Verden er enorm, med mange farger, toner og talemåter. Min lille flekk på jorda heter Norge. Snakker norsk i bunnen, selv om jeg sender takk og atter takk til engelsklærere gjennom hele skolegangen. Hvor skulle jeg tatt meg uten dem? Hvordan hadde reiser sett ut kun med tegninger og fingerspråk ? Det hadde nok gått, det er ikke det. Folk greide seg før engelsk var det "alle" snakket.
Nå skal jeg ikke skrive om engelsk som internasjonalt språk.
Det er så mange koder, så mange språk.
En eksponeres for enorme mengder av det hver eneste våkne time og dag.
Mye artikuleres ikke, men er der likevel som sosiale rammer og retninger.
Trender og moter. Rett som det er kjennes det som om det blir for mye.
At kvinn kommer til kort eller ikke begriper et fnugg. Er det bare jeg som ikke forstår språket?
Min verden var lekegrinda de første leveårene. Grinda gir trygghet.
Når en gror til blir den et stengsel til å klatre over. Ei sunn utvikling for et barn.
Det handler om å mestre livet og å vokse i takt med utvidet radius.I dag er verden "lekegrinda", og i likhet med andre vet jeg ikke hvor lenge tiden min på jorda varer.
Kvinne i sin beste alder som jeg føler meg sånn.
Nå skal jeg ikke skrive om engelsk som internasjonalt språk.
Det er så mange koder, så mange språk.
En eksponeres for enorme mengder av det hver eneste våkne time og dag.
Mye artikuleres ikke, men er der likevel som sosiale rammer og retninger.
Trender og moter. Rett som det er kjennes det som om det blir for mye.
At kvinn kommer til kort eller ikke begriper et fnugg. Er det bare jeg som ikke forstår språket?
Min verden var lekegrinda de første leveårene. Grinda gir trygghet.
Når en gror til blir den et stengsel til å klatre over. Ei sunn utvikling for et barn.
Det handler om å mestre livet og å vokse i takt med utvidet radius.I dag er verden "lekegrinda", og i likhet med andre vet jeg ikke hvor lenge tiden min på jorda varer.
Kvinne i sin beste alder som jeg føler meg sånn.
Sist jeg tenkte på akkurat dette med språk satt jeg i en leilighet i Kremasti på Rhodos.
Meltemien pustet mildt på meg gjennom myggnettingen, og utsikten mot havet gjorde sinnet svært rolig. Det var et av livets gylne øyeblikk, som jeg husker med takknemlighet. Takknemligheten siger som aller oftest på når det handler om samvær med medmennesker.Stress er en høyst teoretisk tilstand i slike omgivelser. Der og da hersket absolutt fred og fordragelighet. Jeg husker det fikk meg til å innse at felles erfaringer og noen lunde reflekterte samtaler opp gjennom årene i dette tilfellet stenger for fordums uenigheter, samt kultur- og språkbarrierer. Det er ei lise å bare være...
Det hadde vært fint om det hersket absolutt fred og fordragelighet rundt dette med å eldes.
Verden skulle vært konstruert slik at det var greit. Ikke sant? Kanskje er det pr. nå kun en utopi å ønske seg slikt. Mine dager i aldring de er her. Ikke alderdommen ennå, men er jeg heldig og får være på jorda følger den etter. Plutselig er jeg våknet opp og tenker på kalkun, poser, furer og rynker. Jeg ser dem i speilet. Det er meg jeg ser akkurat som jeg er i øyeblikket. De fleste dager godtar jeg heldigvis meg selv som jeg er, og kan leve i fred med meg. Jeg står oppreist, det aller meste fungerer så det er til å leve med. Takk, takk og atter takk for det.
