Smog eller gråvær? Mat eller ernæringspulver?

 

Fjellet er borte. Smog? Foto: Synnøve Sætrum

 

Smog eller gråvær?

Mat eller ernæringspulver?

Siden jeg klør i øynene og sitter her med snytepapiret går jeg for smog.

Man brenner marker som fast prosedyre i Nord-Thailand deler av året.

I dag våknet jeg "uten fjell" og kløen slo til per promte da jeg stakk nesa utenfor.

Har dratt den inn igjen, og satt på luftrensingen og venter på at tåka skal lette. Var oppe fem over sju denne morgenen. Kunne for første gang si "God morgen" på norsk, i frokostsalen. To danske gjester ankommet hotellet. De skal være her i sytten dager. Det var utrolig befriende. Ikke at det er noe galt med "Sawasdee Kaa" eller "Good morning", men det er nå ikke mine språk. Vi fikk selvsagt utvekslet noen erfaringer i rasende fart, og jeg ble minnet om hvor iskaldt det er hjemme nå. Helt teoretisk blir det når jeg har vært i tropene i nesten tre måneder. For det er to verdener. To totalt ulike om enn på den samme jorda. Menneskene er like i noen hensende, men jeg erfarer også at vi er veldig ulike.
Jeg har for eksempel lært at det i språket her ikke finnes noen ord som beskriver å gå for fornøyelsens skyld. En thai gjør ikke det. Ikke aktuell problemstilling. Man blir svett, for det første, og for det andre bruker man unødvendig energi. Likevel er det sjelden jeg ser en overvektig thai. Så det må være noe med kostholdet her som egner seg til å holde fedme på armlengdes avstand. Jeg har sett at ikke alle musespiser heller. Sjøl har jeg gått ned noen kilo i løpet av turen. For meg handler det om endringen. Mange av mine frokoster består av 2-3 spiseskjeer ris med litt grønnsaker og kylling på. Et glass jucie og kaffe. Innimellom har jeg sikringsfrokost med egg, bacon og annet.

Men, det går sikkert to uker mellom hver gang.

 

Tilbake på rommet mitt drikker jeg ei soda eller to, samt to tre krus kaffe. Veskebalansen holder jeg.Når jeg analyserer finner jeg ut hva jeg ikke gjør her, som er vanen (eller for meg uvanen hjemme). Jeg spiser for eksempel nesten aldri brød, og da mener jeg nesten aldri brød.Hjemme er brødvanene så inngrodde at det er vanskelig å komme utenom. Så jeg sitter og tenker strategier på hvordan la det være når jeg kommer tilbake. Har så lite lyst å ødelegge dette jeg har begynt på igjen. Jeg hater å være overvektig rundt magen. Først og fremst på grunn av diabetesen, men også på grunn av forfengelighet og identitet. Min identitet er tynn, ikke det der jeg er blitt til. Jeg lurer på om noen av medisinene som skal hjelpe for diabetes, eller høyt blodtrykk gjør det motsatte, nemlig fremmer fedme rundt livet? Noen som vet noe om det, så tar jeg gjerne i mot kunnskap og tips...

 Jeg spiser nesten aldri smør eller margarin.Hvilket jeg forøvrig ikke gjør i Norge heller.

 Det jeg spiser av poteter er så lite at det også kommer under kategorien nesten aldri.

Mest ris, men likevel ikke store mengder hver gang. Pasta og nuddler, men ingen mengder av det heller. Her er bare grønnsaker, litt kylling og sjømat. Jeg har spist rødt kjøtt en eneste gang, men det spiser jeg jo ikke hjemme heller. Så det gjelds ikke.

Når jeg kommer hjem skal jeg til en ernæringsfysiolog og få hjelp til maten, som faktisk er er blitt et problem for meg.Enda en gang i livet, og jeg tilstår for åpen blogg at jeg er skikkelig sliten av det.Lei meg, nesten resignert. Det blir for mye dårlig samvittighet, for mye fokus på vekt og i det hele tatt.

En blir jo nesten betraktet som taper dersom en ikke er 49 kilo på strømpelesten. Det var jeg en gang, og hadde fått barn året før. Folk spurte om jeg hadde vært hos legen.
Om jeg hadde tenkt på at jeg kunne ha kreft?
Jeg slanket meg ikke. Hadde aldri gjort det. Den gangen var forbrenninga på det viset.

Jeg spiste mye, og ustraffa. Siden er jeg blitt gammel og fysisk syk, og da blir matverdenen en annen.

Spiseforstyrrelser er så mangt. At jeg nå, som enogfemtiåring har en er det ingen tvil om for meg.
Jeg har dårlig samvittighet når jeg spiser. Enten det er lite eller mye. Siden jeg har de sykdommene jeg har er det alltid der.Tanken på at føden antakelig ikke gjør meg godt. Energien kretser rundt mat, i stedet for at jeg kunne brukt den på noe nyttig for meg selv. En "svinger pisken" over seg selv, og mange ganger ønsker jeg jeg bare kunne leve uten mat og så var problemet løst. Akkurat det nytter jo ikke. Eller er ernæringspulver tingen?

Ta inn akkurat det man trenger, men ellers ingen glede?

 

Ja, dette var et lite morrasukk...

Himmelen er fortsatt blygrå.

Det er nok smog.

Jeg ordner mitt andre krus med kaffe.

Soda nummer to står ved siden av på bordet.

Godt med noe jeg ikke har dårlig samvittighet på grunn av.

 

Uansett. Straks skal jeg ut og gå. Det er nest siste dagen i Chiang Mai.

Turer på apostlenes hester gjør godt, og bare godt for samvittighet og selvbilde.

 

Ha en god dag.

 

Synnøve Sætrum