt nede kan jeg noen ganger skimte byer, elver og veger. Å fly inn over Jæren og heiene der da vi skulle lande på Sola i går var fantastisk. Jeg fikk et glimt av prekestolen og mye mer. Nå sitter jeg her og tenker det var en god opplevelse. På det tidspunktet hadde all flyskrekk gått til ro, og akkurat i denne maskinen befant det seg en kabinleder som gjennomgikk alle lyder og prosedyrer ved landing. Han gjorde det til en hverdagslig sak, og det kommer jeg ikke til å glemme. Jo og ja, jeg vet det er urasjonelle greier når jeg holder på med den der frykten. For min del posttraumatisk stress også, så jeg må mange ganger ha noen runder med meg selv. Særlig på hjemturer. Det var på en sådan jeg opplevde en nødsituasjon nemlig. Så det er noe fortærende ved den første timen i maskinen. Siden blir det bedre, og jeg har jo reist lange veier siden. Men, likevel: Angst er ikke noe man alltid kan bestemme...På den andre siden gjør jeg jo mitt for å se den i kvitøye og ta itu ! Antakelig totalt unødvendig å nevne, men gjorde det likevel.

Akk og akk: under turen med Tomas Cook Airlines spiste jeg, nei nærmest "inhalerte" jeg, ei heller kjiipslig kjøttbolle, brekkbønner og potetmos i brun saus med liv og lyst.
Mat er fine greier i åttehundre og seksti kilometer i timen. Noen ganger er en slett og rett hul. Andre ganger er trøstespisning en nødvendig dyd.Så jeg er glad jeg hadde bedt om et måltid på forhånd. Glad for at jeg hadde kjøpt meg ekstra vekt også. For nå er de nøye med veiingen i Hellas.

Alt blir tatt med, også håndveska. La nå det være et tips!

Humrer for meg selv når jeg tenker på det. For er det noe jeg ikke har vært uten denne ferien (som før skrevet om enn jeg nevner det enda en gang...) er det fantastisk mat. Meze og annen snadder til den store gullmedaljen. Jeg har ledd så magen(e) rister, og bare kost meg med kosten. Livet blir en jammerdal om man alltid skal tenke på dietten og vekta. Sånn kan jeg ikke ha det. Dessuten er det litt legitimt med alderstillegg for den som har passert femti.
 Observasjonene over at andre også tenker som meg satte en ekstra piff i det gode feriehumøret. Det er hyggelig å ha noen sammen med seg under gode måltider. Uforglemmelige samtaler og situasjoner er blitt med meg hjem. Godt reisefølge kan aldri bli oppskrytt.

 
Mye godt å spise i Rhodos by. Den som har lyst på de greske spesialitetene kan for eksempel ta seg en tur til Koykos eller Neohori. Førstnevnte ligger i Mandalari. Den andre i hullet i veggen. Veggene som rommer 29, I. Kazouli str. Fantastisk mat gamlemor står på kjøkkenet og produserer. Når man er så mett at man nesten sprekker kommer hovedretten. Siden er det bare å tippe til sides og finne et sted med sterk kaffe.

Rhodos by har mye for den som liker det greske. Selvsagt er det også muligheter for å "fråtse" i det heller elendige om en ikke ser ordentlig etter. Et gammelt jungelord forteller at en bør spise der de innfødte gjøre det, og da skulle det være enkelt nok. Så sant en kan se. Kan en ikke får en spørre seg fram.Ambassador har huset meg siste to ukene. Det absolutt hyggeligste stedet jeg har bodd i Rhodos by. De som jobber der er til å smøre på skiva. Ok , det er kanskje ikke verdens største rom, men man skal jo bare sove, hvile og dusje. Perfekt for den som bor aleine, men også for den som har med seg en veldig god kjærest eller venn. Skal ikke utbrodere særlig mer, men det hører med å si at bor du der føler du deg sett og spesiell. Kikker du etter ser du at alle gjester får den følelsen.
Akkurat det er unikt. Trenger jeg si mer egentlig?

Synnøve Sætrum



FORDI

 

fordi

kjærlighet er kjærlighet

 

adjø måtte det bli

fordi

kjærlighet er kjærlighet

 

fordi

jeg elsker deg

 

 

 i kjærligheten var jeg alene

 

fordi

 i våre favntak

 så riktige for meg

 

  som var fortellingen

 vårt vennskap

 

selv i våre favntak var jeg ensom

du glemte det

eneste jeg kunne huske

 

fordi

 

kjærlighet er kjærlighet

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



"There is a crack in everything, that's how the light gets in"

 

 

"Nasjonalhymnen " fra høyresida står på repeat, mer enerverende og aggressiv enn noen gang. Erna, Siw og andre kappes om de beste forslagene for "folk flest"... Men, den illusjonen disse skisserer må da snart avsløres. Jeg tenker at mennesker tross alt må kunne se annet enn sin egen navle. Skjønne at sosiale goder og rettigheter ikke er et samfunn gitt fra høyre side i politikken. Høyresida er for de få, ikke de mange. 

 Valkpropagandaen surrer og surrer, mens vi griper etter fjernkontrollene for skifte av kanal.

Et realityshow her, en stem- ut- eller-inn- konkurranse der. 
Hellstrøm rydder opp ! 
 

Som du rer ligger du, sier  "vi"...

(Jo for hvem er egentlig vi? Hvem er egentlig konstruksjonen "folk flest"?).

"De" har jo ikke gjort et arbeidslag på mange år sier "vi", ikke betalt skatt heller.

Spanjolene, italienerne, ungarerne eller grekerne.  Sangen om hvem som gjør den beste lakenstrekken surrer og går...

Ja,  noen som ikke har samme peilingen på lakenstrekket som "oss".

