31 oktober 2012

FILOSOFI OG FILOSOFI FRU BLOM...



Jeg er en aktiv internettbruker.
Den sorten som leser aviser, artikkler, besøker facebook og jeg har denne bloggen hvor jeg får ut skrivegleden sammen med tanker om mangt og mye.
Det betyr ikke at jeg ikke leser bøker på papir, går på kino, har venner og famile.
Kort sagt har et liv utenfor cyberspace. Tror det ville blitt tomt liv ellers.
 I kveld var jeg på filosofikafe på Kick som jeg gjør så ofte anledningen er til stede den siste onsdagen i måneden. Jeg fossa avsted og gikk glipp av den siste halve timen korøvelse.
 Utbyttet pleier være stort, og det er godt å sitte lyttende til lengre resonnementer.
Men, i kveld hadde jeg ikke særlig sansen.
Filosofi og filosofi fru Blom...
For meg framstod foredraget som propaganda for en fort fort fort fort fort og effektiv livsstil jeg ikke kjenner meg igjen i i det hele tatt. Godt var det at dama sa det sjøl sånn mot slutten, at det ikke handlet om filosofi men mer livsstil. Så slapp jeg sitte og lure. Jeg tok et valg, og gikk før paneldebatten var i gang. Tenker jeg får sove godt i natt lell.
Det er godt jeg kan reise meg og gå. Jeg øver meg stadig på det.

Synnøve Sætrum

Y T R I N G S S T E D E T: Når ?

Tenkte jeg kunne sette inn denne teksten først midt inni all skrivevegring jeg opplever for tiden. Dette diktet var jeg meget fornøyd med..

Y T R I N G S S T E D E T: Når ?: Egon Shiele "Liggende kvinneakt" Når modner kjærligheten? I kroppslig mindreverdighet i møtet med sin elskede? Stå i sitt og g...

Bare dette?

 
 
En kan jobbe hardt og lenge for det gode resultatet.
Sårt mislykkes og settes ut.
Alt ordner seg ikke alltid.
 
Tømt for all energi tikker spørsmålet:
Var det bare dette du skulle presse ut av meg liv?
 
Synnøve Sætrum

30 oktober 2012

MIN ENESTE


 
bli hos meg
vær her
min eneste elskede
stå meg
nær
 
redsel med trang
ennå en gang
bli hos meg
vær her
finn mine sanser
 
bli hos meg
vær nær
min eneste kjære
hvil hos meg
her
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
Disse ordene fant jeg skribla ned i ei notisbok fra 1998.. Kan ikke huske jeg skrev dem, men nå deler jeg her.
 


KJÆRLIGHET

 
-Kjærlighet?
-Han er jo en gammel mann jo!
-Du er jo ikke så gammel da, han må jo være nesten ti år eldre enn deg.
Litt ufølsomt sier hun det
den unge damen.
Om den gamle som rommer drømmene -
Sexy...
Jo jeg ser på ham, sanser, tenker.
De unge karene som hun kikker på den unge damen,
 nyter sin manndoms vår og det fine som bare finnes der.
 
Den litt tilårskomne mannen smiler kjærlighet og blir sittende sammen med meg her.
 
Synnøve Sætrum
 

Denne kvelden...

Denne kvelden greier jeg ikke tenke på alle sider av dette med politisk sensur.
Jeg tror på ytringsfrihet og ikkevold.
Sånn er det.
Sånn blir det.
 
Synnøve Sætrum

26 oktober 2012

SAVNER

 

 
Savner- savner -savner.
Jeg savner denne fredagskvelden.
Skavlan har ikke bysset meg i søvn, stearinlysene brenner fortsatt.
Det lilla pleddet ligger over beina.
Litt verk i musklene.
I morgen skal jeg ut og gå.
I morgen er i dag i går, og jeg er i gang med helga.
Ikke vet jeg hva det er, men det er akkurat på fredagskvelden.
Noen ganger.
Savner - savner - savner.
 
Synnøve Sætrum

25 oktober 2012

UNNTAK


Jeg vil ikke krenke noen.
Ikke en gang ubevisst. 
Det er godt å le.
Anstendig..
Jeg elsker den gode latteren din, det er ikke det.
 Fint å stoppe opp.
Se på utsikten.
Akkurat på stedet, bakover og forover.
Fintenke på mitt ståsted, og min del av veien.
Må noe justeres  er det opp til meg.
Untaket er at jeg elsker deg
Det kan jeg ikke justere
Kjærligheten nyeer og jeg takker for unntaket,
og for besøket hos meg her utpå høsten

Synnøve Sætrum
 
 
 
 
.
 


21 oktober 2012

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

 
 
her
under
utbredt
fell
med
natten
modent 

hell
 
ligger
jeg
stille
grunner
og
takker
for
det
store
i
det
lille
 
 
Synnøve Sætrum

HØSTENS KOMME


Høstens komme er snart gått.
På det stedet jeg er i livet tar høsten meg like sterkt som våren.
Fargene, brannene, alt som er der før alt er over.
Sånn var det ikke før.
Jeg bare gruet meg til vinteren da, og når den kom holdt jeg ut til våren igjen.
Alt håpet ligget i det grønne for et sommermenneske som meg.
Bladenes farger disse korte dagene før de blåser til bakken treffer meg veldig kraft midt i solar plexsus. Lett aldrende er jeg blitt, og det er det det handler om. Selvsagt blir de de alle de andre jeg har levd side om side med gjennom årene. Men, likevel. Som individ er jeg alene, selv om jeg ikke kan greie leve i vakum. Avhengigheten av å speile meg i et du, vi eller oss er den sterkeste av dem alle. Hva skulle jeg gjort uten medmenneskene? Hva skulle jeg gjort uten en smule realisme? Hvem ville hun vært denne kvinnen som sitter her og skriver om ikke noen var hennes venn, ville henne vel og uttrykte glede av å være sammen med henne. Ikke det jeg er i dag i alle fall.