Likevel: Som alle andre er jeg kraftig eksponert for alt dette som handler om brystforstørrelse, fettsuging, rumpeløfting, midjemål, øyelokkfjerning, kinnbeinsløft, halsstrekk og Botox. Evig ung og evig pen ? Ikke sant? Bare for å ha nevnt noe. Dessuten er det et pes om klær og stil. Privat stylist har de rikeste. Andre leser blader om saken til øyet blir stort og vått. Jeg ramler rett av... Blir satt ut i dette. Hvor i all verden skulle jeg hente kreftene til å henge på det der? Er det mulig å leve i akvariet som skyggen bak den store sterke suverene lederfisken ?
http://www.bt.dk/udland/se-billederne-helt-almindelige-kvinder-helt-noegne#slide-40
Mangt og meget handler om fasade og "image". Jeg kaller det jåleri, og noen ganger tyranni. Selvsagt om ufattelig mye penger å tjene for dem som albuer seg fram. De er mange finansherrene og fruene som trekker i trådene som får verdens mennesker, i alle fall de vestlige, til å jage etter evig skjønnhet og ungdom. Det vil si den typen skjønnhet som mote- og modellbransjen fører til torgs. Hvorfor er det blitt slik at det vanlige mennesket ikke er definert som vakkert? Tenker jeg går for det jeg...Mangelen på debatt om hva det virkelig dreier seg om får meg til å tenke at dette også handler om kultur- og språkforskjeller. En noenlunde reflektert diskusjon om dette er savnet. Intenst til tider. Er det bare jeg som faller av? Bare jeg som ikke fatter verden?
Nå sitter jeg på balkongen i Hua Hin. Mild vind mot mildt sinn. Jeg har kun iført meg sarongen. Eventyrlig atmosfære. Jeg hører en hane. En ambulanse i det fjerne sammen med jevnt sus fra vegen nedenfor. Dieseldrevne lokomotiver drar togene forbi, girer opp rett nedenfor her. Det er riktig så hjemmekoselig. På bordet står kaffen og den nypressede appelsindrikken. Dagen er ny, og jeg føler meg levende og forynget. Sammenhengende søvn i over ni timer er blitt meg til del. Bare det fyller meg med takknemlighet. Jeg vet en del om insomnia...
Jeg har det godt. Dette landet gjør noe med meg som er vanskelig for meg å få til i høst- og vintermørket heime. Det vanskelige heime handler om helsa, men også om at en eldes, uten å være rik, frisk eller i arbeid. Stemningen i det norske samfunnet, er slik jeg opplever det, mer og mer vridd mot at penger og at alt skal være lønnsomt. Eier du ikke store hus pluss, hva er du da? Joda, du er i godt selskap med klodens innbyggere. Det er lett å se det når en løfter blikket.
Nå er det ikke det som er poenget her. Hvordan blir man egentlig oppfattet i Norge som enslig kvinne, uførepensjonist og eiendomsløs? Er du ikke produktiv, eller effektiv i pengebetydningen er du lite eller ingenting verdt. Kun en utgifts- eller salderingspost i budsjetter og regnskap.
Det gjør noe med en over tid dette med å bli sett på som samfunnsøkonomisk utgift i stedet for det en faktisk er: Individ og menneske. Jeg forstår ikke språket og jeg føler meg utilpass innimellom.
Er du med?
Når jeg sitter her langt unna kjenner jeg at jeg ikke er redd for å si hvordan det virker på kropp og sinn.. Men, og jeg sier det igjen: Takknemligheten over at Norge har uførepensjon og andre rettigheter når folk blir syke, sitter dypt. Arbeider- og fagbevegelsen som har stått på, stod på i tiår etter tiår har vi å takke for dette. Ingenting er kommet uten kamp, og ingen ting forblir om folk sovner i timen. Kapitalismen er ikke snill, den tar ikke hensyn til enkeltindivider. Der handler det bare om maks profitt til enhver tid. Så vi trenger andre politikere enn de som sitter i førersetet nå. Grøss!
Har sagt det før, men sier det igjen. Det er viktig å poengtere at Norge må fortsette å være et godt land for alle. Selv om det ser stygt ut nå. De blå-brune er i regjering og vi vet hva de står for. På den andre siden er de tross alt i mindretall. Så jeg håper retningen blir stagget av opposisjonen.
Jeg håper inderlig at venstresida fortsetter å gå til venstre.
-Øi, dette handler da ikke om å eldes?
Jo, det gjør det. For jeg er slett ikke unik.
Det å ikke fungere hundre prosent, greie være effektiv og lønnsom på måten som markedsliberalistene definerer det er ingen selvfølge.
