Jeg har ei sol i hånda, en appelsin jeg skreller og spiser. Søt smak fra søte varme stråler. Nok til å få humøret opp fire hakk bare det.
Kaffekoppen har jeg satt fra meg. Morgentimene har gitt meg det jeg trenger. Koffein eller ikke koffein,i dag er jeg litt trøtt og segen likvevel. Sånn er det bare noen ganger. Tror det er vinteren og alderen som har grepet akkurat nå, og aldri så lite mangel på frisk luft. Dessuten tok jeg kraftig for meg av lammesteika i går, og konstaterer man nok kan få "hang-over" av storspising også...
Jeg kjenner jeg trenger mer sol enn den i hånda. Så jeg får være takknemlig jeg kan sitte her og telle ned til neste Grekenland-fart. Det er ikke så lenge til heldigvis. Jeg gleder meg, og gleder meg igjen. Forventninger er en del av reisa.Denne gangen skal jeg dele opplevelsen med ei god venninne. Delt glede er dobbel glede osv...
Eller sagt på en annen kjent måte: Å være eller ikke være, det er spørsmålet... .Stadig vekk kommer jeg tilbake til det. Greier jeg ha fokus der blir de aller fleste dager gode uavhengig av om verden ellers går meg i mot. Når fisketuren i havgapet går fløyten på ei grunne av tildragelser langt utenfor min kontroll, så er det bare sånn det er. Når så skjer er det greit det er bare 2 grader og sur vind,og det gjør ikke noe at turkameraten likevel avlyste for å gjøre noe som var viktigere enn meg. Valget er fritt.Jeg kan bli sittende her og ergre meg over at verden går sin skeive gang uavhengig av meg, eller lette blikket utover og finne på noe annet. Jeg velger det siste, og det er et privilegium.Nytter jo likevel ikke å henge tilværelsen og tilfredsheten på været eller et menneske.Folk gjør jo likevel akkurat som de vil, og jeg kan ikke forvente meg å være viktigst alltid. Det sies jo at ønsker man seg noe sterkt nok, så blir det sånn. Det tror jeg ikke noe på at gjelder i absolutt alle situasjoner, og det er jeg takknemlig for. Hadde vært virkelig ille om hele verden skulle kretset om meg til enhver tid.
Hmmm... igjen drypper det på taket, og over bakkekammen ser jeg regnbuen. Været gjør i alle fall akkurat som det vil. Og jeg blir det jeg tenker, akkurat det har jeg livserfaring nok til å være overbevist om at stemmer.
Nei skitt au, nå logger jeg meg ut i virkeligheten. Retter blikke mot andre mennesker og steder. Det er deilig å kunne velge...
"I know what I have to do now. I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring?"
Synnøve Sætrum