Jeg er så heldig at jeg har sinnsro i mitt eget selskap i mange dager og uker, det er ikke det det står på, men delt tid er god tid. Siden jeg ikke er i vanlig arbeid, men finner min mening blant annet gjennom å lese og skrive har jeg så langt ikke tjent den g-en man har lov til et eneste år. For det er sånn at de typer jobber jeg er kvalifisert for ikke låner seg ut til mennesker som ikke kan yte i hundre til enhver tid bestemt av andre. Dessuten er jeg redd for det der. Jeg kunne jo bli mistenkt for å være frisk om jeg fikk noe lønn, selv om det er lov. Begrip det den som har vett, men sånn kjennes og er det. Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å nevne det der med et ord i denne teksten. Begynner jo bli en slags gjennomgangsmelodi. Men, hode og hjerte kommer ikke utenom rett som det er.
Akk dere på trygd, sa ei venninne som ikke tenkte seg om.

Jeg leste nettopp noen ord om at den som er ufør faktisk har lov til å tjene ved siden av trygda.
Ikke at det var noe nytt for meg. Bar plutselig så jeg det vektlagte, nemlig: Det er lov. En hel G til og med. Det er ikke snylting eller kriminelt men en rettighet om du skulle slumpe til litt ekstrahelse og et lønnet arbeid akkurat mens kreftene glimter til. Jeg har ennå ikke opplevd noe slik siden jeg ble uførepensjonist, men det er fint å vite om noen skulle ville lønne meg for en eller flere tekster en gang. Drømmer er heller ikke forbudt. Tabu kanskje, men....

Jo det er et faktum at når kroppen går eller løper så er det akkurat den, kroppen altså, som gjør det.
Men, når man viser honnørbeviset på bussen så er det psyken som ber om rabatt....
Omtrent sånn skrev vedkommede...
Akkurat slikt vet jo ikke nysgjerrige bekjente som strengt tatt ikke har noe med hvorfor jeg ikke er i arbeid. Det kan være en hemsko å se oppreist ut. Er en like intelligent og oppegående verbal som jeg er skinner mistenksomheten meg mer enn en gang midt i mot.
Det blir ikke sagt, men siden jeg ikke har hue under armen og armen i bind... så....
For går man ikke på vanlig jobb, skal man liksom ikke ha et liv.
Som sånne stabeist som jeg velger ha hver eneste dag likevel.
For mitt perspektiv er høstens komme...
Den kommer fort nå om dagen, og jeg som andre vet ikke hvor lenge jeg får være med.
Hvor mange blader jeg har igjen å betrakte før det en dag er helt slutt.
Truer det samfunnsånden? 
Det tviler jeg på.
På den andre siden er jeg ikke et sekund i tvil om at skyldfølelsen vil sitte på lasset som en annen nisse hvor hen jeg enn beveger meg i livet. Skammen også, som sånn sett er egenandelen en uførepensjonist avkreves for velferdsytelsene jeg eller andre i samme sko mottar...

Jeg drømmer om den dagen skyld og skam blir erklært overflødige størrelser i verdens beste og rikeste land... Utopier har alltid vært en tiltrekkende svakhet. Eller heter det karakterdeffekt?

Hvordan den enkelte velger se eller ikke se vet jeg jeg ikke kan styre.
Det jeg derimot kan styre er øyeblikket.
Jeg kan kjenne at jeg ennå har litt sommer igjen i meg.
Den vil jeg dele med de menneskene som farger dagene mine med kjærlighet.
Helse eller ikke helse, arbeid eller uførepensjon;
-LIVET ER ENNÅ MITT!

Synnøve Sætrum






 
EPILOG

Men ennå er livet ditt!
Sommeren ånder gjennom deg
som før
og høstens komme
merker du i det lille pust
av svalhet -
Som tigeren, voktende på byttet
møter du høstens tegn!

(Gunvor Hofmo)

20 oktober 2012

NATTA ER



 
lyset faller ut og hjertet banker fredelig
natta er følelsestiden
og så elsker jeg 
motet som vet alt 
og
deg
natta er følelsestiden
 
lyset brer frykten over dagen
følelsestiden sover
motet er gått hjem
jeg elsker
deg
dagen
lengter mot natt
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


19 oktober 2012

LESE OG SKRIVE...


Surr, surr, snurr... rykk!
Drømmer om den jødiske kirkegården i Praha.
Vi var der et godt stykke tid tilbake. Den ligger midt i den vakre byen hvor vi hadde fire dager feiring av tretti år langt vennskap venninna mi og jeg.
 Nydelig tur. Drømmen var noe fordreid.
Synagogen med navnene på alle jødene som ble deportert og drept var sterke saker.
Loftet med barnetegningene fra den tiden rykket meg ut av skjønnheten Praha ellers viser.
Nei, jeg er ikke ferdig med den byen. Ingenlunde.
Sur, surr, snurr...rykk!
Ikke noe nytt i verden at eihver reise begynner med et lite skritt.
Eller i mitt tilfelle ei beslutning etter en del netters snurr, snurr og atter snurr godt blandet med indre tumulter. Jeg er så underlig skrudd sammen at jeg må ha mitt eget bifall.
Uten det blir ingenting bra for helsa, det være seg fysisk eller mentalt.
Snurr, snurr, snurr... Hviiiin... og jeg faller....
Våkner alt for trøtt til tanker...
Snurr, snurr, snurr...
Noen netter altså...
Snu den klamme dyna en gang til.
 Svett og fæl, men denne gangen handler overgangen ikke om hormoner.
Beslutningsvegringens  symptomer ligner til forveksling.
Ja da, alt er en overgang sier de som vet hva de snakker om.
 
Tom Yam, kokos og grønn karri.
Sterk som sola. Soda.
Nam nam.
Nattmarkedet i Chiang Mai.
Elefanter, elefanter ,elefanter...
Flyskrekk..
Surr, surr, snurr!
Gisp, og så er jeg våken igjen.
Bare å stå opp selv om klokka så vidt har passert fire og det ikke finnes noen fugler som skal vekkes. De har tatt til vett og flydd mot sør.
Resten sover.
Natta er til for soving.
I østen stiger solen opp, og det er ikke lenge til jeg flyr den veien.