Omsorg og rettigheter kan ikke være bare lønnsomt.
Det blir feil måte å måle. Ikke alderdommen heller.
Med den kommer sykdom og andre utfordringer.
Det er en del av å være menneske på veien fra a til å.
Det hadde vært fint om det hersket absolutt fred og fordragelighet rundt dette med å eldes.
Verden skulle vært konstruert slik at det var greit. Ikke sant? Kanskje er det pr. nå kun en utopi å ønske seg slikt. Mine dager i aldring de er her. Ikke alderdommen ennå, men er jeg heldig og får være på jorda følger den etter. Plutselig er jeg våknet opp og tenker på kalkun, poser, furer og rynker. Jeg ser dem i speilet. Det er meg jeg ser akkurat som jeg er i øyeblikket. De fleste dager godtar jeg heldigvis meg selv som jeg er, og kan leve i fred med meg. Jeg står oppreist, det aller meste fungerer så det er til å leve med. Takk, takk og atter takk for det.
Likevel: Som alle andre er jeg kraftig eksponert for alt dette som handler om brystforstørrelse, fettsuging, rumpeløfting, midjemål, øyelokkfjerning, kinnbeinsløft, halsstrekk og Botox. Evig ung og evig pen ? Ikke sant? Bare for å ha nevnt noe. Dessuten er det et pes om klær og stil. Privat stylist har de rikeste. Andre leser blader om saken til øyet blir stort og vått. Jeg ramler rett av... Blir satt ut i dette. Hvor i all verden skulle jeg hente kreftene til å henge på det der? Er det mulig å leve i akvariet som skyggen bak den store sterke suverene lederfisken ?
Mangt og meget handler om fasade og "image". Jeg kaller det jåleri, og noen ganger tyranni. Selvsagt om ufattelig mye penger å tjene for dem som albuer seg fram. De er mange finansherrene og fruene som trekker i trådene som får verdens mennesker, i alle fall de vestlige, til å jage etter evig skjønnhet og ungdom. Det vil si den typen skjønnhet som mote- og modellbransjen fører til torgs. Hvorfor er det blitt slik at det vanlige mennesket ikke er definert som vakkert? Tenker jeg går for det jeg...Mangelen på debatt om hva det virkelig dreier seg om får meg til å tenke at dette også handler om kultur- og språkforskjeller. En noenlunde reflektert diskusjon om dette er savnet. Intenst til tider. Er det bare jeg som faller av? Bare jeg som ikke fatter verden?
Det er så mange slags speil, også med and. Meg til høyre...
Nå sitter jeg på balkongen i Hua Hin. Mild vind mot mildt sinn. Jeg har kun iført meg sarongen. Eventyrlig atmosfære. Jeg hører en hane. En ambulanse i det fjerne sammen med jevnt sus fra vegen nedenfor. Dieseldrevne lokomotiver drar togene forbi, girer opp rett nedenfor her. Det er riktig så hjemmekoselig. På bordet står kaffen og den nypressede appelsindrikken. Dagen er ny, og jeg føler meg levende og forynget. Sammenhengende søvn i over ni timer er blitt meg til del. Bare det fyller meg med takknemlighet. Jeg vet en del om insomnia...
Jeg har det godt. Dette landet gjør noe med meg som er vanskelig for meg å få til i høst- og vintermørket heime. Det vanskelige heime handler om helsa, men også om at en eldes, uten å være rik, frisk eller i arbeid. Stemningen i det norske samfunnet, er slik jeg opplever det, mer og mer vridd mot at penger og at alt skal være lønnsomt. Eier du ikke store hus pluss, hva er du da? Joda, du er i godt selskap med klodens innbyggere. Det er lett å se det når en løfter blikket.
Nå er det ikke det som er poenget her. Hvordan blir man egentlig oppfattet i Norge som enslig kvinne, uførepensjonist og eiendomsløs? Er du ikke produktiv, eller effektiv i pengebetydningen er du lite eller ingenting verdt. Kun en utgifts- eller salderingspost i budsjetter og regnskap.
