"Loven om tingenes iboende faenskap"utarter ....

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. Rettet: Når fokus er noen steder skapes blindsoner andre steder. Dessverre er det slik at "loven om tingenes iboende faenskap" kan tilskrives mange ulike saker som forblir i blindsona. Der vi ikke ser, det vi ikke orker eller vil snakke om. Det vi kan tillate oss å glemme ei stakket stund, mens noe stort ubehagelig pågående blåses opp av mediene. Sånn er det dessverre blitt. Verden blir værre og værre på mange vis, og mediene går i spinn. Lesere og seere i hopetall går innimellom i flatspinn, må ta "time out", for så å ta seg på tak og prøve orientere seg gjennom nyhetsjungelen på nytt. Ingen lett oppgave for et vanlig hode. Informasjonsmengden er enorm, og når man forsøker bruke sin kritiske sans er oppgaven formidabel.

Et er likevel sikkert: Når de store katastrofene inntreffer på kloden blir alt undertegnede strever med smått. Ikke har jeg egentlig ord for å beskrive avmektigheten jeg føler når alle disse elendighetsbildene fra alle steder strømmer mot meg. Her sitter jeg, i en liten priviligert del av verden. Ikke er her hungersnød, ikke har det vært noen krig i de snart 50 årene jeg har levd, ikke er jeg satt ut i skogen for å dø eller plassert på fattighus med daglig utdeling av almisser til verdige trengende fordi jeg er kronisk syk,

her er ikke jordskjelv, vulkanutbrudd eller tsunamier.

Det er sånn at det finnes mennesker i dette landet også som strever med elendig økonomi, mangel på anstendig tak over hodet, fattigdom og elendighet og sykdom og mye mer. Unntaket er kaptein Sabeltann. 

Kristiansand Dyrepark har tenkt å bruke 200 millioner til ny sjørøverlandsby. Kan ikke hjelpe for det, men nyheten får meg akkurat denne dagen til å reflektere rundt arroganse...og enda litt til.
Penger er det visst nok av til hva som helst i Kristiansand også.
Mye vil ha mer og f... vil ha fler er ordene som plutselig bare renner gjennom hodet.
Her er så underlig. Er jeg på riktig klode?

Hva om man heller bygde permanente utleieboliger til alle dem som ikke kommer inn i boligmarkedet? Hvorfor har ikke Kristiansand eller Norge boligpolitikk for alle dem som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig? Hvorfor må man ha en diagnose eller fem for å få bo i en kommunal bolig? Hvorfor er det i det hele tatt ikke boliger nok til alle i "verdens beste land å bo i".

Enten man har råd til å eie eller ikke?

Personlige kriser og katastrofer rammer en del i løpet av et liv, og noen kommer seg ikke på fote igjen her heller. Men akkurat nå, målt mot det man ser av ufattelig menneskelige traumer i disse dagene synes kanskje det litt smått. Stort nok for den som må flytte hvert andre år og leve på en eller annen hushai's nåde, også etter at hun eller han er kommet til sjels år og alder.

Smått sammenlignet med tsunamier, jordskjelv og atomkatastrofer.

På den andre siden: Lidelse er lidelse for den som opplever den. Uavhengig av geografi.

Det betyr ikke at situasjoner ikke kan bli værre enn det de er, bare at

"loven om tingenes iboende faenskap" arter seg akkurat som den er.
 Når noen begivenheter er i sola kommer andre i skyggen.

Synnøve Sætrum

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet !

Flyfoto av kjernekraftverket Fukushima Daiichi.

Bildene ruller og ruller inn. En mulig nært forestående atomkatastrofe under oppseiling. Når man kikker på bildene, og hører ekspertene uttale seg får man inntrykk av at de vet mye om det de har fantasert seg til muligheter av på forhånd. Nå hadde de ikke fantasert seg til mulighetene for en tsunami av det slaget som rammet kjernekraftverket Fukushima Daiichi. Iflg. ABC-nyhetene, og andre nyheter snakker man om en atomulykke med lokale konsekvenser uten vesentlige utslipp til miljøet... 

Statens strålevern beskriver situasjonen som alvorlig og uavklart.

Er ikke det grunn til å oppfatte situasjonene som ute av kontroll?

Eller er det sånn at det  skal være beroligende for resten av oss som lever i det globale økosystemet og frykter store utslipp av radioaktivitet i dette?

Samtidig som vi krysser det vi kan krysse, og holder pusten for at den allerede pågående katastrofen ikke skal få globale konsekvenser raser borgerkrigen videre i Libya.

Gaddafi's styrker tar tilbake den ene byen etter den andre.

De nærmer seg nå slaget om den siste avgjørende byen Benghazi,

og man kan bare tenke seg hva slags terrorregime som vil gjeninnsettes om styrkene seirer også der. . .

Selv om den Arabiske liga har ekskludert den libyske diktatoren,

og FN er bedt om å innføre flyforbud over landet ser det ikke lyst ut for opprørerne.

Verdens øyne er vendt mot dramaet i Japan.

Imens fortsetter overgrepene mot mennesker alle steder der man driver med slikt. Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. 

Det er loven om tingenes iboende faenskap.

Dessverre. 

Synnøve Sætrum