Thaimat i ekte thaiatmosfære spises ved markedsboder og kafeer med enkel standard.
Gaffel og skje.
Gaffelen brukes til å skyve maten over på skjeen.
Noen steder blir det å stikke gaffelen i munnen betraktet som barbarisk.
Hvem vil være barbar?
Vanen kommer helt av seg selv.
Sausene smaker av gangal, ingefær og chili.
Både baby- og moden. Jeg foretrekker babyen...
Ris..
Nudler...
Jeg gleder meg til Tom kar gai, tom yam kung, kao pat gai/muu/kung,gaeng keeyo waan,
 plaa pao og tord man plaa for å nevne noe. Slå opp. Finn ut om interessen er der.

Nasjonalsangen som spilles på åpne steder to ganger om dagen. Da står de i giv akt thaiene. Utlendinger må ikke, men jeg tror det gir anerkjennelse om man respekterer skikken og holder seg i ro. På teater- og kino åpner man med kongelig hymne.
Ikke tid for respektløs knitring med godteposer...


Det krever antakelig litt pågangsmot å gjøre som jeg gjør.
De sier i alle fall så noen av vennene mine.
"Du er tøff som bare setter av sted alene"...
 Kanskje er jeg det, vi er jo ikke i flertall alenereisende damer på fylte femti.
En annen venn sier: "Jeg elsker selvstendige mennesker", når utfartstrangen min vinner over mangelen på selskap. Akkurat denne vennen og jeg planlegger turer når vi bare får alt til å gå i hop. Det ser jeg fram til.
Jeg elsker også selvstendige mennesker.
 
 Hvem vet... ved krysset etter vinterreisen kan det bli noe helt annet.
Vegen blir jo dessuten til mens en går.
Livet mens man lever det.
Jeg har altså tenkt å ta ei reise om gangen.
Jeg flyr med SAS.
Kjevik-København-Bangkok.
 Enten det blir sånn eller  så synes vi i terrenget, vi som er backpakere light, 
med trillekoffert og over femti. Strømpelesten er godt plantet i koffertens lokk klare til returen. Man må tenke på mulig blodpropp og annen luksus som kan tilkomme den som har levd ei stund.
Det som er det fine med livserfaring er løsningsorienteringen som følger...
 
 Ettermiddagen som gikk tok jeg en tur på biblioteket og begynte bla i reisehåndbøker.
Naturlig for meg som alltid søker kunnskap og opplysning i litteraturen.
Den er en like stor del av mitt indre som mine levde dager.
Jeg kan huske hvor inderlig jeg gledet meg til å begynne på skolen.
 Lære å lese og skrive.
Martha Jacobsen lærte meg kunsten.
Jeg er henne evig takknemlig.

Klasse 1B, Mosjøen Skole, 1969-70


Jeg ble en flink leser også, måtte stå foran ved kateteret og lese høyt allerede i første klasse.
Siden leste jeg det som var å lese på biblioteket, og jeg husker godt hvor stolt jeg var da jeg hadde med lapp om at jeg hadde lov å lese i voksenbøkene...
Et liv uten lesing og skriving ville ikke vært noe til liv.
Ikke for meg i alle fall, ikke et liv uten reiser heller...

Synnøve Sætrum


TENK KJÆRLIGHET, BLI KJÆRLIGHET !



Jeg får ikke adrenalinkick av å sitte bakpå en stjålet motorsykkel i rasende fart.
Kan ikke greie den typen fart og spenning.
Betyr ikke fordømmelse av alle som greier det, ingen lunde.
Fantasien beriker meg meg forestillingen.
Kjenne på suget som ligner månesyke og tilnærmelsesvis forstå.
Tenk kjærlighet, bli kjærlighet.
Men, du ser ikke fletta etter meg på en sådan doning...
Niks!
Vi er like, og ulike menneskene.
Jeg går for mangfoldet :-)
Mer enn nok brus i blodet ved å sette seg i en tuk-tuk i Bangkok-rushet for,
eller å snu døgnet opp ned. Jeg kan kjenne følelsen jeg hadde på åpent lasteplan mens doningen snirklet seg opp alle svingene mot Doi Sutep over Chiang Mai. Eller takksigelsene jeg kan kjenne på for et skarve munnbind. Jo det handler alltid om å feste blikket.
 Noen ganger bruser det i blodet av blotte nærhet til et medmenneske jeg setter høyt.
Tenk kjærlighet og bli kjærlighet...
 
 Mulig dødbringende fart og spenning nei takk!
Jeg tør ikke klatre opp på fjelltopper om utstyret er aldri så godt. Selv om jeg beundrer dem som gjøre det. Leser skildringer og riktig føler med i dem.
 Fantasien har ingen grenser.
Det er fredag igjen, og hundremillioner regndråper viser vegen ute i høsten.
Mørketida faller på og jeg er takknemlig lykkelig over at jeg skal gjøre et brekk i overskuelig framtid.
 
Her jeg sitter snufser jeg , mens halsen verker.
Øynene er det derimot ikke noe i vegen med;
 
- Slik kan du sjekke skattelistene!
 
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har vært ute og sjekket her i bunnsjiktet..
Denne aparte kikkeleken glemmer jeg at eksisterer årene i mellom.
Antakelig er jeg ikke nysgjerrig eller misunnelig nok, eller hva annet det er som motiverer . .
Noen driver med det der i stor stil lar jeg meg fortelle...
Er menneskenes iboende griske grådighet grunnen?
Sammen med misunnelsen?
 