Det gjør noe med en over tid dette med å bli sett på som samfunnsøkonomisk utgift i stedet for det en faktisk er: Individ og menneske. Jeg forstår ikke språket og jeg føler meg utilpass innimellom.
Er du med?
Når jeg sitter her langt unna kjenner jeg at jeg ikke er redd for å si hvordan det virker på kropp og sinn.. Men, og jeg sier det igjen: Takknemligheten over at Norge har uførepensjon og andre rettigheter når folk blir syke, sitter dypt. Arbeider- og fagbevegelsen som har stått på, stod på i tiår etter tiår har vi å takke for dette. Ingenting er kommet uten kamp, og ingen ting forblir om folk sovner i timen. Kapitalismen er ikke snill, den tar ikke hensyn til enkeltindivider. Der handler det bare om maks profitt til enhver tid. Så vi trenger andre politikere enn de som sitter i førersetet nå. Grøss!
Har sagt det før, men sier det igjen. Det er viktig å poengtere at Norge må fortsette å være et godt land for alle. Selv om det ser stygt ut nå. De blå-brune er i regjering og vi vet hva de står for. På den andre siden er de tross alt i mindretall. Så jeg håper retningen blir stagget av opposisjonen.
Jeg håper inderlig at venstresida fortsetter å gå til venstre.
-Øi, dette handler da ikke om å eldes?
Jo, det gjør det. For jeg er slett ikke unik.
Det å ikke fungere hundre prosent, greie være effektiv og lønnsom på måten som markedsliberalistene definerer det er ingen selvfølge.
Omsorg og rettigheter kan ikke være bare lønnsomt.
Det blir feil måte å måle. Ikke alderdommen heller.
Med den kommer sykdom og andre utfordringer.
Det er en del av å være menneske på veien fra a til å.
Skal det aldri ta slutt dette kunstige kropps- og lønnsomhetspeset?
Dette peset som affekterer og til tider stresser ganske så mye.
Selvopptatthet kan det kalles, men også bortkastet energibruk.
En skulle kanskje bare gi f...
Et poeng er det dog at mye påføres uønsket, og virkemiddelet er den massive kroppsfikseringen som strømmer mot en fra alle tenkelige og utenkelige medier.
Propaganda og hjernevask.
En skulle kanskje bare gi f...
Et poeng er det dog at mye påføres uønsket, og virkemiddelet er den massive kroppsfikseringen som strømmer mot en fra alle tenkelige og utenkelige medier.
Propaganda og hjernevask.
Ukjært barn har mange navn, og jo vi er ulike når det gjelder stress.
Idealene som forteller til enhver tid om man er inn(enfor) eller ut(enfor). . .
For all del, jeg mener ikke at man skal la være å søke en sunnere eller mulig livsforlengende livsførsel. "Ei sunn sjel i et sunt legeme" og alt det der.
Åhhh., tenker jeg. Gi meg en dags pause fra alt dette.
La meg bare nyte dagen i ro og fred mens jeg sakte eldes.
Uten tanker omkring denne fikseringskulturen, og kampen mot det som ikke nytter.
Forgjengeligheten er evig, ikke sant?
Eller er det bare jeg som ikke forstår språket?
Synnøve Sætrum
For all del, jeg mener ikke at man skal la være å søke en sunnere eller mulig livsforlengende livsførsel. "Ei sunn sjel i et sunt legeme" og alt det der.
Åhhh., tenker jeg. Gi meg en dags pause fra alt dette.
La meg bare nyte dagen i ro og fred mens jeg sakte eldes.
Uten tanker omkring denne fikseringskulturen, og kampen mot det som ikke nytter.
Forgjengeligheten er evig, ikke sant?
Eller er det bare jeg som ikke forstår språket?
Synnøve Sætrum
Aldring II
Tid, du sterke bilethoggar !
Sakte, sakte høgg du furer i ei panne,
omskaper du smil til grimase,
formar du slaskeposar
av noko som blei kalla bryst
og gav mjølk til nye liv.
Ev vil slåss mot år, dagar og minuttar,
men du er ein sterk herre, veldige tid !
Latterleg er eg her eg sit
og prøver binde deg i ord.
(Marie Takvam)
http://www.youtube.com/watch?v=JSDoPY9B0wQ
