17 februar 2013

Tusen takk !


Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Hvem liker ikke en het forelskelse?
 Kjenne livet smile annerledes enn det pleier, mens blodet bruser og alt og alle får sterkere farger og dufter. Herlige greier, og en tar sultent og grådig i mot.
Nyter og nyter og nyter.
 Men...
Ja for det er et men.
Brennhet forelskelse brenner ut, eller den blir så varm at det blir klamt og kvelende.
Ikke alle kan leve i en slik intensitet alle dager.
 Så spørs det da, om forelskelsen er blitt til kjærlighet når den blekner, eller blir til en deilig opplevelse man kan bøye seg og takke for å ha fått erfare.
 
Det er sånn jeg har det nå, den nest siste kvelden i Thailand.
Jeg kjenner det som det er over.
Takker ydmykt for meg, for alt jeg har fått og tar farvel.
Forelskelsen ble for varm, for kvelende.
Nordboer som jeg er innser jeg at det ikke er her jeg skal være i vintrene som kommer.
I sør er det for klamt i tillegg til varmen, og her i nord ble det for varmt dette året.
Verdens klima er antakelig i endring, og på disse breddegrader betyr det mer varme, som om her ikke var mer enn varmt nok fra før. Men, her er vakkert. Menneskene er fantastiske. Maten er en opplevelse. Elefantene fantastiske. Tigrene livsfarlige og skjønne. Slanger, skorpioner og andre kryp utallige. Jeg har sluppet stifte bekjentskap med kjempeveps eller edderkopper. Heldigvis. Derimot har jeg spist frukter jeg ennå ikke vet navnet på. De finnes ikke hjemme. Er Thailand for meg, og bare det. Strendene på Phuket og i Krabi er en opplevelse, Koh Chang like så. Dagene i Bangkok har gjort horisonten min videre, og all massajen har hjulpet vinterkroppen min ut av stivheten.
Jeg har egentlig ikke ord som rommer takknemligheten jeg kjenner på, og jeg har elsket hvert øyeblikk. Det er et privilegium å ha fått være langtidsgjest i "smilets land"...
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Men, som sagt.
 Forelskelsen brant ut, og er blitt et godt minne.
Ei storslagen erfaring. Den har gjort meg rikere og helere som menneske.
Det kan jeg ikke få takket nok for.
Nå vil jeg bare trygt hjem, og begynne tenke nytt.
Jeg ber min høyere makt om at jeg får lov til det.
Være sammen med famile og venner som betyr så uendelig mye for meg.
Være norsk i Europa. For det er der jeg hører til. Det er Norge som har kjærligheten min.
Jeg sier ikke at utfartstrangen er død, og at jeg ikke kommer til å finne på noe nytt i årene som kommer. Misforstå meg rett. Men, før jeg dro ut på denne turen bestemte jeg meg for å kjenne ordentlig etter om hvorvidt Østen kunne bli et permanent sted for uførepensjonisten.
Svaret er utvetydig: Nei!
Det blir ingen pensjonisttilværelse i tropene for min del.
 
Chiang Mai = Rosa i nord... Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Likevel. Jeg er blitt gitt opplevelser og dager i dette landet langt utenfor det jeg hadde fantasi til.
Tusen takk!
Kat pun kaa!!!
 
Synnøve Sætrum


Gammel plakat, ny aktualitet i disse tider....


S O V E S I E S T A . . .

 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Når sant skal sies skulle jeg ikke vært ute de tre timene jeg var det i dag. Det er slett og rett for varmt.
Tuk-tuk hjem klokka ti over halv fire. Ingen med vettet i behold er ute og går i denne heten.
 