Nei, jeg sjekker ikke skattelistene, og tenker jeg kan ha et helt og godt liv likevel.
Er jo ikke noe problem å se med det blotte øyet hvem som har flere kronasjer enn meg.
Om det skulle vært hovedinteressen min her uti tilværelsen.
Hadde man ved en feil plassert meg øverst ville jeg nok hørt et hint om det.
Må ikke inn og sjekke noe som helst.

Nullskatteyter er jeg ikke!
Uførepensjonister er aldri det.
Helt greit det. Jeg betaler min skatt med glede.
Nå skal vi snart skattlegges som om vi hadde Krøsus-inntekter også sier Stoltenberg og de andre...
Det høres ikke logisk ut så lenge millionærer fortsatt betaler null...
Verden bedras og bedras og bedras...
Nei, nå skal jeg ikke ta en skattedebatt.
Jeg skal heller ikke hevde at de på toppen ikke skaper arbeidsplasser, for det gjør de...
Det er ikke om det skurret befinner seg for meg... men det skurrer!

Fredag i dag;
-Ingen Kims ingen kos!
Ehhh...
Kaffekrus nummer to smaker like bra som det første.
Det kjennes deilig med litt energi i kroppen.
Tolv timer søvn ble meg forunt denne natta.
Naturlig halv-koma setter alltid inn proposjonalt med høstmørkets stadige vekst...
Likevel:
Tenk kjærlighet, bli kjærlighet!


Synnøve Sætrum

 
 
 
 
 
.

18 oktober 2012

ER DET DEN STORE BYTTELEKEN SOM LEKES?


Jeg er så trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

-Hvordan er det å ha sugerøret i statskassen, bare nyte og ikke yte?
-Ja jeg mener ærlig talt at vi bør gå over til amrikanske modeller.
Bruke forsikringer som grunnlag for levebrødet om man blir syk.
Det vil spare 'oss' for store utgifter.

Tror du ikke dine egne øyne eller ører?
Trøstens ord kommer desverre ikke herfra.
 Det gikk kaldt nedover ryggen på meg mens jeg satt og kikket på et medmenneske jeg trodde hadde rimelig gangsyn samt god sosialdemokratisk oppdragelse. I disse dager er det mange som viser sitt egentlige jeg. Sin selvgode egoisme og sin grådighet.
 Grøsset over meningsmålingene som sier blåttblått,
og FRP som nå på liksom skal framstå som de vanskeligstiltes talsrør.
Ærlig talt!
Hvor historieløs går det an og bli?
Det er akkurat det samme Venstre gikk for før den første borgelige regjeringen endel tiår tilbake i tid.
Da de vant taburettene var selvsagt alle løfter glemt.
Ingen grunn til å tro FRP...
Så sant en ikke ønsker seg et liberalistisk populistisk alternativ.
Et samfunn hvor styresmaktene snur kappa etter vinden hele tiden,
med den uforutsigbarheten det vil innebære til enhver tid.
Fleksibilitet hyler noen!
Kroniske helseproblemer og dårlig råd er ikke det.
Hvordan kan det ha seg at folk ikke ser det?
Eller er det slik at alt handler om menneskenes inneboende griske grådighet?
For den som er frisk, og tror seg å ha kontrollen over helsa synes det kanskje slik.
Skulle det feile kan man jo alltids sette seg ei kule for panna eller forsvinne ut i jungelen for godt...

Jeg blir så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

Hvor kommer den fra all denne sjølgode egoismen?
All denne grådigheten?
Er det blitt slik at ethvert menneske innbiller seg å være en eller annen konsersjef som blir betalt med millioner for å forsvinne etter en særdeles dårlig utført jobb?
Hvorfor er 'det greit' at samfunnet fungerer slik? Den som ikke har annet enn ei lita lønning vet ikke fra den ene måneden til den andre om arbeidet fortsatt er der...
 Industrien flagges til Asia, og mye annet legges ned.
Samtidig predikes det om lav arbeidsledighet i Norge om dagen.
Hva hjelper det den som befinner seg i situasjonen?
Det er mennesker bak tallene.
Bedraget fortsetter og fortsetter...

Jeg blir så trøtt, så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

 Europa vakler på grunn av et visst økonomisk system.
Verden som sådan er et gigantisk krigs- og sulthelvete på grunn av et visst økonomisk system.
Norge går så det griner(på grunn av et visst økonomisk system), og i stedet for generøsitet overfor medborgere som ikke ruller i pengebingen(e) viser man en klart uttalt mistenksom holdning.
Alle uførepensjonister, unge arbeidsledige, unge og gamle bostedsløse, alle gamle, alle kunstnere eller forfattere, alle utlendinger, alle lesber og homoer osv osv osv
 blir både uttalt eller underforstått møtt med :
 Din unnasluntrer og slabbedask, med hendene langt nedi statskassa!

Det var fra FRP det kom et forslag om at politikerne må ordne det slik at enslige kan komme seg inn i boligmarkedet. Hindringer må rives, inngangsbilletter fjernes sa de.
Ikke bare for de unge, men for alle vanskeligstilte.
Selvsagt ble det ikke sagt noe om at man skulle kunne velge å ikke eie, men derimot kunne leie en anstendig bolig hele livet. En god del av boligmassen skulle vært avsatt til det.
Er det ikke på tide at det landet som går så det kviner setter i gang og gjør noe med boligsituasjonen for alle på en eller annen måte vanskeligstilte?
Den dagen undret jeg på hvor Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti befinner seg hen? Hvorfor er ikke forslag om dette kommet fra den kanten?

Noen rer senga for det borgelige regjeringsalternativ på det viset de farer fram...
Er det så vanskelig og få det med seg?
Eller for å være litt konspirasjonsteoretisk tenkende:
ER DET DEN STORE BYTTELEKEN SOM LEKES?

Jeg blir så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

Synnøve Sætrum
Dette er innlegg 700...




17 oktober 2012

DEN SOM LEVER FÅR SE...

Frihetsskulptur av Zenos Frudakis


 
Den som lever får forhåpentligvis se.
 "Du skal bare være.", sa psykologen min.
Jeg måtte øve meg på det da,
og den øvelsen fortsetter hele livet.
"Vær deg selv.
Det er godt nok! ", sa hun.
 
