Himmel over meg ... Foto: Synnøve Sætrum
Det finnes en virkelighet i spenningen mellom orden og kaos, mellom virkelighet og kunstnerisk uttrykk. I "kokeprosessene" som ikler det egenlevde til allment, mørke til lys.
Jeg har en nær venn som når jeg forteller om de kreative prosessene mine spør: "Beskriver du ikke det alle kunstnere gjør? I alle fall er det den oppfatningen jeg har ut fra det jeg har lest og blitt fortalt før..." Anerkjennende ord. Vedkommende betrakter meg som kunstner. Uttrykker hvordan han leser tekstene mine. Ser arbeidet mitt. I stedet for å tenke: "Jo, og ja og takk" kommer angsten krypende på sammen med perfeksjonisten som bedømmer eller fordømmer nord og ned.
Den skrivende delen av meg, bloggeren/forfatteren, er og har vært hardt arbeidende i mange år.
Utgivelser eller ikke utgivelser. Alt som ikler seg tekst vokser og øver seg, blir sakte men sikkert mer bevisst sit uttrykk. Det handler om noe jeg bare må og er.
Angsten tordner: "Hva er det du tror du er? Har du virkelig noe å fare med?
Hvorfor holder du egentlig på med dette ?"
Siden jeg ikke har noen formell kunstnerisk utdanning(selv om litteraturstudiene manifisterer seg i mangesiffra gjeld til Statens Lånekasse for utdanning), ikke har vært student på noe skriveakademi eller lignende, maltrakterer jeg lett det jeg måtte skape. Vel, altså kanskje man maltrakterer enda mer om man har vært der. Egentlig vet undertegnede nada om den saken. Men altså jeg:
River ned, betrakter det som annenrangs og i beste fall middelmådig. Sprøtt.
Det er ufornuftig, utenfor alle proposjoner men er. Det er angst!
Livet i spenningen mellom orden og kaos. Den fornuftige, skapende og selvgestaltende biten av meg er både stor og selvsikker nok til å tørre publisere et dikt eller femten til lesning for den som måtte ønske det. Stolt gjør jeg det, og jeg kan stå inne for hvert eneste ord der jeg slipper dem ut i dagslyset. Slik som for eksempel tekstene "Inspirasjon" eller "Uten tanker om sex". Alt i livet gir muligheter til tekst. Tekst er spenningen mellom orden og kaos, akkurat som livet selv er det.
De siste dagene har livet ført meg til krysset, eller skilleveien enda en gang.
Siden fornuften ikke alltid er det første som kjennetegner tankegangen min evner jeg antakelig å sette meg selv og kanskje medmennesker helt ut. Noe som fører meg inn i skam og nedvurdering av egne ærlige følelser. Det får jeg dårlig samvittighet for, og får jeg det ikke kan jeg jaggu spa opp elendig samvittighet for manglende dårlig samvittighet. Tar det meste på meg, også det som ikke er mitt ansvar eller totalt utenfor det som kan kontrolleres. Jo, det blir det ei skikkelig suppe. Bruk av strategier som i beste fall fungerer helt annerledes enn det jeg forestiller meg i utgangspunktet. Avviser, flykter og rømmer før jeg får det vondt. En drepende strategi, som kun har med meg å gjøre. Ingen andre kan lastes for mine mønster.
I dag gjorde et godt medmenneske meg oppmerksom på det, og det kjenner jeg på stor takknemlighet for. Så får jeg møte den biten av meg selv, og se hvor jeg kan gå med den.
Det er nå en gang sånn her i livet, i alle fall mitt, at det som er blindt er blindt til lyset trenger inn.
Noen ganger trenger jeg, selv om jeg i utgangspunktet skulle være vis og voksen nok til å begripe det noen som minner meg på det grunnleggende:
"Du skal ta dine egne følelser på alvor, se på din del av det du står i".
Jo, jeg er mitt eget ansvar. Frykt eller ikke frykt. I grunnen er det styrke i å vise svakhet.
Når jeg grunner på det har jeg slett ikke noe å skamme meg over.
Taushet er ingen løsning!
Det jeg uttrykker er mitt uttrykk og har sin plass blant alle andre.
Lik mine følelser har like mye verdi som en annens. Jeg må "bare" skille mellom barken og veden.
Med ett handler ikke livet bare om frykt for å tape, det handler også om mulighetene for å vokse, erfare og vinne. Våren er på vei, og for meg handler det der jeg er nå om sortering og plassering.
Synnøve Sætrum
