Sitter her med en klump i magen etter å ha lest dagens nytt rundtomkring. En blanding av harme og oppgitthet er ikke noe særlig og brenne inne med. Man får blogge om det, og ta sjansen på å bli oppfattet som ei sur gammel kjerring. Vel, det skjer atskillig værre ting i Norge og på kloden. Ikke har man mistet noen i tragedier, ei heller blitt innkalt som manesjeklovn i rettssaken. Livet som ikke-kjendis har sine helt udiskutable fordeler. Akkurat nå har ikke noen vulkanområder rast i havet og sendt kjempetsunamier kloden rundt. Over formiddagskaffekoppen hersker fredagsro. Den eneste motstanden jeg kjenner litt på er den naturlige ulystfølelsen for kommende fredagsrengjøring. Bagateller, bagateller, bagateller!
Men først litt om solskinnet om medgangen bloggeren kjenner når hun kikker på de utslitte permene foran seg på bordet.I går var hun hos gode venner på fantastisk mat, kaffe og prat. Siden jeg er gått inn i klenodienes tidsalder ble jeg foræret en utgave av "Modgang og medgang" utgitt 1897. Gotisk skrift, ført i pennen av Camilla. Utgitt post mortem.
Bokryggen er tråklet sammen. Sidene er løse, men de er der.
Verket er bokstavelig talt lest i filler, merker av kaffe og annet får fantasien min til å tenke mer enn de gotiske ordene mellom permene. Klenodier er et sant svir. Venner som skjønner hvordan hun er skrudd sammen en gave. 'Noe så fantastisk', sa han og begynte lesingen av femtiårspresangen så smått akkurat der og da...
Over til det mindre oppstemte uti tilværelsen.Min norske verden handler ikke lenger om samhold og solidaritet og felles mål og goder for alle medmennesker på jorda. Himmelen er fortsatt full av stjerner, noen steder er det klart hav så langt du ser. Men, det er ikke nok. Det er ikke fred. Grådigheten har ikke tatt kvelden, og egoismen har ikke gått hjem. Følelsesløsheten har et spillerom man kan få mer enn ei søvnløs natt av, mens andre 'smir' og opprettholder varmen i grua.
Massemediene speiler gjengvoldtekter, blind vold, terror, kriger og annen umdertrykkende 'festivitas'. Den som leser nyheter får se.Hvor mange lemlestede lik har ikke flimret for mine øyne de femti årene jeg har levd? Og hvor mange mediekremmere har jeg bivånet smi mens likene er varme?Ikke en kjeft har klarer å glemme lyden fra blåsebelgene.Tellingen av 'smeder' har for mer enn lengst gått i ball, og å begynne forfra er mer en sjela tåler. Skrikene fra levende lemlestede høres fortsatt. Denne dagen bæres enda flere småjenter til omgangen med sløve kniver. En gang i min barndom falt jeg ned på plankegjerdet jeg balanserte på. Glemmer det aldri, enda jeg er viss på de skarpe barberbladers morgen har hundre ganger sterkere traumatiserende effekt. Jeg har sett mange flere sultne barn enn dem som engang var i Biafra. Små barn vandrer fra hver en verdenskrok mot et bedre liv, ikke mot Betlemhem. Vekk fra gudene vet hva av traumer på kontinenter Norge ikke ligger.
Krisa på det europeiske kontinentet bare eskalerer til fortvilelse for tusener som ikke hadde noe særlig fra før av, mens andre ferier akevittens dag. Viktige nyheter det siste!
Dessuten blir Tore Sagen kåt av motgang, melder NRK.. Kanskje noe å legge seg på minne for enkelte. Undertegnede undrer seg frimodig over nyhetsverdien. Kanskje hun slett og rett ikke forstår hvordan verden er skrudd i hop. Det sies det er i motbakke det går oppover, men...
Synnøve Sætrum