 Jeg 'knauser' om dagene.
Holder på med bind 6.
Blir lest for fra cd-spilleren og jeg elsker det.
Underordnet det å bli lest for, men det som leses treffer hele meg.
Krever, opplyser og skaper refleksjoner og tanker.
Jeg kjenner meg igjen noe så til de grader.
Måten man har alle sine kunnskaper med seg midt i det svært så trivielle hverdagslige, og noen ganger nesten uutholdelig meningsløse her og nå livet.
Jo, alt springer sammen i øyeblikket like vel som alt oppløses her og nå. 

Lesningen gir meg tanker om alt bortenfor språket.
Det som kommer fra gresk mytologi og filosofi, godt blandet med våre egne norrøne tradisjoner.
 Hvordan ser mine realiteter og utopier ut? Hva er utopien?
Hvor har alle tankene mine sin rot?  
Slikt kan man jo tumletenke over mens man lever sitt liv som et komma mellom intethetene.
Strengt tatt rommer ikke livet så mye mer.
 Jeg leser og leser mytologi, filosofi, historie og skjønnlitteratur.
Tanken og nysgjerrigheten trenger alltid påfyll og bryning.


Jeg leser en profil på et nettdate-sted. Konstaterer at jeg egentlig ikke har noe der å gjøre for tiden. Jeg er ikke interssert egentlig.
Kanskje det til og med har seg sånn at noe allerede finnes på vegen...
Erfaringer med utgangspunkt i nettet har jeg flere av.
Noen har jeg møtt en eneste gang, uten at det har ført meg noe sted.
Kjærligheten ligger ikke slengende rundtom på profilene.
Men, man kan få mye, ja du vet... om en hadde vært interessert.
Som aller oftest er jeg ikke det.
Gjesp!

Plutselig dukker en som ble en elsker opp for mitt indre øye.
Han ble med på veien i for mange år.
Vi lekte kjærestepar innimellom.
Til tross for at vi ikke ville ha hverandre.
Det vil si først ville jeg ha han, mens han gjorde sitt for å skape avstand.
Ville bare komme innom for smakebiter av et menneske som var helt besatt av ham- og satt fast i et
mønster som ikke var godt for noe. Ikke noen unik tidragelse ei heller den første og helt sikkert ikke den siste. Alle levende mennesker vet hva jeg snakker om. Det usunne ved å være besatt av et menneske som ikke vil ha deg, men likevel utnytter situasjonen. Eller man lar utnytte den. Det kommer an på hvor man fester blikke, og øynene som ser.Detaljene kan jeg stå over.
Til slutt gikk alt over i tomgang, og en dag satte jeg foten ned, lyttet ærlig til meg selv og ville ikke mer. Loven om tingenes iboende faenskap viste sporenstruksen ansikt.

Han ville ha meg, og jeg tenkte det kunne han vel få. Mens jeg kunne nyte for nytelsens skyld. Tenkte jeg. Jeg hadde likevel ikke noe annet ved min side.
 Det fungerte dårlig.Kanskje fordi jeg ikke kan uten at jeg føler noe riktig. Moral er ikke spørsmålet. Tror faktisk det handler om kjønn, eller egenskaper jeg og andre tillegger kvinnerollen.
Jeg tror han merket det. Så brant det ut, helt av seg selv.
Lært noe? Njaei! Reflektert noe? Njaei!
Aldri mer håping og venting på feil person.
Takler rollen som den ventende jomfru særdeles dårlig.
Bruk av krefter på feil steder er å hive dyrebare timer og dager til havs.
Historien om mus og menn oser gammel klisje...
Paradoksalt siden ekstasen er det eneste stedet en som levende menneske befinner seg helt bortenfor symbolene og bildene...

Vil det være godt nok å bare være seg selv?
Leve livet på sine egne premisser alltid, er det nok?
 Skyve mine drømmer, lengsler og følelser til side, for bare å gi seg hen til det skjebnestyrte?
Ta maktesløsheten helt ut i fatalisme?
Svaret har jeg ikke.
Resonnementet er så vidt startet.
Den som leser får mange impulser...
Den som kan passe et fuglebrett, kan også elske...
Siden jeg tenker er jeg...
Den som tenker får erkjenne.
Den som lever får se....

Synnøve Sætrum






 


 
Hvorfor søke seg mot det ikke-språklige utopiske. Fordi vi kommer derfra og skal dit igjen...

16 oktober 2012

LIDELSE ER DET DEFINITIVT IKKE

 

Noen få medmennesker er virkelig nære venner... 
Hvorfor det er blitt slik at jeg rygger nå det kommer til det helt nære vet jeg ikke.
Kan hende mestrer jeg det ikke, kanskje er jeg redd for å bli forlatt eller såret om jeg avslører mitt innerste virkelige jeg. ...
Kan hende reagerer jeg automatisk på negative erfaringer som ikke lenger er meg bevisst?
Følelsesminner lagret underbevisst kanskje?
Hendelser i livet som jeg har glemt eller fortrenger.
Kommer an på hvordan man tar det, og ikke hvordan man har det er mantraet.
Det postuleres som en genuin sannhet omatt og omatt og omatt og omatt.
 
 Jo, jeg ser det kloke i det.
Som oftest kjennes det sant, men det finnes likevel unntak.
Det hender at det handler om hvordan man har det også.
Hvordan man har det kan da så avgjort være grunnlaget for hvordan man tar det.
Ei sjel i water er noe annet enn ei i berg- og dalbane.
Ikke sant?

Min kjære bestevenn holder fast på dette med hvordan man tar det.
Det til tross for at han objektivt sett har opplevd mer motgang enn meg.
Han er en klok mann,som jeg beundrer meget.
Hvem tiltrekkes ikke av sjelelige dyp, intelligente betraktninger og varm menneskelig utstråling?
 Slik sett er greier jeg ikke være objektiv. 
Beundringen springer selvsagt ut fra min subjektive følelser for ham, men det endrer ikke faktum. Han er klok, og han har erfart motgang.