Thaiene ligger strødd og sover over bodbord, på tempelplasser, i parker og alle tenkelige og utenkelige steder det finnes skygge. Stakkars dem som rigger opp søndagsmarkedet akkurat nå, for i den gata har de gravd opp gudene må vite hva på begge sider. Langs absolutt hele Thapae Road.
De som skal ha opp boder og bord må først fikse provisoriske gulv som skal holde for folkevrimmelen. Jeg har mer enn en gang fantasert om hvordan det vil se og høres ut om de greiene faller sammen. Slå seg er nå en ting, men rottene bor sikkert nedi der også, og kakerlakkene. Kanskje til og med en og annen slange og edderkopp. I går satt jeg ved et vindu og fikk utført manikyr og pedikyr. Hadde fin utsikt til ei diger rotte som først løp den ene veien over alle skoene, og så den andre veien. Feit og stor. Kun den andre jeg har sett her. Lykken var at døra var godt lukket. I Hua Hin vrimlet det av dem. Nesten så de løp over skoene på kveldstid.
 Men, så hadde jeg jo også hovedmatgata som nærmeste nabo. Hoff... de er nå ekle.

Dette nedi der... hmm... Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Det blir folkevrimmel til kvelden, rotter eller ikke rotter.
 Kanskje enda mer når det er så brennhett på dagtid.
Yr.no sier 33 grader, men den lokale værstasjonen sier 36.
Jeg holder en knapp på den siste etter å ha vært ute til lunsj.
Skulle hatt solparasoll mens jeg lette etter et ledig bord med dyp skygge.
Ledig bord fant jeg på et sånn amerikansk kjedested jeg ikke husker navnet på, men som er en blanding av burger og texmex-greier. Er rimelig sikker på at det ikke var hest jeg fikk servert ;-).....
Jeg spiste gjennomstekt kylling i brød, og rørte ingen dressinger eller noe som helst i den leia.
Har liten lyst til å ligge over doen i kveld og morra, som er den siste delen av ferien i Chiang Mai. Dama bak disken påstod det ikke skulle være noe sukker i limonaden, men bare en mikrodråpe på tunga ga nesten svie i tannstubbene så søtt var det.
Jeg tror kanskje hun trodde jeg spurte om det var sukker i det, og ikke omvendt.
Etterpå handlet det bare om å finne kjøretøy og komme seg ly for sola.
 Det var ikke så mange av dem heller plutselig. Sjåførene er vel så fornuftige at de ligger vel og sover siesta i påvente av solnedgang...
 
  Om jeg blir svett? Jeg koker. Tror det er på kanten av hva menneskekroppen min tåler jeg.
Full fart å få heteslag om man går inn for det. Så jeg stoppet ikke mindre enn tre steder for soda og cola zero (ok bare en av den... men magen er ikke...osv...).  Så nå skal jeg gjøre som en thai. Sove siesta under luftkondisjoneringen og heller være våken og lenge ute til kvelden.
Ikke noe annet er vettugt.
 
Ha god formiddag i nord!
 
Synnøve Sætrum

Smog eller gråvær? Mat eller ernæringspulver?

 
Fjellet er borte. Smog? Foto: Synnøve Sætrum


 
Smog eller gråvær?
Mat eller ernæringspulver?
Siden jeg klør i øynene og sitter her med snytepapiret går jeg for smog.
Man brenner marker som fast prosedyre i Nord-Thailand deler av året.
I dag våknet jeg "uten fjell" og kløen slo til per promte da jeg stakk nesa utenfor.
Har dratt den inn igjen, og satt på luftrensingen og venter på at tåka skal lette. Var oppe fem over sju denne morgenen. Kunne for første gang si "God morgen" på norsk, i frokostsalen. To danske gjester ankommet hotellet. De skal være her i sytten dager. Det var utrolig befriende. Ikke at det er noe galt med "Sawasdee Kaa" eller "Good morning", men det er nå ikke mine språk. Vi fikk selvsagt utvekslet noen erfaringer i rasende fart, og jeg ble minnet om hvor iskaldt det er hjemme nå. Helt teoretisk blir det når jeg har vært i tropene i nesten tre måneder. For det er to verdener. To totalt ulike om enn på den samme jorda. Menneskene er like i noen hensende, men jeg erfarer også at vi er veldig ulike.
Jeg har for eksempel lært at det i språket her ikke finnes noen ord som beskriver å gå for fornøyelsens skyld. En thai gjør ikke det. Ikke aktuell problemstilling. Man blir svett, for det første, og for det andre bruker man unødvendig energi. Likevel er det sjelden jeg ser en overvektig thai. Så det må være noe med kostholdet her som egner seg til å holde fedme på armlengdes avstand. Jeg har sett at ikke alle musespiser heller. Sjøl har jeg gått ned noen kilo i løpet av turen. For meg handler det om endringen. Mange av mine frokoster består av 2-3 spiseskjeer ris med litt grønnsaker og kylling på. Et glass jucie og kaffe. Innimellom har jeg sikringsfrokost med egg, bacon og annet.
Men, det går sikkert to uker mellom hver gang.
 
