Tusen takk !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Hvem liker ikke en het forelskelse?

 Kjenne livet smile annerledes enn det pleier, mens blodet bruser og alt og alle får sterkere farger og dufter. Herlige greier, og en tar sultent og grådig i mot.

Nyter og nyter og nyter.

 Men...

Ja for det er et men.

Brennhet forelskelse brenner ut, eller den blir så varm at det blir klamt og kvelende.

Ikke alle kan leve i en slik intensitet alle dager.

 Så spørs det da, om forelskelsen er blitt til kjærlighet når den blekner, eller blir til en deilig opplevelse man kan bøye seg og takke for å ha fått erfare.

 

Det er sånn jeg har det nå, den nest siste kvelden i Thailand.

Jeg kjenner det som det er over.

Takker ydmykt for meg, for alt jeg har fått og tar farvel.

Forelskelsen ble for varm, for kvelende.

Nordboer som jeg er innser jeg at det ikke er her jeg skal være i vintrene som kommer.

I sør er det for klamt i tillegg til varmen, og her i nord ble det for varmt dette året.

Verdens klima er antakelig i endring, og på disse breddegrader betyr det mer varme, som om her ikke var mer enn varmt nok fra før. Men, her er vakkert. Menneskene er fantastiske. Maten er en opplevelse. Elefantene fantastiske. Tigrene livsfarlige og skjønne. Slanger, skorpioner og andre kryp utallige. Jeg har sluppet stifte bekjentskap med kjempeveps eller edderkopper. Heldigvis. Derimot har jeg spist frukter jeg ennå ikke vet navnet på. De finnes ikke hjemme. Er Thailand for meg, og bare det. Strendene på Phuket og i Krabi er en opplevelse, Koh Chang like så. Dagene i Bangkok har gjort horisonten min videre, og all massajen har hjulpet vinterkroppen min ut av stivheten.

Jeg har egentlig ikke ord som rommer takknemligheten jeg kjenner på, og jeg har elsket hvert øyeblikk. Det er et privilegium å ha fått være langtidsgjest i "smilets land"...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Men, som sagt.

 Forelskelsen brant ut, og er blitt et godt minne.

Ei storslagen erfaring. Den har gjort meg rikere og helere som menneske.

Det kan jeg ikke få takket nok for.

Nå vil jeg bare trygt hjem, og begynne tenke nytt.

Jeg ber min høyere makt om at jeg får lov til det.

Være sammen med famile og venner som betyr så uendelig mye for meg.

Være norsk i Europa. For det er der jeg hører til. Det er Norge som har kjærligheten min.

Jeg sier ikke at utfartstrangen er død, og at jeg ikke kommer til å finne på noe nytt i årene som kommer. Misforstå meg rett. Men, før jeg dro ut på denne turen bestemte jeg meg for å kjenne ordentlig etter om hvorvidt Østen kunne bli et permanent sted for uførepensjonisten.

Svaret er utvetydig: Nei!

Det blir ingen pensjonisttilværelse i tropene for min del.

 

Chiang Mai = Rosa i nord... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Likevel. Jeg er blitt gitt opplevelser og dager i dette landet langt utenfor det jeg hadde fantasi til.

Tusen takk!

Kat pun kaa!!!

 

Synnøve Sætrum