Det hender jeg opplever han ser meg riktig nært. Slikt kjennes trygt, men også skremmende. Trygt fordi vennskap handler om kontinuitet og raushet styrke og svakheter til tross.
Skremmende fordi jeg kan overmannes av redsel for å miste det som betyr så uendelig mye for meg. 
Det handler om opplevelsen av nærhet, og det handler om kjærlighet. 
Vennskapet bærer alltid kjærlighet med seg.
 For selv om jeg har vansker med det helt forpliktende nære, er det likevel det jeg alltid lengter etter, ønsker meg og finner mening i.Har opp- eller nedturer på grunn av.
 
Nærhet, virkelig nærhet betyr å forholde seg til at et medmenneske ser alt, og kanskje mer enn det jeg er i stand til å se selv. Et nært menneske oppfatter mine tilslørte sannheter, selv om vi til tider oppfatter virkeligheten genuint ulikt. Der jeg tenker så det knaker, kan betevennen la det være. Han kan undervurdere der jeg overvurderer. Overdrive sin maskulinitet der jeg underdriver min femininitet, eller er ryddig der jeg er rotete. Står stille der jeg er i bevegelse. Nærheten fra en elsket venn stabiliserer mitt indre. Såpass at jeg forsvinner for meg selv og bare bryr meg om dette andre. Det som bringer meg glede. Jeg ler, synger, hviler og fabulerer.
Skriver, leser og ønsker utvikle meg i møtet med dette for meg fantastiske vennskapet.

Det jeg med sikkerthet kan si:
Lidelse er det definitivt ikke.
Hva det egentlige består i finnes bare bortenfor ordene...

Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


15 oktober 2012

NÅR ET SLUK ÅPNER SEG

 
 
Underliggende kvalme, som om man brygger på noe uten at sluket åpner seg.
Takk for det. Noe av det værste som finnes er  å kaste opp.
Jeg ligger på sofaen koker inni mens jeg kjenner at det er kjørlig i leiligheten.
Symptomer på at livet er en overgang, jau takk.
Det er slitsomt noen dager, som et sluk åpner seg.
Har man ikke det ene, så har man det andre.
Noe skal man jo ha, men jeg kunne godt vært foruten muskel- eller leddsmerter.
 Angst er angst, og ikke noe jeg ber om.
Den som har smakt på den ukontrollerte typen vil helst glemme opplevelsen.
Selvsagt er det forstyrrelser i min syklus.
Det er også et symptom tenk.
Ei stund trodde jeg det var over.
Blødningene forsvant.
Sånn seks- syv måneder i "water" igjen.
 
Vel vel. Fertiliteten returnerte og har vært her siden.
Altså kan man ennå formere kloden. 
Omvendt hurra, jeg er mer enn femti og et halvt.
 Som om ikke det er nok så kan man knytte all gassing, alle konsentrasjonsproblemer alle hjerte klapp og all vektøkning til denne overgangen. Alltids et symptom og være lykkelig for.
 Fint med andre syndebukker enn selvdisipling som et virvelløst dyr mens en innhalerer en pose Sørlandchips. Ikke sant?
 
Hadde jeg hatt sex i pine og hytt skulle jeg kunne klaget over nedsatt sexlyst, tørre slimhinner og smertefulle samleier noe som sikkert er bedre og leve med i teorien. 
Kan i alle fall like og tro det.
Overgangsalderen kjennes som et bunnløst sluk. Undrer meg på hvor lenge kroppen skal holde på utenfor all kontroll. Varm og tynnhudet. Enkelte menn sies å finne det bedårende, søtt og tiltrekkende med rødme så man skulle ønske hetetoktene velkommen...La sluken åpne seg liksom.
 
Neip sier jeg. 
Det ønsker jeg meg ikke!
 
 
 
 
 
 
 

IKKE I DET HELE TATT . . .

 
 
 
Jeg reflekterer omkring det lille mennesket i det store bildet...
Siden jeg 'knauser' om dagene.
Leser så øynene blir store og våte.
Noen passasjer treffer meg midt i alt som finnes egne livserfaringer, traumer, sorger og triumfer.
Gjenkjennelsen er smertefull men utviklende.
 Forsøkte meg for første gang på bind 1 for to-tre år siden. 
Jeg maktet ikke lese ferdig. La det vekk, og tenkte jeg aldri kom til å lese verket.
Leseren lever som kjent ikke i objektivt vakum i møtet med teksten.
Det handler om hvor en er i livet, som subjekt.
Når jeg nå åpnet romanen var jeg på et helt annet sted i livet.
Jeg er blitt dratt inn og kommer ikke til å stoppe før alt er lest.
Akkurat ferdig med bind 5.
Skal ikke komme med noen anmeldelse, eller kritikk her.
Intellektuelle formater er ikke mitt anliggende med denne teksten.
JEg har både utdanningen og innsikten som kvalifiserer for det, men står over likevel. 
Vidd og erfaring har jeg også, om jeg må få si det helt utenfor hensynet til Jante...
Når jeg leser god litteratur opplever jeg mange indre forflyttninger.
Opplevelsen teksten i seg selv gir er det ene, sprangene, assosiasjonene, stemningene.
Siden løfter jeg blikket og 'tar' litteraturen med inn i mitt eget liv.
 