Se på oss, gjør som oss, vær for all del som oss.

Vi er jo verdens navle må vite!

Eller om vi ikke sier det høyt og så direkte, klapper vi oss på de mette magene og snur stumpen til de som ikke har annet enn knokler å stryke. Noen gasser fra overmette mager slippes mot kosmos, før vi selvtilfredse drar teppene over hodet og velter oss over på rygg.

Der blir vi liggende og ruge ettermiddagen og natta gjennom.

Den som er blitt alt for mett og sjølgod mister gangsynet.

Navlebeskuingen blir livsstilen for for mange.

Utenfra sett er valgkampen allerede totalt absurd.

Sutrekoppene på høyresida i nord vil stemme vekk det som ennå er bitte litt hold i for de mange.

Selvsagt for at de få skal få mer er den politiske høyresida villige til å bytte bort det som er kjempet fram for de mange. Det egentlige budskapet drukner i stønn og hikke. Tiggere skal ikke sees, innvandrere ikke høres. Steng dem ute, og det litt brennkvikt. Når huggestabbene tas fram blir det sånn bråk at det som egentlig hender forsvinner i støyen. At man vil rive velferdsstaten, rasere sykelønnsordningen, skjære ned på trygdeordninger og andre goder blir glemt.

Ropet om alle dem  skal vi ikke ha her på berget er så høyt.

 "De andre" blir malurt i  begeret, og den smaker som kjent vondt...

Når tiggere og innvandrerne er vekk, er det fritt fram for å gjøre det samme med flere grupper.

(Om jeg trekker det for langt? Absolutt ikke, man har da sine studier i økonomisk og politisk historie i bunnen for resonnementene, bare sånn at den digresjonen er med.)

Noen holder tiggerkoppene vel langt fram, og det blir for mye for den som har forspist seg.

Ikke betalt skatt, bare latt de svære humlene suse, og da kan de bare ha det så godt.

Se på oss, se til Norge. Der Høyre og FRP klager over hvor fælt vi har det. Hvor mye skattepenger de rike må betale. For vi er jo alle så rike hevder de, og de uttaler seg om bare de kommer til makta skal de nærmest gi alle norske borgere pengebinger å rulle i. Jo, ut med tiggere og andre fattige så skal vi alle se. De kommer nærmest til å gi "folk flest" pengene som innvandrerbudsjettet beslaglegger.

Alt vil bli så mye bedre for alle med disse folkene ved roret. For som det er nå er det riktig ille, også for oss i Norge som greier seg godt, mens Europa sliter.

Mulig jeg er både tungnem og enfoldig, eller bare ganske enkelt ikke skjønner det norske språket mer.

Men, for meg er det sånn skal rettigheter bestå må de hegnes om. Fokus må være på bakken og ikke i skyene. Ser en bare oppover forsvinner fotfestet, og best som det er ligger en der og aner ikke hva som rammet.At det handler om trygde- og pensjonsrettigheter. Det handler om lovfestede rettigheter til minstelønn. Om lov om likestilling mellom kjønnene. Tariffavtaler, om arbeidstidsavtaler  og andre reguleringer. Faktisk betaler vi skatt for at alle skal ha rett til grunnutdanning.

 Dessuten har vi rett til å få gratis helsehjelp når vi blir syke. Får vi infarkt eller noe annet kommer det en ambulanse og henter oss. Ingen spør etter forsikringskortet, eller kjører deg til det dårligste sykehuset fordi du ikke har et. Det er det privatisering handler om. Ja, og så handler det om støtte til våre kunstnere, og annet enn sirkus på våre teater eller i konsertsalene. Den som kan betale får se og oppleve. Den som ikke har kroner skal bli fratatt og så videre...
. Markedsøkonomien tar ingen hensyn. Den gir ikke ved dørene, og snill har den aldri vært. Ok, jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen så lenge det er luft i meg.

 Profittmaksimering er grunnmekanismen. Økonomisk vekst inn i himmelen osv. osv. osv. Den "nasjonalhymen" synges stadig.

 Kikk på hva den såkalte troikaen anbefaler.
"Medisinen" skal hjelpe økonomien.
Ikke menneskene.

Det høyrekreftene ønsker er et godt samfunn for de få rike, og et dårlig for de mange fattige.

Jeg begriper ikke denne historieløsheten.

Hvor kommer den fra, og hvor vil den føre oss.

Det tenker jeg på her jeg sitter i det kriserammede Hellas.

Ei krise skapt av spekulanter.

Noen er styrtrike, mens andre sliter og betaler gildet for de få.

  Jeg grøsser med tanke på høstens valg. Det er så mye som står på spill for så mange. I Norge sier vi at den jevne har det godt, og vi har gode rettigheter slik at det ennå ikke er så stor forskjell på folk flest. Ok, det er ikke hele sannheten. Det er faktisk allerede mange som er vanskeligstilte også her. Men, disse gruppene får ingen oppmerksomhet i media. Media tuter om pengebingene, rente- og kjøpefestene. Undertegnede kjenner seg ikke igjen, og vet hun ikke er alene.

Tanken på at det mørkeblå regjeringsalternativet skal vinne fram tar til tider fra meg nattesøvnen.

Jeg ønsker meg slett ikke et Norge med store forskjeller mellom folk. Et Norge uten rett til utdanning, sykehus, uføre- eller alderspensjon for den som trenger det. Et mørkeblått Norge vil ta høyde for dem som er født rik. Ikke de andre. Oppdaterer man historiekunnskapene bare noen ganske få generasjoner bakover vil man oppdage at også i Norge er det flest av de andre.

 Enkelte "nasjonalhymner" har ikke livets rett. Ikke sant?

"There is a crack in everything, that's how the light gets in"

 

Synnøve Sætrum