Tilbake på rommet mitt drikker jeg ei soda eller to, samt to tre krus kaffe. Veskebalansen holder jeg.Når jeg analyserer finner jeg ut hva jeg ikke gjør her, som er vanen (eller for meg uvanen hjemme). Jeg spiser for eksempel nesten aldri brød, og da mener jeg nesten aldri brød.Hjemme er brødvanene så inngrodde at det er vanskelig å komme utenom. Så jeg sitter og tenker strategier på hvordan la det være når jeg kommer tilbake. Har så lite lyst å ødelegge dette jeg har begynt på igjen. Jeg hater å være overvektig rundt magen. Først og fremst på grunn av diabetesen, men også på grunn av forfengelighet og identitet. Min identitet er tynn, ikke det der jeg er blitt til. Jeg lurer på om noen av medisinene som skal hjelpe for diabetes, eller høyt blodtrykk gjør det motsatte, nemlig fremmer fedme rundt livet? Noen som vet noe om det, så tar jeg gjerne i mot kunnskap og tips...
 Jeg spiser nesten aldri smør eller margarin.Hvilket jeg forøvrig ikke gjør i Norge heller.
 Det jeg spiser av poteter er så lite at det også kommer under kategorien nesten aldri.
Mest ris, men likevel ikke store mengder hver gang. Pasta og nuddler, men ingen mengder av det heller. Her er bare grønnsaker, litt kylling og sjømat. Jeg har spist rødt kjøtt en eneste gang, men det spiser jeg jo ikke hjemme heller. Så det gjelds ikke.
Når jeg kommer hjem skal jeg til en ernæringsfysiolog og få hjelp til maten, som faktisk er er blitt et problem for meg.Enda en gang i livet, og jeg tilstår for åpen blogg at jeg er skikkelig sliten av det.Lei meg, nesten resignert. Det blir for mye dårlig samvittighet, for mye fokus på vekt og i det hele tatt.
En blir jo nesten betraktet som taper dersom en ikke er 49 kilo på strømpelesten. Det var jeg en gang, og hadde fått barn året før. Folk spurte om jeg hadde vært hos legen.
Om jeg hadde tenkt på at jeg kunne ha kreft?
Jeg slanket meg ikke. Hadde aldri gjort det. Den gangen var forbrenninga på det viset.
Jeg spiste mye, og ustraffa. Siden er jeg blitt gammel og fysisk syk, og da blir matverdenen en annen.
Spiseforstyrrelser er så mangt. At jeg nå, som enogfemtiåring har en er det ingen tvil om for meg.
Jeg har dårlig samvittighet når jeg spiser. Enten det er lite eller mye. Siden jeg har de sykdommene jeg har er det alltid der.Tanken på at føden antakelig ikke gjør meg godt. Energien kretser rundt mat, i stedet for at jeg kunne brukt den på noe nyttig for meg selv. En "svinger pisken" over seg selv, og mange ganger ønsker jeg jeg bare kunne leve uten mat og så var problemet løst. Akkurat det nytter jo ikke. Eller er ernæringspulver tingen?
Ta inn akkurat det man trenger, men ellers ingen glede?
 
Ja, dette var et lite morrasukk...
Himmelen er fortsatt blygrå.
Det er nok smog.
Jeg ordner mitt andre krus med kaffe.
Soda nummer to står ved siden av på bordet.
Godt med noe jeg ikke har dårlig samvittighet på grunn av.
 
Uansett. Straks skal jeg ut og gå. Det er nest siste dagen i Chiang Mai.
Turer på apostlenes hester gjør godt, og bare godt for samvittighet og selvbilde.
 
Ha en god dag.
 
Synnøve Sætrum