Blikket er viktig. 
Det må være festet ellers er det fort gjort å bli liggende. 
Holde fast i alt man har og alt man er,
utenfor eventuelle maltrakterte selvbilder eller inne i melankoliens anatomi der man risikerer å bli borte for seg selv. Ei god venninne spurte meg om det er å være utenfor alt når en er uførepensjonist. Spørsmålet gir mening i lys av dagens offentlige debatter om rundt alt som finnes 'på siden' i Norge. Som om man ikke har visst at befolkningen stadig blir eldre, og med det faktum øker de offentlige utgiftene. På åtti- og nittitallet studerte jeg både demografi og samfunnsplanlegging på Agder Distriktshøgskole. En del av de presenterte scenariene handlet akkurat om det. Om flaskehalsene som kom til å oppstå i økonomien på grunn av befolkningens økende alder. Siden man allerde visste det godt på den tiden, og hadde god margin til god planlegging er det mye som ikke burde være et sjokk for samfunnstoppene.
 Eller er det slik at de har valgt se vekk fra det på den kortsiktige profittens alter?
For alt bunner jo i dette med penger eller ikke penger, ikke sant?
Det er sånn det har vært lenge, og slik det kommer til å fortsette.
Særlig nå som økonomien i Europa vakler, og Norge høyst sannsynlig ikke kan leve i vakum til evig tid. Kapitalismen er et globalt økonomisk system, og ja... Det ser ikke så lyst ut for tiden.
 Ikke mange særegenheter skal til før man ikke tilhører alle som ruller rundt i... ja den kloke leseren skjønner hva jeg mener. Sterke krefter mener kapitalen skal komme kapitalisten(e) til gode og ingen andre. Og, jo... Det handler om hvor man fester blikket.
 
Tilbake til meg og mi venninne.
Fra dypet av meg selv og uten noen tvil eller nøling kunne jeg svare:
Ikke i det hele tatt!
Og det er sant.
Majoriteten, hva nå den egentlig måtte bestå av, kan mene at jeg burde.
Som kjent mener jeg det er all grunn til skepsis ved bruk av ordet.
Mine følelser og tanker er mine er bare mine.
Ansvaret for meningen med mitt liv bærer bare jeg.
For det aller meste gjør den vissheten godt.
Den rommer frihet.
Frihet til å feste blikket.
En må være observant, passe på, ikke sleive.
Gi seg selv rett til å puste og leve.
Ånde inn alle 'zen-øyeblikk'.
Finne sin egen mening med tilværelsen og vegitere på den...
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


14 oktober 2012

BORTENFOR ORDENE

Det beste mennesket i livet sier jeg må fortsette skrive.
Ta det helt ut, dra et sted, konsentrere meg.
Du har stort potensiale , sier han.
 Millioner paradigmer, fantastiske ord. 
Tror på meg, styrker egoet mitt ;
Mange andre vakre ord jeg bærer med meg som mine.
Han er så generøs, bare er slik.
Jeg unner ham alt.
Raust og med kjærlighet.
 
Ikke å vite hvorfor, men likevel vite at det er det eneste meningsbærende for eget liv er ...
bortenfor ordene.
Bare den som må skrive skjønner...
Å skrive er det eneste jeg vil, men kanskje det eneste jeg absolutt ikke kan!
 
Synnøve Sætrum
 


ANGST



Skjørhet...
Svimmelheten kjennes svak mot strålene i mørket.
Tjuetre flammer, men "Zen" er ikke her...
Skjørheten stikker... 
Dødsangsten verker...
Litteraturen jeg leser syder ...
Følelsesminner.
Angst.
 Kamillete, tjuetre stearinlys.
"Zen" er ikke her... Bare angst.
 
Synnøve Sætrum

TAKK


Noen kjente i Brasil?
Fem oppslag der akkurat nå.
Gi lyd! Gi lyd!

Søndag, høstregn og klokka kryper mot halv fire.
Mari Boine's skjønne stemme lyder beroligende fra radioen.
Vuggende vekk fra et øyeblikks genuin beven..
Fantasien kan noen ganger være min skrekkinngytende svøpe.
Flyskrekk.
Panikkangst. 
Hva har jeg nå begitt meg utpå ved bestilling av enda ei flyreise til Asia?
Hører om skrekkslagne trøndere som hoppet ut av brennende fly i Tyrkia.
Jeg vet faktisk hva det er.
Var i et sånt fly en gang.
Vi kom fra Egypt og nødlandet i Tyrkia.
 Den lammende redselen skal jeg aldri kunne gjengi med ord.
Dødsangsten.
Tankene jeg hadde i lys av mulighetene for at alt var slutt der og da.
Stemningen...
Kunne holde venninna jeg var på reise med i hånda.
Ingen skrek eller ropte i 'mitt fly'.
Til og med småbarna sluttet gråte.
Alt ble stille.
Som graven.
Men, jeg fikk en mulighet til.
Sitter her og skriver om det.

Min inderlige kjærlighet til livet på mest godt alle dager etterpå.
Sjelsettende timer med mennesker som har forandrer og beriker mitt liv.
Vet det finnes noen i min nærhet som livet hadde vært atskillig fattigere uten.
Ekte intimitet er å slippe og bli sluppet inn...

Se og vise alt som finnes på bunnen.
Åpne sinnet og kjærligheten alle dager.
Evig her.
Evig nå.

Synnøve Sætrum






 


13 oktober 2012

ABSURDE PROPAGANDASHOW....




Foto: Synnøve Sætrum
 
Nobels Fredspris er en gunst, og det å få den er en kunst...
Mange har fortjent den.
Skal ikke nevne i fleng, men andre har ikke.
Eliten i Europa synes nok dette er flott, men vanlige mennesker gjør ikke det.
Nobels Fredspris skal jo ikke være en trøstepremie for den som sliter tungt, slik EU nå gjør.
Handler ikke dette om å anerkjenne fredsskaping, ikke de-stabilisering av freden...
 
Hutte me tu for ei kjerring vi har fått..
Angela Merkel mener jeg selvfølgelig...
Fredsduen?
Jommen sa jeg smørje...
Uhuuuu...uhuuu...
Trist dette.
Utrolig trist.
EU....Fredsorganisasjon meg i rattata...
Vel, vet jeg at de der på maktens tinder lever i en annen verden, men det er lenge siden det er demonstrert så til de grader som i år.
Jagland kunne gjerne kunngjort vinneren langtbortivekkistan for meg.
Det er jo der han befinner seg likevel..
Elendige spårkunnskaper er en ting.
Totalt manglende kunnskap om verden som den er er mye værre...
Jeg fristes til å tro han har sett seg selv for lenge i speilet.
Oppfordringer til å løfte blikket og kikke utover er visst fånyttes akkurat i dette øyeblikket.
Obama var nå en tildeling jeg var skeptisk til, men denne...
Protest! Protest! Protest!
Er det fredsbevarende at unger sulter på gatene i Athen?
Eller at hundrevis av mennesker drukner i Middelhavet hvert eneste år mens de forsøker komme seg inn i det forgjettede festning Europa? Fredsbevarende? Humant?
Jagland og gjengen demonstrerer sin store mangel på forstand for åpen mikrofon.
Jo, jeg er enig i kritikken som går på at Nobelkomiteen skandaliserer og devaluerer seg selv.
Vanlige mennesker møter tildelingen med fordømmende hoderysting.
Det er så ein knapt kan andas...
Absurde propagandashow gjør noe med hjerterytmen, ikke sant?
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 





12 oktober 2012

LIVET-KJÆRLIGHETEN-SINNE-FRYKT-MINNER...


OM PROPAGANDA..

TVI VØRE
TVI VØRE
TVI VØRE
 
Å TILDELE DEN EUROPEISKE UNIONEN NOBELS FREDSPRIS ER IKKE NOE ANNET ENN ET STUNT PÅ PROPAGANDAENS ALTER...
 
Synnøve Sætrum
 
 

Gleden over fantasien...

 
Gleden går hånd i hånd med fantasien, eller kreativiteten. Det er fint å skape noe. En liten snutt av en tekst, et større sengeteppe, ei eplekake en ny atmosfære gjennom malingstrøkene som tilføres et avdanka gammelt skap. Har man bare motet til å gå i gang med de skapende prosessene følger gleden over dem og fantasien hakk i hæl.
Akkurat det koker mangt og meget ned til.
Mot. 
Å være modig.
Har motet tatt siesta kan man med en lille smule kløkt lokke det fram fra dypet av sin sjel. Det er så mangt en kan ha lyst til å si, gjøre eller skrive mens frykten setter aktive stoppere i vegen. Fryketen skremmes av den kreative prosessen eller uttrykkene for den. Noe herk, men løfter man blikket mot løsningene vinner fantasien. Det er egentlig enkelt; - med et løftet blikk følger gleden over fantasien helt av seg selv.
 
HA GOD FREDDA....
 
Synnøve Sætrum

11 oktober 2012

:-) Dagdrømmerier og litt konkret handling

Foto: Synnøve Sætrum

 
Smilets land lokker meg til seg enda en gang...
"Du er helt gal. Tenk å bestemme seg så fort", sa venninna mi.
Fort og fort. Jeg har grunnet over det sånn tre-fire uker.
For jeg ville gjøre som sist med reisa.
 Ikke- Krøsus måtte skrape kistebunner og andre bunner for å finne råd.
Der det er vilje finnes vei...
Kjevik-København-Bankok en gang til,
og retur når 88 dager er gjennomlevd i landet med de millioner smil.
Fantastiske varme mennesker.
Jeg drar når det mørkner skikkelig her i nord.
Kommer hjem igjen når lyset er tilbake langt uti februar.
Alt i meg synger 'hurra'.
Selv om jeg stavrer meg stivt ut av senga for tiden kjennes det som jeg svever.
Min mørketidsblues får ikke uendelig mange fraseringer denne vinteren heller.
 
Asia.
Tropene!
Tre måneder i 'helsefarm'.
Varme, sol, krydret og sunn mat.
Klaser orkideer.
Blomsterfestivaler.
Kinesisk nyttår. 
Thaimassasje.
Fotsoneterapi.
Dyprens av kroppen.
Det snakkes så mye om stive årer og forkalkninger nå om dagen.
Heldige meg kan snakke om utsikter til formykning.
Vektreduksjon.
Alt som er godt for helsa mi.
Jeg gjorde mine undersøkelser i fjor, og vet noe om hva som venter.
Yoga.
 
Jeg reiser til Hua Hin det vet jeg, og Chiang Mai.
Slentre langs stranda i Ao Takip, Prathcuap Kiri Khan...
Gull mot himmelen i Chiang Mai-dalen...
Søknad om visum er sendt.
Non-immigrant som man kan gjøre når man er over femti og pensjonist.
Mens vaksinene mot Thyfoidfeber og annet får tid til å virke kan jeg fintenke.
Forberedelser.
Gode dager med finjusterte forventninger.
 
Kaffe smaker, selv om hodet verker.
En undersøkelse på trappene, for å se om jeg er enda værre jeg som ikke er 'riktig god'.
For man møter jevnlig opp hos doktoren når en har det som undertegnede...
 
Synnøve Sætrum

 
 


10 oktober 2012

INSPIRASJON





Hvor tar du den fra?
Hvor jeg tar den fra?
Den kom
Den er
Høsten med det grønne i...
Gult, brunt og grønt lauv.
Høst,
men likevel sommer.
Kjærligheten...
Inspirasjonen
alle våre dager.

Hvor kommer alt dette fra?
Fra tonene bortenfor ordene.
Lik sangene som endret verden
forandret du min verden...
Utholdelig uutgrunnelig uutsigelig.
Du har så mange ord, hvor kommer de fra?
Mange ganger meg og mange ganger deg.

Du.
En inspirasjon.

Medmenneske.
Gitt av nåde.
Frekvensene.
Lengselen.
Livet.
Det som fyller meg helt.
Beriker min sjel.
Metter mitt liv med mening.
Ingenting er som det som er allting.
Ingen hokuspokusgeometri eller faksfikseri.
Bare godt.
Hvordan greier du holde tråden så lenge?
Kjærlighet vel...
Skjønner du det virkelig ikke?
Den er tråden!
Synnøve Sætrum